Beduinlederen Auda ser lattermildt på den blåøyde briten der de ligger på høydedraget mens kulene hviner rundt ørene på dem begge:
«Nå, hva syns du om howeitat-stammen?» roper han og ser stolt utover beduinstyrken sin som ligger rundt dem. Krigerne fyrer løs med geværene sine mot en bataljon tyrkiske soldater ved foten av høydedraget ved det vesle fortet Abu el Lissal i dagens Jordan.
«De skyter mye, men treffer lite», roper briten tørt tilbake.
Beduinlederen blir rasende og river av seg hodeplagget sitt og kaster det på bakken: «Hent kamelen din hvis du vil se den gamle mannen i arbeid!»
Øyeblikket etter kaster Auda seg på hesten og galopperer ned mot tyrkerne med 50 howeitat-ryttere i hælene. Briten setter etter dem ned fra høydedraget med 400 beduiner på kameler. De rundt 500 tyrkiske soldatene er komplett uforberedt på stormangrepet, og blir ridd i senk.
Da slaget er over, ligger 300 tyrkere døde. Resten er tatt til fange. Bare to beduiner har mistet livet. Etter slaget ligger veien åpen til den strategisk viktige havnebyen Akaba ved Rødehavet. Beduinene inntar byen fire dager senere, 6. juli 1917.
Auda Abu Tayi ble Lawrences beste kriger. Han hadde i sitt 60 år lange liv personlig drept 75 menn.
Bak det overraskende angrepet står en rekke av Arabias mest krigerske beduinstammer, ledet av den britiske offiseren Thomas Edward Lawrence – et navn som skulle bli verdenskjent etter krigen.
For ettertiden skulle Lawrence – eller «El Aurens» som araberne kalte ham – bli et symbol på britenes og arabernes vellykkede ørkenkrig mot Det osmanske riket.
Men det hvilte en skygge over navnet hans, for de ærerike seirene Lawrence og araberhæren skaffet britene, var bygd på løgn og bedrag. Svindelen skulle få tragiske konsekvenser ikke bare for Lawrence, men for hele Midtøstens fremtid.
Lawrence beundret beduinenes enkle livsstil og deres evne til å overleve i noen av verdens varmeste og mest ugjestmilde ørkener.
Tyrkerne erklærte hellig krig
Erobringen av Akaba i juli 1917 var et lyspunkt britene trengte. 1. verdenskrig, en konflikt mellom Storbritannia, Russland og Frankrike på den ene siden og Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket på den andre, satte Storbritannia under hardt press.
Det osmanske riket var etablert som ledende muslimsk makt med sultanen i Istanbul som kalif, islams jordiske overhode.
Med denne autoriteten erklærte riket kort etter krigsutbruddet hellig krig mot sine vantro fiender. De kjempende muslimene kom til å «vinne ære i denne verden og ende i paradiset», lovet Det osmanske rikets religiøse leder, mens landets allierte, Tyskland, snakket begeistret om at sultanen med sin proklamasjon ville «vekke islams fanatisme».
Etter seieren ved Akaba innså britene arabernes potensial og ga Lawrence pansrede vogner og annet utstyr. Her ses han i tårnet på en av vognene.
En hellig krig kunne bli katastrofal for britene. De hersket over halvparten av verdens muslimer, inkludert nesten 70 millioner i India. Hvis de indiske muslimene gjorde opprør, kunne britene miste imperiets mest verdifulle oversjøiske besittelse.
Fast bestemt på å stoppe osmanene forsøkte britene i 1915 å invadere den tyrkiske halvøya Gallipoli for å nå frem til rikets hovedstad Istanbul. Men tyrkerne ga britene innbitt motstand, og etter måneders blodig kamp måtte britene trekke seg. De hadde da mistet mer enn 21 000 mann.
Seieren styrket Det osmanske rikets selvtillit, mens britenes frykt vokste.
Før krigen arbeidet Lawrence (tv.) sammen med den berømte arkeologen Leonard Woolley (th.).
Fra oldtidsekspert til hemmelig agent
Lawrence hadde studert historie i Oxford, og blant annet deltatt i utgravninger ved oldtidsbyen Karkemish i Syria. Med sine 162 centimeter var han for lav til å bli soldat, men arabisk-kunnskapene gjorde ham interessant for etterretningstjenesten.
Etter blant annet å ha kartlagt Negevørkenen under dekke av en arkeologisk ekspedisjon, ble han etter krigsutbruddet overført til etterretningstjenesten i Kairo.
Britene ga falske løfter
Lawrence var ikke i tvil om at trusselen fra Det osmanske riket var alvorlig. Siden desember 1914 hadde han vært tilknyttet den britiske etterretningstjenesten i Egypt, som på det tidspunktet var britiskkontrollert.
Arbeidet besto blant annet i å skrive rapporter om krigens gang. Rapportene var skremmende lesning for britene, for Egypt var i økende grad under press med trusler om muslimsk opprør og osmanske angrep på Suezkanalen.
Midt i det truende kaoset fikk sir Henry McMahon, britenes høykommissær i Egypt, en idé. I de arabiske landene som hadde vært underlagt Det osmanske riket i 400 år, ga krigen næring til en spirende selvstendighetstrang. Det gjaldt særlig i området Hejaz, der islams hellige byer Mekka og Medina ligger.
«Og hvis det kommer en stat, har vi nok av redskaper til å kontrollere den.» Sir Reginald Wingate, øverstbefalende for de britiske styrkene i Egypt, om hvordan en arabisk stat kunne tjene landets interesser.
Her hadde osmanene innsatt den arabiske stammelederen Hussein som sharif – vokter – av Mekka. Han kom fra hashemitt-klanen, i likhet med profeten Muhammed, og hadde tidligere anmodet britene om støtte mot tyrkerne, fordi han fryktet at de hadde planer om å avsette ham.
Husseins religiøse autoritet kunne gjøre ham til ny kalif og en samlende kraft bak et arabisk opprør, mente McMahon. I juli 1915 begynte han en intensiv brevveksling med sharifen.
McMahon hadde støtte fra det britiske krigskabinettet – også til å drøfte Husseins krav om at britene etter krigen skulle gjøre ham til hersker over arabernes egen stat. Til gjengjeld lovet Hussein å samle en mektig opprørshær på nærmere 100 000 mann. I januar 1916 ble det derfor inngått en avtale.
Britene hadde imidlertid ikke tenkt å innfri løftet. Sir Reginald Wingate, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Egypt, påpekte at hvis opprøret slo feil, hadde britene ingen forpliktelser til å oppfylle løftene om arabisk selvstendighet:
«Og hvis det kommer en stat, har vi nok av redskaper til å kontrollere den. Med andre ord later det til at vi har de beste kortene på hånden, og vi må spille dem klokt».
I årene før 1. verdenskrig mistet den osmanske sultanen store deler av riket sitt. I 1878 snappet den østerriksk-ungarske keiseren til seg Bosnia-Hercegovina, og i 1908 løsrev Bulgaria seg med tsarens hjelp.
Opprørske offiserer holdt araberne i et jerngrep
Få arabere hadde seriøst overveid et opprør mot Det osmanske riket. Men så tok en gruppe tyrkiske offiserer makten i Istanbul i 1908.
Etter utbruddet av første verdenskrig kalte diplomater Det osmanske riket for «Europas syke mann». I sin storhetstid strakte riket seg fra Nord-Afrika over Midtøsten og Den arabiske halvøy og langt opp i Sør-Europa, men i løpet av 1800-tallet hadde det skrumpet kraftig inn.
I 1914 omfattet riket bare Tyrkia, Syria, Palestina, dagens Irak samt deler av Den arabiske halvøy. Sultanen og hans embetsmenn innrømmet imidlertid aldri nederlag, og talte for eksempel både bulgarerne og egypterne med som undersåtter, selv om begge land var tapt i henholdsvis 1878 og 1882.
I et desperat forsøk på å unngå ytterligere tap tok en gruppe offiserer – de såkalte ungtyrkerne – makten i 1908, og reduserte sultanen til en marionett.
Offiserene var sterkt nasjonalistiske, og satte tyrkisktalende muslimer over alle andre, deriblant rikets kristne og de omtrent ti millioner araberne i riket, som nå ble enda hardere undertrykt enn før. Som konsekvens begynte mange arabere å vurdere et væpnet opprør mot sine tyrkiske undertrykkere.
Lawrence møter den arabiske våren
For å sikre at de beholdt de gode kortene sine sendte britene i oktober 1916 en representant til Den arabiske halvøy. Lawrence, da 27 år og løytnant, fikk bli med. Han hadde mistet to brødre i krigen, og hadde et brennende ønske om å bidra aktivt til krigsinnsatsen.
Så snart de kom frem, innså Lawrence at araberne var i store vanskeligheter. Hussein hadde bare klart å samle noen tusen beduiner under sine faner. Med dem hadde han inntatt det dårlig forsvarte Mekka og havnebyen Yenbo.
Men da araberne i oktober prøvde å innta Medina, led de nederlag. Tyrkiske soldater strømmet mot dem via Hejaz-jernbanen, som forbandt Istanbul med Bagdad og Medina, og nå satt opprørshæren håpløst fast.
Hussein Ibn Ali lot seg overtale av britene til å gjøre opprør mot tyrkerne. Det ble imidlertid sønnen Feisal som ledet krigen.
Lawrence var ikke imponert over verken Hussein eller de tre sønnene hans: Ali, Abdullah og Zeid. Den fjerde sønnen, Feisal, var imidlertid av en helt annen støpning. Ifølge Lawrence var Feisal mannen som kunne «sette ørkenen i brann», som han senere skrev.
Etter å ha snakket med Feisal og vurdert arabernes styrker, dro Lawrence tilbake til Kairo for å avlevere sin rapport. Der slo han fast at britene ikke behøvde sende styrker for å redde araberhæren.
Rapporten falt i god jord hos den britiske ledelsen, som for lengst hadde mistet troen på arabernes slagkraft. I stedet ble Lawrence sendt tilbake til Feisal som forbindelsesoffiser. Men den unge offiseren hadde langt større ambisjoner.
Lawrence red ofte på kamel, og karavanen hans hadde flere kameler lastet med gullmynter for å betale rekruttene.
Tre ting du ikke visste om Lawrence of Arabia
Skjøt kamelen sin ved en feil
Under angrepet på Abu el Lissal sank kamelen hans plutselig i kne og kastet ham av. I kampiveren var han kommet
i skade for å skyte den i hodet.
Helten var angivelig jomfru livet ut
Ingenting tyder på at Lawrence noen gang hadde et seksuelt forhold. Men han skrev til en venn at han en gang betalte for å bli pisket med bjørkeris.
Vervet seg til RAF under falskt navn
Etter krigen ble Lawrence lei av å være i rampelyset hele tiden, og vervet seg til det britiske flyvåpenet under navnet John Hume Ross.
Araberne går over til geriljakrig
Lawrence ankom Feisals leir ved havnebyen Yenbo i desember 1916. Her oppdaget han snart at beduinene hadde helt spesielle kampferdigheter. Lawrence hadde aldri kjempet i en hær, men hadde en intuitiv forståelse for militær strategi og taktikk.
Han innså at beduinene var gode mann mot mann, men som «hær var de ikke imponerende. De manglet lagånd, disiplin og tiltro til hverandre», skrev han.
Briten fikk derfor overbevist Feisal om at han burde slå fra seg å innta det tungt befestede Medina. I stedet skulle araberne bruke kjennskapen sin til ørkenen og ferdighetene som kamelryttere til å tildele tyrkerne nålestikk, særlig i form av angrep på jernbanen.
Feisal ledet arabernes opprør i nord og jobbet tett sammen med Lawrence.
I mars 1917 skulle den nye strategien prøves ut. Det første målet var en togstasjon ved Abu el-Naam, som var tungt bevoktet av en tyrkisk garnison. I ly av mørket la Lawrence en mine under banelegemet. Da toget passerte neste morgen, skjedde det ingenting.
Minen detonerte ikke fordi det våte været hadde fått den til å synke ned i bakken. Lawrence måtte gjenta prosedyren. Tidlig neste morgen merket han bakken riste under teltet. Speidere kunne senere begeistret fortelle at morgentoget var sprengt i småbiter.
Lawrences ambisjoner vokste raskt. Ved den nordøstlige spissen av Rødehavet lå havnebyen Akaba. Hit kunne britene få fraktet inn forsyninger til opprørshæren, men byen var på tyrkernes hender og godt befestet.
Hvis araberne skulle innta den, måtte de bruke list. Lawrences plan var å dra mot nord og la tyrkerne tro at han ville gå mot Damaskus. Ute av syne i de øde ørkenområdene skulle hæren så ta en sving mot sør, og i stedet erobre Akaba.
«Alt er mulig med dynamitt og engelsk gull». Howeitat-stammens leder Auda Abu Tayi.
For å gjennomføre angrepet trengte Lawrence flere krigere. Han fikk derfor i stand et møte med howeitat-stammens leder Auda Abu Tayi, som skulle hjelpe til med å overtale flere beduiner til å følge felttoget underveis.
Auda kom fra Sinai-ørkenen, og var kjent som en av de barskeste beduinkrigerne som var å oppdrive. Han hadde etter eget utsagn personlig drept 75 mann. Med det mente han arabere, for hvor mange tyrkere han hadde sendt til det hinsidige, klarte han ikke engang å telle.
«Alt er mulig med dynamitt og engelsk gull», sa Auda da Lawrence hadde presentert planen sin.
Alliansen ble beseglet ved at Auda rev gebisset ut av munnen, gikk utenfor og knuste det med en stein. Tennene var laget i Tyrkia:
«Jeg spiste min herre Feisals brød med tyrkiske tenner», erklærte han med demonstrativ avsky da han tiljublet – og tannløs – kom inn igjen i teltet.
Beduinene angrep Hejaz-jernbanen en rekke ganger. I dag kan man fortsatt se tog ødelagt under aksjonene utenfor Medina i Saudi-Arabia.
Lawrence skapte en hær av gerilja-beduiner
***De individualistiske beduinene kjempet dårlig i en konvensjonell hær. Lawrence trente dem derfor i stedet til geriljakrig.
Til tross for en massiv tilførsel av britiske penger og våpen kunne ikke de arabiske styrkene hamle opp med osmanenes veltrente hær. Lawrence bestemte seg for å se bort fra tidens militære ideal, som gikk ut på at kriger skulle vinnes i store slag.
I stedet skulle osmanene forblø sakte. Sabotasjeaksjoner mot jernbanen ville avskjære osmanene fra forsyninger og troppeforsterkninger, mens lynangrep med små grupper av ryttere skulle skape frykt og forvirring.
«Å føre krig mot et opprør er en rotete og langsom affære, omtrent som å spise suppe med kniv», som Lawrence formulerte det.
I løpet av den tre år lange ørkenkrigen sprengte beduinene stadig Hejaz-jernbanen. Angrepene var ofte ytterst brutale, med flere hundre ofre som ble sprengt i fillebiter.
Lawrence beskrev senere et angrep der han var så nær eksplosjonen at han selv holdt på å bli drept: «Da jeg så gjennom støvet og dampen fra eksplosjonen, så jeg at hele kjelen på det første lokomotivet var borte. Like foran meg lå den opprevne og rykende øvre halvparten av en mann».
«Vi får dem til å kjempe på en løgn»
Den 9. mai 1917 la Lawrence, Auda og en styrke beduinkrigere ut på den lange ferden gjennom den glovarme ørkenen til Akaba. Underveis sluttet flere og flere
seg til. Lawrence informerte ikke britene om planen.
På forhånd hadde han nemlig fått nyss om at den britiske diplomaten Mark Sykes og hans franske kollega François Georges-Picot på et hemmelig møte hadde avtalt at de to landene etter krigen skulle dele Midtøsten mellom seg. Dermed hadde britene brutt løftet om arabisk selvstendighet. De tyrkiske overherrene kom bare til å bli erstattet med britiske og franske.
Lawrence følte seg ført bak lyset og lurt til å villede araberne, som stolte på ham: «Vi får dem til å kjempe for oss på en løgn, og jeg holder det ikke ut», telegraferte han på et tidspunkt til kontoret i Kairo.
De arabiske sjeikene lå konstant i feider med hverandre. Lawrences største evne var at han som utenforstående kunne samle dem om et felles mål.
Han bestemte seg for å gå sine egne veier, og føre den arabiske hæren ut av dødvanne ved å innta Akaba, og siden Damaskus. Håpet hans var at araberne dermed ville kunne presse stormaktene til å gi dem selvstendighet.
Underveis til Akaba red han 600 kilometer alene gjennom fiendeland til Damaskus. På veien prøvde han å verve flere menn til opprøret: «Jeg var i et likeglad humør. Et fysisk sår ville ha vært en kjærkommen avledning for min indre forvirring», skrev han senere, med henvisning til sitt raseri over britenes dobbeltspill.
Etter to uker vendte han tilbake til beduinhæren, marsjerte med Auda Abu Tayi gjennom ørkenen, og inntok Akaba 6. juli 1917. 1200 tyrkiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampene. Araberne mistet bare to mann. Det var en storslått seier.
De tyrkiske troppene var tallmessig underlegne i kampen mot arabiske opprørere og hadde bare få stykker artilleri og lignede tunge våpen.
Stormaktene delte Midtøsten
Lawrence ønsket at felttoget hans skulle gi araberne selvstyre, men Frankrike og Storbritannia endte med å ta et jerngrep om Midtøsten.
I tre år kjempet Lawrence og hans arabiske hær for å vinne så mange seire som mulig i krigen mot tyrkerne. Håpet var at Storbritannia dermed ikke ville kunne løpe fra løftet om at araberne skulle få sin uavhengighet etter krigen. Lawrence visste nemlig at britene i hemmelighet hadde inngått den såkalte Sykes-Picot-avtalen med Frankrike, som bl.a. fastslo at Palestina skulle være internasjonal sone.
Under krigen mistet imidlertid britene interessen for avtalen og satset i stedet på selv å ta Palestina. Etter krigens slutt i 1918 innledet seierherrene nye forhandlinger om delingen av Midtøsten i Paris. De britiske og franske statsoverhodene kranglet tappert om områder de bare kjente ved navn fra Bibelen.
Det endte med at området ble delt mellom de to stormaktene etter et spesielt mandatsystem som skulle legge til rette for de arabiske folkenes selvstendighet. I virkeligheten fungerte imidlertid statene som kolonier uten selvbestemmelse. Det var først i løpet av de neste 30 årene at landene oppnådde selvstendighet.
Lawrence forsøkte å komme britene i forkjøpet
Etter å ha innsett at britene og franskmennene ville dele Midtøsten etter krigen, bestemte Lawrence seg for å hjelpe araberne til å bli de første til å innta Midtøstens viktigste by, Damaskus.
1. Den første erobringen
Fra havnebyen Yenbo drar Lawrence og beduinhæren 23. januar 1917 mot nord, og inntar med britisk hjelp kystbyen Al Wajh i dagens Saudi-Arabia.
2. Lawrence inntar Akaba
I mai 1917 bestemmer Lawrence seg, uten å konsultere britene, for å dra ut med hæren sin for å erobre den strategisk viktige havnebyen Akaba. For å lure tyrkerne drar hæren i retning av Damaskus, før den tar en sving og inntar byen Akaba.
3. Triumfen ved Tafila
Etter å ha bidratt til erobringen av Jerusalem i desember 1917, inntar Lawrence byen Tafila. 26. januar 1918 setter tyrkerne inn et motangrep, men Lawrences menn holder stand og slår styrken på 600 mann.
4. Kappløp om Damaskus
Lawrence setter seg fore å nå Damaskus før alle andre. Britiske soldater kommer likevel først frem. 1. oktober 1918 rir Lawrence og den arabiske hæren inn i Damaskus.
Damaskus skulle sikre arabisk stat
Etter erobringen av Akaba reiste Lawrence gjennom Sinai til Kairo, og kom frem 10. juli. Stadig iført sine arabiske klær ble han straks kalt til møte hos lederen av den egyptiske ekspedisjonsstyrken, general Allenby.
«Han satt i stolen sin og så på meg, ikke direkte, men med et sideblikk – forundret», skrev Lawrence senere.
Allenby innså at araberne ikke bare var en tilfeldig sammenrasket hær, og at de kunne bli til stor hjelp i det planlagte felttoget hans mot Jerusalem. Generalen avtalte derfor med Lawrence at beduinhæren hans skulle gå parallelt med Allenbys styrker mot den hellige byen og sabotere jernbanen underveis.
Lawrence gikk straks i gang, og de neste månedene gjennomførte beduinhæren hans utallige sabotasjeaksjoner mot Hejaz-jernbanen. Aksjonene hindret tyrkerne i å få transportert soldater, og 11. desember 1917 kunne Allenby innta Jerusalem. Sammen med ham gikk Lawrence, i anledning dagen iført en lånt britisk uniform.
«For meg var det krigens høydepunkt», skrev han senere om inntoget.
Store deler av det tyrkiske artilleriet ble erobret av araberne og vendt mot tyrkerne selv.
Neste mål var Damaskus, byen som i århundrer hadde vært regnet som arabernes politiske hovedstad. Mens den britiske hæren gikk mot nord, skulle Lawrence forsinke tyrkerne mest mulig underveis. Lawrence var imidlertid fast bestemt på at hans og ikke Allenbys soldater skulle innta byen først.
Felttoget mot Damaskus begynte 19. september 1918, og få dager senere inntok Lawrence den syriske byen Deraa med sine nå rundt tusen krigere. Underveis ble den arabiske hæren møtt av et grusomt syn i landsbyen Tafas, der en styrke på 2000 tyrkiske soldater fra Deraa var gått amok.
Byens innbyggere var drept, og blant likene så Lawrence blant annet en gravid kvinne: «Naglet til stedet av en bajonett som strittet grusomt opp i luften mellom bena hennes».
«I vanviddet født av redselsscenene i Tafas slaktet vi ned for fote, og skjøt både de falne og dyrene gjennom hodet, som om deres blod kunne mildne vår sorg.» T.E. Lawrence om blodsutgytelser han tok del i.
I horisonten kunne araberne se det tyrkiske regimentet på vei bort. Både Auda og de andre sjeikene ville ha hevn, og Lawrence ga etter for blodtørsten.
«I vanviddet født av redselsscenene i Tafas slaktet vi ned for fote, og skjøt både de falne og dyrene gjennom hodet, som om deres blod kunne mildne vår sorg», skrev han senere om episoden.
- oktober 1918 nådde Lawrence Damaskus, men han kom ikke først. Et britisk kompani hadde allerede kommet og dratt igjen. Ved ankomsten hyllet innbyggerne begeistret den arabiske hæren og «El Aurens».
Sent på kvelden lyttet Lawrence utmattet til hvordan gatene ble stille, mens innbyggerne «henga seg til bønn på sin første kveld i frihet». Noen dager senere var briten på vei hjem til England. Oppdraget var utført.
1. verdenskrig delte Midtøsten
Frankrike kastet ut kong Feisal
Syria – Selvstendig i 1946
I 1920 lot opprørslederen Feisal, som i sin tid hadde kjempet sammen med Lawrence, seg krone til konge av Syria. Frankrike, som ifølge Sykes-Picot-avtalen skulle styre Syria, invaderte og kastet Feisal ut. For å kunne styre det opprørske landet spilte Frankrike Syrias religiøse grupper ut mot hverandre. Alawittene, en sjiamuslimsk grein av islam, ble favorisert på bekostning av flertallet av sunnimuslimer. De har fremdeles makten i landet.
Kristne fikk sin egen ministat
Libanon – Selvstendig i 1943
Få måneder etter at de hadde erobret Syria i 1920, skilte franskmennene Libanon fra landet. Området hadde en stor kristen befolkning som franskmennene mente å ha historiske bånd til helt fra korsfarertiden. Samtidig håpet de at de kristne ville støtte Frankrike som overherre. Det franske systemet skapte spenninger mellom kristne og muslimer. Mistilliten mellom dem fortsatte etter selvstendigheten, og eksploderte i borgerkrig i 1975.
Røverbeduin fikk Arabias olje
Saudi-Arabia – Endelig forent i 1932
Med britisk støtte hadde beduin-lederen Ibn Saud før første verdenskrig erobret en stor del av det som i dag er Saudi-Arabia fra tyrkerne. Saud var ikke redd for også å angripe og plyndre sine arabiske naboer, og i 1924 erobret han Hejaz og tvang britenes andre allierte, Hussein av Mekka, i eksil. Til Ibn Sauds hell var landområdene hans så lite fruktbare at ingen av stormaktene ville ha dem. Først i 1938 ble landets oljerikdommer oppdaget.
Britene lovet jødene et hjemland
Palestina – Israel grunnlagt i 1948
Ifølge Sykes-Picot-avtalen skulle Palestina være en internasjonal sone etter krigen. Det var britene ikke fornøyd med. De lovet derfor jødene et hjemland i området – beskyttet av britiske soldater. På den måten fikk Storbritannia mandatet over Palestina etter krigen. Araberne og jødene kunne imidlertid ikke samarbeide, og de britiske styrkene ble angrepet av begge sider. Med fransk støtte klarte jødiske militser å kaste britene ut av landet i 1948.
Husseins sønn fikk sitt eget kongerike
Jordan – Selvstendig i 1946
Området Transjordan – dagens Jordan – var opprinnelig den østlige delen av Palestina og ble underlagt britisk herredømme i 1921. Britene skilte Transjordan ut fra Palestina og satte Abdullah, sønn av opprørslederen Hussein av Mekka, inn som guvernør. Da britenes mandat utløp i 1946, ble Abdullah valgt til konge. Etter opprettelsen av Israel i 1948 flyktet 100 000 palestinere til Jordan. Den palestinske flyktningbefolkningen i landet har i dag vokst til 410 000.
Sunnimuslimer fikk makten
Irak – Selvstendig i 1932
Irak ble britisk mandatområde i 1920, noe som førte til store protester. Opprøret var så voldsomt at britene vurderte å bruke
sennepsgass. Da opprøret var nedkjempet, innsatte britene i 1921 kong Feisal, som Frankrike året før hadde kastet ut av Syria, på Iraks trone. Britene plasserte deretter sunnimuslimer i landets øverste stillinger, selv om landet var overveiende sjiamuslimsk. Sunniene satt med makten frem til Irak-krigen i 2003.
Araberne fikk rester fra de rikes bord
Araberne skulle ikke få nyte friheten særlig lenge. Da boet etter Det osmanske riket skulle gjøres opp, kalte den britiske regjeringen ham inn som rådgiver. Politisk ble det imidlertid aldri mer enn tomprat, og Lawrence ble stadig mer forbitret over utsikten til at araberne bare fikk de områdene stormaktene ikke ville ha.
I en audiens hos Georg 5. i november nektet han å ta imot medaljen kongen ville overrekke ham.
Feisal 1. sto i spissen for den arabiske delegasjonen under fredskonferansen i Paris, som Lawrence også deltok på. De lyktes ikke i å få etablert en selvstendig arabisk stat i dagens Palestina.
Under fredskonferansen i Paris, som trådte sammen 18. januar 1919, rettet Lawrence en inntrengende appell til statsoverhodene som var samlet. Men det kunne han ha spart seg, for seierherrene var allerede i gang med å dele Midtøsten mellom seg. Feisal ble riktignok kronet som Syrias konge i 1920, men Frankrike kastet ham ut av landet etter bare fire måneder på tronen.
Først etter nok en verdenskrig kunne Midtøsten for alvor begynne å komme seg ut av europeernes grep. Det fikk ikke Lawrence oppleve. Etter en karriere i det britiske flyvåpenet trakk han seg tilbake i 1935. Like etter havnet han i en motorsykkelulykke. Seks dager senere døde «El Aurens», 46 år gammel.
President Wilson kjempet mot den britiske statsministeren Lloyd George og Frankrikes statsminister Clemenceau under fredskonferansen etter krigen.
USA kjempet for arabisk selvstendighet
***Som den eneste av stormaktslederne kjempet USAs president Wilson for at de arabiske folkeslagene skulle få selvbestemmelse.
I 1918 la USAs president Woodrow Wilson frem en liste med 14 punkter som han mente skulle gjelde etter at første verdenskrig var slutt. I et av punktene gikk han direkte imot sine allierte, Storbritannia og Frankrike, ved å proklamere at alle folkeslag i det tidligere osmanske riket skulle ha absolutt selvstendighet – inkludert araberne.
Wilson avskydde Storbritannias og Frankrikes imperialisme, og fryktet at hvis ikke verdens folkeslag fikk en rettferdig fred, ville den bli pulverisert på under en generasjon.
«Hvis det blir en annen form for fred, vil jeg flykte og gjemme meg, for i så fall vil det ikke bare bli konflikt, men en katastrofe», forklarte han.
Wilsons holdning var at de katastrofale tapene av menneskeliv på slagmarkene krevde fred uten annektering av land. Frankrike og Storbritannia mente det motsatte: Krigens enorme omfang krevde like enorme erobringer. Under fredskonferansen i Paris etter krigen kjempet Wilson innbitt mot Frankrikes og Storbritannias annekteringsplaner i Midtøsten, men måtte til slutt se seg slått.