Ingen hadde lært britiske sjøfolk hva de skulle gjøre hvis skipene deres ble angrepet av ubåter.

© Topfoto/Polfoto & Claus Lunau/Historie

Ubåten var 1. verdenskrigs nådeløse morder

I løpet av en vakker høstmorgen i 1914 snus det brutalt opp ned på sjøkrigens spilleregler. En kaldblodig kaptein, seks torpedoer og 1459 døde britiske sjøfolk beviser at nå er ingen skip trygge for den nye jegeren som lurer i dypet. Ubåten har meldt sin ankomst.

22. november 2018 av Thomas Hebsgaard

Ubåtkaptein Otto Weddigen har bare så vidt rukket å åle seg ned i U-9s trange skrog for å spise frokost da beskjeden kommer fra nestkommanderende Johannes Spiess: Fiendtlig krigsskip i sikte.

Weddigen beordrer fartøyet sitt ned under Nordsjøens beskyttende bølger og tar stilling ved periskopet.

Sikten er god denne tidlige septembermorgenen, og Weddigen får straks øye på et stort krigsskip med fire skorsteiner. Men fartøyet er ikke alene. To tilsvarende silhuetter tegner seg mot horisonten. Begeistret klapper han løytnant Johannes Spiess på skulderen: «Der har vi tre britiske kryssere!»

«Hevn for U-15», svarer Spiess, som ikke har glemt tapet av gode kamerater i august. 23 mann mistet livet da U-15 ble rent i senk av en britisk krysser.

Forsiktig nærmer U-9 seg byttet med senket periskop. 32 år gamle Weddigen vil helt innpå. Etter knappe ti minutters seilas er U-9 bare en halv kilometer fra den midterste krysseren.

«Første rør, baug», beordrer Weddigen og tilføyer:

«Dykk til 50 fot umiddelbart etter avfyring, og unngå å stige! Vi er svært nær målet!» Verken Weddigen eller Spiess aner hvordan avfyringen av en torpedo vil påvirke U-9s tynne skrog. 

De frykter begge at sjokkbølgen fra en fulltreffer bare 500 meter unna skal rive den slanke ubåten deres i småbiter.

Ingen trodde på ubåten

Knappe to måneder ut i første verdenskrig var ubåten stadig et uprøvd våpen, og admiralene tok den ikke alvorlig.

Britene patruljerte Nordsjøen for å hindre tyske marinefartøy å slippe ut av havnene sine, og bekymret seg mest om miner og fiendens store slagskip.

«Jeg tror ikke noen helt innså at en ubåt kunne gjøre skade», mintes en britisk kadett etter krigen. Selv sjefen for den keiserlige tyske høysjøflåten hadde vansker med å ta rikets vesle ubåtstyrke alvorlig. Admiral Alfred von Tirpitz, som hadde gjort Tyskland til en krigsmakt på sjøen, regnet bare i slagskip.

Ute i Nordsjøen gikk Weddigens oppdrag ut på at han skulle trenge inn i Den engelske kanal og senke britiske transportskip som fraktet soldater til vestfronten i Frankrike. 

Ingen forestilte seg at U-9 kunne true panserkolosser som de tre Weddigen fikk i sikte tidlig om morgenen 22. september 1914. 

U-9 var en av bare 20 kampklare tyske ubåter da første verdenskrig brøt ut.

© AKG-Images

Uvær drev eskorten i havn

En kjølig vind og den milde morgen-solen sloss om makten over dekk på de tre britiske krysserne som skar seg gjennom Nordsjøen ved kysten av Nederland. Skipene holdt snorrett kurs med Aboukir i midten, Hogue og Cressy omtrent to nautiske mil på hver side. 

Vanligvis ble de ledsaget av destroyere, men en kraftig storm hadde tvunget de mindre fartøyene i havn. Nå var det bare dønninger igjen, og horisonten var knivskarp mot den klare høsthimmelen.

Under dekk på Aboukir lå kadett Kit Wykeham-Musgrave på bare 15 år i køyen og sov. Brått ble han vekket av drønnet fra en enorm eksplosjon i forskipet.

«Hele skipet ristet, og alt kjøkken-utstyret falt ut av skapene», skrev han tre dager senere til bestemoren. «Vi trodde selvfølgelig det var en mine, og for opp på dekk. Vi stengte alle koøyer og vanntette dører, og alt som kunne flyte kastet vi over bord».

Klokken var 06.20, og en torpedo fra U-9 hadde truffet Aboukir i stavnen.

Ubåtskroget ble satt på prøve

Om bord i den tyske ubåten hørte sjøfolkene «et fjernt, dumpt drønn og deretter en klar, klirrende lyd». 

I 31 lange sekunder etter torpedoavfyringen hadde Johannes Spiess instinktivt knuget det senkede periskopet og stirret på dybdemåleren mens han ventet skrekkslagen på eksplosjonen og trykkbølgen. 

Men frykten viste seg å være ubegrunnet – U-9 sto imot den vellykkede torpeder-ingen på kloss hold.

«Det hørtes jubel under dekk, og vi kunne ikke annet enn å juble med».

Weddigen beordret U-9 opp i peri­skopdybde for å beregne situasjonen. Torpedoen hadde truffet nær et av Aboukirs ammunisjonsmagasiner:

«Det var en fontene av vann, en røyksøyle, et glimt av ild, og en del av krysseren reiste seg opp i luften. Så hørte jeg et brak og kjente rystelsene fra detonasjonen. Hun var brukket i stykker og sank i løpet av få minutter», skrev Weddigen senere.

Før han senket periskopet igjen, fikk ubåtkapteinen med seg de to andre britiske krysserne som nærmet seg.

Britene tok feil av trusselen

Fra krysseren Hogue så kadett Hereward Hook forferdet Aboukir synke. Han var iført pyjamas, støvler og en frakk han hadde slengt på seg etter å ha hoppet ut av køyen.

Hundrevis av menn hadde allerede forlatt det synkende skipet og fløt nå hjelpeløst rundt i vannet ved den dødsdømte kjempen. Aboukir lå så skjevt i vannet at den ene kimingen – en langstrakt finne på siden av krysserens bunn – var blottlagt.

«En konstant strøm av menn dukket frem fra dekk og gled ned langs skips-siden. De stanset da de kom til kimingen, krøp over den og fortsatte rutsjeturen til de traff vannet med et plask».

Da Hogue og Cressy nærmet seg havaristen, senket begge krysserne farten og satte livbåter på vannet. Britene trodde at Aboukir hadde gått på en sjø­mine. Mens redningsaksjonen pågikk, lå de to store skipene helt stille i vannet.

Aboukirs plutselige forlis ble tilskrevet en sjømine. Hogue stanset for å redde over­levende og var et enkelt mål for U-9. 

© AKG-Images

Balansekunst i dypet

Kaptein Weddigen kunne ikke ha drømt om et mer innbydende mål.

Ubåtsjefen hadde 13 års tjeneste bak seg i den tyske marinen. Som ung offiser ble han i 1904 tildelt en medalje for å ha reddet en kollega som hadde falt over bord. 

Weddigen steg deretter i gradene, til han i 1910 satte karrieren på spill. Han søkte om overføring til Tysklands undervurderte ubåtvåpen og hadde dermed dårlige utsikter til å bli admiral.

Weddigen fikk imidlertid mye oppmerksomhet da han og U-9s besetning ble de første som ladet om et torpedo-rør mens ubåten deres var neddykket. Prestasjonen ble utført 16. juli 1914, noen uker før krigsutbruddet. Nå avhang alt av at de tyske sjøfolkene kunne gjøre det samme i kamp.

Ubåten var så tett på Hogue at løytnant Spiess kunne se detaljer om bord da han iakttok krysseren i periskopet:

«I den tidlige morgensolen så jeg det britiske krigsflagget vaie fra masten og kanonene som dekket hele krysserens flanke. Jeg kunne se artilleristene i sine hvite uniformer».

Weddigen bestemte seg for å ofre to av sine fem resterende torpedoer på det britiske skipet. Ubåtens trange indre var et hektisk virvar av febrilsk aktivitet. 

Alt ledig mannskap løp frem og tilbake på ordrene «alle mann forut!» og «alle mann akter!» slik at kroppsvekten deres kunne holde ubåten stabil, mens en torpedo ble ladet i det tomme røret forut. Weddigen var stolt av besetningen sin:

«Om bord på det vesle fartøyet mitt viste den tyske marinens ånd seg fra sin beste side. Alle mann bevarte fatningen og konsentrerte seg om arbeidet». Klokken 06.55, 35 minutter etter den første avfyringen, var begge torpedorør i baugen omsider klare til et nytt angrep.

12 000 tonn stål hoppet

Kadett Hereward Hook var ennå iført pyjamas og frakk da Hogues skrog ble rystet av to enorme eksplosjoner:

«Det føltes som om hele skipet hoppet minst 15 centimeter ut av vannet. En enorm vannsøyle skjøt opp, og en del av den falt ned over skuldrene på meg med stor kraft».

Torpedoene hadde truffet samme sted midtskips og delte nesten Hogue i to. Vann fosset inn i maskinrommet, mens en skorstein raste sammen «som et korthus».

«Selv om skipet sank raskt, søkte noen ned til messedekkene for å hente hengekøyene sine», fortalte Hook etter katastrofen.

«En stramt sammenrullet hengekøye skulle være en god erstatning for en redningsvest. På den tiden hadde vi ikke noe redningsutstyr».

Selv tok den unge kadetten raskt av seg den tunge frakken og støvl-ene, mens knehøye bølger begynte å slå inn over dekk. Hook krøp opp på relingen, hoppet i vannet og svømte mot en bøye.

Mens han klamret seg til sjømerket, så han Hogue kantre og forsvinne i bølgene. Kraftige vannstråler skjøt ut av alle koøyer. Ti minutter etter at torpedoene traff, var krysseren borte.

Cressy gikk til motangrep

I mellomtiden hadde U-9 slått full kraft akterover på den ene motoren for ikke å kollidere med den dødsdømte krysseren – så nær hadde ubåten vært målet.

«Ubåten gikk i en stor bue langs Hogue, slik at periskopet nesten kom borti krysserens skrog», skrev Johannes Spiess senere.

Batteriene som drev propellen når ubåten dykket, var nesten flate.

«Hvor mye lenger, kaptein?» spurte maskinsjefen bekymret, men Weddigen hadde all sin oppmerksomhet rettet mot det siste britiske skipet.

Om bord på krysseren Cressy hadde kaptein Bertram Nicholson forstått at en ubåt truet fra dypet.

«Nesten like etter at Hogue ble truffet, så vi et periskop på babord side omtrent 275 meter unna. Vi åpnet øyeblikkelig ild, og maskinene ble satt på full kraft forover for å renne henne i senk», skrev Nicholson senere.

Britene mistet imidlertid raskt sporet, og skjøt på måfå mot alt vrakgods som kunne se ut som et periskop:

«Jeg kom opp til overflaten og så hvor vilt det ble skutt fra skipet. Ikke så rart når de ikke visste hvor de skulle skyte hen – selv om ett skudd kom ubehagelig nær oss.»

Klokken 07.20, nøyaktig en time etter at den første torpedoen ble skutt ut, hadde Weddigen igjen fått ubåten sin i stilling. Fra rørene i U-9s akterstavn sendte han to torpedoer mot Cressy.

Weddigen tok siste stikk

Den 15-årige kadetten Wykeham-Musgrave var blitt plukket opp av Cressy etter Aboukirs forlis. Nå varmet han seg på en kopp kakao i krysserens sykelugar.

Plutselig hørtes en eksplosjon. En av U-9s to torpedoer traff Cressy. Musgrave styrtet opp på dekk, der han oppdaget at skipet holdt seg flytende. Artilleristene forsøkte stadig å få has på den usynlige fiendens periskop.

Skjult under overflaten fikk Weddigen snudd fartøyet, mens besetningen ladet den siste torpedoen i det ene baug-røret. Da det ble tydelig at Cressy ikke var på vei i dypet, angrep U-9 igjen.

«Klokken 07.35 forlot vår siste torpedo røret», fortalte Johannes Spiess. «Anslaget forårsaket en gigantisk, svart røyksky etterfulgt av en gigantisk hvit fontene».

Cressy fikk slagside, og like etter lå det store skipet med bunnen i været.

«Vi så små, maurlignende skapninger forsøke å kravle opp på den enorme kjølen, før de forsvant i bølgene. Et grusomt syn for en sjømann».

Med batterienes siste kraft kom U-9 seg 20 minutter unna, før Weddigen våget seg opp til overflaten og startet ubåtens osende parafinmotor. Deretter satte han kursen hjemover.

Unge Kit Wykeham-Musgrave fra Aboukir overlevde ved å klamre seg til en planke i tre timer, til han ble funnet av en nederlandsk tråler. Hereward Hook fra Hogue måtte bare klamre seg til en bøye i 15 minutter før en britisk motorbåt plukket ham opp.

837 britiske sjømenn overlevde møtet med den tyske ubåten. 1459 andre omkom i eksplosjonene eller i havets nådeløse favntak.

I løpet av én kort morgen hadde U-9 endret spillereglene for krig til sjøs. Haves tungt bevæpnede kjemper var avslørt som forsvarsløse bytter for de skjulte jegerne i dypet. Tyskland begynte å masseprodusere ubåter, og i 1917 var de nær ved å knekke ryggen på Storbritannia og avgjøre krigen.

Høsten 1914 ble kaptein Otto Weddigen et kjent navn i alle tyske hjem.

© AKG Images

Britene fikk sin hevn

Keiser Vilhelm 2. av Tyskland overrakte personlig kaptein Otto Weddigen Jernkorset som heder for å ha senket de tre britiske krysserne i september 1914. 

Den tyske herskeren håpet at flere triumfer av samme slag ville knekke ryggen på den mektige britiske flåten.

Weddigen gjorde sitt for å leve opp til de høye forventningene da han sendte nok en krysser til bunns tre uker senere. Denne gangen fikk han Pour le Mérite, rikets høyeste utmerkelse.

Men i mars 1915 var det slutt på flaksen. Ubåt-esset var sjef for U-29 da han skjøt torpedoer mot et britisk slagskip. 

Den brå vektreduksjonen fikk ubåtens stavn til å heve seg opp over overflaten, og U-29 ble rent i senk av et annet slagskip. Weddigen og hele besetningen omkom.

Les mer

Henk H.M. van der Linden: The Live Bait Squadron, Aspekt, 2012. Gordon Williamson: U-boats of the Kaiser's Navy, Osprey, 2002. Hermann Kirchhoff: Otto Weddigen und
Seine Waffe, EV, 2012.

Kanskje du er interessert i