Den 22. april 1915 fikk franske soldater ved byen Ieper den tvilsomme ære å bli ofre for historiens første store angrep med dødelig giftgass.
Først spredte en søtlig lukt seg i skyttergravene, og deretter begynte de første soldatene å falle gispende overende – kvalt av klorgass sendt av tyskerne på den andre siden av ingenmannsland.
Tyskere og franskmenn hadde angrepet hverandre med tåregass allerede i august 1914, men gassen var i de fleste tilfeller så svak at soldatene ikke oppdaget at de ble angrepet.
Gassmaskene reddet liv men begrenset soldatenes utsyn og bevegelser.
Gassmasken
ble først masseprodusert under 1. verdenskrig. De første maskene besto bare av bomullsdotter eller klesstykker som ble bundet om munnen og nesen. I løpet av krigen ble maskene mer avanserte og beskyttet soldatene langt bedre.
Huden
fikk smertefulle vabler når soldater ble angrepet med sennepsgass, som tyskerne brukte fra 1917. Masker beskyttet lungene, men vablene var nok til å gjøre soldater kampudyktige i ukevis.
Hjelmen
var laget av stål og beskyttet mot bl.a. granatsplinter. Stålhjelmen ble først standardutstyr i 1915, ett år inn i krigen, da antall hodeskader økte voldsomt.
Filteret
til gassmasken bestod av en beholder med kjemikalier som absorberte giftgass. I løpet av krigen fant britene ut at aktivt kull var et fremragende filtermateriale.
Ved Ieper ble det imidlertid klart at klorgass var dødelig effektivt, og snart fikk den en permanent plass i tyskernes våpenbeholdning.
Til å begynne med reagerte de allierte med forferdelse på "den feige formen for krigføring."
Men noen måneder senere kastet også Frankrike, Storbritannia og USA seg inn i utviklingen av giftgass, og i løpet av 1. verdenskrig bombarderte partene hverandre med ca. 100.000 tonn giftgass.
Synet av soldater som ble kvalt av gass hadde stor psykologisk effekt, men tallene viser at gass ikke var veldig effektivt på slagmarken.
Bare ca. 90.000 av 1. verdenskrigs 9 millioner døde soldater mistet livet pga. giftgass.
Årsaken til det lave gass-tapstallet var blant annet at mange soldater ble utstyrt med beskyttende gassmasker.
Omtrent halvparten av de døde var derfor russiske soldater som ikke hadde gassmasker i samme grad og kvalitet som soldatene på vestfronten.