Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Griske banditter hadde fritt spillerom

Det var den sterkestes rett som gjaldt på grensen mellom England og Skottland på 1500-tallet. Om natten red kriminelle klaner over for å plyndre, for så å forsvinne tilbake i sikkerhet på sin egen side neste morgen.

Osprey Publishing

Raseriet ulmet i den engelske kapteinen Steven Ellis mens han red i raskt trav gjennom det nordengelske landskapet.

Rundt seg hadde han 40 ryttere som alle visste at kårdene og pistolene deres ville komme i bruk før daggry.

Oppdraget var å fange en bande skotske kvegtyver som hadde tatt seg over grensen.

Denne novembernatten i 1588 følte Ellis seg sikker på at han ville klare å pågripe dem, for “Dristige Buccleuch” og kumpanene hans kunne knapt bevege seg særlig raskt med de stjålne dyrene.

Snart skimtet Ellis grenseelven der noen mørke skikkelser prøvde å drive over kveg. Kapteinen trakk kården og presset hesten fremad med sporene.

Ellis og mennene hans kom fra Sør-England og var ikke kjent i grenselandet. Ingen av de lokale hadde fortalt at Buccleuch aldri lot seg fange:

Før Ellis rakk å fatte mistanke ble styrken hans angrepet av skotske ryttere som hadde holdt seg skjult nær elvebredden.

Like etter flyktet engelskmennene i panikk i alle retninger.

Blodige kriger avlet hat

Kaptein Ellis måtte innse – akkurat som alle andre som hadde forsøkt å opprettholde lov og orden – at han var maktesløs i dette barbariske området, der kriminelle klaner hadde levd etter sine egne regler i 300 år.

Det fantes ikke lov og orden i grenselandet da Englands kong Edvard I uten hell prøvde å erobre Skottland på 1290-tallet.

Fra da av hersket et inngrodd fiendskap som med tiden gikk over i mange og langvarige kriger mellom de to rikene.

Herjingene la landet øde på begge sider av grensen, og sivile ble utpekt som mål i grusomme forsøk på å knuse fiendens økonomi.

Det skapte en befolkning av geriljakrigere som tok skjebnen i egne hender: De skjulte seg i fjerne daler, slo tilbake mot plyndrende soldater og hadde lite håp om hjelp utenfra.

For disse hardbarkede mennene var kongen en fjern og ubetydelig skikkelse. I stedet lå makten hos lokale klanhøvdinger som kunne samle krigere til forsvar – eller føre dem inn på fiendens land i jakten på bytte.

“Når de har tatt byttet sitt, vender de hjem via hemmelige stier.”
Skotsk biskop om røverne på 1500-tallet.

På 1500-tallet hadde befolkningen langs den skotsk­-engelske grensen utviklet sin egen kultur: Når dagens slit var over, bega mennene seg ut i mørket på ryggen av de små, hardføre ponniene sine.

Med slektninger og naboer rundt seg krysset de grensen, der muligheten for rask gevinst lokket.

Hvis hellet var med dem kunne de vende hjem ved soloppgang med et rikt utbytte – oftest kvegflokker – og noen ganger gisler som kunne selges tilbake til familiene for klingende sølv.

Ban­dittene i grenselandet red på hester av rasen Galloway pony, som i dag er utdødd.

© Osprey Publishing

Banditter foretrakk levende bytte

Plyndringen var sesongarbeid som startet om høsten. Da flyttet gjeterne kveget ned fra heiene, der de hadde hatt hele sommeren på å spise seg fete.

En skotsk biskop beskrev bandittenes virke på 1500-tallet:

“De rir ut fra grensen i grupper, via ubenyttede stier og kronglete omveier.”

Ifølge biskopen var kvegtyvene bare aktive om natten når det var mørkt:

“På dagtid hviler de og hestene på skjulte steder, før de ankommer de utpekte målene sine i ly av mørket.”

Det ga størst prestisje å stjele kveg og hester. De stjal også sauer, og fra gårdene tok de penger, klær og til og med vakthunder, som kunne selges videre for en klekkelig sum.

“Når de har tatt byttet sitt vender de hjem om natten via hemmelige stier mens de skifter kurs mange ganger,” forklarte biskopen.

Tyveritoktene ble ofte utført av en håndfull ryttere som slo til mot noen få gårder. Men det hendte også at klanhøvdinger som “Dristige Buccleuch” sto i spissen for en hel hær som plyndret uforstyrret i dagevis.

Når ofrene hadde samlet en passe stor styrke, vendte rytterne hjem og gjemte sitt firbeinte bytte i avsidesliggende daler eller heiområder.

Plyndring samlet familien

Bandittene i grenselandet tilhørte klaner, med etterkommere som senere har spredt seg til hele den engelsktalende verden.

I Skottland var slekter som Maxwell, Scott og Nixon kjent som notoriske tyver gjennom flere generasjoner, mens familier som Forster, Carleton og Selby hadde et tilsvarende rykte i England.

Graham-slekten var engelsk men bosatte seg etter hvert på begge sider av grensen.

Plyndring var en vanlig folkesport blant klanene i grenselandet, men alle var enige om at Armstrong-klanen hadde de verste skurkene.

De bodde på den skotske siden av grenseelven Liddel, der det befestede Mangerton-tårnet fungerte som hovedsete.

Her var det angivelig en familieskikk at borgfruen serverte ryttersporer til kvelds når proviantlageret var tomt. Da visste mannfolkene at plikten kalte; de måtte avlegge engelskmennene et uanmeldt besøk.

Som overhode for Armstrongene kunne herren på Mangerton samle over tusen mann til kamp.

På 1520-tallet var høvding Thomas imidlertid bare til pynt. I realiteten ble klanen ledet av den karismatiske lillebroren Johnnie, som var i besittelse av en frekkhet uten sidestykke selv i grenselandet.

Tykke murer skulle holde nattegjester ute

Det var så vanlig med plyndring i grenselandet at bøndene i Skottland og England bygde gårdene om til små festninger.

Osprey Publishing

Døren:

Inngangen var lav og smal slik at bare én fiende kunne komme inn om gangen. Beboerne hadde alle fordeler i en nærkamp.

Osprey Publishing

Stiger:

I stedet for en murtrapp hadde boligdelen en stige, da ble det vanskelig å nå døren til førsteetasjen.

Osprey Publishing

Hullet:

Gjennom en åpning over døren kunne beboerne helle vann ned på et bål som røverne hadde tent for å brenne døren til stallen.

Osprey Publishing

Steingulvet:

Et tykt steingulv hindret inntrengere i stallen i å komme seg opp i boligdelen.

Osprey Publishing

Skotsk klan gjorde England til latter

Johnnie Armstrong utvidet klanens territorium fra Liddel-dalen og inn i et omstridt område som både Skottland og England gjorde krav på.

Ifølge en gammel overenskomst skulle ingen bygge festningsverk her, men Johnnie anla befestede tårn i området.

Derfra herjet han fra kyst til kyst i Nord-England. Etter hvert ble Johnnie så vellykket at han kunne leve kongelig av bare beskyttelsespenger: De tidligere ofrene var villig til å betale for at han holdt seg hjemme.

I 1528 fikk lord Dacre, fogd i den vestlige engelske grensemarken, nok av de ufordragelige Armstrongene.

Lord Dacre samlet 2000 mann som skulle gå til over­raskelsesangrep mot klanen i det omdiskuterte landområdet.

Men Johnnie var gift med en Graham, og hennes engelske familie advarte ham i god tid slik at Armstrong fikk tid til å forberede seg.

Lord Dacres styrker ble utsatt for en rekke bakhold helt til han måtte gjøre en ydmykende vendereis.

Fogden bestemte seg for å prøve igjen, og denne gangen førte han en hær som var så stor at ikke engang Johnnie Armstrong våget å utfordre den.

Uten motstand kunne lord Dacre ødelegge klanens festningsverk i de omstridte områdene. Han red fornøyd hjem – bare for å oppdage at Johnnie Armstrong hadde vært på besøk i mellomtiden:

En av lord Dacres eiendommer var redusert til en rykende ruin­, og skottene var forsvunnet med en kvegflokk og 40 fanger.

Nok en gang var engelskmannen gjort til latter, mens Johnnie Armstrongs rykte nådde nye høyder. Men denne gangen hadde kjeltringen gått for langt.

Røverhøvding falt i bakhold

Johnnie Armstrongs ydmykelse av lord Dacre kom på et uheldig tidspunkt, siden Skottlands kong Jakob 5 prøvde å forbedre det iskalde forholdet til nabolandet.

I 1530 ble den 17 år gamle kongen overbevist om at tiden var inne for en kongelig maktdemonstrasjon. Jakob red inn i grenselandet med følget sitt, og flere røverbaroner mistet titlene sine.

Armstrong-klanen hadde tilsynelatende ingenting å frykte. Jakob inviterte familiens fremste menn på jakt, og Johnnie Armstrong ankom kongens leir med to av brødrene sine og et stort følge.

Johnnie var kledd i vakre silkeklær, hatten var prydet med kostbare gulldusker, og rundt livet bar han et forgylt belte. I disse flotte klærne ønsket han kongen velkommen til grenselandet.

Ingen vet om Johnnies mangel på respekt fikk den unge kongen til å se rødt – eller om invitasjonen var tenkt som en kynisk felle fra starten av.

Jakob 5 anklaget iallfall skurken for å inngå allianser med engelske familier, noe som gjorde ham til landsforræder ifølge loven:

“Bort, bort, forræder, heng! Ute av mitt åsyn vil De snart være!” hveste Jakob ifølge skaldene.

“Jeg har aldri skjenket en forræder hans liv, og jeg begynner ikke med Deres!”

Forbløffet innså Johnnie Armstrong at kongen ville henge ham. Han tigget om nåde, lovet ham en andel av de engelske beskyttelsespengene og tilbød å tjene Jakob med alle sine menn.

Men alt prellet av på kongen.

“Jeg har bedt om nåde fra et nådeløst ansikt,” bemerket Johnnie Armstrong bittert da løkken ble lagt rundt halsen hans.

Like etter dinglet banditthøvdingen fra et tre sammen med slektninger og venner. Selv ubevæpnede musikanter ble hengt.

Ifølge folkevisene var de 160 mann, mer troverdige kilder sier 48. Nå var Johnnie Armstrong borte, men lynsjingen endret ingenting i det lovløse grenselandet.

Kongen red de 70 kilometerne tilbake til Edinburgh, og bak ham plyndret klanene videre med samme intensitet som før.

Walter Scott av Buccleuch var kjent som “Dristige Buccleuch”. I 1596 reddet han landsmannen “Kinmont Willie” fra engelsk fangenskap.

© Osprey Publishing

Velvalgte kallenavn hindret kaos

Gjenbruk av navn var vanlig langs den skotsk-engelske grensen.

I de enkelte klanene het mennene ofte det samme, og dalene var fylt med Thomas Carletons, Robert Kerrs og Andrew Forsters. Derfor var kallenavn og tilnavn eneste måte å skille folk fra hverandre på.

Store jordeiere fikk ofte navn etter godset sitt, mens mindre betydningsfulle menn ble kjent etter sin far:

Langt opp i voksen alder ble de f.eks. kalt Sim’s Jock eller Dick’s Davie.

Noen ganger måtte man et slektsledd lenger ut for å finne en velkjent skikkelse. En svært uinteressant person kunne altså omtales som Gibb’s Geordie’s Francis.

Men de aller fleste fikk et tilnavn basert på prestasjoner eller utseende.

Nebbløse Clem Crozier manglet nesen, Blinkende Will Armstrong hadde nervøse ticks, og Hunde-­penis Elliot var angivelig kjent for sin store appetitt på kvinner.

Lov om selvtekt

Over 80 kongelige straffeekspedisjoner marsjerte sørover fra Edinburgh bare på 1500-tallet – uten å sette varig preg på det skotske grenselandet.

Til daglig hadde andre den utakknemlige jobben med å holde ro og orden i utkanten av riket.

Det fantes tre “march wardens” (markfogder) på begge sider av grensen som jaktet på banditter og håndhevet de spesielle marklovene (grenselovene) som gjaldt i både England og Skottland.

Lovene var avtalt i fredeligere tider – på 1200-tallet da de to rikene ville unngå at plyndring førte til full krig.

Datidens konger innførte derfor likelydende regler for hvordan verdier kunne hentes tilbake og banditter straffes.

“Han hadde drept syv engelskmenn og brukt livet på hor, drikk, plyndring.”
Rapport fra sir Robert Carey, fogd på 1500-tallet.

Retten til selvtekt utgjorde en stor del av lovene:

Hvis en mann var blitt ranet kunne han fritt forfølge gjerningsmennene i et såkalt varmt trav – “med hund og horn og anskrik” tvers over grensen.

Når han jaget gjennom natten med brennende torv på et spyd, hadde alle naboer mellom 16 og 60 år plikt til å ri med – hvis ikke ble de regnet for medskyldige i forbrytelsen.

Men jakten på skurkene måtte ofte utsettes fordi det tok tid å samle nok menn. Innenfor en seksdagersfrist kunne offeret i stedet innlede et kaldt trav, som også ga rett til å krysse grensen, men under mer ordnede forhold.

Så snart styrken var på fremmed jord måtte den forklare årsaken til en “ærlig mann” – en adelsmann.

Sir Robert Carey var fogd i den østlige grensemarken på slutten av 1500-tallet da han o­ver­ras­ke­t en gruppe skotter som ikke hadde meldt seg.

Kun én av bandittene ble tatt i live, og fra ham stammer den eneste bevarte tilståelsen fra kjeltringene i grenselandet:

“Han fortalte oss at han hadde ligget med 40 gifte kvinner,” rapporterte sir Robert til London. “Å ligge ”betød her voldtekt.“ Han hadde drept syv engelskmenn og brukt livet på hor, drikk, plyndring og voldsom hevn for ubetydelige fornærmelser.”
Skotten visste at døden var uunngåelig, og de siste dagene bekymret han seg mest for sin frelse.

Noen røverhøvdinger hadde imidlertid så mange menn at ingen våget å jage dem inne på deres eget territorium.

Da måtte markfogden i stedet søke rettferdighet neste gang det var tid for “truce day” (våpenhviledag).

Fredsmøter holdt anarkiet i sjakk

Markfogdene hadde plikt til å jage og nedkjempe skurker, men diplomatiske evner var like viktige.

Når listen over klager hadde vokst seg passe lang, skulle markfogden avtale et møte med sin kollega fra motsatt side av grensen slik at sakene kunne løses.

Reglene for “våpenhviledager” var nøye beskrevet i marklovene. Fogdene i to nabomarker avtalte en dato og utvekslet lister med anklager og fangede menn som var mistenkt for å ha gjennomført plyndringstokter over grensen.

På selve dagen ankom fogdene eller deres stedfortredere med omtrent like stort følge og like mange mistenkte på det vanlige møtestedet ved grensen.

Når partene hadde sett hverandre an, valgte skottene seks engelskmenn som dommere, og den engelske delega­sjonen valgte tilsvarende seks skotter.

Disse 12 mennene gikk så gjennom hver enkelt sak og traff en avgjørelse. Noen dømte slapp unna med bøter og erstatning, mens de verste forbryterne ble utlevert til motsatte side der de som regel endte i galgen.

Hvis ikke listen over anklager var så lang at de på forhånd hadde avsatt flere dager, brøt de opp ved solnedgang. Så kunne alle trygt begi seg på hjemveien, beskyttet av løfter om fritt leide.

I teorien var det slik en våpenhviledag forløp, men virkeligheten var mer komplisert, og sinnet satt løst hos alle barske menn. Fornærmelsene flagret ofte gjennom luften, og i 1575 førte de til åpen kamp.

Under en våpenhviledag i den midtre marken oppdaget skottene at deres engelske motpart hadde møtt opp uten en ettersøkt banditt som hadde flere dødelige overfall på samvittigheten.

Alle hadde drukket, og sinnet kokte raskt over. Plutselig avfyrte noen engelskmenn piler mot gruppen av skotter, og et par menn falt i bakken. Deretter trakk alle våpen og gikk til angrep.

Skottene slapp best fra den påfølgende kampen. De fanget den engelske markfogden, drepte stedfortrederen hans og jaget resten av engelskmennene på flukt.

Seierherrene dro deretter plyndrende ned gjennom Redes-dalen før de vendte tilbake til sin egen side av grensen med 300 stjålne kuer.

Herregården ble til en festning

Uønskede gjester var en risiko alle familier i det skotsk-engelske grenselandet måtte forberede seg på. De rikeste slektene bodde i små steinborger.

Osprey Publishing

Ringmuren

var det ytterste forsvarsverket. For å komme dit måtte angriperne kjempe seg opp en skråning, siden tårnene sto på bakketopper.

Osprey Publishing

Murene

målte to meter ved foten av tårnet. Kun kraftige kanoner kunne trenge gjennom.

Osprey Publishing

Inngangen

var beskyttet av et kraftig jerngitter. Mange tårn hadde også en tung port i eik.

Osprey Publishing

Vinduene

var så små at en fullvoksen mann umulig kunne presse seg inn her.

Osprey Publishing

Brystvernet

ga dekning mens beboerne skjøt kasteskyts ned over angriperne. En utkikkspost holdt vakt for å oppdage fiender i god tid, slik at slottsherren rakk å gjøre seg klar til kamp eller stikke av.

Osprey Publishing

Taket

var kledd med takstein som beskyttet mot ildpiler.

Osprey Publishing

Embetsmenn var de verste synderne

Markfogdenes jobb var vanskelig selv når våpenhviledagene endte uten blodsutgytelse.

For å sikre at fogdene var hevet over lokale interesser, leide kongene nemlig helst menn som ikke stammet fra grenseområdene.

Utenforstående ante imidlertid ingenting om de alliansene og blodfeidene som forente slektene på kryss og tvers.

Dessuten hadde de sjelden tropper nok til å sette seg i respekt hos klanhøvdingene.

I Skottlands østlige grensemark var det direkte livsfarlig å påta seg fogd-embetet, som Hume-klanen regnet som en del av sin rettmessige arv.

Ofte måtte maktesløse konger derfor rekruttere markfogder fra de mektigste slektene i grenselandet.

Disse mennene kunne samle tusenvis av ryttere under seg, og ingen småbander våget å provosere dem. Til gjengjeld var de samme høvdingene ofte de verste bandittene – også selv om de representerte kongen.

I den vestlige skotske grensemarken knivet Max­­well- og John­sto­ne-menn om posten som markfogd slik at de kunne agere ­hånd­heve­re av lov og orden når de slo ned på hverandre.

Striden mellom Maxwell og Johnstone var bare én blant mange. På slutten av 1500-tallet lå 25 engelske klaner i blodfeider mens tilsvarende konflikter raste mellom 10 familier i Skottland.

4 metoder for å erobre et tårn

Fredløs satte sinnene i kok

Hvis det var en banditt på slutten av 1500-tallet som fortjente å få en løkke rundt halsen, var det “Kinmont Willie” Armstrong.

Han plyndret så ofte og så åpenlyst at den tvers gjennom kriminelle Armstrong-klanen valgte å utstøte ham.

“Kinmont Willies” bande besto av hardføre skurker som bl.a. tjente penger på å levere muskler til risikable plyndringstokter.

I 1588 lå han f.eks. i det bakholdet som ødela kaptein Steven Ellis’ håp om å fange “Dristige Buccleuch”.

Åtte år senere red “Kinmont Willie” langs grenseelven Liddel på vei hjem fra en våpenhviledag. Grenselovenes regel om fritt leide skulle ha beskyttet ham, men fristelsen ble for stor for en gruppe engelskmenn.

De red gjennom det grunne vannet og pågrep den 66 år gamle banditten. De førte ham triumferende til slottet Carlisle.

Saken utløste en protest fra “Dristige Buccleuch”, som var høvedsmann over Liddes-dalen.

Dalen hørte formelt under den midtre grensemarken men lå geografisk for seg selv bak veiløse fjell og hadde derfor sin egen kongelige embetsmann.

Pågripelsen hadde skjedd i Buccleuchs jurisdiksjon, og han så det som et angrep på sin ære. Fogden i den vestlige engelske grensemarken nektet likevel å slippe “Kinmont Willie” løs.

Buccleuch innså at han ikke ville komme noen vei med diplomati. I stedet innledet han en slik aksjon som hadde gitt ham tilnavnet “dristig”.

Skottlands konge ble drept på slagmarken i 1513. Hans død gjorde landets klanhøvdinger mektigere.

© Osprey Pubslishing

Skotsk konges død førte til anarki i grenselandet

London og den engelske kongemakten lå langt borte, og i Skottland satt det barn på tronen gjennom det meste av 1500-tallet. I det skotsk-engelske grenselandet kunne klanene fritt plyndre hverandre og utkjempe blodige feider.

  • 1513: Kongens død utløser anarki

    Skotske Jakob 4 invaderer England, men blir drept i et katastrofalt nederlag ved Flodden. De neste 100 år plages Skottland av kronisk kaos, og klanhøvdinger i grenselandet kan plyndre med liten risiko for å bli straffet.

  • 1517: Franskmann ryddes av veien

    En fransk hærfører utropes til fogd over hele det skotske grenseområdet. Han blir imidlertid drept i et bakhold rett etter innsettelsen.

  • 1530: Røverhøvding henrettes

    Skottlands tenåringskonge Jakob 5 besøker grenselandet, og den kriminelle Armstrong-klanen inviteres til å delta i jakt. Men da høvding-broren Johnnie Armstrong ankommer med et stort følge, blir alle lynsjet.

  • 1566: Døende mann stikker ned jarlen

    Jarlen av Bothwell ligger hardt såret på Hermitage Castle. Som høvedsmann i Liddel-dalen har han skutt banditten “Lille” Jock Elliot. Da han etterpå vil undersøke den døde, stikker Elliot ham flere ganger med en dolk.

  • 1575: Fredsmøte sporer av

    Engelskmenn og skotter holder “våpenhviledag” mens banditter fra begge sider kommer for retten. Etter en krangel slår engelske piler ned blant skottene. Fortørnede skotter går til motangrep, tar den engelske mark­fogden til fange og plyndrer Redes-dalen.

  • 1593: Klanfeide utløser massakre

    2000 medlemmer av klanen Maxwell rir ut for å utslette Johnstone-klanen. På veien faller styrken i et bakhold, og under en panisk flukt blir 800 mann drept av de langt færre Johnstonene.

  • 1596: Klan-allianse redder banditt

    En engelsk markfogd bryter en avtale om fritt leide for å fange den skotske skurken “Kinmont Willie” Armstrong. Klanene Scott og Graham hjelper Armstrong med å redde ham ut av borgen i Carlisle og føre ham trygt tilbake til Skottland.

  • 1603: Lovløse klaner håner kongen

    Skottlands Jakob 6 arver den engelske tronen (under navnet Jakob 1). Klanene Armstrong, Graham og Elliot utfordrer ham med et gigantisk plyndringstokt inn i England, og inntil 5000 kuer blir stjålet i den såkalte onde uken. Kongens påfølgende hevntokt oppløser de mest uregjerlige klanene og markerer slutten på det lovløse grenselandet.

Lokal feide truet arvefølgen

Tussmørke og silende regn skjulte “Dristige Buccleuch” da han nærmet seg grenseelven en sen kveld i april 1596.

Bak ham red 80 Scott-, Elliot- og Armstrong-menn og menn fra den engelske grenen av Graham-slekten.

Slektskap, allianser og trangen til å gi den en­gel­ske markfogden en lærepenge forente dem. Den lille hæren red ubemerket gjennom Graham-klanens land helt til slottet Carlisle dukket opp i uværet.

Her la hovedstyrken seg i skjul, klar til å stanse utfall fra borgen. I mellomtiden snek Buccleuch og en håndfull menn seg frem til en liten bakdør. Der gravde de forsiktig helt til de kunne drive stenger inn under eikeplankene og løfte døren av hengslene.

Ingen slo alarm til tross for støyen. Vaktene hadde gått innendørs på grunn av regnet, skrev markfogden senere i rapporten sin, men bestikkelser spilte trolig også en rolle.

Inne i borggården visste inntrengerne hvor de skulle finne “Kinmont Willie”.

Den befridde banditten og redningsmennene hans var allerede på vei ut igjen da flukten ble oppdaget og trompetsignaler vekket de sovende soldatene.

“Fins det noe en ekte mann ikke ville våge å gjøre?”
Røverhøvdingen “Dristige Buccleuch” under sin tvungne audiens hos Englands dronning Elizabeth.

Men da var det for sent. Maks 25 mann kunne ri etter fangen på kort varsel, og soldatene var maktesløse vitner til at Buccleuch red av gårde mot grensen med “Kinmont Willie”.

Aksjonen satte Skottlands Jakob 6 i et svært uheldig lys. Han var nemlig tronfølger til Englands aldrende dronning Elizabeth 1, og grensestriden måtte ikke sette arveretten i fare.

“Dristige Buccleuch” ble derfor tvunget helt til London for å forklare seg. Hvordan våget han å ta seg inn i Carlisle, ville dronning Elizabeth vite da han sto foran henne.

“Fins det noe en ekte mann ikke ville våge å gjøre?” svarte Buccleuch rolig, og dronningens sinne ble erstattet av en motvillig beundring.

“Med 10.000 mann som ham kunne vår bror i Skottland ryste selv Europas sikreste trone,” mumlet Elizabeth.

Men menn som Buccleuch var en utdøende art, for grenselandet sto overfor nye tider.

Tre år etter månelandingen reiste Neil Armstrong til det skotsk-engelske grenselandet for å besøke familiens hjemsted.

© Imageselect

Bandittbarn på månen

I juli 1969 ble astronauten Neil Armstrong det første mennesket som satte sin fot på månen.

I dette historiske øyeblikket var Richard Nixon president i USA, etter at han hadde avløst Lyndon Johnson et knapt halvår tidligere.

De tre mennene hørte til blant tidenes mest berømte amerikanere, men de hadde også noe annet til felles: Alle tre stammet fra klanene som hadde holdt til på grensen mellom England og Skottland.

På 1500-tallet kjente alle i grenselandet navnene på de tre slektene.

Engelskmenn og skotter var imidlertid enige om at slekten Armstrong hadde de verste bandittene. Kveg­tyverier, bortføringer og utpressing gjorde klanen rik og mektig.

Grenselandet ble lovlydig

Elizabeth 1 døde barnløs i 1603, og skotske Jakob arvet tronen. Etter 300 år med dødelig fiendskap hadde de to rikene nå samme hersker, og Jakob forlangte ro langs hatets gamle grense.

På vei til kroningen i London sendte han ut en skarp advarsel til klanene:

“Alle opprørere og uregjerlige personer skal vite at ingen vil vite av dem, deres hustruer og barn, og de vil bli forfulgt med ild og sverd,” truet Jakob.

Med et pennestrøk fjernet han grensemarkene og de gamle grenselovene.

Nå kunne ingen banditt være trygg bare fordi han passerte fra det ene riket til det andre med et bytte. Loven ville forfølge ham over grensen.

Noen forsto at det var nye tider og at de heretter burde holde seg unna naboens kveg. En av dem var ”Dristige Buccleuch”, som klokelig dro til det europeiske fastlandet for å lede skotske leietropper i noen år.

Andre slapp ikke så lett. Kjente banditter ble pågrepet i hopetall og stilt for retten – anklaget for tidligere eller oppdiktede ulovligheter.

Straffen var nes­ten alltid henging. Da Buccleuch kom tilbake til Skottland ble han en ivrig bandittjeger, for han hadde selv et synderegister som var langt nok til å havne i galgen.

Han kjøpte seg derfor avlat ved å overlate tidligere medsammensvorne til kongemakten – også menn fra sin egen familieklan.

Etter hvert ble ro og orden gjenopprettet langs den gamle grensen, og banditt-klaner som Armstrong og Graham har ikke hatt noen høvdinger siden 1600-tallet.

Man kan imidlertid se rester av tårnene deres i det grønne, kuperte landskapet der sauene i dag beiter fredelig.

Inne i de søvnige småbyene er det mange som fremdeles heter Maxwell, Scott eller Carleton, og enkelte av de gamle høvdingslektene bor fremdeles på herregårder ved den gamle grensen.

Les også:

Gastronomi

Avgjørelse: Her er Skottlands eldste whisky

2 minutter
Oppfinnelser

Tyske bensinpionerer oppfant motorbåten

1 minutt
Fodbold græs bold
Kultur

Når ble fotballen profesjonalisert?

1 minutt

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul