Da våren meldte sin ankomst i 1940, klarte finnene det den mektige tyske hæren ikke kunne få år senere: De tvang Den røde armé til forhandlingsbordet.
Før fredsforhandlingene hadde Finland og Sovjetunionen utkjempet en blodig krig i over tre måneder etter at 600 000 sovjetiske soldater hadde invadert Finland 30. november 1939.
Den røde armé hadde forventet en enkel og rask seier i løpet av bare noen få uker, fordi Sovjetunionen hadde 4 ganger flere soldater, 200 ganger flere stridsvogner og 30 ganger flere jagerfly enn Finland. Men russerne oppdaget snart at finnene var både hardføre, bedre forberedt og dyktigere til å utnytte vinterlandskapet til sin fordel.
De finske soldatene kjente landskapet og var langt bedre forberedt på kamp i snøen enn de russiske styrkene.
Finland måtte avstå land
Da vinteren begynte å løsne sitt kalde grep, var Den røde armé utslitt og hadde lidd store tap. Samtidig hadde finnene begynt å gå tom for ammunisjon.
Begge parter var derfor åpne for å innlede forhandlinger om den fredsavtalen som omsider ble undertegnet 12. mars 1940. Dermed endte vinterkrigen, som hadde kostet cirka 26 000 finske og minst 125 000 sovjetiske soldater livet.
Freden kom imidlertid med en ganske høy pris for finnene. Som en del av fredsavtalen måtte de avstå rundt 13 prosent av territoriet sitt og 20 prosent av industrien sin til Sovjetunionen.
Til gjengjeld beholdt Finland sin uavhengighet, og fredsavtalen satte en stopper for Josef Stalins forsøk på å annektere nabolandet – i hvert fall for en stund. For knappe 15 måneder senere ble kampene mellom Finland og Sovjetunionen gjenopptatt.
Først etter 2. verdenskrig kom det en mer varig fred mellom Finland og Russland. En fred som bl.a. var basert på at finnene ikke motarbeidet sin mektige nabo.