De sårede soldatene sperret opp øynene da de i september 1914 nærmet seg stedet som skulle være deres hjem de neste månedene. Vognene deres rullet over den svingete grusveien som førte til det imponerende Highclere Castle i Hampshire - virkelighetens Downton Abbey. Med sine tårn i renessansestil stod slottet som en firkantet gigant i det kuperte landskapet, og i denne praktfulle settingen skulle soldatene komme seg.
Bare uker før hadde mennene befunnet seg i labyrinten av skyttergrav-ganger på vestfronten, men som så mange andre tapre soldater hadde de endt med å bli slept vekk på en båre med enten ødelagte lemmer eller skuddsår. Til alt hell gikk turen hjem til De britiske øyer, der mange av de store adelshusene hadde tilbudt krigsministeriet å åpne dørene for de sårede i nødens stund.
Pasientene ble behandlet godt under oppholdet på Highclere Castle.
Hverdagen på Highclere Castle var på begynnelsen av 1900-tallet preget av strukturer og mønstre som ikke hadde endret seg på århundrer. En sverm av tjenere vimset rundt på slottet for å oppvarte herskapet, som i sine ulastelige klær drakk te med strittende lillefingre. Men nå sto grevinne Almina selv, hustru til 5. jarl av Carnarvon, klar til å ta imot soldatene ved Highcleres hovedinngang.
Krigen hadde for en tid endret de sosiale normene, og overklassefruen viste personlig de sårede mennene vei gjennom haller og korridorer til rommene deres. Snart fikk mennene servert øl fra slottets eget bryggeri som de kunne drikke mens de nøt den praktfulle utsikten til slottets park.
"Det er som var man med i et eventyr, uansett hvor alvorlig ens lidelse er," skrev Basil Jones, en av de takknemlige pasientene.
Herskapet så til de sårede
Carnarvon-paret hadde selv bekostet ombyggingen av Highclere Castle til ikke bare et rekonvalesenthjem for sårede soldater, men et virkelig sykehus. I motsetning til mange andre herregårder i England, insisterte nemlig grevinne Carnarvon på å ansette en kirurg, en lokal lege og 30 sykepleiere slik at slottets nye beboere kunne få det beste av profesjonell pleie.
"Almina var genial da hun skulle stable et sykehus på beina", skrev en av grevinnens venninner i et brev til sin mann. Lady Carnarvon hadde liten tid til å holde teselskaper og fine middager fordi hun engasjerte seg i sykehuset.
"Hvis De visste hvilken forskjell det gjorde den siste gangen jeg reiste til Frankrike, at jeg visste at dersom jeg ble rammet igjen, så ville jeg ha gode muligheter for å ende i Deres omsorgsfulle hender." Major Oliver Hopkinson i et brev til grevinne Almina.
Hun likte å gå rundt blant soldatene, der hun ifølge kirurgen Robert Jones "overvåket mennenes psykiske og fysiske tilstand".
Grevinnen insisterte også på at hennes ektemann og datter skulle besøke pasientene. Datteren Evelyn ble revet ut av sin privilegerte tilværelse da hun hver dag etter den private skoleundervisningen var med på morens runde for å hilse på soldatene, hvis skader var et tydelig tegn på hvor barskt livet var utenfor Highcleres trygge murer.
Tjenestefolk fikk nye roller
Hverdagen ble også snudd fullstendig på hodet for tjenestefolkene på Highclere. Personalet var vant til mange gjester, men opprettelsen av sykehuset betydde at kammerpikene måtte flytte sammen på rommene slik at det ble plass til sykepleierne. Arbeidsmengden ble også økt da innrykket av mennesker svarte til å ha besøk av 50 permanente gjester.
De nye tidene på Highclere endret også tjenernes oppgaver. Stikk i strid med sedvane kunne stuepikene nå entre det fine biblioteket som grevinne Almina hadde overlatt til de sårede soldatene. De kvinnelige tjenerne serverte normalt ikke gjestene, men fordi Highcleres mannlige tjenere hadde vervet seg til hæren, måtte pikene nå oppvarte de pasientene som var friske nok til å sitte oppreist i de myke møblene i det luksuriøse rommet.
De innlagte kunne gå turer rundt slottet og fikk masse frisk luft.
For mange av stuepikene var det noe helt nytt å gå side om side med herskapet og gjestene. Men selv om situasjonen var uvanlig, måtte personalet fortsatt sørge for å beholde den gode og respektfulle tonen - også overfor soldatene som uansett sin rang var husets gjester. Etter noen måneder ble imidlertid Highcleres luksussykehus så populært at det primært var sårede offiserer som sikret seg en plass på slottet. Blant dem var major Oliver Hopkinson, som senere takket grevinnen i et brev fra fronten:
"Hvis De visste hvilken forskjell det gjorde den siste gangen jeg reiste til Frankrike, at jeg visste at dersom jeg ble rammet igjen, så ville jeg ha gode muligheter for å ende i Deres omsorgsfulle hender."
Hverdagen vendte tilbake
I fem måneder strevde Highcleres personale med blodig sengetøy, ekstra klesvask og middagsserveringer på rommene og i spisesalen. Til slutt var utmattelsen total, og i slutten av januar 1915 måtte grevinnen stenge sykehuset i seks uker slik at tjenerne kunne komme til hektene igjen.
Etter hvileperioden slo Highclere igjen opp dørene for de sårede frem til desember 1915. Deretter flyttet Almina sykehuset til en leid eiendom i London, hvor hovedstadens fagspesialister alltid var i nærheten hvis det sto om livet på pasientene. Plutselig ble Highclere merkelig tomt - også fordi grevinnen nå stort sett oppholdt seg i hovedstaden.
Tutankhamons maske, som Howard Carter fant i 1925, forestiller guden Osiris – etterlivets gud i oldtidens Egypt.
Slottets jarl jaktet på Tutankhamons grav
Den 5. jarlen av Carnarvon (1866-1923) var lidenskapelig opptatt av arkeologi. Det var særlig egyptologi som opptok briten, som hver vinter la ut på reise til Nord-Afrika. Jarlen tilbrakte store deler av tiden som amatørarkeolog, og fikk hjelp av den britiske arkeologen Howard Carter.
Lord Carnarvon samlet på oldegyptiske klenodier, og han besluttet å finansiere Carter som var overbevist om at det fortsatt fantes uoppdagede graver i Kongenes dal. I fem år gravde Carter uten hell, men så en novemberdag i 1922 slo han hull i det gjenmurte inngangspartiet til et ukjent gravkammer.
"Hva kan du se?" lød det ivrig fra Lord Carnarvon, som var til stede. "Vidunderlige ting," svarte Carter mens han lyste opp kammeret med et stearinlys.
Paret hadde oppdaget Tutankhamons grav, og i løpet av de neste årene fant Carter mer enn 5400 gjenstander i faraoens gravkammer. Ulykkeligvis så lord Carnarvon kun en brøkdel av skattene. Han døde bare fem måneder etter funnet fordi det gikk betennelse i et ellers harmløst myggestikk.
Men da 1. verdenskrigs siste skudd lød mot slutten av 1918, vendte det vante livet så smått tilbake til herresetet i Hampshire. Igjen skulle porselenet pusses og herskapet oppvartes. Selv om grevinne Almina selv var forandret – og i en viss grad hadde erfart at tilværelsen kunne by på noe annet enn fine kjoler og middagsselskaper – var det dekadente overklasselivet på ingen måte glemt.
Datteren Evelyn fylte 18 år sommeren 1919 og var gammel nok til å få sin debut i selskapslivet. Det ble feiret med et stort ball. Highclere sydet igjen av overklasse-etikette, og med ett var alt tilbake til det gamle.