Julebrev fra 1. verdenskrig: “Skyt opp i luften, så gjør vi det samme”

Alle våre menn klatret opp av skyttergraven og satte seg på brystvernet.

Tyskerne gjorde det samme, og soldatene begynte å snakke sammen på engelsk eller et gebrokkent engelsk.

Jeg satt overfor skyttergraven, og på tysk spurte jeg om de ville synge en tysk folkevise. Det gjorde de.

Deretter sang våre folk. Begge sider klappet og oppmuntret hverandre underveis.

En tysker sang en solo, og jeg ba ham synge en av Schumanns sanger. Han sang De to grenaderer, og det lød storart­et.

Våre menn utgjorde et godt publikum, og alle likte sangen godt.

Sammen med Paven gikk jeg over for å snakke med den tyske offiseren som hadde kommandoen. En av hans menn presenterte oss formelt for hverandre.

Han spurte hva jeg het og presenterte meg for sin offiser. Jeg ga sistnevnte tillat­else til å begrave noen av de falne tyskerne som ligger mellom våre stillinger, og vi avtalte at skytingen skulle innstilles til i morgen kveld.

Mens vi sto og snakket sammen, samlet ti eller flere tyskere seg omkring oss. Bare cirka en meter adskilte meg fra deres linje.

Vi gjorde honnør for hverandre, og han takket meg for tillatelsen til å begrave de døde, og vi avtalte hvor mange menn som skulle ta seg av dette.

Vi ble også enige om at de andre soldatene på begge sider skulle holde seg i sine respektive skytter­graver imens.

Vi ønsket hverandre en god kveld, en god natts søvn og en god jul. Deretter tok vi avskjed med honnør.

Jeg gikk tilbake til skytter­graven. Tyskerne sang Die Wacht am Rhein, og det lød godt.

Så sang våre folk Christians Awake, og etter at vi hadde sagt god natt, gikk alle sammen tilbake til skyttergravene.

Det var et merkelig syn: En vidunderlig, månelys kveld, de opplyste tyske skyttergravene og mennene som på begge sider var samlet i små klynger på brystvernene.

Jeg ga en eller to menn lov til å gå ut og møte en tysker eller to halvveis ute. De utvekslet sigarer og røykte og snakket sammen.

Offiseren som jeg snakket med håper at vi kan tilbringe nyttårsdagen på samme måte. “Ja, gjerne, hvis jeg da er her til den tid,” svarte jeg.

Jeg følte at jeg måtte sette meg ned og fortelle historien om denne julekvelden før jeg la meg. Selvfølgelig er beredskap­en mindre, men jeg tror tyskerne har tenkt å overholde reglene.

Jeg tror likevel at jeg vil holde meg våken hele natten, bare for å være på den sikre siden. Det er merkelig å tenke på at i morgen kveld braker det løs igjen.

Hvis jeg kommer gjennom dette sirkus­et, vil jeg alltid minnes denne julen.

Nå går jeg en tur rundt i skyttergravene bare for å se om alt står godt til.

25/12 1914

Vi fikk en rolig natt, selv om det var litt snikskyting her og der.

I mine skytter­graver og hos fienden overfor oss var det store bål, og av og til kunne vi høre sang og snakk karene imellom.

Da reveljen lød neste morgen, sendte tyskerne folk ut for å begrave de døde. Våre menn gikk ut for å hjelpe til, og vi møttes alle fra begge sider i midten i grupper der vi begynte å snakke sammen og utveksle gaver, bl.a. i form av tobakk. Hele morgenen gikk med til å fraterni­sere og synge.

Tyskerne er fra Sachsen, flotte fyrer som bare ønsker at freden skal komme på en måte som er menn verdig.

De later på ingen måte til å være presset. Jeg var forbløffet over å se hvor godt våre folk kom ut av det med deres.

Vi har avtalt å møtes og være sammen til kl. 21 når krigen begynner igjen. Jeg spekulerer på hvem som vil avfyre det første skudd!

De sier: “Skyt opp i luften, så gjør vi det samme” og den slags. Men i morgen vil vi selvfølgelig igjen få det travelt med å ta livet av hverandre.

En mann som selv er gift spurte om han kunne få bildet mitt av Betty og Nancy.

Jeg ga ham det, for jeg har jo to. Til gjengjeld ga han meg et bilde av seg selv og familien sin.

Nå slutter jeg så jeg kan få sendt dette brevet. Vi har nettopp spist middag – svine­koteletter, plumpudding og terte.

Vi fikk også brus og en flaske vin og en sigar. Vi skålte for dere alle der hjemme og spesielt for deg, min kjære.

Nå vil jeg gå utenfor og se mine menn møtes med tyskerne. Jeg vil forsøke å skrive igjen om et par dager.

Det føltes virkelig merkelig å gå alene mot fiendens skyttergraver og møte noen på halvveien for å avtale å holde julefred.

Det vil jeg aldri glemme.

Kyss barna fra meg, og hils dem kjærlig. Skriv et langt brev og fortell meg alt det som har skjedd hos dere.

Din Jake

Etterskrift

Julevåpenhvilen i 1914 ble krigens eneste, for hærens øverstbefalende nedla forbud mot gjentagelser.

Kaptein Armes overlevde.

Etter verdenskrigen ble han en av passasjerluftfartens pionerer da han var med og stiftet et flyselskap i Sør-Afrika i 1919.