Tilfeldige angrep
Den gul-grønne skyen ved Ypres var det første vellykkede giftgassangrepet i historien. 16 år tidligere – i 1899 i Haag – hadde Tyskland, Frankrike og Storbritannia skrevet under på et forbud mot kjemisk krigføring, men forut for første verdenskrig eksperimenterte alle tre landene likevel ivrig med tåregass.
Og allerede få måneder etterkrigsutbruddet forsøkte både franskmennene og tyskerne seg med tåregass for å bryte gjennom de fastlåste frontene. Men de første angrepene var for primitive og tilfeldige og gjorde ikke stor skade.
For eksempel hadde franskmennene angrepet tyskerne med tåregass i august 1914, men gassmengden var så liten at de fleste av de tyske soldatene knapt enset den. Et halvt år senere brukte Tyskland selv tåregass, men også dette angrepet mislyktes fordi den flytende gassen frøs til is i de lave vintertemperaturene.
Først da tyskerne i april 1915 skiftet ut tåregass med klorgass ved Ypres, begynte gassangrepene å gi merkbare resultater. Omverdenen reagerte på det første giftgassangrepet med sjokk og fordømmelse. Særlig britene var opprørt: Klorgass brøt med krigens uskrevne regler og var et eksempel på tysk barbari, mente de.
Men det stanset dem ikke fra å trappe opp produksjonen av klorgass selv. Like etter tyskernes angrep opprettet Storbritannia de første “Special Companies”, som skulle utvikle giftgass. Kjemisk krigføring var imidlertid stadig så tabubelagt at britene forbød ordet “gass”.
I stedet snakket britiske styrker om “ekstrautstyr”.
Vann beskyttet mot klor
Snart kastet Tyskland, Frankrike og Storbritannia seg ut i et voldsomt kjemisk kappløp. De så alle giftgass som et supervåpen som kunne føre med seg tiltrengt bevegelse i skyttergravskrigen.
Nye og mer dødbringende gasser avløste derfor hverandre, men dessverre for angriperne var forsvarerne ofte like raske til å finne på mottrekk.
Etter angrepet ved Ypres oppdaget soldatene ved fronten snart at klor var vannoppløselig. Det innebar at bare et fuktig tørkle foran ansiktet kunne forhindre skader på lungene. Ifølge soldatene skulle effekten være enda bedre hvis tørklet ble fuktet med urin.
Snart ble disse første, primitive hjelpemidlene erstattet av ansiktsmasker med kjemikalier som absorberte klorgass.
Som mottrekk utviklet tyskerne fosgen- og sennepsgass, som verken luktet eller var synlig. Særlig sennepsgass var fryktet blant soldatene. Den fikk kroppen til å råtne, slik at huden ble vablete, og slimhinnene løsnet fra bronkiene.
Den uutholdelige smerten varte i opptil fem uker og etterlot ofrene som krøplinger, hvis de overlevde. I motsetning til andre giftgasser var sennepsgass vanskelig å beskytte seg mot, fordi den kunne trenge gjennom huden.
Dessuten ble den tunge gassen “hengende” i skyttergravene og gjorde dem ubrukelige i flere uker.
Selv om giftgass aldri ble supervåpenet som avgjorde første verdenskrig, fryktet soldatene ved fronten gassangrep mer enn noe annet. Gassen drepte langsomt og drev ofte ofrene sine til vanvidd av smerte før døden inntraff.
Til sammen tok giftgassen nærmere 90 000 liv under første verdenskrig, og forårsaket alvorlige skader på over 1,2 millioner. For de overlevende ventet et liv med ødelagte lunger, voldsomme smerter og psykiske men.