Gigantisk bombe-eksplosjon rystet Francos diktatur

Samme rute hver dag

Neste morgen gransker Iker sine tre ETA-kamerater, gruppelederen Txabi og de to menige medlemmene Mikel og Jon. De har blitt en sammensveiset gjeng de siste månedene mens de har bodd sammen rundt forbi i Madrid og planlagt aksjonen. Opprinnelig hadde de satset på å kidnappe Carrero Blanco og tvinge regjeringen til å frigi 150 ETA-fanger.

Men da Franco i juni 1973 utnevnte Carrero Blanco til regjeringsleder, ble sikkerheten rundt ham trappet opp med enda flere vakter. Det økte vaktholdet gjorde det umulig for baskerne å kidnappe ham. I stedet fikk mennene beskjed om å planlegge et attentat. Ifølge en informant drar Carrero Blanco til messe i den samme kirken i Madrid hver morgen klokken 09.00, og egne observasjoner har bekreftet at han etterpå tar en fast rute tilbake gjennom Madrids trange, enveiskjørte gater – blant dem Claudio Coello-gaten.

Fra kjellerlokalet vil de fire mennene nå grave en tunnel ut under gaten. Dagtimene bruker de på å kjøpe nødvendig utstyr – uten å vekke oppsikt. Den baskiske aksenten kan raskt tiltrekke det hemmelige politiets oppmerksomhet, så de snakker bare i korte setninger og har dekkhistoriene klar. Iker har for eksempel fortalt utleieren at han er skulptør og skal bruke rommet som atelier.

En ettermiddag blir Jon – som er hans dekknavn – stoppet av en mann som husker ham fra Baskerland: «Hei!» roper mannen, og nevner Jons egentlige navn. Jon drar ikke kjensel på mannen og prøver å få ham til å holde kjeft: «Jeg aner ikke hvem du snakker om», sier han bestemt og viser ham et falskt ID-kort. Mannen går til slutt videre med et forvirret uttrykk i ansiktet. En annen gang fanger en bartender opp Ikers baskiske aksent og sier ertende: «Du er vel fra ETA, du?» Det er en vanlig vits i Madrid, men Iker setter likevel hjertet i halsen.

De neste nettene sleper mennene pakker og bylter ned i kjelleren og legger innholdet ut på dobbeltsengen: stjålne maskinpistoler fra et våpenlager, ammunisjon, store hakker, spader og plastsekker.

«Vi kan være klar om to dager», mener Txabi.

Uten noen som helst erfaring med å grave tunneler løfterIker med stor selvsikkerhet en hakke høyt over hodet om kvelden 7. desember for å ta det første slaget.

De selvsikre smilene hos de andre baskerne stivner da det første slaget ikke engang setter merke på den harde sementmuren. Txabi tar hakken. Han spytter i hendene, legger på mer vekt og hamrer mot veggen – gang på gang.

Langsomt begynner små flak av sement og støv å drysse på gulvet. Iker ser urolig opp i taket. De andre beboerne i oppgangen er advart mot litt «arbeidsstøy»fra den fåmælte skulptørens atelier, men dette høres mer ut som om en desperat monsterhakkespett er sluppet løs i kjelleren.

Jorden full av gass og kloakk

Etter to netter der de fire baskerne har arbeidet på skift, bryter de endelig gjennom bygningens tykke grunnmur, og jubelen er stor da jorden kommer til syne. Nå blir det endelig fart i sakene, men en halv meter inne kan de ikke lenger svinge de store hakkene i den bare 60 cm høye tunnelen. Mikel og Iker må til byen etter meisler og hageutstyr.

Neste natt får de gravd seg enda lenger inn under gaten, og gradvis begynner jorden i tunnelen å bli seig og tung. Samtidig begynner en kvalmende gasslukt å sive inn i kjelleren gjennom det åpne hullet. De har ikke truffet en gassledning, men jorden er mettet med gass, som blander seg med stanken fra lekkende kloakkvann – en kvalmende «bouillabaisse av verdens avfall », ifølge Iker.

Gravingen har sannsynligvis blottlagt bygningens ødelagte kloakkrør, så hver gang de trekker i toalettet på hybelen, fylles tunnelen og rommet med en stank som gir alle brekninger. På et tidspunkt mens han ligger i den innerste delen av tunnelen, med overkroppen dekket av slam og med den skarpe lukten av gass i neseborene, blir det for mye for Jon. Plutselig overveldes han av et panikkanfall og banker desperat knyttnevene inn i den smuldrende og fuktige jorden rundt seg.

De andre drar ham ut. «Jeg har klaustrofobi! », får han hikstet frem. Natten har vært et gjørmete mareritt, men før mennene legger seg klokken litt over ni om morgenen, trekker Jon forsiktig gardinene til side. Ute på gaten ser han velstelte og intetanende madrilenere på vei til arbeid.

Nøyaktig klokken 09.10 kjører Carrero Blancos ministerbil, en svart Dodge, forbi nummer 104. Det er bare et spørsmål om tid før de har fått has på Francos høyre hånd. Gravingen må fortsette, de har ingen tid å miste.

Tunnelen klapper sammen

10. desember har de fire baskerne mot alle odds fått gravd seg fem meter inn under gaten. Den forreste ligger flatt på magen og skraper løs den stinkende jorden. Nummer to lemper den seige massen ned i plastsekken og sender den bakover til nummer tre, som trekker den ut til åpningen av hullet, der sistemannen stabler sekkene oppå hverandre i det etter hvert svært tilgrisede hybelrommet.

Midt under nattens arbeid raser den fremre delen av tunnelen plutselig sammen. Asfalt, stein og gjørme velter ned over mennene, som desperat trekker hverandre ut av det stinkende sumpen. Inne i kjellerrommet deiser de om på gulvet mens de hiver etter pusten. «Ballene mine sitter helt oppe i halsen», stønner Jon. Ulykken viser tydelig at de uerfarne tunnelgraverne må ha eksperthjelp.

Men de har ikke tid til å finne en ingeniør i Baskerland nå. Gravearbeidet er forsinket nok som det er, og jo mer tid som går, desto større er risikoen for å bli avslørt. «La oss få fatt i en bok om gruvedrift», foreslår Mikeletter en tenkepause. Som sagt så gjort.

Neste dag står Mikel og Jon i de illeluktende klærne og med jord under neglene og ber en ansatt i den lokale bokhandelen om å finne bøker om gruver. «Det er en bursdagsgave til en venn som er ingeniør», forklarer de med ustø røst.

Stanken brer seg

Det stinker av de to mennene mens de står ved en av bokhyllene og blar. Mikel leser høyt, og Jon tar notater, men de oppdager snart at det er umulig å bygge en trygg gruvetunnel. Kjellertunnelen er ganske enkelt for liten og trang til å få plass til avstivere. De innser at de blir nødt til å fortsette gravingen som før, og innføre den sikkerhetsforanstaltningen som ETA kjenner best. Fra nå av tar Mikel og Iker alltid pistolene med seg inn i tunnelen. Skulle de bli fanget under et jordskred, er det bedre å skyte seg i pannen enn å lide en langsom kvelningsdød.

15. desember har baskerne gravd seg sju meter ut til midten av gaten, og begynner nå å grave til sidene slik at tunnelen danner en underjordisk T. I hver ende og i midten skal det plasseres en ladning med sprengstoff. Gasslukten er nå så uutholdelig at mennene stadig besvimer. Situasjonen i kjelleren blir ikke bedre av at baskerne er nødt til å forsegle døren slik at den ekstreme stanken ikke skal sive ut i oppgangen.

Heller ikke vinduet kan de åpne, for stanken er så gjennomtrengende at forbipasserende vil oppdage den og melde fra til myndighetene. Nervene henger etter hvert utenpå de skitne klærne og blir ikke mindre tynnslitt av lydene fra gaten.

Lastebiler som suser forbi får tunnelveggene til å sitre faretruende, og høye kvinnehæler på asfalten kan tydelig høres nede i det fuktige dypet: «Klakk, klakk, klakk, klakk». Etter de mange dagene i dypet er mennenes hud grågrønn.

Mørke furer har lagt seg under øynene deres. Den eneste trøsten er at de nå ser en ende på det. En av de siste kveldene ringer det plutselig på døren. De fire mennene i kjellerlokalet stivner. «Hvem er det?» spør Iker etter noen lange sekunder. «Det er vaktmesteren. Jeg har en beskjed til deg».

Desperat roper Iker tilbake: «Jeg jobber... Jeg kan ikke komme til døren akkurat nå!» Til slutt gir vaktmesteren opp og dytter i stedet en lapp inn under dørkarmen. Iker leser den. Det er beboerforeningen som innkaller til et møte angående problemer med yttermuren! I samme øyeblikk klapper sengen der de andre tre mennene sitter musestille, sammen under vekten av dem. Iker får nesten panikk.

Vaktmesteren står fortsatt på den andre siden av døren, så han må finne på noe fort: «Du må ikke bråke sånn, kjære», sier han høyt. «Ligg i ro!» Trikset må ha virket, for like etter hører baskerne at vaktmesteren snur og går tilbake til sin egen leilighet.

Byen vrimler av politi

Etter en siste nervepirrende natt blir tunnelen ferdig. Tidligere samme dag har Txabi møtt noen andre ETA-medlemmer utenfor Madrid for å plukke opp 75 kilo sprengstoff av typen Goma-2. Sprengstoffet stammer fra et innbrudd i et spansk våpenlagernoen måneder tidligere. Mennene legger forsiktig sprengstoffet i tre kompakte hauger øverst i tunnelens sju meter lange tverrgang slik at de ligger langs kjørebanen over. Det øker sjansen for å få inn en fulltreffer på den svarte Dodgen.

Jon forbinder de tre ladningene med en tennsnor, som han deretter trekker inn i leiligheten. Der forbindes den med en elektrisk utløsermekanisme. Deretter pakker Iker og Mikel tunnelen tett med jord slik at sprengkraften skal rette seg vertikalt opp mot bilkortesjen og ikke ut i kjellerrommet. 18. desember er de klar til å gå til aksjon, men så skjer noe uventet. Madrid fylles med hærenheter og snikskyttere på takene. Jeeper og sivilt politi er plutselig å se på hvert et gatehjørne. De fire baskerne frykter at de er avslørt, før de får høre hva som egentlig er på ferde.

USAs utenriksminister, Henry Kissinger, er i byen for å ha møter med Carrero Blanco – og den amerikanske ambassaden ligger bare 150 meter fra baskernes kjeller. «Men i helvete, alt er forberedt, og så dukker plutselig Kissinger opp!» utbryter Txabi. Et kort øyeblikk vurderer baskerne om ETA skal gjøre sine palestinske venner en kjempetjeneste og blåse både Kissinger og Carrero Blanco i luften dersom Kissinger slår følge til kirken. Men de innser raskt at den amerikanske reaksjonen i så fall kan bety dødsstøtet for ETA.

I stedet utsetter de attentatet til 20. desember. Dagen før angrepet kjøper Mikel elektrikerarbeidsklær og verktøy, for baskerne er nødt til å trekke en kabel nede fra enden av gaten, der Txabi skal stå når han utløser sprengstoffet. Arbeidsklærne og utstyret ser altfor nytt ut, så mennene tramper på det og gnir det inn med jord, slik at folk på gaten ikke skal bli mistenksomme.

Ved hjelp av en høy stige fester de kabelen til husmurene helt nede fra hjørnet av Claudio Coello- gaten. Mens de arbeider, begynner det plutselig å pøsregne, og vaktmestrene i de andre bygårdene i gaten kommer ut for å sjekke hva elektrikerne holder på med. «Det er den helsikes skulptøren i nummer 104 som trenger en spesiell sterkstrømskabel. Sjefen forlanger at vi skal gjøre oss ferdig uansett vær», improviserer Txabi overbevisende fra toppen av stigen.

Senere skjuler han enden av ledningen utenfor kjelleren i nummer 104. Noen timer senere, mens vintermørket faller på utenfor, ser de fire vennene seg rundt i den ramponerte leiligheten, der rester av tennsnor og kasserte hagespader ligger spredt mellom utallige sekker med ´stinkende gjørme. Alt er klart, så de vasker seg grundig og drar ut for å spise baby-ål, en baskisk spesialitet.

Senere går de på kino og ser «Sjakalen», men i stedet for å få mennene til å tenke på noe annet, gjør filmenbare den vesle gruppen enda mer urolig. Den handler om en leiemorder som skal begå et attentatmot den franske presidenten Charles de Gaulle – og blir drept av politiet i sluttscenen.

Baskerne har delt oppgang med politiet

Neste morgen står de fire mennene tidlig opp. Etter en runde med lett morgengymnastikk går de gjennom planen en siste gang og sjekker maskinpistoler og annet utstyr. Fra nå av skal alt de foretar seg følge en kjøreplan som er timet på sekundet.

Nøyaktig klokken 08.10 tar Txabi og Jon på seg elektrikerklærne og går ut på gaten for å trekke enden av ledningen inn gjennom kjellervinduet, der de forbinder den med en liten detonator.

I samme øyeblikk kommer et lett gjenkjennelig medlem av Franco-regimets hemmelige politi ut av bygningens hoveddør og hilser på baskerneidet han haster forbi. Uten å vite det har politimannen delt oppgang med ETA, statens fiende nummer én. Txabi og Jon ser målløst på hverandre og fortsetter arbeidet i full konsentrasjon. Klokken 08.30 dobbeltparkerer Iker en stjålet Austin 1300 utenfor nummer 104.

Hensikten er å presse statsministerens Dodge ut i midten av veien der sprengladningene ligger. Så setter han seg inn i en leid Seat 124, baskernes fluktbil, sammen med Mikel og kjører en runde rundt kvartalet for å varme den opp etter en spesielt kald desembernatt.

Klokken 09.00 ser de Luis Carrero Blanco forlate leiligheten, sette seg inn i Dodgen og kjøre til kirken for siste gang. Iker og Mikel snakker litt om hvor rart det er å se et menneske som snart skal dø.

Mikel skjærer gjennom: «Når de henretter våre brødre, arbeiderne som er med i kampen, nølerde ikke et sekund». Klokken 09.10 finner «elektrikerne» Jon og Txabi den andre enden av ledningen utenfor nummer 110 og forbinder den med et batteri skjult i en koffert på hjørnet av Claudio Coello- og Diego de León-gatene. Bare et minutt senere kjører Iker forbi, og ut hopper Mikel, som går litt unna og knuger en pistol i lommen – for sikkerhets skyld.

Samtidig parkerer Iker fluktbilen i en parallellgate, i sikkerhet for eksplosjonen. Han åpner alle fire vinduer slik at de kan skyte tilbake hvis politiet åpner ild under flukten. Ventetiden er uutholdelig. Ifølge planen skulle Carrero Blancos bil allerede ha passert.

Txabi og Jon føler en sitring i hele kroppen mens de tripper på gatehjørnet. Bare hundre meter unna ser de en jeep fra etterretningstjenesten stå parkert foran den amerikanske ambassaden. «Jeg håper nesten at Carrero Blanco ikke dukker opp», hvisker Txabi nervøst, mens han sitter på huk med kofferten. Jon beroliger ham mens han speider etter den svarte Dodgen. Den kan dukke opp hvert øyeblikk.

Det er som om tiden går tregere enn normalt. Fotgjengere beveger seg i sakte kino, og de føler at alle bilister stirrer på dem. Plutselig kommer en ung mann bort til dem og ber om fyr til sigaretten. Med skjelvende hender rekker Txabi ham en pakke fyrstikker for å få ham til å fjerne seg.

En knyttneve fra dypet

Klokken 09.27 ser Jon endelig statsministerens kortesje komme kjørende sakte opp Claudio Coello. En kvinne og et barn krysser uventet gaten, og bilene stanser opp et øyeblikk. Jon føler blodet stige til hodet, mens Carrero Blancos Dodge nærmest klemmer seg inntil nummer 104.

Txabi knuger kofferten mens han tenker på sin venn Josu som ble gjennomhullet av politiets kuler noen måneder tidligere. Så er Dodgen endelig oppe ved siden av den parkerte Austinen. Jon roper «NÅ!». Det tar bare noen hundredels sekunder før den elektriske impulsen når detonatoren som antenner snoren og deretter de 75 kiloene med Goma-2. Først hører baskerne bare en dempet, underjordisk rumling, tiden er gått helt i stå, men så eksploderer alt innenfor synsfeltet i et øredøvende brak.

Trykkbølgen blåser inn rutene på samtlige vinduer i gaten, og veidekket løfter seg unaturlig, som om en begravd kjempe har kjørt en gigantisk knyttneve opp gjennom asfalten. Baskerne tror nesten ikke sine egne øyne. På en pute av støv og stein skyter Carrero Blancos tunge Dodge til værs som en rakett, dundrer inn i en utstikker i femte etasje og fortsetter over bygningen vis à vis nummer 104.

I samme øyeblikk roper de uskadde baskerne «Gass! Gass!» og skynder seg bort fra det dampende krateret på 20 ganger ti meter, som lynraskt fylles med vann fra sprengte rørledninger. De fire mennene setter seg så rolig som mulig inn i den ventende Seaten, men Iker rekker bare å kjøre noen hundre meter før de kommer til et stort lyskryss og pent må stanse på rødt for ikke å vekke mistanke.

«Gikk alt etter planen?» spør han de andre.

«Bingo», får Jon stotret frem mens han ser på de intetanende forbipasserende.

«Fryktelig», legger han til. I bakspeilet ser de en enorm støvsky som stiger opp fra Claudio Coello – ventetiden føles som en evighet. Med skjelvende fingre slår Txabi på den stjålne politiradioen, der en hverdagslig utveksling om en okse som er løs i Madrids gater straks avløses av alvorligere saker.

«Hjørnet av Claudio Coello. Det har visst skjedd en stor eksplosjon. Over».

«Send noen biler til stedet...Z-40, K-20. Kan vi få noe mer informasjon om hva som har skjedd?»

«Det var en gasseksplosjon på Claudio Coello. Over».

«Statsministerens bil har akkurat kjørt forbi. Har det skjedd noe med den?»

«Det har visst ikke skjedd noe med statsministerens bil. Jeg tror den har kjørt forbi, men eksplosjonen har ødelagt hele gaten. Over».

«Kjør bort til Blancos bolig på Hermanos Bécquer og se om bilen står der. Over».

Endelig blir det grønt, og den lille Seaten kjører uhindret ut gjennom Madrids vinterkalde forsteder mot nord – mot Baskerland. Samtidig blir de ellers så profesjonelle stemmene på politiradioen tydelig opphisset. «Vi hører at en bil tok hele smellet og ligger på taket av kirken. Brannfolk er på vei ned. Bilen hadde tre passasjerer. Over, K-20».

«Jeg har sjekket situasjonen. Det er sant. Bilen på taket er statsministerens bil! Det ser ut til at han, sjåføren og en annen passasjer er døde». De fire baskerne har allerede krysset bygrensen. Her setter de fra seg Seaten og klatrer inn bak i en ventende lastebil.

Txabi, Jon, Mikel og Iker er på vei til et liv under jorden i Baskerland. «Operasjon Troll» er utført. Luis Carrero Blanco døde senere av skadene han pådro seg under attentatet. Hans død ble den siste spikeren i diktaturets kiste.

Da general Franco døde i 1975, aksepterte den spanske regjeringen en overgang til demokrati. ETA fortsatte likevel å kjempefor et selvstendig Baskerland frem til 2011.

Txabi, Jon, Mikel og Iker er dekknavn som journalisten Eva Tarrat brukte i boken «Operación Ogro» fra 1974, der de fire ble intervjuet. Kun Txabis identitet ble avslørt i ettertid. José Miguel Beñaran Ordeñana, som var hans egentlige navn, ble sporet opp og likvidert av spanske spesialstyrker i Frankrike i 1978.