Historiens største militære brølere

Feltherre bandt flåten sin sammen

I år 208 e.Kr. planla den kinesiske feltherren Cao Cao å invadere det sørlige Kina med en mektig hær på 230 000 mann. Hans fiender, en allianse av lokale herskere, kunne til sammen bare mønstre 50 000.

For å sette i gang angrepet trengte Cao Cao bare å seile ned Yangtze-elven med en flåte på hundrevis av skip. Men soldatene hans var ikke sjøvant, og for å dempe frykten deres og forhindre sjøsyke, bestemte Cao Cao seg for å binde alle skipene sine sammen i en kjede.

Den mektige flåten seilte ut på elven, hvor den ble møtt av en offiser fra de sørlige rikene. Han fortalte at han var villig til å bytte side. Det syntes Cao Cao var en aldeles utmerket idé – spesielt da han hørte at offiseren hadde 10 krigsskip med seg. Men da de 10 skipene nærmet seg flåten, brøt de ut i brann, og straks sto det klart at Cao Cao var blitt lurt.

Kjedene gjorde det umulig for skipene hans å slippe unna, og da de brennende skipene traff flåten, spredte brannen seg raskt. Skip etter skip brant opp og det meste av Cao Caos hær ble utslettet.

Tørste korsfarere glemte vannet

Sommeren 1187 beleiret en muslimsk hær på 40 000 mann under ledelse av hærføreren Saladin byen Tiberias i våre dagers Israel. Inne i festningen vedtok korsfarerhærens generaler en defensiv strategi – den kristne hæren på 20 000 mann skulle bli i byen for å tvinge Saladin til angrep.

Men tempelriddernes stormester mente beslutningen var feil og overtalte Jerusalems konge, Guy av Lusignan, til å beordre hæren ut i den brennende solen for å marsjere mot muslimene.

Dette var akkurat hva Saladin hadde håpet på, og under marsjen ble korsfarerhæren stadig angrepet av ridende muslimske bueskyttere, noe som forsinket hæren og blokkerte en retrett. Korsfarerhæren skulle ha vært fremme i løpet av et døgn, men ble i stedet tvunget til å slå leir for natten – uten tilgang til vann.

Neste morgen marsjerte soldatene mot byen Hattin for å hente vann, men Saladin sto igjen klar og sendte skyer av piler ned over soldatene. Han satte også fyr på busker, slik at en kvelende røyk la seg over de kristne.

Korsfarerhæren ble omringet og bare noen få klarte å kjempe seg ut. Resten ble drept eller tatt til fange.

Utålmodige riddere slaktet ned sine egne

Da franske Filip 6.s hær endelig nådde frem til byen Crécy den 26. august 1346, var det allerede kveld og alt for sent til å starte et slag. Men Filips riddere var utålmodige etter å møte den engelske hæren som sto overfor dem og som de på papiret var langt overlegne.

Franskmennene blåste derfor til angrep før hele hæren var på plass, og det hele endte komplett uorganisert. Først ble armbrøstskytterne sendt frem mot engelskmennene. Men de trodde at slaget først ville finne sted dagen etter, så de etterlot de store skjoldene sine sammen med oppakningen.

De ubeskyttede armbrøstskytterne ble meiet ned av engelske langbuer, og da de flyktet, gikk de franske ridderne til angrep – ikke på engelskmennene, men på de flyktende armbrøstskytterne, som de anså som kujoner. Samtidig gjorde et kraftig regnvær slagmarken til et gjørmehull som de franske ridderne ble sittende fast i mens engelskmennenes piler regnet ned over dem.

Slaget utviklet seg til et rent blodbad, og mer enn 1500 franske adelsmenn mistet livet.

LES OGSÅ: Slaget ved Crécy: Fransk ridderhær blir slaktet

Østerriksk hær beseiret seg selv

I 1788 anførte den østerrikske keiseren Josef 2. en hær på 100 000 soldater mot osmanene. Om kvelden den 21. september slo hæren leir ved elven Timis (i dagens Romania), mens husarer ble sendt ut for å speide etter fienden.

Husarene så ingen fiende, men fant rikelig med alkohol. Da en østerriksk infanterienhet nådde frem og ville ha en tår, nektet husarene og det endte i et kjempeslagsmål med våpen.

Under kampen begynte noen av soldatene å rope «tyrkere, tyrkere!», noe som skapte panikk blant husarene. De skyndte seg tilbake til leiren – fulgt av infanteristene som fortsatt skjøt etter dem. I mørket var soldatene i leiren overbevist om at det måtte være osmanene som angrep, og nå begynte de panisk å skyte tilbake. I et forsøk på å skape ro ropte tyske offiserer «Halt! Halt!», men mange av de østerrikske soldatene, som bl.a. kom fra Ungarn og Kroatia, kunne ikke tysk og trodde det ble ropt «Allah!»

Etter noen timer ebbet kampene ut, men tapene var så store at Josef 2. beordret en tilbaketrekning.

Rasisme sendte hvite soldater i døden

Nordstatsgeneral Ulysses S. Grant hadde tilsynelatende gjort alt riktig før angrepet på den sterkt befestede sørstatsbyen Petersburg under den amerikanske borgerkrigen.. Ingeniørtropper hadde gravd seg under byens forsvarsverker og plassert en mine for å skape en åpning som styrkene hans kunne angripe gjennom. En divisjon afroamerikanske soldater hadde blitt spesielt trent til å innlede angrepet.

Men natten før angrepet besluttet Grant å erstatte de svarte troppene med en hvit divisjon valgt ved loddtrekning. General James H. Ledlie og hans 9. divisjon var de «heldige» vinnerne.

Ledlie varslet ikke mennene sine om operasjonen, men begynte i stedet å drikke tett. Neste morgen, da minen ble detonert, stormet soldatene derfor inn i krateret i stedet for rundt det. Her ble de fanget – ute av stand til å komme seg opp de steile sidene.

Enhet etter enhet ble sendt inn etter dem, inntil soldatene sto som sild i tønne mens sørstatssoldater skjøt dem ned oppe fra kraterkanten. Nesten 4000 nordstatssoldater døde forgjeves i angrepet, som også kostet Ledlie hans karriere.

Selvsikker general trodde ikke han kunne tape

I desember 1940 invaderte Italia det britiske territoriet Egypt med en overveldende styrke. Marskalk Rodolfo Graziani kunne mønstre 150 000 soldater, 600 stridsvogner og 1600 kanoner. Overfor ham sto bare 36 000 britiske soldater med 275 stridsvogner og 120 kanoner. Men Graziani hadde ikke sikret forsyningslinjene sine og samtidig spredt styrkene sine tynt ut over et enormt område. Og så slo britene til.

Belært av tyskernes effektive blitzkrieg under invasjonen av Frankrike få måneder tidligere angrep britene hurtig noen få strategiske knutepunkter. Stridsvogner slo hull i Grazianis linjer, som de britiske soldatene deretter strømmet gjennom. I løpet av få dager var store deler av den italienske hæren omringet, resten var på panisk flukt tvers over Nord-Afrika med britene i hælene.

Etterfølgende klarte britene å rykke frem over 800 km, mens drøyt 130 000 italienske soldater ble tatt til fange av de 36 000 britene, hvorav bare rundt 1900 ble drept.

Franskmenn forsvarte det perfekte sted – for fienden

I 1954 fikk general Henri Navarre, øverstkommanderende for kolonistyrkene i Fransk Indokina, en fantastisk idé. I åtte år hadde franske soldater forgjeves forsøkt å beseire de lokale Viet Minh-opprørerne som ville løsrive Vietnam fra Frankrike.

Viet Minh var mestere i geriljataktikk, så Navarre ville tvinge dem ut i åpen kamp. Uten å informere den franske overkommandoen beordret Navarre hæren å etablere en stilling nær byen Dien Bien Phu. Her kunne de true Viet Minhs forsyningslinjer, noe som ville tvinge dem til å angripe, spådde generalen.

Men generalen hadde oversett at Dien Bien Phu ligger i en dal. Vietnameserne stilte opp artilleri i fjellene rundt byen og begynte i ro og mak å beskyte franskmennene.

Etter flere uker med bombardement stormet Viet Minh den franske stillingen. Den siste meldingen som slapp ut fra Dien Bien Phu lød: «Fienden har løpt oss over ende. Vi sprenger alt her i luften. Vive la France!»

Opp mot 2000 franske soldater ble drept, 11 721 ble tatt til fange.