Soldater kjempet på loddrett front i Alpene
I 1915 regnet den italienske hærledelsen med at det østerriksk-ungarske keiserdømmet kunne beseires i en lynkrig. Men høye fjell og moderne maskingevær var en fordel for østerrikerne. Etter tre års krig hadde italienerne mistet mer enn en million mann og en stor del av Nord-Italia.
De italienske soldatene satte alle krefter inn på å få kanonene sine i stilling. Fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn gikk gjennom Alpene.
En julimorgen i 1915 satte en østerriksk-ungarsk løytnant seg til å skrive dagbok. Han visste at et fiendtlig angrep var nært forestående.
Løytnanten var med i forsvaret av høydedraget Mt. San Michele nær grensen til Italia. I de tidlige morgen-timene regnet tusenvis av italienske granater over frontavsnittet hans nær Isonzo-elva. Granatene var en del av angrepstaktikken – de ryddet vei for de fremrykkende soldatene.
“I natt var bombardementet verre enn noen gang,” skrev løytnanten. “Men
jeg tror det er i ferd med å avta, og jeg forbereder meg på å dø som en god kristen.”
De fremste av de østerriksk-ungarske skyttergravene var blitt hardest rammet av italienernes granater. Flere steder kollapset de østerriksk-ungarske stillingene, mens fortumlede soldater måtte søke dekning. De stadige eksplosjonene gjorde at hundrevis av skarpe steiner og granatsplinter ble slynget til alle kanter.
Like før middag sluttet granatregnet, og flere tusen italienere sprang opp fra skyttergravene for å gå til stormløp mot Mt. San Michele. Med bajonetter på riflene kjempet de seg opp-over skråningen, gjennom hull i piggtråden og videre frem. Fremst løp de italienske offiserene med sablene hevet.
Til tross for det timelange bombardementet endte stormløpet i et blodbad, for østerriksk-ungarske maskingeværstillinger meiet ned tusenvis av angripere.
Noen italienske enheter nådde helt frem til fiendens skyttergraver. Der brøt det ut nærkamper med bajonetter, riflekolber, håndgranater, kniver og bare never.
Italienerne kjempet tappert, men tapene deres under stormen gjennom ingenmannsland hadde vært for store, og snart ble de drevet tilbake igjen.
De østerriksk-ungarske styrkene på fjellet kunne samle de falne og løytnanten bøyde seg over dagboken:
“Det er over. Myrderiene er av hittil usett omfang. Blodbadet var fryktelig. Blod og drepte flyter overalt. Og det er deler av lik som ligger i sirkler slik at ...”
Lenger kom han ikke. En italiensk granat slo ned i stillingen hans og drepte alle. Dagboken ble senere funnet ved løytnantens maltrakterte lik.
Broene over Isonzo ble raskt ødelagt i krigen. For å komme over elva forsøkte italienerne gjentatte ganger å bygge pontongbroer eller padle over den brede elva.
Propaganda vakte krigslysten
Masseangrepet mot Mt. San Michele var bare ett av de utallige stormløpene som italienske tropper rettet mot Østerrike-Ungarn under 1. verdenskrig.
Offisielt var Italia alliert med Østerrike-Ungarn og Tyskland frem til krigserklæringen den 23. mai 1915. Men en strid om grensedragningen med naboen mot nord fikk den italienske regjeringen til å inngå en allianse med Storbritannia og Frankrike i all hemmelighet.
Ved krigsutbruddet i 1914 holdt Italia seg nøytralt. Først da Østerrike-Ungarn virket svekket av krigen mot Russland, kom krigserklæringen fra Italia.
Blant italienerne var krigslysten liten. Bare en massiv nasjonalistisk propaganda gjorde mobiliseringen mulig, med løfter om å “befri” det italienske mindretallet som bodde i det østerrikske Sør-Tyrol, og å hente havnebyen Trieste “tilbake til Mor Italias skjød”.
På papiret var Østerrike-Ungarn en enkel motstander, som ikke bare var presset av krigen. Keiser Frans Josef 1.s mellomeuropeiske rike var preget av etniske konflikter og nær ved å bli delt i to selvstendige land, Østerrike og Ungarn.
Alt før krigen hadde de to delene av riket hver sin regjering, som ikke kunne bli enige om finans- og utenrikspolitikken.
Italienerne var sikre på seier
Straks etter krigserklæringen innledet italienerne bombardementet av den østerriksk-ungarske grensen.
Måneden etter, 23. juni, sendte den italienske øverstkommanderende, marskalk Luigi Cadorna, hæren frem. Etter planen skulle soldatene ta seg over Isonzo-elva og erobre Trieste. Herfra skulle de marsjere videre og slutte seg til det allierte Russland.
Den italienske hærledelsen Commando Supremo regnet med noen få ukers krig og hadde til og med planer om å erobre keiserrikets hovedstad: “Vi spaserer til Wien,” lovet Cadorna seierssikkert.
Vel 100 000 italienere stormet inn på Isonzo-sletten og fikk kjempet seg frem til elva, men de klarte ikke å etablere et brohode på Isonzos østbredd.
Østerrike-Ungarns øverstkommanderende var generaloberst Svetozar Boroëvic. Selv om han rådde over langt færre soldater enn Cadorna – og mange av dem var frivillige fra det mylderet av folkeslag som keiserriket besto av – visste han å utnytte styrkene sine mer effektivt. Og han brukte list.
Da krigen mot Italia brøt ut, ventet Boroëvic stadig på forsterkninger. Han fikk derfor folkene sine til å gå rundt med fakler om natten for å gi italienerne inntrykk av at det foregikk gigantiske troppeforflytninger.
Boroëvic skar bemanningen i de gamle alpefestningene ned til et minimum. Mens italienerne stormet dem, utnyttet Boroëvic de frigjorte soldatene til å angripe på flanken.
Det første slaget om Isonzo varte i to uker, men uten at italienerne nådde målet. 7. juli måtte Cadorna avbryte offensiven. På andre frontavsnitt hadde italienerne noe mer hell. I det minste i begynnelsen.
Kamp i 3000 meters høyde
Fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn strakte seg langs grensen fra det nøytrale Sveits i vest til Isonzo-elva og Adriaterhavet i øst.
Hele fronten gikk gjennom fjell; noen steder var toppene mer enn 3000 meter høye og dekket av evig snø, selv den flate sletten ved Isonzo var omgitt av fjell.
Krigen mot Russland la beslag på så mange soldater at Østerrike-Ungarn ikke hadde nok til å bemanne den italienske fronten fullt ut. I stedet måtte oppgaven løses av frivillige skyttere og jegere, eldre menn og unge gutter.
Kort tid etter krigsutbruddet foretok de østerriksk-ungarske troppene et taktisk tilbaketog. Flere steder i Sør-Tyrol trakk de seg 10-15 km tilbake og opp i fjellene, som var mye lettere å forsvare.
Fjellkrigen kom til å utspille seg i et nådeløst landskap, hvor motstanderens soldater ikke alltid var den verste fienden.
På begge sider var soldatene plaget av kulde, snøstorm og sult. Steinras, snøskred og lynnedslag krevde mange ofre, og den evige snøen på tindene gjorde det vanskelig å forflytte troppene.
Ofte måtte kanoner og annet utstyr heises opp i fjellene, fraktes frem med primitive taubaner eller rett og slett slepes frem med rå muskelkraft.
Dessuten forskjøv fjellene styrkeforholdet mellom hærene. Ofte kunne en eneste skarpskytter være nok til å holde en fiendtlig bataljon i sjakk.
Stabil og tettpakket snø egnet seg utmerket til overraskelsesangrep; soldatene kunne raskt grave kilometerlange tunneler og uten varsel dukke frem bak fiendens linjer.
En bombe under fienden
Krigen i fjellene utviklet seg snart til en stillingskrig, for forsvarerne hadde mye lettere spill enn angriperne.
Hele høsten 1915 forsøkte italienerne for eksempel å innta Col di Lana, et 2462 meter høyt fjell som kontrollerte landeveien inn i det sentrale Østerrike. Angrepene var resultatløse. Når granatene slo ned, søkte østerrikerne ly i fjellhulene sine.
Da vinteren kom, mistet 278 italienere livet i snøskred. Fjellet ble omdøpt til “Col di Sangue” (Blodfjellet), og i desember bestemte italienerne seg for en ny taktikk: Fienden skulle sprenges vekk.
For at østerrikerne ikke skulle ane uråd, avsto italienerne fra å bruke maskiner og dynamitt. Med håndbor, hammer og meisel arbeidet de seg inn i Col di Lana og etter fire måneder var de klare til å antenne fem tonn sprengstoff i fjellets indre, ti meter under østerrikerne.
Den 17. april kl. 23.30 skjøt en flammesøyle opp gjennom fjellet, og samtidig åpnet italienerne ild. Via en ekstra tunnel trengte italienerne frem og inntok fjellet.
200 østerrikere omkom. Men italienerne fikk ingen nytte av erobringen, for i mellomtiden hadde østerrikerne befestet nabofjellet Monte Sief.
Bomber i Alpene ble nå en mye brukt metode når tradisjonelle kampteknikker sviktet. Flere steder sprengte soldatene motstanderne vekk.
Østerriksk-ungarske soldater gravde seg ned ved Isonzos vestlige bredd for å forhindre at de angripende italienerne kom seg over og nådde frem til havnebyen Trieste.
Skyttergraver av is og snø
I fjellene lå fiendens skyttergraver ofte bare 100 meter fra hverandre. Skyttergravene i fjellsidene skulle både gi soldatene dekning mot fiendens ild og mot den bitende kulden.
Den italienske krigskorrespondenten Luigi Barzini beskrev forholdene i en reportasje i avisen Corriere della Sera. Om kampene på Pal Piccolo skrev han dette:
“Vi hadde slått leir i fjellsiden i huler som var gravd ned i snøen. Den var hard som is, og vi var omgitt av steile fjelltopper. Kl. 02.30 ble vi vekket av smellene fra rifleskudd midt under en piskende snøstorm. De østerriksk-ungarske soldatene kom som gjenferd over snøen. De var kledd i hvitt og dukket frem av stormen.”
De italienske styrkene søkte ned i tunnelene de hadde hugget inn i Pal Piccolo, og barrikaderte inngangene. Alpefestningen var under beleiring.
Italienske alpieri og bersaglieri (alpejegere og skarpskyttere) ble sendt av gårde for å gjenerobre det strategisk viktige fjellet som sikret dalen ut mot det norditalienske lavlandet. De neste tre dagene gikk italienerne møysommelig til motangrep.
Under beskytning måtte de klatre oppover loddrette fjellvegger og grave seg gjennom snø for å nå frem til sine beleirede kamerater. Granater, riflekuler og håndgranater haglet ned over dem.
Krigskorrespondenten fortalte: “Opp, opp! Fremad! På med bajonettene, lød kampropene fra klippekant til klippekant, fra sprekk til sprekk. Alpieri og bersaglieri angrep oppover gjennom skyene som smøg seg langs de mektige fjellsidene.”
De italienske soldatene besteg fjellet som lange kjeder av fjellklatrere. Plutselig spredte østerrikske granater en grønnaktig giftgass, men denne gangen hadde italienerne hellet med seg.
Gassen, som vanligvis raskt samlet seg i kløftene og drepte alle, ble spredt av vinden. Endelig nådde italienerne frem til sine beleirede kamerater, og etter tre dagers kamper var Pal Piccolo igjen på italienske hender.
Italienernes 11 offensiver
Det var så godt som umulig å kjempe i Alpene, derfor foregikk de største slagene ved Isonzo-elvas nedre løp ved Adriater-havet, der landskapet særlig besto av bakker og lave fjell – velegnet for tradisjonelle slag.
Gang på gang angrep marskalk Cadorna langs det cirka 100 km lange frontavsnittet fra Adriaterhavet til fjellene. Soldatene rodde over til elvas østbredd for å opprette brohoder. Herfra stormet de frem mot høydedragene, der de østerriksk-ungarske styrkene hadde forskanset seg i skyttergraver og fjellhuler.
Italienerne innledet hvert angrep med et bombardement fra kanonene, som sendte byger av granater ned over keisertroppenes stillinger i timer eller dager før masseangrepet satte inn.
Italienernes taktikk var håpløs. Cadornas foreldete masseangrep dugde ikke, for noen få velplasserte østerriksk-ungarske maskingevær kunne meie ned soldatene etter hvert som de kom oppover skråningene i samlet flokk.
I løpet av 1915 satte Cadorna i gang i alt fire offensiver. Titusenvis av menn gikk i ukevis til stormløp mot de østerriksk-ungarske stillingene. Men da de endelig brøt gjennom, nølte Cadorna så lenge med å befeste området at de østerriksk-ungarske styrkene rakk å gjenerobre land de hadde tapt.
I årene som fulgte, 1916 og 1917, iverksatte Cadorna ytterligere sju offensiver uten å oppnå annet enn å rykke fronten noen få kilometer mot øst.
Selv om Italia rådde over opptil seks ganger så mange soldater som Østerrike-Ungarn, var rapportene fra Isonzo stort sett likelydende: intet nytt fra den italienske fronten.
Først under den 11. offensiven på sensommeren 1917 begynte det østerriksk-ungarske forsvaret å vakle. Keiserriket hadde nådd smertegrensen og måtte ha forsterkninger fra Tyskland, som etter Russlands kapitulasjon kunne avse 34 divisjoner til den italienske fronten.
Det 12. slaget om Isonzo
De tyske troppene overtok straks initiativet på fronten. Generalene hadde innsett at masseangrep hørte fortiden til.
Den 24. oktober 1917 angrep de mot vest over Isonzo-elva med mindre enheter. Enhetene – stort sett bataljoner på cirka 600 mann – hadde handle- og bevegelsesfrihet; de skulle omgå fiendens sterke stillinger, trenge inn i baklandet, skape forvirring og bane vei for hovedstyrken.
En av de tyske offiserene var den unge premierløytnant Erwin Rommel, som senere ble nazistenes berømte hærfører i Nord-Afrika. Under det 12. Isonzo-slaget i 1917 snek bataljonen seg inn bak italienernes linjer, overrumplet garnisoner og inntok fjellet Monte Matajur. Ved hjelp av målrettede kanonskudd utløste mennene hans snøskred som begravde italienerne i snø.
I løpet av bare to dager tok Rommels menn 9000 italienske soldater til fange. Det høye tallet skyldtes ikke bare overraskelseseffekten, men også at italienerne var krigstrøtte.
Et tydelig eksempel på det er et helt regiment på 1500 mann som overga seg, mens de ropte “Lenge leve Tyskland!”
I løpet av kort tid skapte de små, mobile tyske og østerriksk-ungarske enhetene total forvirring blant italienerne. Da den tysk-østerriksk-ungarske hovedstyrken angrep, brøt den italienske hæren sammen.
Antall drepte var forholdsvis lavt, 10 000 mann, mens 290 000 italienere overga seg og 400 000 soldater ganske enkelt kastet våpnene og dro hjem.
Italias mektige hær, som kort tid før besto av 1,3 millioner mann, skrumpet på få dager til 500 000, og de flyktet hals over hode mot sør ut på Posletten. Med fienden i hælene.
De østerriksk-ungarske soldatene kunne nyte livet under palmene nær Venezia, der offensiven deres gikk i stå.
4000 desertører dømt til døden
Først ved Piave-elva nær Venezia stoppet den tysk-østerriksk-ungarske fremrykningen – særlig på grunn av mangelen på soldater til å fortsette erobringen av Nord-Italia. Forsyninger hadde de nok av – de flyktende italienerne hadde etterlatt store mengder.
Omsider sendte Storbritannia, USA og Frankrike forsterkninger slik at fronten kunne stabiliseres ved Piave.
Den italienske hæren var nær ved å gå i oppløsning. Mange soldater hadde desertert eller var tatt til fange, og måtte erstattes av innkalte reserver.
Landet var i sjokk. I litt over to år hadde krigen vært basert på at Østerrike-Ungarn var en enkel motstander som skulle tvinges til å avstå land; nå hadde krigen på bare en uke snudd til en desperat forsvarskamp der nasjonen kjempet for å overleve.
Regjeringen måtte gå av, og marskalk Luigi Cadorna ble avsatt. 4000 soldater ble dømt til døden som desertører, mens 15 000 fikk fengselsdommer.
Italia fikk Sør-Tyrol og Trieste
Tysklands og Østerrike-Ungarns suksess på den italienske fronten fikk ingen betydning for utfallet av krigen.
I november 1918 kapitulerte de to keiserrikene, og Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning: Østerrike og Ungarn ble delt i to selvstendige land, Tsjekkoslovakia ble uavhengig, mens Romania, Polen og Serbia fikk store deler av det gamle riket.
Under fredsforhandlingene fikk Italia tildelt det tysktalende Sør-Tyrol og havnebyen Trieste samt Trentino, Istria og flere dalmatiske øyer. Alt det Italia hadde prøvd å oppnå ved fronten, ble nå vunnet ved forhandlingsbordet.
Krigen hadde vært nytteløs. 1,1 million italienske soldater var drept, såret eller hadde endt i krigsfangenskap til ingen verdens nytte. Det er kanskje ikke overraskende at Italia i tiårene som fulgte prøvde å glemme alt om Isonzo.