KEISERSLAGET: Tysklands siste sjanse

Våren 1918 samler tyskerne seg til den siste kraftanstrengelsen som skal knuse de allierte før amerikanernes ankomst. For keiserriket er det seier eller døden.

Våren 1918 samler tyskerne seg til den siste kraftanstrengelsen som skal knuse de allierte før amerikanernes ankomst. For keiserriket er det seier eller døden.

Imageselect & Shutterstock

Under første verdenskrig visste soldatene i skyttergravene alltid når fienden forberedte seg på en offensiv. Om natten kunne lytteposter høre rumlingen fra tunge hjul, hestevrinsk og den rytmiske dunkingen fra traktormotorer når kanoner ble brakt i stilling. Neste dag fulgte spredte granatnedslag, fordi artillerister testet retning og avstand til sine kommende mål.

Forberedelsene brakte også ofte fiendtlige patruljer, som i ly av natten dumpet ned i de forreste skyttergravene og tok søvnige vaktposter til fange. De uheldige mennene endte i klørne på etterretningsfolk som profesjonelt lokket viktige detaljer om forsvaret ut av dem.

I begynnelsen av 1918 opplevde britiske og franske soldater disse varslene langs hele vestfronten. Fra Den engelske kanal og 754 kilometer lenger sørøst til den sveitsiske grensen summet tyskernes stillinger av aktivitet.

Årsaken sto å lese i avisen: Den russiske hæren hadde brutt sammen, derfor kunne tyskerne sende forsterkninger til fronten i Frankrike.

En storm var på vei, og britene gravde febrilsk mens det ennå var tid til å styrke forsvarsverkene. En flokk skotske soldater var i full gang da generalen deres kom på besøk for å oppmuntre alle mann til å sette inn alt de hadde av krefter.

«Det blir et alvorlig og meget viktig slag», formante han. «Jeg forventer at dere holder stillingen til siste mann og siste patron. Og hvis det er nødvendig at dere dør her, så forventer jeg at dere gjør det», fortsatte han.

En av de skotske soldatene sa etterpå: «Fra det tidspunktet kikket alle seg engstelig over skulderen».

Mennene hadde god grunn til å være urolige. Slaget som skulle avgjøre utfallet av første verdenskrig, nærmet seg.

Hindenburg var gått av med pensjon da krigen brøt ut. Ludendorff var en beinhard militærmann. Ifølge kona Margarethe eide han ikke humor.

© Imageselect

Slagkraftig tysk duo nådde til topps

Generalfeltmarskalk Hindenburg var bare en kransekakefigur, mens den underordnede general Ludendorff fikk ting til å skje. Sammen hadde de suksess på slagmarken – og de tok i praksis makten i Tyskland.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble den 66 år gamle pensjonerte hærføreren Paul von Hindenburg gjeninnkalt til aktiv militærtjeneste. Etter et nederlag mot russerne på østfronten sto den tyske hæren nemlig i fare for å bli omringet. Keiserrikets generalstab satset på at den erfarne Hindenburg kunne redde situasjonen.

Med seg fikk han den 49-årige generalen Erich Ludendorff, regnet som en av de fremste strategene i den tyske hæren. Før krigen hadde Ludendorff blant annet besiktiget den russiske fiendens forsvarsverk, og Hindenburg lot sin yngre kollega stå for strategien. Ludendorff takket for tilliten med å vinne flere storseirer over tsarens styrker.

Suksessen førte de to mennene til topps i den tyske hærledelsen, og med Hindenburg som dekke ble Ludendorff i praksis Tysklands mektigste mann fra 1916 og frem til nederlaget i 1918.

Perioden kalles «det tause diktatur». Keiseren fant seg i ordningen, og sivile ministre som sa imot Ludendorff, fikk sparken.

1894

Erich Ludendorff blir takket være sitt store strategiske talent tatt opp i den tyske generalstaben som 29-åring.

1914

På østfronten kommer Ludendorff under Paul von Hindenburgs kommando. I slaget ved Tannenberg utsletter de to en hel russisk armé, selv om styrkene er klart i undertall.

1916

Hindenburg blir utnevnt til sjef for den tyske hæren, og Ludendorff følger med til hovedkvarteret.

1917

Ludendorff legger en lur plan for de tyske styrkene i Frankrike: De skal trekke seg tilbake til Siegfried-linjen. Den nye fronten kan forsvares med færre soldater. Det frigir store styrker, som så sendes til østfronten der de slår Russland ut av krigen.

1918

Etter seieren i Russland kan en forsterket tysk hær nå angripe på vestfronten i et siste forsøk på å vinne krigen.

1923

Ludendorff marsjerer som frontmann i nazistenes mislykkede ølkjellerkupp i München. To år senere taper han det tyske presidentvalget mot Hindenburg. Etter dette er de ikke på talefot.

Kollaps ga Tyskland frie hender

Nedtellingen til den tyske total-offensiven begynte i mars 1917, da den russiske tsaren ble styrtet. Tre års krig hadde tvunget riket i kne, og det førte til at utsultede arbeidere i storbyene gikk til streik – støttet av rebelske soldater.

Russlands eneveldige hersker ble erstattet av en overgangsregjering. Den bestemte seg for å kjempe videre mot tyskerne, men ble selv styrtet av kommunistene i november samme år.

Tyskerne hadde en andel i den røde revolusjon, for de lot kommunistlederen Lenin reise gjennom landet slik at han kunne komme seg fra eksil i Sveits og hjem for å lage uro.

Som tyskerne håpet, fikk Lenins kupp Russland til å kollapse. Hæren gikk i oppløsning, det brøt ut borgerkrig, og de tyske generalene kunne diktere en ydmykende fredsavtale. Som gevinst fikk de både enorme landområder og i tillegg ryggen fri. Dermed kunne 42 divisjoner sendes til fronten i Frankrike.

For første gang siden krigsutbruddet var den tyske hæren i overtall på vestfronten – knappe 200 divisjoner mot omtrent 150 fiendtlige.

eiser Vilhelm 2. sto formelt i spissen for styrkene, og den gamle generalfeltmarskalken Paul von Hindenburg hadde posten som militærsjef. Men som Hindenburgs høyre hånd var det den viljesterke generalen Erich Ludendorff som nesten eneveldig styrte den tyske krigsinnsatsen. Han la strategien, og trengte bare godkjenningsstempel fra sine to overordnede.

Ludendorff visste at en amerikansk millionhær snart ville slutte seg til Tysklands fiender i Europa – og selv uten disse styrkene så fremtiden dyster ut. En fiendtlig blokade av tyske havner siden 1914 gjorde at krigsindustrien manglet råstoffer, og fabrikkene kunne ikke levere nok våpen og ammunisjon.

For å brødfø den sultende befolkningen åpnet tyskerne mange suppekjøkken.

© Getty Images

Krigssosialisme skulle redde Tyskland

Tyskerne manglet alt i 1918. Siden første verdenskrig brøt ut, hadde en fransk-britisk havne-blokade stoppet all import, og varemangelen var i ferd med å lamme samfunnet. Sult plaget storbyene, og krigsindustrien skrek etter råstoffer.

Matmangelen førte til at innbyggerne stjal fra kornkamre og frukthager for å brødfø familiene sine. På fabrikkene begynte arbeiderne å streike i protest mot de dårlige forholdene. Den ulmende uroen førte til at stadig flere sluttet opp om de sosialistiske partiene som forlangte fred.

Den tyske keiseren, Vilhelm 2., var maktesløs, og i nødens stund inntok general Ludendorff rollen som landets diktator. Han innførte militær disiplin på fabrikkene, satte fagforeningene ut av spill og satte offiserer til å styre tildelingen av råvarer. Historikere har kalt styreformen «krigssosialisme», og den var en inspirasjon for kommunistene i Russland.

Ludendorffs makt var så stor at han til og med kunne diktere tiden: I 1916 innførte Tyskland som første land i verden sommertid. Dermed fikk dagen flere lyse timer, og fabrikkene kunne produsere uten å bruke ressurser på belysning.

Ludendorff måtte satse alt på ett kort for å vinne krigen før Det tyske keiserriket led samme skjebne som Russland.

Britene var det opplagte målet

Ludendorff selv tvilte imidlertid ikke et øyeblikk på at han var mannen som i 11. time kunne levere seieren. I november 1917 samlet han de ledende offiserene for de tyske armeene i Frankrike, slik at han kunne dele planen sin med dem.

I møtet utpekte Ludendorff målet for den kommende offensiven. Han aktet å kaste seg over britene, hvis divisjoner var lemlestet etter en blodig – og mislykket – offensiv ved Passchendaele året før.

Ludendorff ville ramme britene der deres sektor av vestfronten grenset opp til franskmennenes. Når tyskerne hadde kjempet seg gjennom skyttergravene, ville han presse de britiske styrkene sørfra og drive dem ut i Den engelske kanal. Dermed ville omtrent 50 divisjoner forsvinne fra den fiendtlige slagordenen.

Generalen befalte en grundig planlegging av gjennombruddet, men der­etter skulle angrepsstyrkene handle ut fra hvordan situasjonen utviklet seg: «Det må ikke forekomme en blind underkastelse for planer lagt på forhånd», dikterte Ludendorff.

De tyske soldatene var eksperter på manøverkrigføring, og han hadde full tillit til at de ville være umulige å stoppe i åpent lende bak skyttergravsfronten.

«Det blir en stor styrkeprøve som kommer til å begynne ett sted, fortsette et annet og ta lang tid», forklarte Ludendorff senere til hærens formelle øverstkommanderende, keiser Vilhelm.

«Det blir vanskelig, men det vil gå», lovet Ludendorff, som hadde gitt sin kommende seier navnet «Keiserslaget» til ære for Vilhelm.

Granat-inferno skrev historie

Som alltid under første verdenskrig var det kanonene som åpnet slaget. Det første lyset hadde ennå ikke vist seg på himmelen 21. mars 1918 da lyden fra tusenvis av kanoner flerret stillheten, og søvndrukne britiske vaktposter flyktet ned i tilfluktsrommene.

«Noen sekunder etter at bombardementet begynte, kom det gnister og søyler av ild fra fiendens skyttergraver», beskrev en tysk artilleriobservatør.

Ludendorffs artilleri tordnet hele veien langs vestfronten, slik at sperreilden ikke avslørte det kommende angrepsmålet. Den taktikken hadde vært prøvd før, og vanligvis gjennomskuet fienden fort hvor kanonene sto tettest langs frontlinjen. Men det ville de ikke få tid til denne gangen.

Tilbake i 1916 hadde britene bombardert tyske stillinger i fem dager før de angrep ved Somme, og ved Passchendaele var den såkalte artilleriforberedelsen forlenget til ti dager. Men denne morgenen i mars 1918 skulle granatregnet bare vare fem timer. Til gjengjeld falt det med en voldsomhet verden aldri hadde sett før.

10 000 kanoner og morterer gjorde 70 kilometer britisk frontlinje om til et inferno. Lette kanoner rev store hull i de britiske piggtrådsperringene, mens kraftigere skyts bombarderte skyttergravene med høyeksplosive granater og giftgass.

Planen dikterte korte pauser, slik at britene kunne styrte ut av tilfluktsrommene og forsvare seg mot angrep – bare for å bli rammet av nye salver.

Artilleriets viktigste oppgave var likevel å bryte forbindelsen mellom britenes skyttergraver og baklandet. Kraftige granater trengte dypt ned i bakken, der de kappet telefonledninger, og en tett sperreild dømte løpende ordonnanser til døden. Imens tvang tykke gasståker britiske artillerister til å iføre seg gassmasker som hemmet dem når de skulle fylle skytset med granater.

Endelig, som siste ledd i det tyskerne kalte «ildvalsen», supplerte de morgendisen med tusenvis av røykgranater. Sikten skulle vise seg å være bare noen få meter i operasjonens neste fase.

Flyet Halberstadt CL.II fra 1917 viste seg velegnet til å støtte bakkestyrkenes fremrykning.

© BPA Bild Bundesarchiv & Shutterstock

Flyger slapp trusselbrev over Paris

En stor nyvinning under første verdenskrig var bruken av fly. Utviklingen gikk fra spinkle observasjonsfly til kampfly med maskingevær og bomber.

På begynnelsen av første verdenskrig var flyenes viktigste oppgave å peke ut fiendtlige mål for kanonene. Tyskerne innså snart at flyene også kunne brukes til å spre kaos bak fiendens frontlinje.

Allerede i september 1914 hadde en tysk pilot fem bomber i lasten som han slapp over Paris. Han kastet også ut flygeblad der han forlangte fransk kapitulasjon.

Nå gikk utviklingen av flyene fort, og i løpet av de neste tre årene hadde begge sider konstruert robuste jagere med maskingevær som kunne angripe fiendens fly og kanonstillinger.

Mange «slag-skvadroner» var i luften under Keiserslaget i 1918, men fordi tyskernes nyeste flymodeller ikke var klar, gikk de på vingene i fly fra 1917. Blant annet derfor hadde allierte flygere overtatt i luften.

Soldater stemte i nasjonalsangen

Mens britene skalv under granatregnet, ventet tusenvis av tyske soldater anspent i skyttergravene. Sjefen for en av angrepsbataljonene ga seg til å synge «Deutschland, Deutschland über alles», og soldatene stemte i.

«Det var første gang jeg hørte nasjonal­sangen siden høsten 1914, da unge frivillige sang den under angrep», bemerket en løytnant.

«Ånden var ikke lenger den samme som den gangen, men jeg tror bataljonsjefen sang for å jage bort tankene fra det kommende slaget», la han til.

Noen soldater befant seg imidlertid lenger fremme enn de fremste tyske linjene. Stormtroppene hadde for lengst begitt seg ut i ingenmannsland, der røyk, dis og støy skjulte dem for britene.

De var hærens elite, spesialister i å trenge raskt frem over skyttergravene i små grupper. Da kanonene noen timer senere begynte å slå ned lenger bak den britiske fronten, var det stormtroppenes tur.

Takket være stormtroppene brøt tyskerne gjennom de britiske linjene våren 1918.

© Imageselect & Andrea Miniaturs/ michtoy-from-the-front.blogspot.dk

Spesialister på å innta fiendens skyttergraver

Møtte ingen motstand

Elitesoldatene kunne nesten ikke tro at de hadde vært så heldige da de hoppet opp og løp det siste stykket frem mot britenes frontlinje. Det falt ingen granater blant dem, piggtrådsperringene var helt gjennomhullet, og bak dem fantes bare krater i stedet for skyttergraver.

«Bare noen få fiender hadde overlevd ildstormen», fortalte en av soldatene. «Noen av dem var såret. De sto med hendene i været. Det var ikke behov for å kommandere dem, de hadde forstått beskjeden: Kom dere bakover».

Langs fronten overga hundrevis av briter seg allerede i de første minuttene av angrepet. Øyeblikket etter at bombardementet stanset, var de allerede omringet av tyske stormtropper som rykket lynraskt fremover.

«Det var svært tåkete, og jeg hørte ingen skyting», beskrev en ung britisk løytnant. «Jeg oppdaget først at angrepet var i gang da jeg rundet et hjørne i skyttergraven og gikk rett på en gyselig liten tysker med tykke briller. Det var den første tyskeren jeg noensinne hadde sett. Han presset bajonetten inn i magen på meg og sa: ‘Kamerat, yes or no?’ Jeg svarte ‘yes’».

Tyskere ropte ofte «kamerat» når de forsøkte å overgi seg, og soldater på begge sider av fronten forsto betydningen. Fortumlede fanger fikk beskjed om å begi seg av sted mot de tyske linjene – mange uten vakter til å følge dem.

Imens fortsatte stormtroppene inn i labyrinten av britiske skyttergraver, der røyken fra granatene fremdeles hvilte tungt over landskapet.

«Ordet retrett fins for helvete ikke i den britiske hæren!» Britisk oberst under keiserslaget.

Britenes forposter skulle ha forsinket angrepsstyrkene, men de var enten blitt drept under bombardementet eller overmannet i løpet av noen øyeblikk. Lenger bak begynte det samme å skje med hele kompanier av soldater.

De sto i den forreste britiske linjen, som skulle forsvares så lenge som mulig før styrkene trakk seg tilbake til den såkalte kamplinjen. Hele forsvarsplanen brøt imidlertid øyeblikkelig sammen i møte med virkeligheten.

Tyske stormtropper løp behendig inn mellom de britiske enhetene, som mistet forbindelsen til hverandre og risikerte å bli omringet.

Over et 70 kilometer langt strekk av vestfronten gikk britenes forreste forsvarslinje tapt i løpet av bare halvannen time. Kanoner ble erobret uten å ha avfyrt et eneste skudd, og soldater i tusenvis kapitulerte, mens andre flyktet for livet i små grupper.

Bare en kjede av kommandoposter holdt stand, for de hadde forsvarsstillinger til å beskytte mot angrep fra alle kanter. Men de var som øyer midt i den tyske flodbølgen, og britene måtte gi opp ethvert håp om at unnsetningsstyrker ville bane dem en fluktvei.

Den ledende obersten for en engelsk bataljon ble oppfordret til å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig: «Ordet retrett fins for helvete ikke i den britiske hæren! Jeg har allerede mistet ett øye for en medalje, og jeg er villig til å miste det andre for Victoria-korset», erklærte han.

Resolutt tok den standhaftige obersten en revolver i hver hånd, befalte ordonnansen sin å følge med, og bega seg gjennom skyttergravene mot nærmeste kamplyd.

Etter et par minutter snudde ordonnansen lydløst og skyndte seg vekk. Han og andre soldater med overlevelsesinstinkt unnslapp den tyske omringningen, mens obersten og 400 av hans menn endte som krigsfanger.

OVERBLIKK: Slik overrumpler tyskerne den britiske linjen

Allierte flyktet hver sin vei

Langt mot nordvest satt feltmarskalk Douglas Haig i den britiske hærens hovedkvarter, der meldinger om tyske gjennombrudd strømmet inn hele 21. mars.

Haig tok imot meldingene med en opphøyet ro som grenset til manglende interesse. Når hærsjefene ringte fra fronten, fikk de ikke engang øverstkommanderende personlig i tale, men ble avspist med stabsfolk. I et brev til sin kone tok han også lett på det tyske angrepet:

«Vi har utkjempet et stort slag og klart oss svært bra. Rapporter forteller at soldatene er ved godt mot og har massevis av mål. Det var ‘drep, drep’ dagen lang. Fienden må ha lidd store tap».

Haigs tone kan muligens forklares med at han ville skåne sin kone, som var alvorlig syk. Situasjonen var ille.

Dagens kamper hadde kostet britene nesten 40 000 mann, og selv om tyskernes angrep ble stoppet noen steder, hadde de klart å slå et 20 kilometer bredt hull i fronten.

Den britiske feltmarskalken måtte gi opp å danne en ny forsvarslinje lenger bak, for han hadde for få reserver. Tvert imot måtte britene løpe for livet hvis de skulle unngå å bli knust av hærskaren som nå marsjerte frem.

Tyskerne strevde med å få kanonene sine raskt frem etter gjennombruddet i mars 1918.

© Ritzau/Scanpix

Styrkene flyktet nordover mot resten av den britiske hæren, men dermed mistet de kontakten med de franske styrkene lenger sør. Ludendorffs plan om å trenge inn mellom de allierte hærene så ut til å lykkes.

To dager senere holdt Haig krisemøte med general Philippe Pétain, som var øverstkommanderende for den franske hæren. Kontakten måtte gjenopprettes hurtigst mulig, slo franskmannen fast.
«Ellers vil britene trolig bli feid av gårde og drevet på sjøen», fortsatte Pétain sin analyse av situasjonen.

I den bestyrtede Haigs ører lød ordene mer som en tørr forutsigelse av hva fremtiden uunngåelig ville bringe, enn som en oppfordring til fornyet innsats. Selv kunne Pétain lite gjøre på kort varsel, for reservene hans sto mye lenger sør.

Flere dager før hadde Ludendorff nemlig plantet falske kart i en observasjonsballong som deretter «rev seg løs» og blåste inn over de franske linjene. Kartene hadde overbevist den franske generalen om at hans styrker, og ikke britene, var målet for den tyske offensiven.

Pétain hadde dessuten en dyp mistro til sine britiske allierte, og han regnet det først og fremst som sin oppgave å forsvare Paris. De to allierte hærsjefene kunne ikke komme til enighet om en felles strategi, og imens vokste hullet i fronten mellom hærene deres.

Skyttergravskrigen var over

Ludendorffs hær opplevde dager fulle av triumf etter gjennombruddet 21. mars. Soldatene hadde lagt skyttergravenes klaustrofobiske verden bak seg, og nå marsjerte de tyske mennene gjennom åpent land, der øynene fritt kunne skue mot horisonten.

Generalene kunne omsider utkjempe en skikkelig krig, slik de hadde lært på offisersakademiene som unge. Seier handlet igjen om raske manøvrer, overraskelsesangrep og press på fiendens flanker.

«Dette er et spørsmål om monarkiets seier over demokratiet.» Wilhelm 2.

Men situasjonen var helt ny for mange av de menige og offiserene i forreste linje. Soldattilværelsen deres hadde begynt etter 1914, og de hadde aldri kjent til annet enn skyttergravskrigens stillestående blodbad.

Nettopp dette problemet hadde Ludendorff imidlertid forutsett, og i månedene før offensiven hadde de tyske angrepsdivisjonene trent krig som i gamle dager: Mens soldatene fikk marsjtrening, øvde offiserene seg på å lese kart og velge veier under fremrykning.

Endeløse kolonner av soldater rykket nå frem, og landeveiene var fulle av hes­te­spann med kanoner i alle størrelser. I hovedkvarteret sitt var Ludendorff mer enn tilfreds. Selv om hullet i fiendens front ikke ble så bredt som han hadde håpet, var gjennombruddet en realitet.

«Målet er nå å skille franskmennene og britene ved en rask fremrykning på begge sider av Somme», dikterte en begeistret Ludendorff.

Keiser Vilhelm var selv ved fronten, og han så nå endelig storheten for seg etter så mange skuffelser. «Hvis en britisk delegasjon kommer for å tigge om fred, må den knele foran det tyske flagget, ettersom dette er et spørsmål om monarkiets seier over demokratiet», erklærte Tysklands hersker, mens staben av spyttslikkere klappet.

Slaget var imidlertid ikke vunnet ennå.

Mer enn 800 000 britiske og franske soldater ble drept eller tatt til fange av tyskerne under Keiserslaget.

© Getty Images

Trette føtter ble tyskernes fiende

Etter fire år i skyttergravene hadde Ludendorff brutt den fastlåste fronten, men mot andre deler av første verdenskrigs logikk hadde selv han ingenting å stille opp. Hæren hans var til fots, og tempoet i fremrykningen ble styrt av hvor langt soldatenes bein kunne bære dem i løpet av et døgn.

Det var så få tilgjengelige lastebiler at de umulig kunne frakte hærens spydspiss fremover. Den tyske hæren hadde dessuten tatt hestene fra kavaleriet alt i 1914, fordi ryttere var verdiløse så lenge krigen ble utkjempet i skyttergraver.

Ludendorffs lynfelttog måtte derfor skje i gangfart – og selv i den farten sakket artilleri og forsyninger snart akterut.

Vanskelighetene ble større av at den tyske hæren ikke hadde en plan for operasjonene etter gjennombruddet. Ludendorff ønsket å gripe muligheter når de oppsto, men resultatet var uklarhet og sviktende samarbeid i felten.

Britenes front ble ikke «presset» sørfra slik Tysklands øverste feltherre hadde forutsagt før offensiven. I stedet trengte styrkene hans dypere og dypere inn i hullet i fronten, men det førte bare til at de vant strategisk ubetydelig land og gjorde forsyningsrutene faretruende lange.

Slik situasjonen hadde utviklet seg, besluttet Ludendorff 23. mars å fortsette fremover. Hvis den tyske hæren marsjerte videre langs Somme, ville styrkene trenge gjennom byen Amiens og deretter nå Den engelske kanal rundt 60 kilometer unna. Da ville de to fiendtlige hærene på vestfronten være helt atskilt.

Men 60 kilometer var langt under første verdenskrig – selv i de euforiske dagene i slutten av mars. Utmattelsen hadde slått rot blant de tyske soldatene, trengsel blokkerte veiene, og tapstallene økte jevnt.

En ny general inntok scenen

Hærsjefene Haig og Pétain forble dypt pessimistiske, selv om de forsvarte seg hardnakket på hver sin side av det tyske gjennombruddet.

Møtene mellom dem var preget av gjensidig mistro, der begge mente at motparten gjorde for lite i den felles saks tjeneste. For politikerne i London og Paris var det tydelig at det var behov for en ny, felles leder.

Valget falt på den franske generalen Ferdinand Foch.

«Jeg nekter å snakke om et mulig tilbagetog.» Ferdinand Foch

Britene hadde et godt inntrykk av Foch fra tidligere operasjoner, og i motsetning til Pétain kjempet han aggressivt.

Kanskje for aggressivt, mente noen, men situasjonen krevde en resolutt leder. Ferdinand Foch selv sa de riktige ordene da han ble bedt om å bedømme det strategiske bildet 24. mars: «Situasjonen er alvorlig, meget alvorlig», fastslo den 68 år gamle franskmannen. «Men den er på ingen måte desperat. Jeg nekter å snakke om et mulig tilbaketog. Tilbaketog er utelukket».

Foch overtok både franske og britiske divisjoner, og med dem var han fast bestemt på å stanse Ludendorffs marsj mot havet. Her hadde han som forsvarer en kjempefordel i forhold til sin tyske motstander: Han kunne utnytte Frankrikes finmaskede jernbanenett.

Dermed var han i stand til å flytte store troppestyrker raskt, mens tyskerne måtte gå. Alle skinner var nemlig ødelagt i kamp i områdene de erobret.

Ludendorff gjorde alt for å trenge gjennom ved Amiens, der han hadde mulighet for å avskjære den livsviktige jernbaneforbindelsen mellom fiendene sine. Fikk han det til, ville Fochs forsøk på å forene de to allierte hærene igjen være dødfødt.

Nyankomne britiske og franske enheter ble knust nesten like fort som de steg av toget. Foch måtte til og med befale et gammeldags kavaleriangrep, fordi ingen andre styrker kunne stoppe et tysk fremstøt.

Tapene blant hester og menn var fryktelige, men de løste oppgaven. Tyskerne nådde ikke Amiens.

Tysklands krefter tok slutt

Etter store tap måtte Ludendorff 5. april erkjenne at Den engelske kanal var utenfor rekkevidde. Han innstilte angrepene mot Amiens, og soldatene fikk ordre om å grave nye skyttergraver. Keiserslaget var imidlertid langt ifra slutt med det, for Ludendorff aktet å prøve igjen.

Etter et mislykket forsøk på å bryte gjennom til de britiske forsyningshavnene ved Den engelske kanal i april, fulgte nye tyske angrep i mai, juni og juli. Selv om stormtroppenes fremstøt medførte nye gjennombrudd, avgjorde ingen av de etterfølgende offensivene krigen.

Tiden arbeidet nå klart imot tyskerne, som ble stadig mindre overlegne når det gjaldt antall soldater. Fra Storbritannia kom uthvilte enheter som var blitt holdt igjen for at ikke Haig skulle skusle dem bort i frontalangrep.

Og omsider var amerikanerne også på vei over Atlanteren. Hver dag ankom tusenvis Frankrike. De var for uerfarne til å bli kas­­tet direkte inn i Keiserslaget, men fredeligere frontavsnitt kunne de overta.

Amerikanernes ankomst gjorde at de allierte kom i flertall på slagmarken.

© Shutterstock

Uncle Sam var på vei

Tyskernes offensiv kom fordi tiden deres var i ferd med å renne ut. En amerikansk millionhær ville snart ankomme krigsskueplassen og gi de allierte styrkene en stor overmakt i mannskap og materiell.

USA erklærte Tyskland krig i april 1917, og fire millioner amerikanere meldte seg frivillig til kamp. I begynnelsen utgjorde de imidlertid bare en hær på papiret, for rekruttene hadde ingen trening, og hæren manglet kanoner, maskingevær og fly.

Samtidig nektet USA å sette inn soldater på vestfronten i Frankrike etter hvert som de ble klar. Når hæren gikk i kamp, måtte det skje som en samlet styrke som ble ledet av amerikanske generaler.

USA hadde imidlertid behov for våpenleveranser fra Storbritannia og Frankrike, og derfor måtte enkelte divisjoner sendes raskt over Atlanteren som betaling.

Våren 1918 gjorde USAs nye hær seg klar til kamp, og det var trusselen fra disse millionene som fikk tyskerne til å satse på å vinne med en lynoffensiv. Keiserslaget slo feil, og samme sommer overtok amerikanerne en 150 kilometer langt strekning av vestfronten.

Hver eneste dag ankom 10 000 mann med skip, og de utmattede tyske styrkene var fra nå av klart i undertall. En felles alliert offensiv fra august til november presset dem tilbake, og Tyskland måtte til slutt be fiendene sine om våpenhvile og forhandle betingelsene for en fred.

Frankrike fikk afroamerikanere

De første amerikanske soldatene på vestfronten var regimenter av afroamerikanere som USA lånte ut til Frankrike. De ble regnet som håpløse i den rasedelte amerikanske hæren.

Franskmennene tok imot soldatene uten fordommer. Afrikanske og arabiske koloni­soldater kjempet allerede i den franske hæren, og de hadde ord på seg for å være fryktløse når tyske skyttergraver skulle erobres.

Afroamerikanerne innfridde, og i 1918 vendte mange av dem hjem som krigshelter – bare for å bli lynsjet i sørstatene når de stolt gikk rundt i uniform og med medaljer.

Ludendorff forberedte nye fremstøt utover sommeren, men allierte angrep tvang ham på defensiven. Franske divisjoner støttet av hundrevis av stridsvogner rykket frem, og nå måtte tyskerne kjempe hardt mens de ble presset bakover mot den opprinnelige frontlinjen.

«Vi marsjerte gjennom natten», skrev en utmattet tysk soldat, som hadde vært i krig siden 1914. «Med oss hadde vi utrustningen, geværene, minnene og våre trette sjeler. Selv om vi ikke sa det høyt, var vi sikre på at hele hæren snart ville være på tilbaketog», la han til.

Blodbadet fortsatte

Ludendorff hadde satset alt på ett kort, og han presterte større resultater på vestfronten med sitt store angrep enn noen annen før ham. Stormtroppenes lynraske gjennombrudd ble et varsel om hva den tyske hæren skulle bli i stand til å utføre av operasjoner under den neste verdenskrigen.

«Krigen er tapt» Erich Ludendorff, 29. november 1918.

I 1918 manglet de imidlertid mobiliteten til å utnytte den innledende suksessen. Tyskerne hadde ikke panserkjøretøyene og lastebilene som senere gjorde at de kunne legge Europa under seg med blitskrigen.

Nederlaget i Keiserslaget betydde i praksis at krigen var tapt for Tyskland. Men det nektet Ludendorff og keiser Vilhelm å erkjenne, derfor forsatte kampene enda noen måneder.

Sommeren 1918 befalte Foch en stor-offensiv på vestfronten, og under hans kommando rykket Haig, Pétain og de nyankomne amerikanerne frem. Steg for steg ble tyskerne drevet tilbake.

«Krigen er tapt», måtte selv Ludendorff motvillig innrømme 29. september.

Forslag til en våpenhvile ble sendt til de allierte, men de stilte så høye krav at tyskerne rasende valgte å kjempe videre.

  1. november var kampene omsider over. Keiseren måtte flykte til Nederland, og hæren på vestfronten var en beseiret skygge av fortidens storhet.

Da ansvaret for nederlaget skulle plasseres etter krigen, hevdet likevel Ludendorff at hele miseren var politikernes skyld. Han sto fadder for den såkalte dolkestøtlegenden, som nazistene senere helhjertet adopterte.

Ludendorff sympatiserte i begynnelsen med holdningene deres, men han utvik­le­t etter hvert en dyp antipati mot Adolf Hitler. Han nektet derfor blant annet å la seg forfremme av den tyske føreren da han fylte 70 år i 1935:

«En feltmarskalk blir utnevnt på slag­mar­ken – ikke under et bursdagsselskap i fredstid», erklærte han bryskt. To år senere døde han, og fikk en ufrivillig statsbegravelse av Hitler.