De fleste flygerne under 1. verdenskrig hadde ingen eller liten erfaring som kamppiloter. Luftkampene endte derfor ofte i kaos.  

© Ullstein Bild

Amatør-piloter dominerte luftrommet under første verdenskrig

Under 1. verdenskrig kastet piloter seg ut i en luftkrig ingen hadde prøvd før. Pilotene var uerfarne, hadde ingen strategi, og flyene var ikke konstruert for kamp. Men flyet ble snart et fryktinngytende våpen, og tusenvis av piloter måtte bøte med livet.

12. oktober 2018 av Morten Rendsmark

Løytnant Louis Strange sto oppreist i cockpiten med stikka mellom knærne, mens han fyrte løs med maskingeværet. Det var montert på det øverste vingeparet på dobbeltdekkerflyet. 

Året var 1915, og den unge britiske løytnanten befant seg midt i en luftduell mellom en større gruppe tyske og fransk-britiske fly over vestfronten.

Fremdeles med stikka mellom knærne grep han et nytt magasin med patroner i cockpiten og erstattet det brukte. I samme øyeblikk mistet han balansen. 

Stikka ble slått til den ene siden, flyet tippet rundt på hodet, og Strange for ut av cockpiten. I siste sekund fikk løytnanten grepet fatt i maskingeværet på vingen, og med begge hender klamret han seg fast til maskingeværet, mens han hang i luften med beina dinglende
fritt under seg.

Situasjonen var kritisk, men Strange holdt hodet kaldt og svingte beina fram og tilbake mens han spente magemusklene alt han kunne. 

Etter et par forsøk greide han å svinge føttene inn i cockpiten, han fikk kastet seg på plass og snudd flyet rundt med et fast grep om stikka.

Strange overlevde den hårreisende opplevelsen og landet senere trygt på flybasen da luftkampen var over. Men for løytnanten var det ingen tvil om at et maskingevær montert på det øverste vingeparet, var farligere for flyets egen pilot enn for fiendtlige fly.

Fly brukt til observasjon

Maskingevær var bare en av mange utfordringer verdens første luftkrigere sto overfor i begynnelsen av 1. verdenskrig.­ 

Da krigen brøt ut sommeren 1914, besto fly stort sett bare av trerammer spent opp ved hjelp av ståltråd og kledd med kanvas. I de første par månedene fløy flyene bare rekognoseringstokt. Foreløpig var det ikke utviklet maskingevær, bomber eller radioer til flyene.

Verken pilotene eller deres overordnede på bakken hadde den minste erfaring med luftkrig. De hadde ingen strategi. 

Og det var ennå ikke utviklet et fly som fungerte som en effektiv kampplattform på denne helt nye og ukjente­ slagmarken – luften.

Før flyene fikk montert maskingevær, måtte pilotene utkjempe luftkrigen med rifler og signalpistoler.

© Polfoto/Topfoto

Første krigføring i luften

Frem til utbruddet av 1. verdenskrig hadde krig foregått på landjorden og på havet. Men i 1910 – bare sju år etter at brødrene Wright fløy for første gang – hadde Frankrike og Tyskland opprettet sine luftvåpen, og to år senere fulgte Storbritannia etter.

Da krigen brøt ut, hadde alle parter dermed et luftvåpen. Tyskerne kunne sende rundt 250 fly til vestfronten, Frankrike cirka 160, mens Storbritannia sakket noe akterut med sine nærmere 60 fly. 

Flyenes rolle var først og fremst observasjon av fiendens troppebevegelser og transporter av krigsutstyr. Observasjonene kunne blant annet avsløre fiendens posisjoner helt nøyaktig, samt om de forberedte en storoffensiv.

Opplysningene var verdifulle for både infanteriet og artilleriet. De tunge kanonene befant seg atskillige kilometer bak frontlinjen, og artilleristene kunne ikke selv se målene sine. 

Derfor fikk de koordinatene av pilotene, som noterte observasjonene på papir og kastet opplysningene ned til artilleristene­ i lærvesker.

Det viste seg raskt at den mobile luft-observasjonen var svært nyttig. I september 1914 kunne franske flyobservatører rapportere om et større hull mellom to framrykkende tyske armeer ved elva Marne sørøst for Paris. 

Observasjonene førte til et vellykket fransk-britisk motangrep som knuste den tyske hærens håp om en rask seier på vestfronten.

Fiender hilste på hverandre

I de første par månedene av krigen oppførte pilotene fra begge sider seg som gentlemen. Selv om de var fiender, hilste de høflig på hverandre når de for eksempel fløy ut for å studere motpartens troppebevegelser og kanonstillinger bak frontlinjene.

“Første gang jeg møtte et tysk fly var både piloten, Harvey Kelly, og jeg ubevæpnet. Den tyske observatøren så ikke ut til å ville skyte på oss. Vi vinket og fortsatte med oppdraget vårt. Det samme gjorde fienden,” forteller den britiske observatøren William Douglas om sine første erfaringer fra luftkrigen.

Selv om monoplan – fly med bare et sett vinger – hadde vært det mest brukte flyet før krigen, ble flesteparten av de nye flyene under krigen bygget som biplan – fly med to par vinger. Årsaken var at biplanene teknisk sett var mer robuste. 

Rekognoseringsflyene hadde som regel to seter, og dermed plass til både en pilot og en observatør. På denne typen tokt var ikke hastigheten til flyet viktig, og bortsett fra skytingen fra soldater på bakken, var motorhavari den største trusselen mot flyene.

Glade amatører

Da krigen brøt ut, var de aller fleste pilotene rene amatører som hadde meldt seg frivillig. De fikk aldri noen opplæring, og ble i stedet kastet direkte ut i kampen om luftherredømmet. 

Flygerne var typisk velstående våghalser og showpiloter, som før krigen hadde dyrket flyging som en hobby. 

De visste ingenting om krig, men lærte seg raskt å lokalisere fiendens kamuflerte ammunisjonsdepoter og kanonstillinger.

Det var straks verre når de uerfarne pilotene skulle vurdere fiendtlige troppebevegelser 1000 meter under seg; en tysk pilot rapporterte for eksempel til sine overordnede at han hadde sett fiendens soldater løpe rundt i vill panikk bak skyttergravene sine da han fløy over dem. Det viste seg imidlertid å være britiske soldater som spilte fotball.

 Det første året av krigen var maskingeværet plassert på biplanets øverste vingepar.

© Bridgeman

Skutt ned av egne

Et annet stort problem oppsto når pilotene skulle avgjøre hvilken side troppene på bakken tilhørte. 

Fra luften var det stort sett umulig å se hvilke uniformer en kolonne med soldater bar, og soldatene ga seg ikke til kjenne ved å vifte med flagg, for de ante heller ikke om et fly var venn eller fiende. Flyene hadde ingen kjennemerker som identifiserte dem. 

En del piloter ble derfor skutt ned av sine egne tropper, som fyrte løs på dem med gevær i den tro at flyet tilhørte motparten.

Derfor begynte franskmennene å male store sirkler på undersiden av vingene i nasjonalfargene rød, hvit og blå, mens tyskerne forsynte flyene sine med svarte ridderkors. 

Britene malte først Union Jack på vingene. Sett fra bakken lignet det uheldigvis et kors, så soldatene tok dem ofte for å være tyske. Britene malte derfor en variant av det røde, hvite og blå kjennemerket som franskmennene brukte.

Gentlemen med harde midler

Etter hvert som partene innså hvor verdifulle flyenes observasjoner var, iverksatt begge sider tiltak for å forhindre at fiendens fly fløy over territoriet deres. 

Det startet i det små med piloter som kastet murstein eller tauverk – i håp om at det skulle vikle seg inn i propellen – mot de fiendtlige flyene de fløy over. Kort etter forsøkte de seg med pistoler og gevær, men det viste seg at det ikke var helt enkelt å treffe fienden. 

Det var stort sett umulig å treffe noe som helst fra et spinkelt fly i bevegelse, som dessuten ristet kraftig på grunn av motoren.

Tyskerne innså raskt at det var nytteløst å ta gevær og pistoler med på toktene, og de tyske pilotene fikk derfor ordre om ikke å bruke håndvåpen i luften. Og snart kom franskmennene og britene til samme konklusjon. 

Den som hadde forhåpninger om å sikre seg herredømme i luften, trengte langt kraftigere og mer presise våpen enn som så.

Jagerflyet oppfunnet

I begynnelsen av 1915 begynte begge sider i krigen å eksperimentere med å utstyre de eksisterende flytypene med maskingevær. Det optimale var å montere et maskingevær som pekte framover uten at det traff flyets egen propell. 

Flykonstruktørene forsøkte forskjellige løsninger: En var å montere maskingeværet på de flyene som hadde motoren og propellen bak, slik at maskingeværet hadde fri bane framme. 

Flytypen var imidlertid for langsom, og ikke mye verdt i en luftkrig. En annen løsning var å plassere maskingeværet på det øverste vingeparet på biplanene. 

Denne løsningen fungerte heller ikke tilfredsstillende, særlig ikke hvis flyet bare var betjent av én mann, som i så fall både skulle styre og skyte samtidig, slik som for eksempel i løytnant Louis Stranges fly. 

En tredje løsning var et maskingevær som var festet på en bøyd metallstang rundt plassen til observatøren bak i flyet. Det gjorde det mulig for observatøren å svinge maskingeværet rundt og skyte i nesten alle retninger – bortsett fra fremover.

Det ble tyskerne som våren 1915 kom med en effektiv løsning på problemet. De fant opp et mekanisk system som synkroniserte skuddene fra maskingeværet i forhold til bevegelsen til flypropellen. Det gjorde det mulig å montere maskingevær foran piloten, like bak propellen. 

Når det ene propellbladet passerte maskingeværet, skjøt det et skudd og stoppet så igjen når det neste bladet for forbi, og så videre. Det førte til at piloten nå kunne fyre av maskingeværet rett framfor seg mens han fløy.

Systemet hadde vært prøvd før, blant annet av franskmennene, men systemet deres var ikke helt pålitelig, og dermed var det stor fare for at kulene skjøt propellene av. 

For å unngå problemet satte en av de franske pilotene metallplater på trepropellene, slik at kulene prellet av dersom de ved en feil-takelse likevel traff propellen. Systemet var imidlertid også en temmelig farlig løsning, ettersom kulene rikosjetterte vilt i alle retninger når de – som de ofte gjorde – traff propellen.

Hemmelig våpen

Tyskernes synkroniserte maskingevær var oppfunnet av den nederlandskfødte flykonstruktøren Anthony Fokker, som hadde flyttet til Tyskland før krigen. Fokkers oppfinnelse revolusjonerte tyskernes krigføring i luften. 

Maskingeværet ble montert på Fokkers “Eindecker”-fly, som bare hadde ett vingepar. Kombinasjonen av Fokkers Eindecker-fly og det synkroniserte maskingeværet hans, førte sommeren 1915 til den såkalte Fokker-maren, da de fransk-britiske flyene var nødt til å flykte bare ved synet av et Fokker-fly. 

De tyske Eindeckerne skjøt ned så mange franske og britiske fly at britene til slutt begynte å kalle sine egne fly for “Fokker-fôr”.

Tyskerne var på sin side redde for at de synkroniserte maskingeværene deres skulle falle på fiendens hender. Derfor fikk pilotene ordre om bare å fly bak den tyske frontlinjen, slik at de kunne nødlande på tyskokkupert område hvis de ble skutt ned eller fikk motorproblemer. 

For franskmennene og britene var situasjonen imidlertid ikke mindre enn katastrofal. Noe måtte gjøres – og det så snart som mulig.

Det skjedde mange ulykker i kampens hete. Her kolliderer et britisk og et tysk fly.  

© Ullstein Bild

Fløy rett mot hverandre

Franskmennene og britene hadde hellet med seg da en tysk pilot fløy seg vill i tåken og måtte nødlande på den franske siden av fronten. 

Dermed ble prinsippet bak det synkroniserte maskingeværet avslørt og kopiert av franskmennene og britene, som samtidig lanserte en rekke nye jagerfly som var overlegne tyskernes Fokker­ Eindecker.

Nå oppsto de første virkelige luftduellene, der to piloter kjempet mann mot mann. Enkelte dyktige piloter kunne finne på å fly frontalt mot hverandre, åpne ild og svinge eller stupe i siste øyeblikk. 

Den slags kamper hadde karakter av fektedueller, men de foregikk i luften i fly som holdt en fart på cirka 150 km/t. Det var bare de mest erfarne flygerne som utfordret hverandre på denne måten. En nybegynner hadde ingen sjanse i en slik luftduell, og de aller fleste pilotene på begge sider var nybegynnere. 

Spesielt de franske og britiske pilotene hadde ofte fått katastrofalt dårlig­ opplæring, og var stort sett uten erfaring før de ble sendt i kamp. Hele 80 prosent av de britiske pilotene som ble skutt ned, hadde fløyet mindre enn tjue tokt.

Den nye formen for krig var både fascinerende, nymotens og skremmende på en gang. En soldat som flere ganger så fly bli skutt ned, fortalte: “Vi kunne følge flyet og røykstripen da det styrtet mot bakken, og vi visste at piloten og observatøren fremdeles var i live. De hadde 15 sekunder igjen å leve.”

I likhet med krigen på bakken ble også krigen i luften en usedvanlig blodig affære. Til slutt ble så mange piloter drept at den forventede levetiden for en flyger under 1. verdenskrig endte med å være på bare seks uker. 

Hele avgangsklasser fra flygerskolene ble drept, og utskiftingen på flybasene var nær 100 prosent. Det var alltid behov for nye rekrutter i verdens første­ luftkrig.

Hundekamper i luften

Etter hvert organiserte flykorpsene skvadroner hvor trente kamppiloter fløy i formasjoner fra seks til dusinvis av fly. 

Det førte til såkalte bikkjeslagsmål, der pilotene krenget flyene sine rundt for å komme bak motstanderne og skyte dem ned bakfra.

Disse luftduellene og luftkampene har gått over i historien med berømte flygeress, som for eksempel Manfred von Richthofen, alias “Den røde baron”. 

Han skjøt ned 80 franske og britiske fly før han selv ble skutt ned i 1918 – trolig av en kule avfyrt av en soldat på bakken.

I slutten av 1916 vant tyskerne tilbake lederstilingen i luften, ved hjelp av dobbeltdekker-jagerflyet Albatros. Flyet hadde en toppfart på 175 km/t og var utstyrt med to maskingevær, noe som gjorde flyet til en livsfarlig motstander. 

I april 1917 skjøt tyskerne ned så mange britiske fly at de britiske pilotenes forventede overlevelsestid i kamptjeneste falt til bare elleve dager.

Tysk seier i luften

Til tross for de tyske jagerflyenes store suksesser, gjenerobret britene og franskmennene langsomt luftherredømmet. 

Årsaken var at tyskerne ikke lenger kunne holde følge med den franske og britiske flyproduksjonen, som i 1917 var dobbelt så stor som den tyske. 

Samme år kom USA med i krigen, og tyskerne ble hengende håpløst etter når det gjaldt alle former for krigsmateriell. Den 11. november 1918 kapitulerte derfor Tyskland og landets allierte betingelsesløst.

I luften hadde tyskerne imidlertid skutt ned langt flere franske og britiske fly enn omvendt. På de fire årene krigen varte, hadde tyskerne mistet 3128 fly samt 6840 piloter og observatører. Britene­, franskmennene og amerikanerne mistet på sin side nærmere 10 000 piloter og observatører i luften.

“Det er langt verre enn man kan forestille seg. Men så lenge jeg holder hodet kaldt og har dømmekraften i behold, vil min raske og smidige Fokker sørge for at enhver kamp i luften blir som en kjøretur i bil. Så lov meg at dere ikke bekymrer dere.”

Slik beroliget den tyske flygerhelten Oswald Bölcke familien sin. Han ble skutt ned og drept 28. oktober 1916 – 25 år gammel.

Fallskjerm ble ikke standardutstyr i kampflyene før i krigens siste år. Generalene på begge sider mente nemlig lenge at pilotene kjempet hardere uten.  

© Scanpix/AKG Images

Vil du ha enda flere detaljer om første verdenskrig?

Vi har gledet oss lenge til å vise deg denne fabelaktige første verdenskrigs-pakken som vi har satt sammen. Slå til nå, så får du:

  • 3 nummer av HISTORIE.
  • Vårt store spesialnummer om første verdenskrig, der vi tar oss ned i skyttergravenes helvete, følger dramaet i verdens største sjøslag – slaget ved Jylland – og flyr med Den røde baron i historiens første luftdueller.
  • Et flott og klassisk armbåndsur.

Få fingrene i pakken akkurat HER 

Les mer

Lee Kennett: The First Air War, Simon & Schuster 1999. Eric and Jane Lawson: The First Air Campaign, Da Capo Press 1996. Steel & Hart: Tumult in the Clouds – British Experience of War in the Air, Hodder & Stoughton Ltd. 1997.

Kanskje du er interessert i