«De rykket frem i to linjer, og skrittene deres ble raskere i takt med at de nærmet seg fienden. Fra en avstand av 1200 yards strømmet hele linjen av fiender fremover, og fra 30 jernmunner suste dødelige kuler ut gjennom en flodbølge av røyk og flammer.»
Slik lyder en av den irske journalisten William Howard Russells dramatiske passasjer om Krimkrigen (1853–1856). Selv om forfattere allerede skrev om krig i oldtiden, oppsto vår tids rapportering fra krigsområder først på 1800-tallet, og Russell blir ofte fremhevet som historiens første egentlige krigskorrespondent.
Krigen ble servert rå
Russell ble spesielt kjent for sine øyenvitneskildringer fra Krimkrigen, der han beskrev konflikten for lesere av den britiske avisen «The Times». Her kunne rystede viktorianere lese om krigens redsler uten omsvøp og være vitne til at inkompetente britiske offiserer ble hudflettet av Russell.
Irske Russell gikk dermed imot andre av datidens skribenter, som fremstilte de britiske offiserene som modige og taktisk dyktige. Gjennom Russells artikler fikk imidlertid mange briter øynene opp for hvordan nepotisme og korrupsjon hadde plassert udugelige offiserer i militære nøkkelposisjoner.
Etter 22 måneder på Krim dekket Russell også den amerikanske borgerkrigen og sepoy-opprøret i India.
Artiklene hjalp hæren
Den kritiske journalistikken var ikke uten omkostninger, og i felten ble Russells telt og eiendeler flere ganger utsatt for hærverk av britiske soldater. Dessuten var Russell flere ganger nær ved å få sparken etter press fra myndighetene, og han ble ofte fremstilt som en løgnaktig landsforræder.
Til syvende og sist var imidlertid Russells arbeid langt fra nytteløst. De kontroversielle artiklene fra Krimkrigen var en direkte årsak til at den britiske hæren gjennomgikk en radikal modernisering etter krigen.