Den 22. april 1915 fikk franske soldater ved byen Ieper den tvilsomme ære å bli ofre for historiens første store angrep med dødelig giftgass.
Først spredte en søtlig lukt seg i skyttergravene, og deretter begynte de første soldatene å falle gispende overende – kvalt av klorgass sendt av tyskerne på den andre siden av ingenmannsland.
Tyskere og franskmenn hadde angrepet hverandre med tåregass allerede i august 1914, men gassen var i de fleste tilfeller så svak at soldatene ikke oppdaget at de ble angrepet.
Ved Ieper ble det imidlertid klart at klorgass var dødelig effektivt, og snart fikk den en permanent plass i tyskernes våpenbeholdning.
Til å begynne med reagerte de allierte med forferdelse på "den feige formen for krigføring."
Men noen måneder senere kastet også Frankrike, Storbritannia og USA seg inn i utviklingen av giftgass, og i løpet av 1. verdenskrig bombarderte partene hverandre med ca. 100.000 tonn giftgass.
Synet av soldater som ble kvalt av gass hadde stor psykologisk effekt, men tallene viser at gass ikke var veldig effektivt på slagmarken.
Bare ca. 90.000 av 1. verdenskrigs 9 millioner døde soldater mistet livet pga. giftgass.
Årsaken til det lave gass-tapstallet var blant annet at mange soldater ble utstyrt med beskyttende gassmasker.
Omtrent halvparten av de døde var derfor russiske soldater som ikke hadde gassmasker i samme grad og kvalitet som soldatene på vestfronten.
