Slaget ved Jylland: historiens største sjøslag

Røykdottene foran de tyske slagkrysserne henger et øyeblikk i luften. Tre av de britiske skipene står i brann.

Tysklands drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse. Britene har gått rett i fellen. Om kort tid vil hele den tyske Hochseeflotte peke kanonene sine mot dem.

For Reinhard Scheer er slaget ved Jylland en gyllen mulighet.

Noen måneder tidligere, i januar 1916, ble den patriotiske viseadmiralen utnevnt til leder for admiralstaben, og nå er han fast bestemt på å gjøre noe med den britiske marinens dominans i Nordsjøen.

Tyskerne må ha en marinepolitikk som passer til landets nye stormaktsambisjoner. Ifølge Scheer bør keiserens marine være mer aggressiv, og han er villig til å sette alt inn på en konfrontasjon med britene.

Scheer var klar over at den tallmessig overlegne britiske marinen var en altfor stor oppgave. Men ved først å nedkjempe slagkrysserstyrken til viseadmiral David Beatty, kunne tyskerne gjøre seg gjeldende i Nordsjøen.

Beatty måtte bare lokkes ut, og Scheer la en snedig plan.

Viseadmiral Franz Hipper skulle angripe britiske skip langs den jyske vestkysten med en mindre tysk styrke.

Det skulle få Beatty til å rykke ut for å forsvare de britiske skipene. Først da det var for sent, oppdaget briten at hele den tyske Hochseeflotte lå på lur, parat til å knuse Beattys slagkrysserstyrke.

Britene hadde imidlertid sine egne planer. De hadde knekt tyskernes koder tidlig i krigen, og i motsetning til den britiske marinen, som strengt håndhevet radiotaushet, signaliserte tyskerne ivrig.

Den 30. mai snappet britene opp at tyskerne forberedet en operasjon i Nordsjøen, og at de kom til å sette til havs neste morgen.

Selv om etterretninger viste at bare en liten del av den tyske flåten var på vei, rykket ikke bare Beatty, men hele nordsjøflåten ut, ledet av admiral John Jellicoe.

Med en regelmessighet som en klokke avfyrer Hippers kryssere kanonsalver hvert 20. sekund. Britene besvarer ilden.

Fra den tyske slagkrysseren Derfflinger ser batterisjef Georg von Hase de britiske granatene komme mot ham som svarte prikker.

Prikkene vokser raskt, helt til de treffer vannet eller braker inn i skipssiden med rungende, metalliske drønn.

Hvert nedslag sender en søyle av vann – giftiggult på grunn av pikrin-syren i sprengstoffet – opp i luften, før det plasker ned over skipsdekket.

I de britiske kanontårnene har mannskapet det travelt. Før slaget er tårnene blitt forsynt med skipskjeks, oksekjøtt og massevis av drikkevann, men det er ikke tid til å spise.

De britiske avstandsmålerne er ikke så gode som de tyske, og britene har ord på seg for å være dårlige til å treffe.

For likevel å ha slagkraft er fremgangsmåten å avfyre så mange skudd som mulig, men den taktikken har sin pris. I jakten på den maksimale skuddfrekvensen ser britene bort fra basale sikkerhetsforanstaltninger.

Dørene fra kanontårnet til skipets indre, der ammunisjonsdepotene er, står åpne, og i selve tårnet flyter det med eksplosiv korditt – kruttets avløser som drivladning – slik at kanonen kan lades raskt.

Kombinasjonen av heftig ild og sprengstoff må gå galt. Og da de tyske granatene braker inn i slagkrysserne, blir Beattys flaggskip, HMS Lion, truffet midtskips.

Fra de andre skipene ser mannskapet hvordan toppen av et av kanontårnene blir flådd av og slynget opp i luften. Samtidig står en høy flamme opp fra den ene skorsteinen.

Annet er det ikke å se. Men på Lion utspiller det seg et drama. 70 mann er drept i eksplosjonen.

Marine-infanteristen Frances Harvey, en av de få overlevende i kanontårnet som ble truffet, vet bare altfor godt at et par glør kan forvandle skipet til et inferno på et øyeblikk hvis de får tak i ammunisjonen.

Han har mistet begge beina i eksplosjonen, men sleper seg likevel med kraftige blødninger bort til den nærmeste megafonen.

Med en siste kraftanstrengelse haler han seg opp og gir ordre til mennene nedenunder om å lukke dørene til magasinene og sette dem under vann. Så dør han.

Det er bare snarrådigheten hans som redder Lion og skipets besetning. Blant dem viseadmiral David Beatty.

HMS Queen Mary står derimot ikke til å redde. Mindre enn to timer inne i slaget – klokken 16.25 – går slagkrysseren sin undergang i møte etter kraftig beskytning fra Derfflinger og Seydlitz.

En ildrød flamme skyter opp fra forskipet, og en eksplosjon river skipet i stykker. Biter av forvridd metall flyr gjennom luften mens det 26 000 tonn tunge skipet kollapser.

Master og skorsteiner velter, og forskipet dykker under vannflaten. Et øyeblikk reiser akterstavnen seg i luften. Propellene går fremdeles rundt, mens mannskap desperat forsøker å krype ut av det bakerste kanontårnet.

Så kantrer akterenden og går ned, mens nok en eksplosjon ryster skipet. På havet er det bare en massiv søyle av røyk som røper hvor skipet var like før. Bare 20 av besetningen på 1286 mann redder livet.

Kort tid før mister Beatty 1015 mann da HMS Indefatigable går ned. Beatty betrakter dramaet fra broen på Lion.

“Det ser ut som det er noe galt med de forbannede skipene våre i dag”, sier han tørt til en av offiserene sine.

Men snart blir vondt verre. På tross av etterretninger om det motsatte ligger Scheer og hele hans Hochseeflotte like bak horisonten, klar til å utradere Beatty.

Da britene får øye på den tyske flåten som nærmer seg, vender imidlertid Beatty trusselen til sin fordel.

Bare en times seilas mot nord venter Jellicoe, og kl. 17 gir Beatty ordre om å gå mot nord. Han vet at tyskerne vil følge ham og seile direkte i klørne på Jellicoes flåte.

På Scheers skip skuffer fyrbøterne kull så svetten renner. Seieren venter like om hjørnet. Hvis han bare kan senke nok et av Beattys store skip, er Nordsjøen hans.

Men den tyske flåten er ikke like rask som den britiske, og sikten er blitt elendig.

Skipene driver gjennom tette tåkebanker. Etter flere minutters seilas i tykk dis kommer tyskerne plutselig ut i klart vær. De speider rundt langs horisonten etter Beatty – og får sjokk.

Fra nord kommer 24 fryktinngytende britiske dreadnoughts (se boksen under), omgitt av kryssere og destroyere, rett mot dem. På broen på HMS Iron Duke spekulerer admiral Jellicoe på sitt neste trekk.

Selv under de beste forhold er et sjøslag en uoversiktlig affære, og med den sterkt reduserte sikten er det nærmest umulig å få et overblikk over det som foregår.

Jellicoe kan høre kanonild, men han aner ikke nøyaktig hvor tyskerne befinner seg. Han bestemmer seg for å gå mot øst og dermed tvinge de tyske skipene mot vest – vekk fra hjemmebasen deres.

Samtidig får Jellicoe anledning til å krysse tyskernes formasjon og legge seg slik at fiendens skip går vinkelrett på hans som “beinet” på en T.

Så kan Jellicoe snu alle kanonene sine mot tyskerne, mens fienden bare kan skyte fremover.

Scheer er også forvirret. Da han ser Jellicoe krysse inn foran de tyske skipene og beskyte fortroppen hans, følger Scheer sin første innskytelse. Han stikker av.

Britene puster lettet ut. Mannskapet undersøker skadene. Men dunsten av brent kjøtt og korditt rekker knapt å lette, for 20 minutter senere er Scheer på vei tilbake.

Jellicoe aner ikke hvorfor tyskerne returnerer, men han benytter anledningen til å avfyre den ene bredsiden etter den andre mot den tyske flåten.

Nå er lyset med britene, og de fiendtlige skipene står klart mot en glødende kveldshimmel, mens de britiske skipene ligger skjult av den tunge disen. Scheer oppdager raskt at han er i ferd med å miste alt.

For å beskytte sine dreadnoughts sender han slagkrysserne ut på noe som nærmest må betegnes som en selvmordsaksjon.

Skipene er bare flytende vrak, som med store lekkasjer hugger tungt gjennom bølgene, mens vannet skyller inn over stavnen.

De fleste kanonene er skutt i stykker, og under dekk ligger besetningen døde og døende.

På SMS Derfflinger ser offiseren Georg von Hase døden i øynene, mens britene sender salve etter salve mot skipet hans. En 15-tommers granat flerrer gjennom pansringen på et av kanontårnene og eksploderer.

Flesteparten av besetningsmedlemmene ved kanonen blir drept på stedet. Mens skrikene fra de sårede runger mot tårnets blodstenkte vegger, sprer ilden seg nedover, og 73 menn omkommer i flammene.

Kort tid etter skjer det samme ved et av de andre tårnene, og snart står flammene opp over den bakerste delen av skipet.

En rungende eksplosjon ryster kommandotårnet der Hase befinner seg, og en gulgrønn gass sprer seg.

Gjennom gassmaskene forsøker Hase og folkene hans å danne seg et inntrykk av omgivelsene, men alt de kan se er en mørk halvsirkel av fiendtlige skip med gyllenrøde flammer sprutende ut av kanonene.

Mens britiske kanoner smadrer de tyske slagkrysserne, innleder Scheers destroyere et motangrep.

31 torpedoer sendes av gårde mot britene, og en av dem passerer tett forbi Iron Duke med Jellicoe om bord.

For å beskytte skipene sine gir Jellicoe ordre om å snu akterenden mot fienden, slik at de utgjør et mindre mål.

Den manøveren gir Scheer tid til å trekke seg tilbake og dermed redde flåten sin fra total utslettelse.

Natten senker seg over Nordsjøen, men bringer ikke fred. Skrikene fra de sårede bryter stillheten i de mørke skipsskrogene. Kirurgene amputerer armer og bein til de segner. De verste pasientene er dem med brannsår.

Ansiktene er svulmet opp til det ugjenkjennelige, øynene er lukket, og leppene tykke og geleaktige. For de verste tilfellene hjelper ikke en gang morfin, og natten gjennom lyder de døendes desperate bønner om vann.

Jellicoe er plaget av tanken på torpedoer, og verken han eller Scheer har særlig lyst til å fortsette angrepet, for de vet at et nattlig sjøslag er som å leke blindebukk.

Men Scheer vet at han på en eller annen måte må forbi britene, slik at han kan komme hjem, og Jellicoe vet at han må stoppe ham.

Den britiske øverstkommanderende bestemmer seg for at en kamp i mørket vil være altfor risikabel.

Flåten hans har stadig overherredømmet til sjøs, og den statusen vil han ikke sette på spill bare for å senke et par tyske skip.

I stedet vil han oppspore tyskerne på fluktruten deres og angripe ved det første morgenlyset. Han forsøker å gjette seg til tyskernes rute.

Samtidig bryter det ut brann i akterskipet. Det er klart for besetningen at skipet kommer til å synke, men de nekter å gi opp.

Ved kanon nr. 4 gir Anton Schmitt mannskapet sitt ordre om å fortsette å skyte, selv om vannet når dem til livet.

De fortsetter til skipet legger seg over. Med et trefoldig leve for keiseren og for Tyskland går Schmitt og de andre 319 mennene på Frauenlob ned med skipet sitt.

På Iron Duke hører Jellicoe skudd og ser lysglimt fra kanoner, men han ignorerer krigslarmen.

Han får også et telegram med informasjon om at den tyske flåten er på vei mot Horns Rev, men etter de falske rapportene om at Scheer lå i havn, har han ingen tillit til admiralitetets etterretninger.

Admiralen bestemmer seg for å stole på sitt eget instinkt. Ubemerket glir de to flåtene forbi hverandre med bare et par sjømils avstand.

Neste dag er Jellicoe overbevist om at han kan finne Scheer. Men ved firetiden om morgenen forteller et telegram at tyskerne allerede har passert Horns Rev. Scheers flåte har sluppet unna.

Det største sjøslaget i verdenshistorien – målt etter krigsskipenes samlede tonnasje – er overstått, og skadene på begge sider er alvorlige.

Britene har mistet 14 krigsskip, mens Scheers flåte er redusert med 11 skip. Men umiddelbart er det vanskelig å si hvem som vant.

I Tyskland blir Scheer og mennene hans feiret som helter. “Britene er slått. Dere har åpnet et nytt kapittel i verdenshistorien”, uttaler keiseren, og deler ut en rekke ordener til heltene.

Britene går nærmest i sjokk da de hører om nederlaget, men de oppdager snart at sannheten er en annen.

Vel har tyskerne demonstrert styrke ved å utfordre den britiske marinen, men triumfen er tom. Jellicoe har bevist at England stadig har makten på sjøen, og blokaden mot Tyskland er ikke rokket ved.

Scheers store drøm er knust. De stolte dreadnoughts blir gjort til hjelpeskip og blir, som Scheer bemerker, “redusert til å være skjeftet på det våpenet hvis skarpe blad heter ubåten”.