Soldat, eksploderede skibe

Tyske agenter terrorbombet USA

New Yorks havn blir forvandlet til et inferno da USAs største våpenlager eksploderer i 1916. «En beklagelig ulykke», slår presidenten fast. Amerikanerne aner ikke at verdenskrigen har kommet til USA.

New Yorks havn blir forvandlet til et inferno da USAs største våpenlager eksploderer i 1916. «En beklagelig ulykke», slår presidenten fast. Amerikanerne aner ikke at verdenskrigen har kommet til USA.

NARA, Bettmann/Getty Images & Shutterstock

Bare stjernehimmelen lyser opp over det mørke havneanlegget på Black Tom Island idet vekteren Jesse Burns går runden sin. Vekterne har tent noen blafrende oljebrennere for å gjøre det lettere å se. Ute over Hudsonelva kan Burns skimte silhuetten av Frihetsstatuen foran lysene fra Manhattan.

Jesse Burns er en av i alt seks vektere som natt til 30. juli 1916 skal overvåke havneanlegget som stikker ut i Hudsonelva og huser tonnevis av ammunisjon og sprengstoff stablet i lagerbygninger, i togvogner og på skip. Black Tom er siste stopp for amerikanskprodusert krigsmateriell før det skal skipes av sted til den første verdenskrigens slagmarker i Europa.

Ved 0.50-tiden støter Burns på en lokal skipper som akkurat har lagt til og er på vei mot Jersey by til fots. De to slår av en prat, men snart oppdager Burns et oransje lysskjær bak skipperen.

«Det brenner!» roper vekteren.

«Et enormt lys sto opp og fylte hele himmelen. Fra den store ildmassen så det ut som om det skjøt ut tusenvis av små stjerner.» Vitne til eksplosjonen på Black Tom Island.

Flammene står opp fra en togvogn. Burns slår straks alarm for å advare kollegene sine på havneanlegget. Alle spurter vekk fra området, som kan eksplodere hvert øyeblikk.

En halv time senere kommer den første brannbilen til halvøya, der den eksploderende ammunisjonen i togvognene høres ut som maskingeværsalver. Brannfolkene kjemper desperat for å slukke ilden, men snart når den granatene, som eksploderer, og de må trekke seg tilbake for å redde livet.

Inne fra land i Jersey by ser Burns og andre nysgjerrige hvordan ilden sprer seg. Klokken 2.08 rammes tilskuerne av et øredøvende brak og et voldsomt trykk da en lekter lastet med 45 tonn TNT eksploderer.

«Et enormt lys sto opp og fylte hele himmelen. Fra den store ildmassen så det ut som om det skjøt ut tusenvis av små stjerner. Da jeg løp inn i huset, begynte det å falle tusenvis av trebiter, metalldeler og et tungt regn av gjørme», fortalte et vitne som sto på Ellis Island, knapt en kilometer unna.

Mennesker på togskinner, røg

Det tok brannfolkene flere dager å slukke ilden på Black Tom Island.

© Bettmann/Getty Images

Eksplosjonen knuser vinduer i store deler av New York by og New Jersey. Tak faller sammen, og rystelsene, som tilsvarer 5,5 på richterskalaen, kan merkes i Philadelphia og Maryland – mer enn tjue mil unna.

Hele natten fortsetter de heftige eksplosjonene. Black Tom Island og omegn minner om slagmarken ved Somme i Frankrike, der kampene utkjempes på denne tiden. Først noen timer etter lysets frembrudd opphører brakene, og en trykkende stillhet legger seg over området. «En fryktelig ulykke har rammet oss», kan avisene fortelle samme morgen.

Men i virkeligheten er nattens hendelser alt annet enn en ulykke. I mer enn et år har en ring av tyske agenter utført bombeaksjoner mot den amerikanske våpenindustrien, og med Black Tom-eksplosjonen når sabotasjekampanjen høydepunktet.

Soldater og sygeplejersker

Black Tom Island eksploderte midt på natten, da halvøya stort sett var folketom. Derfor var antall sårede bare litt over hundre.

© Bettmann/Getty Images

Diplomat starter agentring

Da Black Tom Island ble jevnet med jorden sommeren 1916, hadde USA ennå ikke kommet med i første verdenskrig. President Woodrow Wilson ønsket å holde nasjonen ute av konflikten, men likevel fikk amerikanske våpenprodusenter frie tøyler til å forsyne de stridende partene i Europa med våpen og ammunisjon.

Ettersom den britiske flåten blokkerte tysk skipsfart, var det bare ententemaktene, England, Frankrike og Russland, som nøt godt av leveransene, mens sentralmaktene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og det osmanske riket, sto i en lei knipe.

«Noe må gjøres for å stoppe våpenforsyningene», lød ordren fra det tyske utenriksdepartementet til Franz von Papen, Tysklands militærattaché i Washington.

«Rekrutter agenter til å utføre bombeaksjoner mot skip som går til fiendtlige land.» Utenriksdepartementet til von Papen, 1915.

I januar 1915 fikk von Papen i oppdrag å «rekruttere agenter til å utføre bombeaksjoner mot skip som går til fiendtlige land». Agentene skulle også sabotere «alle former for leveranser fra krigsfabrikker». Men aksjonene måtte under ingen omstendigheter «kompromittere ambassaden».

Militærattacheen brukte sine forbindelser til å etablere et hemmelig nettverk av tyskvennlige amerikanere som avskydde landets støtte til britene og var klare til å utføre sabotasje på vegne av den tyske keiseren.

Paul Hilken, som var født og oppvokst i USA, men tro mot keiserriket, ble en av von Papens viktigste menn. Hilken hadde en toppstilling i Tysklands største rederi, Norddeutscher Lloyd, og var allerede godt kjent med amerikanske havner. Hilken skulle være von Papens mellommann og organisere aksjonene ved hjelp av penger fra Tyskland.

Den tyske militærattaché Franz von Papen

Den tyske militærattacheen Franz von Papen ble hyllet for det undergravende arbeidet sitt i USA og fikk en stor politisk karriere. I 1933/34 var han den første, og eneste, visekansleren under Adolf Hitler.

© NARA

Allerede i mai 1915 slo den spirende tyske agentringen til. I løpet av en uke fant uforklarlige eksplosjoner sted på en kjemifabrikk og en ammunisjonsfabrikk i New Jersey, og få dager senere sto lasteskipet SS «Samland» i brann.

Alt tydet på at dette var tilfeldige uhell, for de tyske sabotørene brukte spesialfremstilte brannbomber som ble kalt sigarer, og som skjøt ut flammer i begge ender og selv gikk i oppløsning når de ble utsatt for høy varme.

«Sigarene» ble fremstilt i dypeste hemmelighet i New Jersey av en tysk kjemiker som fikk tak i de nødvendige materialene takket være Hilkens finansiering. Hilken ga som oftest bombene til sin mest trofaste agent, den tønneformede Frederick Hinsch, som skulle finne frem til tyskere i USA som var villige til å plassere bombene.

Hinsch var skipskaptein og kjente et hav av tvilsomme typer som ikke sa nei til å tjene tyske interesser hvis de fikk en pen betaling.

Med koffertene fulle av bomber reiste Hinsch rundt i USA. I kjølvannet hans fulgte en rekke av eksplosjoner på våpenfabrikker. Krigen var kommet til Amerika, uten at amerikanerne selv ante det.

Tyskerne måtte ikke avsløre seg, så målet var å få sabotasjeaksjonene til å ligne ulykker. Derfor utviklet tyskerne flere oppfinnsomme tidsinnstilte bomber samt dødbringende giftinnsprøytninger.

Cigarbombe
© Shutterstock

«Sigaren» brant i begge ender

Tyskernes «sigar» var en brannbombe der to syrer langsomt spiste seg gjennom en kobberplate. Når de møttes, oppsto det en voldsom varmeutvikling, og flammer sto ut av begge ender.

Kulbombe
© Shutterstock

Bombe var forkledd som kullklump

For å maskere sprengstoffet klekket tyskerne ut en bombe som lignet et stykke svart kull. Dermed ville bomben ikke vekke oppsikt når den ble lagt i kullbunkeren på et dampskip.

Rørbombe
© Shutterstock

Skipsror ble ødelagt på åpent hav

Tyskerne utviklet en TNT-bombe som en dykker monterte på roret på et lasteskip mens det lå i havn. Når roret begynte å dreie, ble en liten metallmekanisme slitt ned litt etter litt så bomben til slutt gikk av på åpent hav.

Sprøjte
© Shutterstock

Bakterier drepte hester

Bomber var ikke det eneste i agentenes arsenal. I løpet av krigen sendte USA 750 000 hester til Europa. Tallet kunne ha vært høyere hvis ikke tyskerne i all hemmelighet hadde drept tusenvis av hester ved å gi dem en sprøyte med bakterier.

Bombesjef luktet lunten

Etter noen måneder begynte de mange uforklarlige ulykkene i våpenindustrien og på skipene å vekke amerikanernes mistanke. Med hjelp fra etterretningstjenesten Secret Service var bombesjefen hos New York-politiet i stand til å spore opp en av de tyske agentene som sto i forbindelse med von Papen.

Utenriksminister Robert Lansing fordømte det han oppfattet som tyskorganiserte «angrep på lovlige amerikanske industri- og handelsvirksomheter gjennom påsatte branner og eksplosjoner».

Tyskland fikk beskjed om umiddelbart å kalle hjem von Papen og andre involverte. I hjemlandet ventet det imidlertid bare godord, og von Papen ble tildelt jernkorset for innsatsen.

Nå trodde amerikanerne at de hadde rullet opp den tyske agentringen, men der tok de feil. Navnene Paul Hilken og Frederick Hinsch kjente de fortsatt ikke, så radarparet kunne ufortrødent fortsette aksjonene sine.

«Dette vil være den beste måten å stoppe krigen på.» Sabotøren Michael Kristoff.

I løpet av februar 1916 saboterte den trinne kaptein Hinsch – under dekknavnet Francis Graentnor – våpenfabrikker i Philadelphia, Chicago, Cleveland, Detroit og Columbus.

Med seg hadde han den fattige østerrikske immigranten Michael Kristoff, som han opprinnelig hadde hyret til å passe på koffertene med eksplosiver og kontanter. Et par måneder etter bombeaksjonen tok kapteinen igjen kontakt med pasifisten Kristoff, som flere ganger hadde proklamert sitt hat mot amerikanerne.

Hinsch bladde opp 500 dollar på bordet foran østerrikeren. Pengene skulle han få hvis han hjalp til med å sprenge Black Tom Island i lufta.

Kristoff tok imot tilbudet:

«Dette vil være den beste måten å stoppe krigen på», sa han til seg selv.

Tre mann utførte aksjonen

Et angrep på Black Tom Island ville bli tyskernes klart største aksjon så langt. Hver dag rullet det godstog med tonnevis av ammunisjon over fyllingen som forbandt øya med fastlandet.

De tyske agentene overvåket Black Tom Island i mer enn et år, og de visste at området var like utdødd om natten som det var fullt av aktivitet om dagen. Bare noen få vektere patruljerte halvøya, så det var lett å legge til usett med båt i nordenden av havneanlegget i mørket. Også fra Jersey-siden kunne man lett snike seg inn, siden der ikke var noen bevoktet port man måtte passere, ikke engang så mye som en bom.

Den 23-år gamle Kristoff hadde derfor ingen problemer med å smyge seg inn på halvøya ved midnattstid 30. juli 1916. Usett snek han seg opp til den nordlige enden av havneanlegget, dit to medsammensvorne hadde rodd i en liten båt. Med seg i båten hadde de rørbomber og tidsinnstilte sprenglegemer som Hinsch hadde gitt dem.

Propagandaplakat, Wilhelm 2.

Amerikanerne var oppmerksomme på at tyske spioner kunne skjule seg i landet. Denne propagandaplakaten viser keiser Vilhelm 2. som edderkopp.

© Photo 12/Getty Images

De tre sabotørene plasserte bombene på togvogner og lektere fulle av granater. Før det hadde gått en halvtime, kunne de ro derfra i retning Manhattan. Da de var halvveis, så de det begynnende fyrverkeriet fra orkesterplass i båten.

Få timer etter var store deler av New York by og New Jersey forvandlet til et inferno. Himmelen sto i flammer, stort sett hvert eneste vindu var knust, og taket på politihovedkvarteret i Jersey by raste sammen etter å ha blitt truffet av treverk og metalldeler.

Først utpå formiddagen 30. juli, da eksplosjonene hadde ebbet ut, turte redningsfolk bevege seg inn på den istykkerrevne halvøya.

I den nordlige enden av havna var et areal på størrelse med en fotballbane sprengt vekk, og resten av Black Tom Island lignet en utbombet by, med flammer og røyk som fortsatt omsluttet stålskjelettene som en gang hadde vært bygninger, togvogner og skip.

Selv Frihetsstatuen, som sto en halv kilometer unna, bar sår etter nattens eksplosjoner. Fakkelen og deler av klesdrakten var forkullet og ødelagt.

Sprængte lagerhaller

Størstedelen av lagerhallene på Black Tom Island ble enten ødelagt av eksplosjonen eller brant ned etterpå.

© US Army Signal Corps

Tross ødeleggelser for opp mot 20 millioner dollar – 4,3 milliarder kroner i dagens pengeverdi – var det offisielt bare fem omkomne. Blant dem var et ti uker gammelt spedbarn som ble slynget ut av sprinkelsengen i en leilighet i Jersey by.

Politiet innrømmet likevel at mange immigranter og fattige som bodde på gamle lektere nordvest for halvøya, sannsynligvis også hadde mistet livet.

Amerikanerne var i sjokk etter eksplosjonen, som med sine nesten tusen tonn sprengstoff var en av historiens største.

Selv Kristoff, som på forhånd ikke ante hva sabotasjen skulle forårsake av skader, var rystet:

«Hva har jeg gjort? Gode gud, hva er det jeg har gjort?» utbrøt gjerningsmannen ifølge tanten hans. Etter aksjonen hadde han stormet inn i huset hennes og opp på rommet der han var innlosjert.

Angeren var mindre hos Hinsch. Da han traff Hilken fire dager senere for å få betalingen på to tusen dollar, hilste han med disse ordene:

«Ikke noe dårlig leirbål, hva?»

Tyske spioner, forbryderbilleder

Alle de tyske spionene ble henrettet unntatt George Dasch (øverst til venstre) og Ernst Burger (nederst i midten), som slapp med fengselsstraff. De ble løslatt i 1948 og deportert til Tyskland.

© Bettmann/Getty Images

Hitlers agenter i USA mislyktes totalt

Mens Tysklands hemmelige agenter hadde suksess med å sabotere USA under første verdenskrig, var situasjonen en annen under annen verdenskrig. Hitlers menn dummet seg ut på rekordtid.

Inspirert av suksessen med angrepet på Black Tom Island og de andre sabotasjeaksjonene under første verdenskrig sendte det tyske etterretningsvesenet i 1942 igjen tyske agenter til USA.

Under den såkalte operasjon Pastorius fraktet ubåter åtte tyskere som tidligere hadde bodd i USA, over Atlanteren og satte dem av nær Long Island og Florida. Agentenes oppdrag var å spionere på amerikansk industri og sabotere aluminiumsverk og jernbaner.

Men allerede fra begynnelsen gikk det galt, da den ene gruppen ble oppdaget av kystvakten. Snart fant amerikanerne eksplosivene tyskerne hadde gravd ned ved landgangsstedet, og FBI begynte en storstilt jakt på resten av agentene.

FBIs arbeid ble betraktelig lettere da flere av tyskerne var løsmunnede og avslørte aksjonen overfor gamle kjente. Agenten Herbert Haupt besøkte til og med foreldrene sine i Chicago. Han fortalte dem alt – og brukte de medbrakte pengene på en sportsbil.

Snart var alle agentene pågrepet. Seks av dem ble henrettet, mens to, som hadde samarbeidet med FBI, fikk fengselsdommer.

Saken rullet i flere tiår

Etter eksplosjonen konsentrerte etterforskerne seg først om vekteren Jesse Burns og kollegene hans, som de mente hadde handlet skjødesløst. I strid med reglementet hadde de nemlig tent oljebrennere – altså brukt åpen ild – i nærheten av ammunisjonen.

Det var imidlertid arbeidsgiveren deres – eieren av halvøya, Lehigh Valley Railroad – som hadde ansvaret for sikkerheten. Derfor ble jernbaneselskapets sjefer arrestert og avhørt, men det var ikke mulig å bevise at de var skyldige.

Hvis USA hadde funnet beviser for en tysk forbindelse, hadde landet kanskje gått inn i første verdenskrig åtte måneder tidligere, men agentene hadde skjult sporene sine godt. Derfor slo president Wilson fast at hendelsen bare var «en beklagelig ulykke».

Til avisen New York Times forklarte etterforskerne at «ødeleggelsen av så mye krigsmateriell naturlig nok vakte jubel i Berlin og Wien», men at brannen og eksplosjonene ikke kunne tilskrives utenlandske konspiratører.

Granater på havn

Det tok dykkere flere måneder å finne de tusenvis av granater som hadde havnet i elva som følge av eksplosjonen.

© Library of Congress

Først i 1924 ble Black Tom-affæren vekket til live igjen, da den sovjetiske regjeringen anla sak mot Lehigh Valley Railroad for tapt krigsmateriell. Jernbaneselskapet så seg derfor nødt til å leie en advokat som kunne finne den egentlige årsaken til eksplosjonen.

Da advokaten begynte å grave i dokumenter fra den britiske etterretningstjenesten, kom Tyskland igjen i søkelyset. Den britiske flåten hadde nemlig fanget opp forskjellige kodede tyske beskjeder under krigen, og her dukket navn som Hilken og Hinsch opp.

I 1928 fant advokaten frem til Hilken, som etter mer enn ti år hadde fått moralske skrupler og nå var klar til å vedkjenne seg syndene sine. Eksagenten innrømmet at han hadde brukt 70 000 dollar til å betale folk som Hinsch for å utføre sabotasje i USA – blant annet på Black Tom Island.

Park bag Frihedsgudinden, statue

Det som tidligere var Black Tom Island, er i dag en del av Liberty State Park – et grøntområde med utsikt til Frihetsstatuen og med minnesmerker for blant annet annen verdenskrig.

© Shutterstock

Plutselig var den gamle saken sprengstoff, og nå forlangte den amerikanske staten erstatning av Tyskland. De juridiske slagsmålene kom for den tysk-amerikanske kommisjonen, som skulle utrede mellomværender fra første verdenskrig. I 1939 falt avgjørelsen: Den tyske staten skulle betale 50 millioner dollar til USA.

Rikskansler Adolf Hitler nektet å betale så mye som en cent. I stedet måtte Vest-Tyskland ta regningen, etter annen verdenskrig. Med rentes rente hadde beløpet da steget til 95 millioner dollar.

I dag er Black Tom Island omdannet til friluftsområdet Liberty State Park, med utsikt til Frihetsstatuen. Bare en minneplate vitner om den mørke fortiden:

«Du går nå på et område som var åsted for en av de verste terroraksjonene i amerikansk historie.»