Under et stabsmøte mellom de britiske og franske allierte, ble den franske generalen Joffre grepet av et raserianfall:
“Så gjør noe da,” skrek han til de forbløffede britiske offiserene.
I sørvest var franskmennene hardt presset av den tyske offensiven nede ved den lille franske byen Verdun.
Joffre var fast bestemt på å slå hardt til et annet sted på vestfronten slik at troppene ved Verdun fikk et pusterom.
Øverstkommanderende for de britiske styrkene, general Haig, innvilget ønsket.
Sammen med Frankrike hadde britene bestemt at offensiven skulle settes inn ved Somme i august.
Men den ble nå fremskyndet slik at den kunne finne sted allerede i juni.
De tyske feltinstallasjonene var utvilsomt noe av det mest motstandsdyktige man hadde sett, men Haig satset likevel på en lynkrig.
Han satte sin lit til at et massivt granatbombardement ville slå hull i det tyske forsvaret.
Tanken var at hvis tyskerne mistet sin overveldende forsvarsstyrke ved Somme, ville de miste overtaket de hadde fått i de franske områdene de hadde inntatt.
Deretter kunne de britiske og franske fotfolkene samt Haigs tropper marsjere i ro og mak gjennom fiendens linjer og jage tyskerne tilbake over Rhinen – helt tilbake til Berlin.
Når startet slaget ved Somme?
Slaget ved Somme begynte 1. juli 1916, da de britiske angrepsfløytene skar gjennom morgenluften klokken 07.30.
Soldatene klatret opp stigene, over brystvernet og bega seg ut i ingenmannsland.
I oppoverbakke og med solen i øynene stormet de frem mot fienden, bare for å oppdage at granatregnet hadde påført det tyske forsvaret relativt beskjedne skader.
Piggtråden var ikke revet over og den utgjorde fremdeles en dødbringende felle for de allierte styrkene. Mesteparten av de tyske maskingeværene var intakte og hamret løs på de angripende soldatene.
General Haig kunne ha valgt en annen taktikk, ventet tålmodig på bedre vær og avfyrt sperreild rett foran det fremrykkende infanteriet, som så ville ha i det minste en liten mulighet til å innta de tyske linjene.
Taktikken hadde allerede blitt brukt med hell andre steder på Vestfronten, men nå var været for dårlig og franskmennene krevde at tyskerne skulle angripes øyeblikkelig.
Hvordan forløp slaget ved Somme?
Slaget ved Somme begynte offisielt 1. juli 1916. Men allerede 24. juni startet britene det første bombardementet.
Formålet med bombardementet var å ødelegge den store mengden piggtråd som var satt opp i området slik at soldatene kunne rykke lettere frem.
Samtidig håpet britene at bombene ville ødelegge tyskernes artilleri og forsvarsverker.
Men ingen av delene gikk helt etter planen, for mørke skyer hadde lagt seg lavt og illevarslende over terrenget i dagene før 1. juli.
Av den grunn kunne overvåkingsfly ikke vurdere kanonens presisjon, og derfor ble titusenvis av granater avfyrt i blinde og landet i ingenmannsland i stedet for i den tyske leiren.
Granatene regner over Somme
Artilleriet hadde et lager på 3 millioner granater som lå og ventet bak de britiske linjene.
General Haig hadde stilt opp to rekker med kanoner. De med minst kaliber ble plassert 900 meter bak fronten, den andre rekken med de tunge kanonene halvannen kilometer unna.
Begge rekkene var 25 kilometer lange, og for hver 60. meter sto det en kanon med tilhørende bemanning – over 400 i alt.
På en uke rakk de å avfyre mer enn 1,5 millioner granater mot de tyske installasjonene – det tilsvarer 150 granater hvert eneste minutt, døgnet rundt, syv dager i strekk.
Etter en uke mente overkommandoen at tyskerne var svekket nok til at de alliertes infanteri kunne gå rolig mot de tyske linjene, og uten at det ble nødvendig å jage tyskerne opp av skyttergravene.
De 1,5 millioner britiske granatene drepte flere tusen tyskere, men var ikke nok til å rokke ved den samlede tyske forsvarsevnen før de allierte satte i gang stormløpet.
I løpet av slagets første dag ble 20 000 britiske soldater drept av de velposisjonerte tyske maskingeværstillingene. Ytterligere 37 000 ble hardt såret og sendt hjem.
Vestfronten
Vestfrontens skyttergraver gikk fra kanalen til Sveits. Det var bare 140 km fra redslene ved Somme til alléene i Paris.
Den store planen
- juni-18. november 1916: Kartet viser hvor fronten lå da slaget tok til i juni, og hvordan den rykket fremover mot slutten av slaget i november.
Angrepet på tyskernes installasjoner ved elva Somme ble planlagt på en konferanse i desember 1915, der britene og franskmennene avtalte å sette i gang enda en storoffensiv på Vestfronten.
Den franske øverstkommanderende Joffre insisterte på at det skulle gjøres ved Somme. Han fikk viljen sin.
Britene
Sperreild skulle ødelegge tyskernes forsvar slik at infanteriet og kavaleriet kunne bryte gjennom til byen Bapaume. Det lyktes ikke.
Franskmennene
Målet var å bryte gjennom til byen Peronne. I begynnelsen gikk det bra, men allerede i løpet av juli gikk fremrykkingen i stå.
Tyskerne
De allierte valgte å angripe tyskernes sterke festninger. Derfor lyktes det å holde stand selv om tapstallene var enorme.
Døden hadde mange ansikter på fronten
Soldatene i skyttergravene fryktet ikke bare fiendens kuler, kanoner og giftgasser. Døden hadde mange andre skikkelser.
De utmagrede soldatene var svært utsatt for infeksjoner og sykdommer. Blant de største utfordringene til sanitetstjenesten var koldbrann og de stadige utbruddene av tyfus.
Fienden bombarderte jevnlig forsyningslinjene, og den metertykke gjørmen gjorde det vanskelig å komme frem med hestetrukne ambulanser og kjerrer med mat.
Det var derfor vanlig at soldatene ved fronten gikk uten mat eller nødvendig medisin i dagevis.
Når forsyningene endelig nådde frem, hadde mange dødd av helt ordinære lidelser og maten smakte elendig – den inneholdt gjerne ikke tilstrekkelig med næring og i verste fall førte den med seg sykdom fra enhet til enhet.
Forskjell på skyttergravene
De allierte soldatene gjorde store øyne da de inntok de fremre tyske rekkene. Skyttergravene var, i motsetning til deres egne, svært godt innredet, med avløpssystem og store rom.
De minnet mer om ordinære boliger med skodder for vinduene og kjøkkener der det ble tilberedt solide måltider og svære fat med godt tysk øl.
Tyskerne så nemlig på stillingene som en markering av rikets nye grense, og derfor laget de løsninger som skulle være permanente.
De valgte å grave seg dypt ned i bakken og bygget opp et system med skyttergraver i tre linjer som strakk seg 5 km bak fronten.
I begynnelsen var britenes skyttergraver svært primitive. De regnet nemlig med at krigen snart skulle flytte seg fra by til by, og det var derfor ikke meningen at det skulle være annet enn dype grøfter som ikke tillot verken hvile eller behandling.
Med tiden ble systemet utviklet til å bestå av dype graver i tre rekker: front-, støtte- og reserverekken. De ga mulighet for et effektivt forsvar, men førte til at begge sider ble holdt fast i et defensivt grep.
De som ikke ble så syke eller såret at de ble hjemsendt eller døde, sto i fare for å miste forstanden.
Den vedvarende bombingen under slaget ved Somme, som hvert øyeblikk kunne drepe hvem som helst som i en slags russisk roulette, samt kameratenes dødsskrik, førte til psykiske lidelser.
I beste fall ble soldaten kampudyktig, i verste fall fikk situasjonen ham til å begå selvmord, noe som fjernet enhver rest av kampmoral blant de overlevende.
I dagboken sin beskriver pastor Walker forholdene ved det 21. britiske feltsykehuset: “Vi er i ferd med å drukne i sårede ... nå er vi oppe i 1500 mann, og det kommer bare flere og flere ... 1000 nye hver dag!”.
Det var vanskelig å se noen mening i slaget ved Somme
Granatene, maskingeværene og forholdene i skyttergravene tok flest liv. Men de nådeløse bakkekampene gjorde størst inntrykk på de overlevende.
Utstyrt med håndgranater, gevær og bajonett sto fiender plutselig mann mot mann og så hverandre inn i øynene – kortpustet og med hamrende hjerter.
Det fins vitnesbyrd om at fiender utvekslet høflige bemerkninger på gebrokkent tysk-engelsk-fransk før de avfyrte skuddet eller kjørte bajonetten inn i magen på motparten.
Ofte slepte soldater en hardt såret fiende i sikkerhet bak sine egne linjer.
Midt i ingenmannsland ga sanitetspersonellet seg til å behandle de sårede uansett uniform, på tross av det strenge forbudet.
Kampene var blodige, men førte ikke til noen nevneverdige landerobringer.
I midten av november 1916 innså de allierte at kampene var meningsløse, og valgte derfor å trekke styrkene ut av Somme.
Hvor mange døde i slaget ved Somme?
Slaget ved Somme varte fra den 1. juli til 18. november 1916.
Selv om slaget varte under 6 måneder, kostet kampene mange menneskeliv og flere millioner kroner.
Ved siden av prisen på materiell, medførte krigen store indirekte kostnader.
Ødelagte bygninger, skip som ble senket og tap av produksjon i industri og landbruk beløp seg til ikke mindre enn $40 000 milliarder.