GALLERI: Fire års mareritt endte i november 1918

Humøret var høyt blant tyske soldater som skulle i krigen i august 1914. Alle var overbevist om at de med ekspressfart ville nå Paris og være hjemme igjen til jul. Minnet om den hurtige seieren over franskmennene i 1871 overbeviste dem.

De første ukene trengte de tyske troppene langt ned i Frankrike, før en fransk-britisk styrke stoppet dem ved elven Marne. Paris var i fare, og for å skaffe forsterkninger kjørte taxier med soldater i skytteltrafikk fra hovedstaden til fronten.

Høsten 1914 lyktes det de fransk-britiske troppene å stoppe tyskerne med piggtråd og en drepende sperreild fra maskingeværer og tungt artilleri. Resultatet ble at soldatene på begge sider gravde seg ned.

Under 1. verdenskrig var flymaskinene kun egnet til luftdueller. Bombing tok luftskipene seg av. I krigens første år spredte zeppelinere redsel i de britiske byene, men de langsomme kjempene var fylt med hydrogen, som gjorde dem sårbare.

Britene sendte fire millioner menn i krigen. De mange ledige plassene i bl.a. industrien og jordbruket ble overtatt av kvinner, som etter en kjapp innføring holdt produksjonen i gang. I 1918 var hver tredje industriarbeider kvinne.

Den 22. april 1915 tok tyskerne i bruk et nytt masseødeleggelsesvåpen – klorgass. Via et omfattende rørsystem ble gassen ført inn over de britiske linjene. Rundt 1200 døde. Snart begynte begge parter å bruke klor- og sennepsgass i granater.

Ideen om en selvkjørende kanon beskyttet av panser vant kun langsomt gehør i den britiske hæren. Først i september 1916 rullet de første Mark 1-stridsvognene omsider inn på slagmarken ved Somme. Tyskerne hadde sin A7V klar våren 1918.

Tobakkens beroligende virkning i stressede situasjoner ble til fulle utnyttet av briter og senere amerikanere. På hjemmefronten arrangerte myndighetene rett og slett innsamlinger, slik at "gutta på fronten" kunne få gratis sigaretter.

Den 31. juli 1917 begynte det tredje slaget om Flandern. Britiske og franske styrker ville trenge inn i det tyskbesatte Belgia og ødelegge de tyske ubåtbasene ved atlanterhavskysten.

Kraftig regn forvandlet området ved Passchendaele til gjørme, så soldatene måtte legge ut trestammer. Treveiene var lette mål for tysk artilleri. Etter tre måneder hadde de allierte vunnet 130 km2. En halv million soldater ble drept eller såret.

Konstant livsfare og daglange bombardementer skapte en hittil ukjent lidelse blant soldatene. De skalv, gråt og fikk ikke frem et fornuftig ord. Hæren kalte dem “simulanter”. Først i 1980 fikk lidelsen et navn – PTSD.

I krigens løp bredte sulten seg i Tyskland. Jordbruket avga mennene sine til hæren, og åkrene ble rammet av misvekst slik at den gjennomsnittlige tysker bare fikk 1000 kalorier om dagen. Flere hester ble drept på gaten og partert av forbipasserende.

Etter nederlaget i 1864 måtte Danmark avstå Nordslesvig til tyskerne. I 1914 betydde det at 30 000 unge danskinnstilte menn ble innkalt til den tyske hæren. De fleste kjempet på vestfronten. I alt ble ca. 5270 drept.

Etter hvert slag lå hundrevis av vansirede og invalidiserte soldater igjen på bakken. Menn som hadde mistet kjeven, nesen eller øyelokkene. Det lyktes legene å hjelpe mange av disse svært handikappede tilbake til en akseptabel tilværelse.

Mandag den 11. november kort etter kl. 05 om morgenen møttes representanter for de krigførende landene i en togvogn ved den nordfranske byen Compiègne. Seks timer senere stilnet våpnene på vestfronten.