Ørene skriker etter fred, men det er lyden av død som slår ned overalt rundt den tyske soldaten Karl Gorzel på Thiepval-høyden nord for elven Somme.
Granatene hyler gjennom luften og lander med en kraft som får hele området til å riste. Jord fyker mot himmelen som geysirer og regner ned over Gorzel og kameratene hans og fyller ører og munn.
Først etter timer med bombardement fra de britiske kanonene og haubitsene i det fjerne oppstår det en liten pause. Nå hører den 21 år gamle Gorzel bare gråt og jammer.
«For et uhyggelig bilde! Ikke et spor av en skyttergrav er igjen.» Den tyske soldaten Karl Gorzel etter artilleriangrep ved Somme.
Rundt ham ligger sårede landsmenn med fryktelige sår og avrevne lemmer. Blodet pipler ned i den istykkersprengte jorden som to timer tidligere dannet tyskernes forreste linjer i deres skyttergravsystem.
«For et uhyggelig bilde! Ikke et spor av en skyttergrav er igjen – ikke annet enn granathull så langt øyet rekker», bemerker Gorzel, som likevel ikke får lange stunden til å betrakte det maltrakterte landskapet.
«Beskytningen blir igjen mer voldsom. Den får hodet til å dunke og leppene til å brenne. Vår skjebne er i Guds hender», skriver Gorzel om redslene på Somme-fronten i 1916.
VIDEO: Se originalopptak av 1. verdenskrigs artilleri
Gorzel er bare én av millioner av unge menn som under 1. verdenskrig har havnet i en granatstorm med en villskap som historien aldri før har sett. Her tier kanonenes torden aldri – de dundrer løs uten opphør i fire år.
Artilleriet blir verdenskrigens mest fryktinngytende våpen. Det tar flest menneskeliv, forårsaker de verste sårene og river i stykker flere sjeler enn noen kan telle. Det er vestfrontens kjøttkvern.
Overalt på vestfronten forvandlet artilleriet de blomstrende landskapene til ødemarker.
Artilleri begynte i en birolle
Da de første kanonene rullet ut på vestfrontens slagmarker sommeren 1914, lignet scenen en gjentakelse av Napoleonskrigene 100 år tidligere. Artilleriet kunne riktignok skyte lenger, men strategien var stort sett uendret.
I begynnelsen av et slag ble kanonene fyrt av mot fiendens stillinger, og deretter sendte generalene frem infanteriet for å utnytte det kaoset granatene hadde skapt. Problemet var imidlertid at 1. verdenskrigs forsvarsstillinger med skyttergraver godt kunne motstå bombardementene.
Stålkuler tvang soldatene ned i skyttergravene
I begynnelsen av krigen var granatkardesken, som spredte et regn av stålkuler, den mest brukte. Granattypen var så effektiv at den tvang soldatene til å gjemme seg i skyttergraver. Dermed mistet kardesken verdi.
Med det relativt lille antallet granater som hærene hadde til rådighet i 1914, var det ikke mulig å ødelegge fiendens stillinger. Forsvarerne gikk bare i dekning under det innledende kanonangrepet og krøp tilbake bak maskingeværet når granatregnet stoppet.
Det fantes heller ikke noe overraskelsesmoment, for artilleristene måtte bruke dyrebar tid på å skyte seg inn på målet. Kanonmannskapene hadde ofte bare dårlige kart som ikke engang viste høydeforskjellene i terrenget.
Artilleristene måtte møysommelig peile seg inn på fiendens stillinger ved å justere kanonløpene etter veiledning fra observatører lenger fremme. Men prosessen tok tid, og resultatet var at det innledende bombardementet bare gjorde begrenset skade.
VIDEO: Massivt bombardement skulle knuse fienden
I 1914 satset partene i krigen på å innlede et slag med overveldende bombardement av fiendens stillinger. Først etter at bombardementet var slutt, ble infanteriet sendt frem – og det endte som regel blodig.
Tyske, franske og britiske generaler var imidlertid skjønt enige om at artilleri – i enormt antall – var det eneste som kunne bryte dødvannet i skyttergravskrigen. Men det krevde langt mer ammunisjon enn artilleristene hadde til rådighet.
«Man kan ikke ødelegge noe som helst når man hele tiden må telle granatene sine», sa en frustrert britisk artillerist i 1914.
Produksjonen av granater og kanoner fikk derfor høyeste prioritet.
Alle satset på kanoner
Mellom august og desember 1914 hadde begge sider i krigen mistet nesten 1 million soldater. Men tyskerne hadde fått mest ut av krigen siden de hadde okkupert det meste av Belgia og store deler av det nordøstlige Frankrike.
Bak fronten – i England, Frankrike og Tyskland – gikk våpenfabrikker i døgndrift for å levere granater. Hurtigskytende, langtrekkende og mer presise kanoner ble masseprodusert og fraktet til fronten. Det samme gjaldt de såkalte haubitsene – en mellomting mellom en kanon og en morter – som kunne fyre av enda tyngre granater i en høy bane mot fiendens stillinger. Mens britene bare produserte 91 artillerivåpen i 1914, steg antallet til hele 3226 i 1915.
I 1916 hadde britene samlet nesten 1500 kanoner og haubitser til å bombe de tyske linjene med i slaget ved Somme.
Siden enorme antall menn ble sendt til fronten, var det ofte kvinner som sto for ammunisjonsproduksjonen.
«Til tross for varmen fikk vi ikke lufte ut rommene, ikke engang i spisepausene, for dører og vinduer måtte holdes permanent lukket på grunn av eksplosjonsfaren», mintes Editha von Krell, som i løpet av fire måneder så tre unge jenter bli dødelig såret i ulykker på en tysk ammunisjonsfabrikk.
Artilleristene var ikke trygge selv om de lå langt bak fronten. Her søker en soldat dekning mot eksploderende granater.
Mens opprustningen var i full gang, optimerte hærene artilleriets presisjon. Nå hadde det gått opp for alle at faktorer som vindhastighet, lufttrykk og høydeforskjeller var avgjørende for å lykkes.
Britene opprettet derfor oppmålingsavdelinger i 1915 for å tegne bedre kart, og året etter ble det dannet spesielle observasjonskompanier. Dessuten fikk artilleristene værmeldinger tre ganger om dagen.
Observasjoner fra luften ble også opprioritert slik at luftballonger og fly kunne fotografere fiendens posisjoner. Motstandernes soldater skalv når fiendtlige fly fløy over stillingen deres.
«Vi var fullstendig i deres vold, og de dirigerte med nådeløs presisjon de tunge engelske kanonene – granat etter granat – ned i våre linjer», fortalte Karl Gorzel fra slaget ved Somme i 1916 – året da artilleriet viste sitt fryktinngytende potensial.
På vestfronten ble det avfyrt millioner av granater. Her ses de tomme granathylsene etter et innledende bombardement.
Granatene falt dag og natt
Det første halvannet året ved fronten hadde vært fryktelig for soldatene i skyttergravene, men det ble bare verre. I februar 1916 innledet de tyske troppene slaget ved Verdun med å fyre av ca. 1 million granater mot de franske stillingene på ett enkelt døgn, og slik bølget artilleriduellen frem og tilbake i 302 dager.
«Granater faller og meier nådeløst ned alle. Jeg forstår ikke at jeg fortsatt kan være i live», skrev den franske soldaten Paul Pireaud:
«Her er det snakk om øyeblikkelig utslettelse uten noen gang å se fienden.»
En annen franskmann var enig: «Vi er i de dødes rike. Natten opplyses av flammer fra helvete. Plutselig blir nattemørket revet i stykker. Over hele horisonten eksploderer skjæret fra apokalypsen.»
Sommeren samme år innledet britene sitt hittil voldsomste bombardement langs en 29 km lang front langs elven Somme. I syv dager bombarderte 1437 kanoner og haubitser de tyske stillingene sønder og sammen.
«Ingenting kan ha overlevd.» Den britiske generalen Rawlinson etter at 1,5 millioner granater var avfyrt ved Somme.
På en uke fyrte briter og franskmenn av over 1,5 millioner granater – mer enn det som ble brukt de første tolv månedene av krigen til sammen.
«Ingenting kan ha overlevd», sa den britiske generalen Henry Rawlinson.
Han tok feil. Da 100 000 britiske soldater angrep etter bombardementet, svarte tyskerne igjen med maskingevær og artilleri. 19 240 briter ble drept bare det første døgnet – tilsvarende 13 drepte pr. minutt i 24 timer. Og slik fortsatte slaget i flere måneder, akkurat som ved Verdun og andre steder på vestfronten.
«Kan en mann forsvare seg mot et jordskjelv som er i ferd med å sluke ham?» Fransk soldat om de enorme granatene tyskerne fyrte av.
Soldatenes nerver ble tynnslitte av granatenes konstante hyl. Selv de som fant dekning i de solide tilfluktsrommene under jorden, skalv av frykt for de kraftige granatkaliberne.
«Kan en mann forsvare seg mot et jordskjelv som er i ferd med å sluke ham? Hva nytter det å skyte med gevær mot en vulkan som spyr ut lava?» lød det oppgitt fra en franskmann.
I løpet av krigen ble kanonene så store at de måtte kjøres på jernbaneskinner.
På begge sider av fronten var skadene fra granatene forferdelige.
«Frontsoldatene føler ikke lenger noe når de ser kropper uten hode, uten ben, skutt gjennom magen, med bortsprengte panner, med hull i brystet», lød det fra en tysk soldat ved Verdun.
Overalt falt soldatene i hopetall i en kamp som føltes nytteløs.
«Bårebærerne sleper de sårede så langt tilbake de kan. Forsterkninger ankommer, og de døde blir begravd, og så kommer en ny dag – enda mer forferdelig enn den forrige», skrev Karl Gorzel fra Somme høsten 1916.
Den 21 år gamle tyskeren overlevde slaget, mens nærmere 320 000 andre mistet livet under slaget – de fleste som følge av granater. Imidlertid hadde artilleriet ennå til gode å demonstrere at det kunne brukes til å vinne terreng. Det måtte utvikles nye taktikker.
Over 300 000 mistet livet i kampene ved Somme. Her ses britiske soldater i det sønderbombede terrenget i 1916.
Granatmur skjulte angriperne
Med de hissige bombardementene ble vestfronten forvandlet til månelandskaper hvor bare en og annen trestubbe sto igjen i landskapet. Men ingen av krigens parter hadde funnet en løsning på hvordan artilleriet kunne flytte fronten.
«Hvorfor vinner vi ikke?» skrev en frustrert fransk infanterist som følte at han og kameratene bare «ventet på døden på denne måten».
Løsningen ble krigens mest destruktive artilleritaktikk. Den såkalte ildvalsen optimerte samarbeidet mellom artilleri og infanteri. Taktikken gikk ut på å la artilleriet skyte mot terrenget rett foran de fremrykkende soldatene med massiv sperreild.
Kanonilden «valset» over slagmarken med fastsatte tidsintervaller, og rett i hælene løp infanteriet, som dermed ble beskyttet av en mur av granater som eksploderte foran dem.
I 1916 testet britene den altødeleggende taktikken med ildvalsen, som de andre hærene snart kopierte. Taktikken gikk ut på å la artilleriet bombardere slagmarken rett foran de fremrykkende soldatene, trinn for trinn.
Ildvalsen gjorde det umulig for fienden å se de fremrykkende soldatene og ryddet dessuten slagmarken foran soldatene for feller og piggtrådsperringer. Samtidig tvang den fienden til å forbli i dekning slik at de ikke kunne bemanne maskingeværpostene sine før det var for sent.
Taktikken krevde imidlertid intens koordinering. Hvis fotsoldatene løp for langsomt, stoppet ildvalsen for tidlig, og fienden rakk å gå til motangrep. Og hvis infanteriet løp for fort, risikerte de å bli truffet av sitt eget artilleri. Til tross for faren fikk soldatene ordre om å holde seg så nær de eksploderende granatene som mulig.
Beregninger viste at omtrent ti prosent av de angripende fotsoldatene uansett ville bli truffet av villfarne splinter fra egne granater eller av granater som ikke ble avfyrt langt nok. Men generalene var villige til å akseptere tapene hvis taktikken kunne bryte stillingskrigen i skyttergravene.
Brede belter av piggtråd beskyttet stillingene på vestfronten. Ildvalsen skulle rydde disse hindringene av veien.
Taktikken ble finpusset
Britene var de første som brukte ildvalsen i krigen. Det skjedde i slaget ved Somme, der resultatet ikke var imponerende. Tyskerne hadde satt opp piggtrådsperringer som til tross for granatregnet fortsatt var intakte da britene ankom.
Konsekvensen ble at fotsoldatene ikke holdt tritt med sperreilden, så tyskerne fikk tid til å bemanne forsvaret før stormløpet på skyttergravene deres.
«Fra alle kanter stormet menn med stålhjelmer frem» Tysk løytnant da fienden dukket opp etter et angrep med ildvalse.
I løpet av 1917 ble imidlertid taktikken finpusset og koordineringen forbedret. Det var også avgjørende at britene utviklet en spesielt følsom tennsats som fikk granatene til å eksplodere bare de streifet et stykke piggtråd. Dermed ble ryddingen av tyskernes piggtråd langt mer effektiv, og fotfolket kunne holde takten i angrepet.
Kombinasjonen av konstant artilleribeskytning og fiendens plutselige tilsynekomst gjennom røyken var et skrekkinnjagende syn for de forsvarende styrkene.
«Et øyeblikk sto vi bare og var hypnotisert av synet (granatregnet, red.). Vi hadde ikke tid til å trekke oss tilbake og få sårene våre behandlet, for ildregnet hadde ikke før stoppet før hele landskapet syntes å bli vakt til live. Fra alle kanter stormet menn med stålhjelmer frem», sa en tysk løytnant i Flandern sommeren 1917.
Artilleriangrepene krevde at planleggerne tok hensyn til alt fra kanonenes skuddbane, hvilken type granater som skulle brukes, og hvor raskt artilleristene skulle fyre dem av.
Suksessen skyldtes bl.a. det økende antallet kanoner som sørget for at ildvalsen kunne holdes i gang i lang tid over en bred front.
Til gjengjeld endte et angrep med ildvalse i slaget ved Passchendaele den 12. oktober samme år i en tragedie. Da angrepet begynte tidlig på morgenen, traff en del av de første granatene de newzealandske soldatene mens de forberedte seg på stormløpet.
Angrep med ildvalse krevde nøye planlegging. Her er tidstabellene for et angrep ved Passchendaele. Hver linje viser et trinn i artilleriets bombardement med fastsatte tidspunkter.
Og da infanteriet hadde kjempet seg frem mot fiendens posisjoner til knes i gjørme, viste det seg at ildvalsen ikke hadde vært i stand til å ødelegge piggtrådsperringene. Nesten 1000 newzealendere mistet livet før angrepet ble avblåst.
Men ingen var i tvil om at mer artilleri – og enda flere granater – var veien å gå. I 1917 produserte britene 76 millioner granater – mer enn fire ganger antallet fra 1915. De enorme mengdene granater og kanoner fikk i andre halvdel av 1917 generalene til å snakke om «artillerislag» når de planla offensiver.
Angrepene skulle nå utnytte kanonenes rekkevidde fullt ut slik at de kunne treffe langt bak fronten.
Titusenvis av unge menn kom hjem med forferdelige skader.
Granatene ødela kropp og sjel
De endeløse bombardementene resulterte i et sjokkerende antall sårede. Granatene rev av armer, ben, neser og til og med ansikter. Selv de fysisk uskadde fikk men for livet.
Legene hadde aldri sett noe lignende da de sårede soldatene begynte å rulle inn fra slagmarkene på vestfronten. Artilleriet påførte soldatene ubeskrivelige skader i form av avrevne lemmer og knuste kropper.
Beregninger viser at rundt 67 000 tyske sårede fikk amputert ett eller flere lemmer, for britene var tallet 41 000 – og størstedelen skyldtes artilleriets granater.
En oversett, men svært utbredt skade var tap av hørsel. Bombardementene på vestfronten var så voldsomme at de ofte kunne høres i London ca. 325 km unna. Spesielt artilleristene, som ikke brukte hørselsvern, fikk ofte trommehinnene sprengt, det samme fikk stakkarene der granatene slo ned.
Selv de soldatene som kom gjennom krigen uten fysiske skader, fikk livslange men i form av granatsjokk. Tilstanden ble vanligvis utløst under langvarige bombardementer og resulterte i apati eller ekstrem skjelving. I 1916 skyldtes ca. 40 prosent av alle innleggelser på feltsykehus granatsjokk.
Materialtrettheten rammet hærene
Ildvalsen kunne ikke avgjøre krigen på egen hånd. Kommunikasjonslinjene var forbedret og forbandt nå hovedkvarterer og observasjonsposter med de enkelte artilleribatteriene. Derfor kunne fiendens motild raskt dirigeres mot angripende styrker.
Generalene begynte nå å fokusere på dype angrep som svekket fienden så mye at motstanderne ikke klarte å koordinere forsvaret sitt effektivt.
Artilleriet skulle ikke bare gå etter skyttergravene ved fronten, men fyre av langtrekkende kanoner mot fiendens kommandoposter, kommunikasjonssentraler og reserveenheter bak fronten. Slik kunne motstanderen lammes mens egne angrepsstyrker vant terreng.
«Nå har vi formelen», erklærte den franske hærsjefen Philippe Pétain.
De dype angrepene, som bare varte i timer i stedet for de dagelange offensivene tidligere, ble praktisert på begge sider, der gassgranater nå også ble tatt i bruk.
«Den lyden de fleste fryktet mest, var den som disse granatene frembrakte når de slo ned. Dette dumpe ‘bom’ var tegn på at den snikende død var i anmarsj», skrev en soldat i den tyske hæren.
I skogene og på jordene ved Verdun er det fortsatt opptil 12 millioner ueksploderte granater.
Døden gjemmer seg i skogbunnen
Hvert år titter tusenvis av ueksploderte granater fra 1. verdenskrig opp i skog og mark i Nord-Frankrike og Belgia. Den livsfarlige granathøsten er langt fra slutt.
«Jernhøsten» kaller franske bønder funnene av ueksploderte granater og annet metallavfall fra verdenskrigen som fortatt dukker opp i jordsmonnet i Nord-Frankrike og Belgia. Når bøndene pløyer jorden, kommer gamle granater, piggtråd, patroner og granatsplinter opp til overflaten.
Bare i slaget ved Verdun fyrte de stridende partene av omtrent 65 millioner granater. Men langt fra alle eksploderte – ekspertene anslår at tolv millioner ueksploderte granater fortsatt ligger skjult i jorden.
Selv om krigen tok slutt for over 100 år siden, er den etterlatte ammunisjonen fortsatt livsfarlig. Både i Frankrike og i Belgia arbeider mineryddingsenheter med å fjerne ammunisjonen som stadig dukker opp.
Den årlige jernhøsten på verdenskrigens slagmarker er på rundt 1000 tonn ueksplodert ammunisjon, som iblant koster de uheldige finnerne livet. Siden 1918 har over 600 franske ammunisjonsryddere mistet livet under oppryddingen. Tusenvis av kvadratkilometer er den dag i dag forbudt område på grunn av eksplosjonsfaren.
Med perfeksjonert taktikk og arsenaler av artillerivåpen og granater hadde de allierte og sentralmaktene i løpet av fire år utviklet en helt ny form for krigføring. Fra å ha inntatt en sekundær rolle i 1914 spilte artilleriet dermed den absolutte hovedrollen i 1918.
Bare i den franske hæren hadde andelen artillerister økt fra ca. 20 prosent da krigen begynte, til 38 prosent fire år senere. Men trettheten meldte seg, mens de stadig større kanonløpene fortsatte å buldre over slagmarkene på vestfronten.
Verst var det for tyskerne, som mistet kampmoralen da USA gikk inn i krigen sommeren 1918. Til slutt så Tyskland ingen annen mulighet enn å inngå våpenhvile 11. november 1918. For første gang på fire år ventet en fredelig natt uten kanonenes herjinger.
I alt var det avfyrt ca. 720 millioner granater på vestfronten, og det morderiske skytset var ansvarlig for to tredjedeler av alle tap – drepte så vel som sårede.
Blant de mange ofrene var Karl Gorzel. Den unge tyskeren hadde ellers overlevd det forferdelige bombardementet ved Somme i 1916, men hellet varte ikke evig. Gorzel mistet livet i mars 1918 – åtte måneder før krigen sluttet og kanonene tidde.