Hva skjedde med de døde på slagmarken?

Både grekerne og romerne satte sin ære i å behandle sine falne med den største verdighet, men i takt med at menneskets kriger ble større, blodigere og mer altødeleggende gikk det fort utforbakke med respekten for krigens ofre.

Både grekerne og romerne satte sin ære i å behandle sine falne med den største verdighet, men i takt med at menneskets kriger ble større, blodigere og mer altødeleggende gikk det fort utforbakke med respekten for krigens ofre.

Shutterstock

Mennesker har drevet krig siden tidenes morgen – og like lenge har det vært behov for å “bli av med” slagmarkens ofre; f.eks. var det en æressak for de gamle grekerne å begrave døde krigere på hjemstedet deres.

De tok seg derfor tid til å identifisere de avdøde så liket kunne begraves etter lokale skikker. Hvis de døde ikke kunne sendes hjem, ble de lagt i massegraver. Deretter ble en tom grav oppført i den dødes hjemby.

Hos romerne betalte soldatene et månedlig beløp som skulle dekke begravelsen deres.

Romerne tok seg derfor god tid til å finne og begrave eller kremere hver eneste soldat.

Som grekerne oppførte også romerne en symbolsk grav i den avdødes hjemby hvis liket hans ikke ble funnet.

Middelalderens soldater slurvet mer med å gi kameratene sine en verdig begravelse.

Med mindre det var snakk om en adelsmann, ble de døde plyndret for våpen og andre verdier og deretter kastet i massegraver sammen med tusener av andre sjeler.

I takt med at skytevåpen og kanoner inntok slagmarken, steg antall falne drastisk, og oppgaven med å begrave dem ble for stor.

Mange døde ble derfor overlatt til naturens gang.

“Jorden rundt oss var dekket av knuste hjelmer og harnisker, filler av uniformer og blodstenkte faner. På dette øde stedet lå tretti tusen halvt fortærte lik,” skrev den franske generalen Philippe-Paul de Ségur under Napoleons russiske felttog i 1812.

Under 2. verdenskrig steg antall døde så voldsomt at tyskerne anla massegraver nær jernbaner for å kunne begrave alle sine falne.

USA hadde derimot en enhet som hadde til oppgave å finne og begrave hver eneste soldat og informere de rette myndigheter.

Kaliumet i knoklene var spesielt ettertraktet som ingrediens i gjødsel.

© Shutterstock

Soldater ble til gjødsel

Noen av de soldatene som falt under napoleonskrigene (ca. 1804-15) endte som gjødsel på engelske jorder.

Få år etter kampene i bl.a. Waterloo og Austerlitz ble slagmarken inntatt av gjødselfabrikanter som sendte knokler av soldater og hester til fabrikker i England.

Her ble knoklene pulverisert og blandet opp i gjødsel som ble solgt til engelske bønder. I 1822 slo en artikkel i avisen The Observer fast at “en død soldat er den beste handelsvare.”