Bygde tyskerne stridsvogner under første verdenskrig?
Storbritannia og Frankrike brukte stridsvogner fra 1916, men hva med tyskerne?
A7V så ut som et fort på larveføtter.
Tyskerne utviklet stridsvognen A7V
Etter det første møtet med stålkledde britiske kjøretøyer i 1916 gikk tyske ingeniører i gang med å utvikle et motstykke. Resultatet var stridsvognen A7V, som ble satt inn på vestfronten i 1918.
Det tyske panserkjøretøyet var et rullende monster av fryktinngytende dimensjoner. Høyde, vekt, pansertykkelse og antall våpen overgikk samtlige britiske og franske rivaler, og topphastigheten var også høyere. Ingeniørene hadde utformet A7V som en mobil festning med motoren i midten og våpen fordelt langs hele yttersiden, slik at den kunne skyte i alle retninger.
A7V-stridsvognen hadde flere mangler
Da stridsvognen ble satt inn ved fronten, viste den seg imidlertid å lide av alvorlige mangler. A7Vs panser besto av uherdet stål som ikke kunne motstå kraftigere våpen enn gevær og maskingevær. Med panserplater som gikk nesten ned til bakken, ble den lett sittende fast i det utbombede terrenget ved fronten, og dessuten var den topptung. Flere eksemplarer gikk tapt fordi de veltet under fremrykning - blant annet "Nixe", som deltok i historiens første oppgjør mellom stridsvogner.
Tysk stridsvogn beseiret av terrenget
- april 1918 utkjempet en A7V en duell med en britisk Mark IV-tanks, som i likhet med "Nixe" hadde skyts på 57 mm. Selv om britene klarte å få inn tre presise treff, var det terrenget som fikk motstanderen i kne. Den tyske stridsvognen veltet over på siden da føreren forsøkte å passere en forhøyning i feil vinkel.
Den største ulempen med A7V var at bare 20 eksemplarer nådde frem til fronten før krigen var slutt. Mesteparten av den fåtallige tyske panserstyrken brukte i stedet erobrede britiske stridsvogner. Mer effektive modeller var under utvikling da Tyskland ba om fred i november 1918.