Gavrilo Princip tror nesten ikke sine egne øyne. En stor, åpen bil har fått motortrøbbel rett foran ham, og der, i baksetet, sitter den unge attentatmannens mål.
Skikkelsen i lyseblå uniformsjakke og en hjelm med en overdimensjonert fjærpryd er ikke til å ta feil av.
Princip stikker en hånd i lommen. Han har ikke tid til å gjøre klar bomben, så den bosniske serberen trekker i stedet frem en automatpistol. Så går han ned fra fortauet.
Erkehertug Frans Ferdinand skal dø i dag, 28. juni 1914.
«Sofie! Sofie! Ikke dø – lev for våre barn!» Erkehertug Franz Ferdinand.
Østerrike-Ungarns tronfølger er utpekt som mål av terrorgruppen Svarte hånd, der lederne er toppoffiserer i Serbia. Men hittil har aksjonen i Sarajevo vært en pinlig fiasko.
Den første attentatmannens nerver sviktet i det avgjørende øyeblikket, den neste kastet en bombe uten å treffe noen. Erkehertugen er nesten kommet trygt frem da bilen hans går i stå rett foran stedet der Gavrilo Princip venter.
To pistolskudd gir gjenlyd i gaten. Det første treffer Frans Ferdinand i halsen, mens det andre prosjektilet borer seg inn i magen på østerrikerens kone, Sofie.
Gavrilo Princip ble dømt til 20 års fengsel. Han satt innesperret i krigsfangeleiren Theresienstadt under 1. verdenskrig etter drapet i Sarajevo.
Hvem var Gavrilo Princip?
Gavrilo Princip ble født 25. juli 1894. Før Princip rakk å fylle 20 år, var navnet hans verdenskjent for drapet i Sarajevo.
Gavrilo Princip var en bosnisk serbisk opprører fra Obljaj i Bosnia–Hercegovina. Han ble født inn i en fattig familie og var allerede fra tidlig alder opptatt av å løsrive Bosnia fra Østerrike.
Sommeren 1914 planla organisasjonen Den svarte hånd, som Gavrilo Princip var en del av, et attentat mot erkehertugen i Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand.
Det var en ren tilfeldighet at Gavrilo Princip ble den som drepte Franz Ferdinand. Andre leiemordere skulle nemlig ha gjort det av med erkehertugen, bl.a. ved bruk av en bombe.
Gavrilo Princip støtte på Franz Ferdinand og konen ved en tilfeldighet etter den feilslåtte bomben da sjåføren deres hadde kjørt feil.
Etter å ha drept erkehertugen og konen forsøkte Gavrilo Princip å begå selvmord. Det lyktes han imidlertid ikke med, og han ble arrestert.
Gavrilo Princip var under 20 år og ble derfor ikke dømt til døden for drapet i Sarajevo. I stedet skulle han sone 20 års fengsel.
Men bare fire år senere, den 28. april 1918, døde Gavrilo Princip av tuberkulose.
Princip rekker ikke å trykke flere ganger på avtrekkeren før han blir overmannet.
«Sofie! Sofie! Ikke dø – lev for våre barn», hvisker Frans Ferdinand, men få minutter etter utånder hun. En time senere dør tronfølgeren selv av blodtap.
Mordet i Sarajevo er en uventet gave
28. juni • Utenriksdepartementet i Wien
Nyheten om attentatet har knapt tikket inn før hærens øverstbefalende melder sin ankomst.
General Frans Konrad von Hötzendorfs kropp er som en spent fjær. Stemmen hans dirrer av opphisselse da generalstabssjefen forlanger resolutt militær handling mot Serbia:
«Hvis du har en giftslange rundt beina, så tramper du på hodet dens, du venter ikke på det dødbringende bittet». Serberne har gått for langt. Balkan-staten må straffes så hardt at den aldri mer kan bli en trussel. Da vil verden igjen se med respekt på stormakten Østerrike-Ungarn.
Hötzendorfs budskap er ikke nytt. Siden 1. januar 1913 har offiseren med de gjennomborende øynene foreslått krig mot Serbia 26 ganger.
Hittil er planene hans motarbeidet av veike diplomater og av Frans Ferdinand.
Men etter attentatet i Sarajevo kan erkehertugen ikke lenger stå i veien, og med sin plutselige død har han ufrivillig skaffet det perfekte påskudd for krig.
Drapet på Østerrike-Ungarns tronarving Franz Ferdinand og hans kone Sophie i Sarajevo gjorde barna deres foreldreløse – og ble startskuddet til 1. verdenskrig.
Hæren kan være marsjklar i løpet av 16 dager, erklærer Hötzendorf ivrig. Han er kjent som en dyktig strateg, men også en utålmodig hissigpropp. Ifølge onde tunger er det en forelskelse som har gitt ham denne energien.
Generalen har mistet sitt hjerte til en gift kvinne, og noen mistenker ham for å være troende til hva som helst for å virke mandig.
Uansett motiv kan selv ikke den mest fredselskende embetsmann motsi Hötzendorf etter drapet i Sarajevo. Utenriksministeren medgir at «vi må gjøre opp med Serbia én gang for alle».
Et samlet statsapparat anbefaler Østerrike-Ungarns keiser å erklære krig. Frans Josef er 83 år, har regjert i 65 av dem, og felles for både han og riket er at de er gamle, trege og nærmer seg slutten.
Keiseren går med på å angripe Serbia, men først må Berlin gi sitt samtykke, for uten tyskernes støtte er militære eventyr for farlige. Serberne har en mektig venn i tsardømmet Russland.
Vilhelm byr på lunsj
5. juli • Neues Palais utenfor Berlin
En uke er snakket bort av omstendelige embetsmenn i Wien.
I enden av den blomstrende parken i Potsdam ligger det storslåtte Neues Palais. I denne vakre barokkbygningen er keiser Vilhelm 2. i ferd med å avslutte en deilig lunsj med Østerrike-Ungarns ambassadør.
Før måltidet var Tysklands hersker forsiktig i sine svar, og han ville ikke love å støtte et oppgjør med Serbia.
Men nå som han er god og mett, gripes han av trang til å vise styrke og handlekraft. Keiserens venstre arm har vært lammet siden fødselen, og han kompenserer ofte for handikappet med å snakke med store bokstaver.
Østerrike- Ungarn kan regne med Tyskland, erklærer Vilhelm.
Vilhelm 2 var tysk keiser i perioden 1888 til 1918. Etter 1. verdenskrig abdiserte han og flyttet til Holland. Vilhelm 2 var den siste keiseren i Tyskland og konge av Preussen.
Keiseren råder samtidig sin allierte til å handle raskt, mens verden ennå er rystet over drapet på Frans Ferdinand.
Vilhelm kan ikke se for seg at «tsaren vil plassere seg på de serbiske kongemordernes side», men for sikkerhets skyld bør hans allierte innta Serbia med et lynangrep. Russland griper neppe til våpen hvis det allerede er for sent å komme serberne til unnsetning.
Tsarstyret vil nøye seg med å protestere og rasle litt med sablene, mener Tysklands keiser, for russerne er ikke klar for krig. Tross sin enorme størrelse er Russlands hær fortsatt preget av et ydmykende nederlag til japanerne i 1905.
Frykt for den velsmurte tyske krigsmaskinen skal nok få tsar Nikolaj til å holde troppene hjemme.
Vilhelm overlater til kansleren å skrive ned en formell garanti for tysk støtte til Østerrike-Ungarn, uansett hva fremtiden måtte bringe.
Med den saken ute av verden er han klar til å dra til de norske fjordene på yachtferie.
«Denne gangen bøyer jeg meg ikke», lover keiseren rustningsministeren sin før fortøyningen løsnes. Han har tidligere tatt et skritt tilbake når den ustabile freden mellom stormaktene har vært truet, men ikke nå.
Østerrike-Ungarn tar seg god tid
7. juli • Parlamentsbygningen i Wien
Med tyske løfter i ryggen prøver Østerrike-Ungarn å forberede seg til krig. Østerriksk-ungarske ministre har brukt formiddagen på å diskutere heftig hva rikets neste skritt bør være.
Østerrikerne vil følge den tyske keiserens råd og angripe Serbia omgående, mens ungarerne krever at alle diplomatiske muligheter skal prøves først.
Etter lunsj slutter general Konrad von Hötzendorf seg til møtet. Han har opplysninger med som gjør hele diskusjonen overflødig.
Rikets hærsjef har bommet grovt. Da han forlangte et lynfelttog ni dager før, hadde han glemt å telle troppene.
Mange av de vernepliktige soldatene er hjemme for å hjelpe til på jordene, og de vil først være tilbake 25. juli.
Hötzendorf kan avbryte permisjonen, men det vil ta tid, skape uro i hele riket og avsløre for omverdenen at et mangrep på Serbia er under oppseiling.
Lamslått tar de sivile byråkratene generalens ord til seg. Krigen må utsettes, selv om det betyr at oppstandelsen over Frans Ferdinands død rekker å legge seg.
I mellomtiden skal diplomatkorpset utarbeide et juridisk holdbart argument for å knuse Serbia.
Den aggressive balkanstaten skal få et ultimatum med så vidtgående krav at svaret bare kan bli nei. Når serberne har nektet å bidra til en fredelig løsning, kan Wien erklære krig med anseelsen i behold.
Frem til tiden er moden, skal den østerriksk-ungarske planen holdes hemmelig, slik at russerne ikke rekker å fatte mottiltak.
Frankrikes sabel rasler i Russland
21. juli • Slottet Peterhof i St. Petersburg
Frankrikes president og flere ministre er på statsbesøk i Russland. Raymond Poincaré nyter å være i Russland. Seilasen over Østersjøen var storslagen, og den ble bare bedre av at avstanden til Paris økte for hver tilbakelagte bølgedal.
En skandale som omfatter maktmisbruk, utroskap, drapet på en journalist og muligens landssvik har satt den franske hovedstaden i kok, og også president Poincaré har sitt å svare for i den ubehagelige saken.
I stedet for å parere påtrengende spørsmål hjemme kan han nå nyte dager med luksus på praktslottet Peterhof, som tsaren har stilt til disposisjon under besøket. Her har han satt av ettermiddagen til å holde audienser.
Millioner av menn trakk begeistret i uniform for å kjempe for fedrelandet under 1. verdenskrig.
Østerrike-Ungarns ambassadør i Russland er neste mann ut, og en opplagt Poincaré forbereder seg på å sette en støkk i mannen.
Etter noen høflighetsfraser om Frans Ferdinand og et par spydigheter sier presidenten hardt:
«Ambassadøren skal vite at Serbia har gode venner i det russiske folket. Og Russland har en alliert, Frankrike. Her kan det oppstå mange ubehagelige komplikasjoner».
Utsendingen sperrer opp øynene. Presidentens tone er helt uhørt i diplomatiske kretser, og etter ordvalget å dømme kjenner han til Østerrike-Ungarns hemmelige plan.
Faktisk har Frankrike og Russland et helt nøyaktig bilde av hva det keiserlige byråkratiet i Wien holder på med, takket være en serie lekkasjer.
Poincaré har allerede drøftet saken med tsaren og anbefalt at de to allierte skal skremme Østerrike-Ungarn til å holde seg i ro.
Raymond Poincaré vil helst unngå krig, men han er et konkurransemenneske, og det strider mot hans natur å avslå en utfordring. Under en festbankett samme kveld konstaterer han at Russlands utenriksminister, Sergej Sasjonov, ikke er en mann av samme støpning.
«Tidspunktet er dårlig for oss», sier russeren. «Bøndene våre er fortsatt travelt opptatt ute på jordene». Ministeren gir ikke uttrykk for at han er innstilt på å spille høyt spill om Europas fremtid.
Poincarés egen statsminister, som er med på reisen til Russland, virker heller ikke å være på krigsstien. Han er sosialist og fredstilhenger, og alt snakket om militærmakt gjør ham åpenbart litt urolig.
Franskmannen holder seg på avstand av andre, mens han stønner og fører opphissede samtaler med seg selv. Poincaré får ham eskortert bort og forklarer bekymrede gjester at den stakkars ministeren har en lever som ikke fungerer som den skal.
Til presidentens tilfredshet er Russlands tsar innstilt på å stoppe Østerrike-Ungarns aggressive planer på Balkan.
Nikolaj 2. har ellers vist imøtekommenhet overfor de keiserlige kompanjongene Vilhelm og Frans Josef før, og hver gang har han bare blitt utsatt for nye krav.
«Vi må stå fast», er den franske presidentens siste ord til tsaren da de to mennene tar avskjed 23. juli. Så legger gjestene til sjøs for å dra hjem til Frankrike.
Ti skritt mot katastrofe
23. juli • Jernbanestasjonen i den serbiske byen Niš
Serbias statsminister er på reise rundt i det vesle landet for å drive valgkamp.
Statsminister Nikola Pašic venter på perrongen da en andpusten stasjonsbetjent henvender seg:
«Telefon fra Beograd. Det haster», forklarer den uniformerte mannen. Pašic blir med og griper røret. Her blir han møtt av en talestrøm.
Østerrike-Ungarns ambassadør har åpenbart levert et dokument og forlanger svar på innholdet i løpet av 48 timer.
«Vi svarer på det når jeg er tilbake», sier Pašic rolig. Han har ikke tenkt å skynde seg til Beograd. Han har faktisk ikke tenkt å drive valgkamp engang, men heller slappe av noen dager i greske Thessaloniki.
Toget ruller inn på perrongen og statsministeren går om bord for å dra på ferie, men han har knapt tilbakelagt fem mil mot Hellas da et telegram fra Serbias regent tvinger ham til å snu.
Neste morgen trer Pašic inn på kontoret. Her finner han Østerrike-Ungarns ultimatum med ti krav. Hoffet i Wien forlanger at Serbias regjering slår hardt ned på hemmelige selskaper og arresterer alle medansvarlige for attentatet på erkehertug Frans Ferdinand.
Begge deler må skje med deltakelse av etterforskere fra Østerrike-Ungarn.
Forfatterne bak ultimatumet har lagt til grunn at serberne aldri vil åpne grensene for keiserrikets politifolk, og de har gjettet helt riktig.
«Om nødvendig vil vi kjempe», erklærer Pašic. Men kamplysten forsvinner raskt da de første reaksjonene fra de russiske vennene i St. Petersburg innløper.
«Regn uoffisielt med russisk støtte», sier et telegram fra Russlands utenriksminister Sasjonov. Det følger ikke noen konkrete løfter med ordene.
Tiden går, og panikken begynner å bre seg i regjeringskontorene i Beograd. Motvillig forbereder Pašic seg på å akseptere de ti østerriksk-ungarske kravene. Skjer det, må han finne ut hvordan styrets og hærens forbindelser til terrorgruppen Svarte hånd kan tåkelegges.
Så ankommer mer forpliktende telegrammer fra Russland. Ministerrådet i St. Petersburg fordømmer det østerriksk-ungarske ultimatumet og vil ta Serbia under sin beskyttelse.
Russland er også klar til å mobilisere hæren om det skulle bli nødvendig.
«Om nødvendig vil vi kjempe» Nikola Pašic, Serbias statsminister
Like før tidsfristen går ut melder Pašic seg på Østerrike- Ungarns ambassade. Ingen andre ville påta seg oppgaven, så Serbias statsminister må agere kontorbud og levere svaret på ultimatumet selv.
Regjeringen har godtatt åtte av ti krav, men vil ikke gå med på de to som handler om østerriksk-ungarsk etterforskning i Serbia.
Ambassadøren melder til Wien at ikke alle krav er imøtekommet. Deretter begir han seg til togstasjonen, og kort etter er han på vei nordover, mot grensen.
Russland forbereder en liten stormaktskrig
25. juli • Utenriksministeriet i St. Petersburg
Det russiske styret er fast bestemt på å beskytte Serbia.
Den russiske utenriksministeren Sasjonov er rasende. Tiraden er rettet mot den østerriksk-ungarske ambassadøren, som er innkalt til en skarp reprimande.
«Dere vil ha krig, og dere har brent broene», freser ministeren. Ambassadøren prøver å forklare at landet hans har rett til å forsvare sine vitale interesser og dessuten er den «mest fredselskende makten i verden».
«Ja, det er lett å se hvor fredselskende dere er», biter Sasjonov ham av, «nå som dere setter fyr på Europa».
Etter at ambassadøren er utvist, har Sasjonov et møte med sjefen for Russlands generalstab. Ministeren ønsker en delvis mobilisering av hæren slik at bare styrkene ved den østerriksk-ungarske grensen gjøres klar til kamp.
Attentatet i Sarajevo startet en verdenskrig som endret de hittil kjente prinsippene for krigføring. F.eks. ble piggtråd brukt for å hindre at store styrker angrep samtidig.
Med en delvis mobilisering ønsker Sasjonov å sende flere signaler på én gang. Han vil gjøre det klart at Russland nekter å bøye av i spørsmålet om Serbia, men samtidig ikke ønsker krig med Tyskland.
Og så vil han unngå at Storbritannia oppfatter Russland som aggressoren. Tsaren og hans regjering har store forhåpninger om at de kan bringe britene inn på deres side hvis det likevel ender med en krig mellom alle stormaktene.
Konsentrasjonen av infanteri, kosakker og kanoner ved sørvestgrensen blir planlagt, men ingenting blir satt i gang ennå. Først vil russerne gi diplomatiet en sjanse til å avverge den truende stormaktskrigen.
Tysklands generaler trer frem
28. juli • Generalstaben i Berlin
Tysklands militære og sivile ledere er tilbake fra sommerferie.
General Helmuth von Moltke er godt fornøyd. Så fornøyd som en overbevist pessimist kan være, i alle fall når den eneste gleden han har er cellospill. Krisen i Europa blir bare verre, og tiden arbeider for generalstabsjefens mål.
Moltke har aldri interessert seg for sin østerriksk-ungarske kollega Hötzendorfs ønske om å sette Serbia på plass. Tysklands fiende er Russland, der tsarens raskt voksende industri truer med å ta igjen den tyske.
«Ja, det er lett å se hvor fredselskende dere er. Nå som dere setter fyr på Europa» Russlands utenriksminister Sergei Dmitrijevitsj Sasjonov til den østerriksk-ungarske ambassadøren Leopold Berchtold
I generalens mørke sinn er oppgjøret uunngåelig. Derfor bør det finne sted før russerne blir for sterke.
Hittil har Moltke overlatt scenen til keiser Vilhelm og regjeringen, som støtter Østerrike-Ungarns ambisjoner mot Serbia. De kjenner ikke til generalens mål om en større krig.
Nå begynner han diskret å legge planer.
Like ved er keiser Vilhelm også i sving, lettere solbrent etter den avbrutte norgesferien. Han leser rapporter om Serbias innrømmelser og ser dem som en stor seier.
«En kapitulasjon av den mest ydmykende sort», noterer keiseren tilfreds i margen. Da hans allierte i Wien meddelte at de ville sende et ultimatum til Serbia før de erklærte krig, stusset han.
Det var bortkastet tid, mente han. Men nå er Vilhelm fornøyd med resultatet Østerrike- Ungarns diplomati har båret frem.
«Enhver årsak til krig er borte», sier han til utenriksministeren sin. Keiseren vil nå opptre som megler og sørge for at serberne innfrir sine løfter.
Ministeren måper. Vilhelm har åpenbart glemt at ultimatumet bare var et påskudd for Østerrike-Ungarn til å knuse Serbia.
Taus bestemmer ministeren seg for ikke å videresende beskjeden fra keiser Vilhelm.
I Wien nøler gamle Frans Josef med pennen i hånden. Men general Hötzendorf og ministrene står samlet i kravet, og til slutt skriver keiseren under på krigserklæringen mot Serbia.
Tsaren gir marsjordre
29. juli • Peterhof i St. Petersburg
Utenriksminister Sasjonov oppsøker tsaren for å få tillatelse til å mobilisere hele den russiske hæren.
Mannen som tidligere nektet å følge president Poincarés aggressive kurs, regner nå krig som så godt som uunngåelig.
Nikolaj 2. aksepterer og marsjordrer strømmer ut fra hærens hovedkvarter. Men så tikker en ny melding inn.
Tsaren har gått utenom de offisielle kanalene og utvekslet personlige telegrammer med keiser Vilhelm i flere dager. «Nicky» og «Willy» kaller de hverandre.
- verdenskrig fikk katastrofale følger for det russiske tsardømmet. Tsar Nikolas 2 måtte derfor abdisere i 1917.
Nicky håper fortsatt på fred, og da nye, formildende beskjeder tikker inn fra Willy, angrer han på tillatelsen til mobilisering.
I stedet vil han innlede den delvise mobiliseringen mot Østerrike-Ungarn som ble drøftet fem dager før.
«Jeg skal knuse den telefonen», raser generalstabsjefen oppgitt da kontraordren når frem.
Neste dag begir Sasjonov seg igjen av gårde for å besøke tsaren. I løpet av en 50 minutter lang enetale gjentar ministeren behovet for å gjøre Russlands styrker klar.
«Du har rett», sukker tsaren trett. «Det er ikke annet å gjøre enn å forberede oss på et angrep».
Sasjonov ringer straks generalstabsjefen for å formidle hva den siste beslutningen går ut på.
«Avgi din ordre, general», sier utenriksministeren. «Og sørg så for at du ikke er tilgjengelig resten av dagen».
Den siste formaningen viser seg å være unødvendig. Selv om alle venter urolig på enda en avblåsning, kommer det ikke en lyd mer fra palasset Peterhof.
Generalen har bare én plan
1. august • Berlin
Nyheten om Russlands mobilisering har nådd Tysklands hovedstad.
For general Moltke er timen inne. Det er nå han kan forlange en krigserklæring mot Russland. Tsarens mobiliseringsordre tvinger Tyskland til handling, for seieren kan bare vinnes hvis de tyske styrkene er klar før russerne.
Moltke har i årevis syslet med en plan som skal slå alle fiendene i ett enkelt lynoppgjør. Først Frankrike, mens de trege russerne ennå samler troppene, og deretter Russland.
Forutsetningen er tempo. Ellers vil Tyskland være nødt til å kjempe på to fronter samtidig.
«Hvis jeg befaler det, må det være mulig» Keiser Vilhelm 2 av Tyskland
Keiser Vilhelm aksepterer foreløpig å erklære krig mot Russland og starte mobiliseringen av hæren. Moltke skynder seg av gårde, men kalles tilbake like etter. Det har akkurat kommet et viktig telegram fra London.
Hvis Tyskland unnlater å angripe Frankrike, lover Storbritannias utenriksminister, sir Edward Grey, at både britene og franskmennene vil holde seg ute av en krig mot Russland.
Beskjeden kommer fra den tyske ambassadøren i London, og keiseren jubler.
Nå kan Moltke nøye seg med å sende troppene sine østover. Generalen protesterer umiddelbart. Mobiliseringsordren er sendt ut, og den kan ikke endres. Hele det innfløkte maskineriet som den keiserlige tyske hæren utgjør, er satt i gang og er nå umulig å stanse.
Keiseren og kansleren bønnfaller ham om å legge nye planer. Moltke holder på sitt, med dirrende lepper.
Med klump i halsen hvisker generalen til Tysklands krigsminister at han nå forstår alt sammen: Keiseren håper i virkeligheten ennå på fred. Kranglingen fortsetter frem til Vilhelm får nok og barnslig erklærer:
«Hvis jeg befaler det, må det være mulig».
Så sender han bud etter champagne til alle og vil late som om alt er glemt.
En uvel Moltke reiser seg og går, og hjemme konstaterer kona hans at generalens ansiktsfarge ikke er som den pleier. Senere er hun overbevist om at han fikk et mildt hjerteinfarkt under disputten med keiser Vilhelm.
Budskapet fra London viser seg senere på dagen å være en misforståelse.
Sir Edward Grey har ingen myndighet til å uttale seg om Frankrikes planer, og dermed må Tysklands ledere gå ut fra at den fransk-russiske alliansen fortsatt er intakt. Moltkes plan vinner likevel.
Britene våkner
3. august • Westminster i London
Tyskland har også erklært Frankrike krig og sendt Belgia et ultimatum.
Så langt har ikke krisen i Europa interessert så mange britiske politikere, og flertallet mener at oppstyret på kontinentet ikke er et anliggende for Storbritannia.
Utenriksminister sir Edward Grey er blant unntakene. I flere uker har han utrettelig prøvd å samle stormaktene til en konferanse uten å innse at flere av statene faktisk ikke ønsker å bevare freden.
Grey er klar på at britene blir nødt til gripe inn dersom Frankrikes eksistens trues av det overmektige Tyskland, men han er skeptisk til å gå inn i en krig som handler om å forsvare Serbia.
Belgia derimot, er en annen sak, så da tyskerne krever rett til å marsjere gjennom det nøytrale landet, trer han frem.
Skyttergravene var karakteristiske for begge sider under 1. verdenskrig. Problemet var imidlertid at skyttergravene ble fort fylt med vann hvis de befant seg i lavtliggende terreng. Og det fikk alvorlige følger for soldatene.
Klokken tre om ettermiddagen reiser utenriksministeren seg og tar ordet i Underhuset.
De neste 75 minuttene taler han innstendig om krisen og om Storbritannias moralske forpliktelse til å støtte sin gode venn Frankrike og beskytte det nøytrale Belgia.
«Hvis vi bare står og ser på mens hele Vest-Europa bukker under for én eneste mektig nasjon, da ofrer vi vårt gode navn og rykte i verden».
Talen er en kraftprestasjon, og den får snudd stemningen i det passive britiske parlamentet til fordel for inngripen.
Samme kveld avleveres et britisk ultimatum i Berlin: Tyskerne skal respektere Belgias nøytralitet, ellers erklærer Storbritannia krig.
Like etter klokken 8 om morgenen 4. august 1914 går de første tyske troppene inn i Belgia og utløser den britiske krigserklæringen.
I løpet av de neste fire årene dør 16 millioner mennesker i Europas hittil blodigste krig