Stridsvognen knuste keiserriket

Bak den følger en tilsynelatende endeløs rekke av helt like maskiner. Med motorer som bråker og klaprende kjørebelter snegler de grå uhyrene seg frem på en fransk landevei – med kanoner som peker faretruende mot fronten.

Kalenderen viser 8. august 1918 da styr­ken av stridsvogner i de tidlige morgentimene passerer Harry Brices stilling ved byen Domart nord i Frankrike. Kjøre-tøyene er på vei mot Amiens, som lig­ger få kilometer unna. Byen utgjør et avgjørende jernbaneknutepunkt og er det primære målet for de allierte styrkenes kommende offensiv.

Stridsvognene skal være britenes og franskmennenes trumf i slaget som de håper vil gi dem et avgjørende gjennombrudd under første verdenskrig.

Våren og sommeren 1918 har vært en vanskelig tid for de allierte, for i mars iverksatte tyskerne en storstilt offensiv – kjent som «Keiserslaget». Offensiven ble heldigvis stoppet 5. april, men da hadde tyskerne rukket å ta seg hele 65 km inn på de alliertes territorium.

Særlig urovekkende for de allierte er tyskernes stilling ved Amiens i det nordlige Frankrike. Byen gir adgang til den strategisk viktige jernbanelinjen til Paris – og fiendens styrker kontrollerer allerede byens østlige utkant.

Herfra spyr Bruno, tyskernes store jernbanekanon med en kaliber på hele 28 cm, ubønnhørlig ut sitt dødbringende regn av granater over byen. De allierte er fast bestemt på å stanse tyskerne før byen faller. En suksess her vil for alvor snu krigen og bringe seieren betydelig nærmere.

Stridsvogner ble møtt med skepsis

Forhistorien til stridsvognslaget i august 1918 begynte allerede fire år tidligere. I begynnelsen av krigen hadde den britiske oberstløytnanten Ernest Swinton foreslått at pansrede kjøretøy skulle utstyres med kjørebelter (larveføtter).

Offiserens resonnement var basert på at tidens hurtigskytende maskin­geværer meiet ned soldater i tusenvis uten at fronten flyttet seg. Også kavaleriet, som hæren i århundrer hadde brukt til å bryte gjennom fiendens linjer, var sjanseløse i møte med maskingeværenes ild.

Resultatet ble at soldatene gravde seg ned i skyttergraver langs fronten. Swinton så stridsvognen som et motsvar til denne stillstanden. Kjøretøyene skulle tromle over piggtråd og
skyttergraver for å bane vei for fotfolk og kavaleri.

Hærledelsen møtte Swintons forslag med skepsis. Britiske offiserer var oppflasket med at ryttere til hest sto for slagets fremdrift. Men så fikk stridsvognen støtte fra helt uventet hold.

En idé etter Churchills hjerte

I motsetning til resten av hærledelsen så marinen, under ledelse av marineminister Winston Churchill, på Swintons forslag med stor interesse. Ministeriet satte derfor ned en komité til å utvikle en stridsvogn.

Prosjektet var hemmelig. Selv ikke krigsminister lord Horatio Kitchener ble informert om arbeidet i den såkalte Landships Committee – komiteen for utvikling av landskip.

I september 1915 rullet den første proto-typen, som etter en rekke forbedringer ble kjent som «Little Willie», ut fra William Foster & Co. – en fabrikk som i fredstid bygde landbruksmaskiner.
Året etter presenterte komiteen den mer avanserte Mark I.

Stridsvognen fikk en blandet mottakelse, men ge­­ne­­ral Douglas Haig, ø­verst­kom­man­de­ren­de for britene på Vest­­fron­ten, så muligheter i de nye, pansrede kjøretøyene.

Haig insisterte høsten 1916 på å sette det nye våpenet inn i slaget ved Somme, der kampene etter mer enn to måneder hadde gått i stå. Det nye våpenet lyk­tes med å skape et mindre gjennom­­brudd, og Haig ga omgående ordre til å sette tusen kjøretøy i produksjon.

Under slaget ved Cambrai 20. november 1917 testet britene igjen panserkjøretøyene. Med en styrke på 476 stridsvogner lyktes det å slå hull i de tyske linjene. Et større gjennombrudd ble det imidlertid ikke til, ettersom kavaleriet ikke utnyttet sjansen til å rykke frem – men det nye våpenets verdi ble klart.

De allierte besluttet derfor at stridsvognene var klar til å spille hovedrollen i et massivt angrep som skulle sende tyskerne på flukt og snu krigen. Etter det såkalte Keiserslaget våren 1918 var tiden inne, mente hærledelsen.

Til slaget ved Amiens hadde de allierte hele 684 stridsvogner – 342 av dem av den nye Mark V-modellen. Styrken hadde også med andre modeller – blant dem de såkalte Whippets, lett pansrede kjøretøy som var raske og mobile.

Kommandoen over den allierte stridsvognstyrken fikk general Henry Rawlinson. Som øverstkommanderende for den britiske 4. armé ved Somme hadde han med egne øyne sett hvordan stridsvognene brøt gjennom de tyske linjene.

Forberedelsene foregikk i det skjulte

Fiendens soldater var dårlig forberedt på møtet med stridsvognene. Den tyske hærledelsens offisielle instrukser hjalp ikke mye:

«Stridsvogner skal bekjempes bak fronten. Den viktigste oppgaven er å slå tilbake fiendens infanteri», het det i den vage formaningen til infanteristene, som også ble rådet til å «holde hodet kaldt» uansett hva som skjedde.

De tyske soldatene hadde god grunn til å være frustrert over den mangel fulle strategien, for de allierte planla det kommende angrepet ned til minste detalj. Angrepsstyrken skulle bestå av engelske, franske, kanadiske og australske tropper – og all transport av menn, hester og maskiner måtte foregå i ytterste hemmelighet om natten.

Etter mørkets frembrudd rullet 60 tog med soldater frem til fronten. I tillegg kom ytterligere 230 godstog med forsyninger og utstyr. Om dagen overvåket allierte fly området så diskré som mulig for å sikre at tyskerne ikke fikk øye på noe mistenkelig fra lufta.

Og nede på bakken viklet soldatene tauverk rundt hjulene på bilene og dekket veiene med strå for å dempe lyden av kjøretøyene og skjule sporene.

I Amiens’ gater strødde de sand slik at lyden av klaprende hestehover og tunge panserkjøretøy ble dempet. For å understreke viktigheten av å holde operasjonen hemmelig fikk
Rawlinson trykket opp lapper som han delte ut til sine menn – «Keep Your Mouth Shut» (hold munn), var det enkle budskapet.

Planen lyktes. Da stridsvognene som Harry Brice møtte i de tidlige morgen-timene ved Domart rullet mot de tyske linjene, var keiserrikets styrker helt uforberedt. Sjokket var derfor stort blant
tyskerne da sperreilden kort etter begynte fra de alliertes stillinger.

Langs frontlinjen ved Amiens tordnet artilleriet mot utvalgte tyske mål foran de fremrykkende troppene.

«Et veldig glimt lyser opp, mens andre lysskjær opplyser landskapet langs hele fronten. Samtidig høres et tordenbrak fra våre tunge kanoner. Granater plystrer og hviner over oss; det er umulig å skjelne lyden av den ene fra den andre – det hele blander seg i et frådende fossefall av lyd», skrev krigskorrespondenten J.F.B. Livesay om det store åpnings-bombardementet som ble innledet 8. august kl. 04.20 om morgenen.

Tyskerne ble tatt på senga

Keiserrikets styrker svarte igjen ved å sende granater inn over de alliertes territorium, men motangrepet forstummet snart. Røde nødbluss ble tent bak de tyske linjene – et tegn på at soldatene ved fronten hadde desperat behov for forsterkninger.

I mellomtiden rykket de allierte stridsvognene frem og krysset ingenmannsland uten å møte nevneverdig motstand. Fremrykningen var så rask at mange tyskere ble løpt over ende – overrasket midt i frokosten, eller før de hadde rukket å få på seg klær.

I de tidlige morgentimene møtte en kanadisk bataljon for eksempel en skyttergrav med tys­ke­re bevæpnet med maskinkanoner:

«Vi ropte på fiendene, og opp kom de – en offiser og rundt 60 mann. De var fullstendig overrumplet. Noen av dem gikk rundt på strømpelesten og var bare delvis påkledd. De så ut som om de var klar til å gå i gang med dagens matrasjon, men vi fikk dem raskt på bedre tanker», fortalte en offiser.

Andre ble så lamslått ved synet av de store, grå maskinene som dukket frem fra tåken at de flyktet bakover fra maskingeværstillingene uten å løsne et eneste skudd. Men enkelte møtte hard motstand – blant dem soldatene i 15. australske infanteri-brigade, som kom under heftig beskytning fra en tysk stilling.

Mens soldatene prøvde å forsvare seg, kom en Mark V-stridsvogn til unnsetning. For Jimmy Downing, som tok del i kampen, var synet nærmest en åpenbaring.

Infanteristene hadde før slaget fått vite at de kunne tilkalle en stridsvogn ved å løfte hjelmen høyt til værs på bajonetten. Signalet fungerte, mintes han, og stridsvognens effekt
var knusende:

«En mursteinsvegg vaklet og raste i grus i en sky av rødt støv. Vi passerte stedet. Både maskinkanonen og dens besetning var knust og døde», fortalte Jimmy Downing.

De alliertes angrep hadde påført tyskerne store tap. Innimellom de pulveriserte bygningene lå døde og hardt sårede soldater. Noen var knust til det ugjenkjennelige under stridsvognenes tunge belter, mens andre langsomt blødde i hjel etter å ha pådratt seg store kvestelser.

«Jeg så en gruppe tyske soldater ligge utenfor en inngangsdør. Det så ut som om de var truffet av en bombe og hadde fryktelige skader. Noen av dem var døde og lå i pøler av blod», fortalte den kanadiske soldaten Ed Hunter.

Målet var nådd om formiddagen

Tusenvis av skremte og krigstrette tys­kere la frivillig ned våpnene. Utmagrede og med bleke ansikter overga de seg med ropet «kamerat!» for å vise at de ikke hadde onde hensikter.

Imens fortsatte de allierte fremrykningen for fullt. Allerede kl. 11 om for­mid­dagen hadde de forreste troppene a­van­se­rt rundt én mil inn bak tyskernes linjer, som var målet for den første dagen. Australiernes 5. divisjon erobret sågar kanonen Bruno, etter at et enslig britisk jagerfly hadde klart å fordrive den tyske kanonbesetningen.

Selv om angrepet gikk bra, var det vanskelig for mennene i de fremrykkende stridsvognene å se hvordan slaget utviklet seg. Muligheten for å se hva som foregikk rundt kjøretøyet var nemlig sterkt be­gren­set, for mennene kunne bare se ut noen små, smale sprekker forrest og på si­de­ne i kjøretøyenes skrog.

Kommunikasjon med andre stridsvogner og kjøretøy var også så godt som umulig. Radioen var riktignok oppfunnet, men til bruk i en stridsvogn var teknologien fortsatt usikker. For eksempel fungerte den trådløse forbindelsen dårlig under de fuktige og disete forholdene som preget angrepet.

Dårlig sikt gjorde det også vanskelig å kommunisere ved hjelp av signalarmene som flere av stridsvognene var utstyrt med. Kommandørene var stort sett overlatt til seg selv og sin egen dømmekraft.

Stridsvogn på tokt

Et eksempel på en kommandør som tok saken i egne hender, var briten C.B. Arnold. Under en trefning på slagets første dag øynet han plutselig sjansen til å foreta et solotokt med Whippet-stridsvognen han ledet, og som besetningen – føreren W.J. Carney og skytteren C. Ribbans – hadde døpt Musical Box.

Først kom besetningen en rekke allierte kavalerister til hjelp i jakten på en gruppe tyskere. Deretter rullet de videre til en bro over jernbanen som gikk til Amiens.

Fra broen beskjøt tyske soldater de fremrykkende allierte med maskin-gevær. Arnold beordret stridsvognen i stilling et stykke fra broen og ba så Ribbans ta sikte. Med en salve fra stridsvognens maskingevær drepte skytteren to soldater, før resten flyktet.

Suksessen ansporet kommandør Arnold så mye at han fortsatte fremrykkingen. Etter å ha drønnet gjennom en tysk leir, der stridsvognens besetning drepte 60 soldater, og ha angrepet en tysk transport-kolonne, gikk det opp for Arnold at Musical Box befant seg langt inne på fiendtlig område.

Han og besetningen var alene. Etter mange timer i den innestengte stridsvognen, der bare litt frisk luft trengte inn gjennom smale sprekker, begynte varmen å tære på mennene. Bensindamp samt den kvelende stanken av olje og eksos fra motoren gjorde bare den stillestående lufta enda mer kvelende.

Mennene var derfor svimle og utmattet da de i 15-tiden om ettermiddagen ble fanget i heftig beskytning. På grunn av den lett antennelige bensindampen brøt Musical Box snart ut i brann. Alle de tre i kjøretøyet reddet seg ut, men i en senere skuddveksling med tyskerne ble stridsvognføreren Carney drept. De to øvrige endte som krigsfanger.

Selv om Musical Box ble stoppet av fienden, er de tre mennenes imponerende gjennombrudd et godt bilde på hvor stor suksess stridsvognene hadde på det sentrale frontavsnittet under slaget.

Overalt tromlet de kraftig armerte kjøretøyene frem. Noen steder gikk fremrykningen så raskt at offiserene stoppet opp for å se på klokken – forbløffet over hvor raskt de nådde målet.

Om morgenen hadde en enkelt Mark V-stridsvogn ryddet landsbyen Marcel­cave 24 km sørøst for Amiens. Strids-vognen satte seks maskingeværstillinger ut av spill, knuste et batteri og sendte de resterende tyskerne på flukt. Bare en halv time brukte det pansrede kjøretøyet på å erobre byen, og infanteriet rykket inn uten å løsne et skudd.

Fienden forskanset seg i kirken

På flankene gikk ikke fremrykningen like glatt. Styrkene hadde færre stridsvogner, og de tyske motstandslommene viste seg å være vanskelige å knekke.

I byen Fresnoy-en-Chaussée rundt tre mil sørøst for Amiens møtte de franske troppene spesielt hard motstand. Tyske styrker mottok for­­ster­k­ninger utover dagen, og det åpne terrenget rundt landsbyen hjalp tyskerne med å holde de allierte på avstand.

Først da flere enheter utrustet med stridsvogner i løpet av kvelden angrep byen fra flere sider, begynte keiserrikets styrker omsider å gi etter.

Bit for bit erobret de allierte byen, og da fiendens sterkt befestede stillinger i byens kirke falt sent om kvelden, trakk de siste tyskerne seg ut. Stridsvognene var på dette tidspunktet i ferd med å gå tomme for både drivstoff og ammunisjon og unnlot derfor å ta opp forfølgelsen.

Da dagen var på hell 8. august, sto det imidlertid klart at slaget ved Amiens hadde vært en stor suksess for de allierte. Styrkene hadde trengt mer enn 12 km frem, og til sammen hadde de allierte såret eller drept 13 000 tyskere, tatt 15 000 fanger og erobret 400 kanoner.

Kampen ble gjenopptatt dagen etter og fortsatte til 11. august om kvelden. De allierte rykket fortsatt frem, men resultatene kunne ikke måle seg med den første dagen.

At det gikk tregt skyldtes blant annet at kampene nå rykket inn på den gamle Somme-slagmarken, som fortsatt var merket av granathull og skyttergraver.

Selv om stridsvognene var bygd med tanke på å kunne kjøre gjennom nettopp denne typen vanskelig terreng, var det uhyre tidkrevende å forsere det utbombede området, og derfor fikk de tyske troppene tid til å gjenetablere en forsvarslinje.

Slaget ble begynnelsen på slutten

Seieren ved Amiens var de alliertes største triumf siden slaget ved Marne i krigens første år. Hele 285 km2 territorium ble erobret bare på slagets første dag. På tysk side betydde nederlaget store materielle tap – men verre var håpløsheten som spredte seg. Nederlaget fjernet den siste resten av tro på en seier.

General Erich Ludendorff, som på dette tidspunktet var Tysklands reelle leder, beskrev 8. august 1918 som den verste dagen i den tyske hærens historie: «Rapporten fra stabsoffiseren angående tilstanden hos divisjonene som hadde møtt det første sjokkangrepet 8. august, foruroliget meg dypt», innrømmet den tyske offiseren etter krigen.

Rapporten fortalte ifølge Ludendorff om «edelt heltemot, men også om former for oppførsel som jeg åpent tilstår at jeg aldri hadde trodd var mulig i den tyske hæren; hele enheter av menn som overga seg til enslige soldater eller isolerte grupper. Offiserene hadde i mange tilfeller helt mistet kontrollen».

Selv på høyeste hold var det klart at tyskerne ikke kunne fortsette mye lenger: «Grensen for vår motstandskraft er nesten nådd», meddelte keiser Wilhelm sørgmodig hærledelsen da slaget var avsluttet 11. august.

Det var bare et spørsmål om tid før keiserrikets nederlag var et faktum.