© polfoto/topfoto

Gallipoli: Flukten fra Dødens halvøy

Marineminister Winston Churchill hadde bare satt av et par dager til invasjonen av den tyrkiske halvøya Gallipoli. Åtte måneder og 130 000 døde senere tvinger de blodige kampene ham til å ta en bitter beslutning: For å unngå total ydmykelse må de siste soldatene evakueres i ly av nattemørket.

17. august 2018 av Jakob Eberhardt

En kald desembernatt i 1915 er den australske sersjanten Cliff Pinnock mer anspent enn ellers.

I det steinete landskapet foran ham ligger 60 000 fiendtlige tyrkiske soldater på lur. Pinnocks egen frontlinje er bemannet av bare 2000 mann – resten er evakuert.

Pinnock venter selv på den forløsende ordren om å trekke seg tilbake fra halvøya Gallipoli. Med den vil måneders meningsløse kamper og søvnløse netter være slutt. Snart kan Pinnock forlate denne blodige sumpen der han har sittet fast så lenge.

Men evakueringen kan bare lykkes hvis tyrkerne – som noen steder bare er 10-20 meter unna – ikke oppdager aksjonen. Ellers vil titusenvis av soldater miste livet, ifølge generalenes regnestykker. Nervøsiteten får Pinnock til å se fiender overalt.

«Samme hvor jeg snudde meg, så jeg en tyrker. Gudene skal vite at jeg ville ha gitt alt i verden for å få lov til å marsjere hundre runder bare for å roe nervene», skriver australieren senere.

Osmanene må styrtes

Pinnock og kameratene hans hadde ankommet Gallipoli åtte måneder tidligere. Oppgaven deres har siden vært å tilintetgjøre de tyrkiske kanonene som bombarderer det smale sundet Dardanellene og hindrer den britiske og franske marinen i å angripe Istanbul.

Tyrkerne har like før gått inn i første verdenskrig på Tysklands og Østerrike-Ungarns side. Overfor dem står Storbritannia, Frankrike og Russland. På landjorden har tyskerne avskåret russerne fra deres allierte.

Eneste forsyningslinje går via sjøveien – men med mineleggingen har tyrkerne isolert de russiske havnene i Svartehavet. Uten forsyninger vakler den russiske hæren. Det er bare en måte å sikre forsyningene til Russland: Det osmanske riket må styrtes.

Winston Churchill, britisk marineminister, har ingen tiltro til tyrkernes militære evner, og ser for seg en enkel invasjon. Han sender sine mest nedslitte krigsskip mot Istanbul, og regner med at bare synet av den mektige britiske flåten vil få tyrkerne til å kapitulere.

I februar og mars 1915 forsøker Churchills skip å trenge gjennom Dardanellene, men til britenes store overraskelse hindrer både miner og kanoner langs kysten en invasjon fra sjøsiden.

De allierte innser at de er nødt til å forsøke et overraskelsesangrep over land. Planen er at styrker skal etablere brohoder på den strategisk viktige Gallipoli-halvøya, og derfra kan soldatene rykke videre inn i landet og tilintetgjøre de tyrkiske kanonene.

På papiret er det en enkel oppgave.

Landgang på Gallipoli

5. april 1915 innledes landgangen. Og allerede fra begynnelsen av er det tydelig at invasjonen er lite gjennomtenkt.

På sørspissen av Gallipoli – kalt Kapp Helles – løper britene i land på smale ramper av tre. Soldatene kan bare gå i land en og en, og utgjør perfekte levende målskiver.

Bare 21 av de første 200 soldatene kommer seg i land. På stranden blir britene fanget av piggtråd, mens tyrkiske snikskyttere og maskingeværstillinger straks åpner ild. 70 prosent av britene som landsettes i sør, mister livet.

Til tross for den blodige landgangen får de overtallige allierte etablert to brohoder på Gallipolis sørkyst.

Ifølge Churchill skal tyrkerne være drevet tilbake og kanonene deres ødelagt på bare et par dager, men igjen viser det seg at planleggingen er mangelfull.

Landskapet er usedvanlig ugjestmildt: et kupert og labyrintisk terreng av bratte bakker og kløfter, som gjør det så godt som umulig å kjempe.

Selv om landgangen skulle være topp hemmelig, har den vært under planlegging så lenge at tyrkerne har hatt måneder til å forberede forsvarsstillingene sine. 

Osmanske spioner har lenge rapportert at allierte landstyrker var i ferd med å samles i havner i Middelhavet, og etterretning har avslørt at britiske offiserer har bedt sine pårørende om å sende all post til Istanbul.

Uten overraskelsesmomentet, og med tyrkerne på alle viktige høydedrag, viser det seg at Churchills 75 000 mann ikke er nok. Allerede dagen etter landgangen tilkaller osmanene enda flere forsterkninger, og dermed får de sperret de allierte inne ved kysten.

Britiske, australske, newzealandske, franske og indiske soldater graver seg ned i huler og skyttergraver ved stranden. Frontene stivner – og flytter seg svært lite de neste åtte månedene.

Overraskelsesangrepet har utviklet seg til en langdryg stillingskrig.

Kampene på Gallipoli bølger frem og tilbake

Angrepene bølget frem og tilbake, men i løpet av Gallipoli-felttogets åtte måneder flyttet frontene seg svært lite.

«Allah, Allah, Allah!» Ropet gjaller fra 40 000 tyrkiske struper, mens bajonetter glimter i måneskinnet. Som en lavine ruller tyrkerne nedover åssidene og frem mot de allierte soldatene.

Datoen er 19. mai 1915, og et av de første tyrkiske forsøkene på å fortrenge de allierte fra stillingene ved Anzacbukten på Gallipolis sørvestlige kyst, er i gang.

Den ene angrepsbølgen etter den andre blir sendt inn, men hver gang møter tyrkerne en voldsom geværild. Angrepet mislykkes, og koster 3000 tyrkere livet mens 7000 blir såret. De allierte mister bare 160 mann.

Den australske krigskorrespondenten Charles Bean besøker slagmarken etter slaget og ser de falne tyrkerne:

«Jeg så et hodesår som lignet en stjerne eller en rute med splintret glass; et annet var mer eller mindre sirkulært – man kunne stikke hånden gjennom begge», beretter han forferdet.

Angrepet 19. mai er typisk for de tallrike offensivene som bølger frem og tilbake på Gallipoli i løpet av sommeren 1915. Særlig de allierte sender tusenvis av soldater i frontalangrep mot fiendens stillinger med påsatt bajonett – ofte uten nevneverdige fremskritt, og uten å lære av sine feil.

Tapene og kamphandlingene er voldsomme og blodige. På Kapp Helles forsøker de allierte i slutten av juni å trenge enda lenger inn på halvøya for i første omgang å sikre seg åsryggen Achi Baba.

Løytnant Leslie Grant når frem til en tyrkisk skyttergrav: «Stedet var et fryktelig virvar, med blod overalt, og armer, bein og innvoller som lå rundt omkring. Menn kjempet med geværene, med føttene, med bare nevene, en hakke, en spade, hva som helst», skriver han.

I tre store slag i juni og juli mister de allierte i alt 12 300 mann uten å ha trengt inn i landet ennå.

Fluer sprer sykdom

Hvert slag etterlater sårede soldater i ingenmannsland, og de har ikke bare kvestelsene sine å bekymre seg om. 

Både tørsten og gressbrannene som oppstår som følge av kampene, truer dem på livet. Angsten for død og lemlestelse er en evig følgesvenn på den tyrkiske halvøya.

«På Gallipoli, fra først til sist, levde jeg i frykt absolutt hele tiden – 24 timer i døgnet. Noen ganger følte jeg at jeg måtte bekjempe frykten. Jeg begynte å grave som en gal, dypere og dypere, for å komme lenger ned i bakken i håp om å bli kvitt frykten», beretter menig Russell Weir.

I det hele tatt er soldatene på Gallipoli travelt opptatt av gravearbeid – både løpegraver og tunneler, som noen ganger blir brukt som lytteposter og andre ganger til å utløse miner under fienden. Soldater som sliter under bakken, kan ofte høre hakker fra fiendtlige gravere som er på vei mot linjene deres.

Ofte – særlig etter feilslåtte offensiver – kommer de allierte over halvt oppløste lik av tyrkere under bakken.

«Vi graver dem opp hele tiden. Det er virkelig redselsfult å komme over en av dem. Enten må vi grave rundt dem eller fjerne dem», skriver sersjant Cyril Lawrence.

Selv når motstanderne ikke utkjemper direkte slag, lever soldatene konstant med risikoen for granatnedslag og snikskyttere.

«Jeg dro ut for å svømme sammen med to andre menn. Begge ble drept. Jeg ble dekket av blod,» skriver menig John Gammage i dagboken sin etter et bad i Egeerhavet.

Når tyrkerne en sjelden gang innstiller skytingen, tar en annen fiende over. Utover sommeren inntar millioner av fluer Gallipoli, og plager soldatene så voldsomt at de verken kan sove eller spise. Insektene er store og velnærte av likene på slagmarken, og sprer blant annet tyfussmitte.

Soldatene sliter mye med sykdom. I august 1915 er 80 prosent av de allierte soldatene rammet av dysenteri. 

Og situasjonen er ikke bedre hos fienden. I løpet av perioden der kampene på Gallipoli pågår, sender sykdom mer enn 20 000 tyrkere i graven.

«Og så var det selvfølgelig likene mellom oss og tyrkerne, og lukten», som sersjant Dan Curham poengterer.

«Det var et spesielt ubehagelig lik – et av våre eller deres – like foran skyttergraven vår, som noen hadde forsøkt å sette fyr på med brennbar væske en natt. Det gjorde bare alt verre. Vi ble nødt til å leve, spise og sove med lukten av brent menneskekjøtt i flere dager».

Felttoget stanser opp

De alliertes befestninger var sykdomsbefengte og kalde. Generalene innså at de aldri kom til å overleve vinteren på Gallipoli.

I første halvdel av august forsøker de allierte å komme ut av dødvannet. 

Planen er at nye styrker skal etablere et tredje brohode ved Suvlabukten, mens en del av styrken ved Anzacbukten skal erobre høydedraget Sari Bair. For å unngå at tyrkerne samler styrkene sine skal britiske soldater ved Kapp Helles foreta to skinnangrep.

Offensiven blir en blodig fiasko for de allierte. Ikke minst på grunn av den øverste hærledelsens inkompetanse, som har kjennetegnet en stor del av hele Gallipoli-felttoget. Under augustoffensiven resulterer den elendige ledelsen blant annet i at styrkene får uklare ordrer, og ikke får koordinert angrepene.

Katastrofen er imidlertid også et resultat av tyrkernes raske og effektive reaksjon. Tyrkiske soldater går raskt til motangrep, gjenerobrer tapte høydedrag og sperrer igjen de allierte inne ved kysten.

Offensiven fører, som i tidligere tilfeller, til uvanlig harde kamper, som ender uten gevinst. Gallipoli og åsene tilhører fremdeles tyrkerne, og kanonene ut mot Dardanellene hindrer stadig britiske og franske skip.

Etter hvert som høsten snegler seg frem, blir de allierte mer og mer presset. I november er situasjonen uholdbar. Felttoget er gått i stå, og soldatene er herjet av sykdom og utmattet etter måneder med krig.

Samtidig har tyrkerne begynt å ruste opp. Bulgaria har sluttet seg til Tyskland og Østerrike-Ungarn, og dermed kan osmanene uhindret få tak i forsyninger og materiell over land.

I løpet av høsten blir blant annet artilleri og ammunisjon levert til Istanbul, og i november stiller tyrkerne opp fire østerrikske kanoner overfor et av brohodene til de allierte. Kanonene er mer effektive enn de tyrkiske feltkanonene, og sprenger fiendens stillinger i småbiter.

«Der bombene falt og eksploderte, etterlot de et hull på størrelse med en dagligstue. Eksplosjonen var ganske enkelt fryktelig», skriver Cliff Pinnock.
Krigen begynner for alvor å tære på de allierte. Men en ny fare venter på dem: vinteren er i anmarsj.

Været blir en fiende

I slutten av november øser regnet ned over det ugjestmilde landskapet. Fra åsene strømmer vannet ned i de alliertes skyttergraver og forvandler dem til brusende bekker.

Døde soldater og hester fra sju måneders kamper driver med ned i forskansningene, og forverrer det allerede barske livet i forreste frontlinje.
Snart snur vinden på nord, og forvandler regnet til den verste snøstormen i området på 40 år.

Nå er været plutselig også blitt en fiende. Mer enn 200 soldater drukner eller dør av kulde, og 5000 får forfrysninger i det tre dager lange uværet. 

Den voldsomme orkanen med både torden, regn, hagl og snø er et varsel om hva de allierte har i vente hvis de blir på Gallipoli gjennom vinteren.

Soldatene må bort fra Gallipoli

Den britiske generalen Charles Monro er i en alvorlig kattepine. Siden oktober har han vært øverstkommanderende for landstyrkene på Gallipoli, og han har helt klare ordrer: 

Han skal helt på egen hånd avgjøre om de allierte skal trekke seg tilbake eller igjen forsøke å erobre den tyrkiske halvøya, som allerede har krevd titusener av liv.

Det er en vanskelig avgjørelse. Monro vet at han kan miste opp mot halvparten av mennene sine ved en evakuering. Et tap på omtrent 55 000 soldater. På den annen side vil en ny offensiv kreve opptil 400 000 mann.

Og den vil først kunne gjennomføres til våren. Soldatene må i så fall overvintre i primitive huler og skyttergraver. 

Men spørsmålet er om mennene overhodet kan holde stand så lenge i det harde vinterværet – særlig hvis tyrkerne får forsterkninger. Monro er ikke lenger i tvil: Styrkene hans må bort fra Gallipoli.

De siste forlater Gallipoli

Klokken 02.15 får sersjant Cliff Pinnock langt om lenge ordre om å rykke ut av stillingen ved Anzacbukten. På veien er det drysset salt og mel slik at soldatene kan finne veien gjennom mørket til stranden, der evakueringsfartøyer venter.

Turen varer 20 minutter, og foregår i total taushet. Det er lagt tepper og sekker på bakken for å dempe fottrinnene.

Tilbaketrekningen foregår i etapper. Om morgenen 18. desember er halvparten av mennene ved Anzac- og Suvlabukten borte – i alt 40 000 mann. Og i løpet av de neste to nettene trekker de resterende seg tilbake.

Tyrkerne må ikke under noen omstendigheter få nyss om evakueringen. Et tyrkisk angrep på det nåværende tidspunkt vil fange de allierte i deres mest sårbare øyeblikk og koste tusener av liv.

Derfor har de innviede offiserene holdt ordren om tilbaketrekning hemmelig for soldatene så lenge som mulig, slik at tyrkerne ikke skulle fange opp nyheten.

Oppfinnsomheten er stor når fienden skal lures. Soldatene graver opp gulvene i skyttergravene slik at det ikke bråker når de går. De konstruerer sinnrike selv-utløsende geværer, som med jevne mellomrom skyter mot tyrkerne. Og de plasserer attrapper av soldater i skyttergravene og etterlater mat på ilden.

Evakueringene fra Suvla og Anzac er en kjempesuksess. Tyrkerne oppdager ingenting før fienden er borte.

Få dager senere bestemmer britene seg for også å evakuere de 35 000 soldatene som står ved Kapp Helles, som franskmennene allerede hadde forlatt.

Soldatene gjentar avledningsmanøvrene fra de to øvrige brohodene, og 9. januar 1916 forlater de siste soldatene Gallipoli.

Evakueringen fra de tre brohodene blir paradoksalt nok de alliertes eneste store triumf på Gallipoli. Ikke et eneste menneskeliv går tapt under tilbaketrekningen.

Skotske Joe Murray er en av de siste som forlater Gallipoli. Med støvlene viklet inn i sekker går han de fem kilometerne til stranden. 

I dagboken setter han ord på soldatenes bitterhet over den feilslåtte invasjonen: «Kanskje vil vi en gang huskes som felttoget som ble forrådt av sjalusi, ondskap, ubesluttsomhet og forræderi.

Tyrkerne beseiret oss ikke – vi ble slått av vår egen overkommando». Som en av de ivrigste fortalerne for felttoget må marineminister Churchill ta ansvaret for den mislykkede invasjonen.

Etter et større politisk oppgjør blir han degradert til en symbolsk post – deretter forlater han selv regjeringen.

Tapstallene for Gallipoli er usikre fordi kampene foregikk under kaotiske forhold. Et kvalifisert anslag er at over 400 000 ble drept eller såret.

© polfoto/topfoto

To nasjoner ble født ved Gallipoli

For britene og franskmennene var slaget om Gallipoli et av utallige slag, men for Australia og New Zealand ble kampene en milepæl. 

De to unge nasjonene kjempet side om side i et felles korps – kalt ANZAC – og deltok i sitt første store slag noensinne under felttoget i 1915.

Nederlaget rystet australiernes og newzealendernes tro på de britiske koloniherrene, og Gallipoli nevnes i dag ofte som stedet der Australia og New Zealand ble født som nasjoner. 

Slaget ga befolkningene en bevissthet om at de ikke bare var vedheng til det mektige Storbritannia, men nasjoner med selvstendige identiteter.

Den nyoppdagede nasjonal-følelsen skyldtes særlig ANZAC-styrkenes innsats ved Gallipoli, der de fikk ord på seg for å være blant de beste soldatene i første verdenskrig. Soldatene fikk militær trening alt på skolen, og ble beundret for sin kampvilje, sterke fysikk og for likeverdet mellom offiserer og menige.

Ifølge australierne og newzealenderne var soldatene deres innehavere av en bestemt ANZAC-ånd, kjennetegnet ved blant annet mot, selvironi og lojalitet. 

Mange australiere og newzealendere ser på disse karaktertrekkene som typiske for deres nasjoner.

Tross en befolkning på bare fem millioner stilte Australia med 332 000 frivillige soldater under første verdenskrig. 65 prosent av dem mistet livet.

New Zealands en million innbyggere mønstret hele 124 000 mann. Under krigen ble hver tredje newzealandske mann mellom 20 og 40 år enten såret eller drept.

Les mer

Tim Travers: Gallipoli 1915, The History Press, 2009. Kevin Fewster m.fl.: Gallipoli: The Turkish Story, Allen & Unwin, 2003. Robin Prior : Gallipoli: The End of the Myth, Yale University Press, 2009. 

Kanskje du er interessert i