Fredag 8. september 1944 ble London rammet av et hittil ukjent angrep. Her slo et stort missil ned i den vestlige delen av millionbyen og drepte tre mennesker.
Britene var lamslått. Selv om de hadde mottatt etterretning om at Hitler holdt på å bygge et langtrekkende missil, innså de først nå at tyskerne kunne treffe britiske mål på flere hundre kilometers avstand.
Og da meldte spørsmålet seg: Hvordan kunne Storbritannia forsvares mot de nye missilene?
Missilforsvar på tegnebrettet
General Frederick Alfred Pile foreslo å skyte ned missilene med tradisjonelt antiluftskyts. Hans første beregninger viste at hvert tyske missil måtte beskytes med 320 000 eksplosiver – et svimlende antall som ville utgjøre en stor fare for befolkningen, når tonnevis av tomme hylstre styrtet mot bakken.
Etter ytterligere beregninger mente Pile at hvert missil ville kreve bare 2000 eksplosiver, men at britene ville treffe bare 1 av 60 missiler. Før Piles teori kunne prøves ut i praksis, inntok imidlertid de allierte de tyske missilbasene i Europa.
Amerikanernes Nike Zeus-missilforsvar ble – på tross av en rekke vellykkede tester – oppgitt allerede i 1963 fordi det var for dyrt og ineffektivt.
Kappløp om å utvikle missilforsvar
Etter 2. verdenskrig falt de tyske missilene i hendene på amerikanerne og russerne, som begge gikk i gang med å utvikle et missilforsvar som kunne skyte ned fiendtlige missiler. Her var utfordringen spesielt at tidens radar- og kontrollsystemer var så langsomme at forsvarsmissilene ikke kunne rekke å bli avfyrt.
Under den kalde krigen i mars 1961 var teknologien omsider kommet så langt at Sovjetunionen under en test skjøt ned et missil, og året etter fulgte USA etter med flere vellykkede tester. Disse systemene var historiens første brukbare missilforsvar.
I tiårene etterpå fortsatte utviklingen, og systemene ble stadig mer avanserte. I dag har mange av verdens største militærmakter derfor tilgang til sofistikerte missilforsvarssystemer.
