Den tyvaktige grisen var krigens eneste offer.

Grisekrigen: Historiens mest absurde krig

Grisekrigen: I 1859 kastet to av verdens sterkeste nasjoner seg ut i en av historiens mest absurde konflikter. Slagmarken var en øygruppe i USA. Årsaken var en sulten gris.

1. oktober 2012 av Tobias Bro Larsen

Øygruppen San Juan i delstaten Washington var interessant for både amerikanere og briter. Øyene hadde svært godt jordsmonn og tømmerrike skoger. Men mens det meste av området rundt San Juan var klart delt mellom Storbritannia og USA etter en traktat fra 1846, lå øyene i en geografisk gråsone. Begge nasjonene mente at de hadde rett til øygruppen.

Det mektige britiske handelskompaniet Hudson's Bay Company hadde etablert lakserøykerier på vestkysten av øyene og anlagt en stor sauefarm med 4500 dyr. Amerikanerne så også potensialet i de frodige øyene, og i årene før 1859 hadde 18 nybyggere bosatt seg i området. Alle hadde skjøte på jorden sin, utstedt av amerikanske myndigheter. Til tross for skjøtene betraktet de britiske innbyggerne tilflytterne som okkupanter. Og stemningen mellom naboene kunne til tider være ytterst anspent.

Nabo skjøt gris

15. juni 1859 oppdaget den amerikanske bonden Lyman Cutlar at en spraglete gris hadde vært på ferde i åkeren hans og tatt for seg av potetene. Bonden skjøt det grådige dyret uten å nøle. Grisens eier, den irske naboen Charles Griffin, ble svært opprørt da han fikk høre om avlivingen av grisen. Og da de to naboene ikke kunne bli enige om en passende erstatning, gikk Griffin – som var ansatt i Hudson's Bay Company – til britiske myndigheter.

Britenes beskjed til Cutlar var klar: Hvis han ikke betalte for grisen, ville det bære rett i fengsel. Cutlar så ingen annen utvei enn å appellere til det amerikanske militæret. Og hjelpen kom raskt. 27. juli nådde 66 amerikanske soldater frem til San Juan. Da den britiske guvernøren i Vancouver hørte om den amerikanske militære innblandingen, ba han også om hjelp. Og snart kom fem britiske krigsskip til den vesle øygruppen.

Turister og kanoner


De neste ukene fikk de britiske og amerikanske styrkene stadig forsterkninger, men ingen av sidene følte trang til å løsne det første skuddet i den underlige konflikten. Snart kom også den britiske admiralen Robert Lambert Baynes, som forsøkte å glatte over uenighetene. Han var britenes øverstkommanderende i det østlige Stillehavet og hadde ingen planer om å gå til krig uten en god grunn. Som han forklarte den stridbare guvernøren:

«Jeg ønsker ikke å kaste to store nasjoner ut i krig på grunn av en uoverensstemmelse om en gris».

Til tross for admiralens motvilje fortsatte situasjonen å eskalere. To måneder etter at grisen ble skutt, hadde 461 amerikanske soldater forskanset seg i skogene like nord for sauefarmen. Her begynte de å forberede seg på den kommende krigen. Samtidig avfyrte britene daglig sine 52 kanoner ut over vannet for å holde soldatene skjerpet. Øvelsen var en stor attraksjon for alle turistene som hver dag kom i båt til San Juan for å se krigsforberedelsene med egne øyne.

Keiser ga øyene til USA

Kanonøvelsene ga britiske og amerikanske offiserer noe å snakke om når de møttes i kirken. Eller når de nøt whisky og sigarer sammen, som om de var krigskamerater og ikke fiender på randen av åpen krig.

Omtrent to måneder etter grisens død nådde historien om det spraglete dyret også Washington D.C. Den spente situasjonen bekymret president James Buchanan, og han sendte derfor sin dyktigste og mest rutinerte general til San Juan for å forhandle med britene.

Generalen foreslo at begge nasjoner fortsatt skulle ha styrker på øygruppen, men at antall soldater skulle reduseres markant. Den løsningen gikk britene med på. San Juan forble under delt militært styre de neste 12 årene. Først i 1871 la de to nasjonene hevdspørsmålet om øygruppen frem for den tyske keiser Vilhelm 1., som skulle fungere som upartisk dommer i saken.

21. oktober 1872 dømte keiseren til fordel for amerikanerne, og i november samme år trakk de britiske styrkene seg helt fra San Juan. Freden senket seg endelig over øygruppen, som i dag huskes for en krig der den eneste falne var en sulten, spraglete gris.

I august 1859 hadde britene fem krigsskip, 70 kanoner og 2140 soldater klare til kamp.

Kanskje du er interessert i