Når to hærer går til krig, kan et utall faktorer avgjøre konfliktens utfall, men en tommelfingerregel blant militærstrateger sier at en angripende hær må være minst tre ganger så sterk som en hær som forsvarer seg, for å vinne krigen. Årsaken er at det ofte er langt mer fysisk, mentalt og moralsk krevende å angripe enn å forsvare seg.
Ifølge den berømte prøyssiske generalen og militærteoretikeren Carl von Clausewitz (1780–1831) vil forsyningslinjene til den offensive hæren bli strukket når hæren først går inn i fiendens territorier. Det betyr at linjene vil være sårbare for angrep, og at soldatene må bruke mer ressurser på å levere forsyninger til frontlinjen.
For den forsvarende parten i krigen vil derimot forsyningslinjene bli kortere og være relativt sikre etter som troppene faller tilbake og beveger seg gjennom egne områder. Hæren vil derfor bruke færre krefter.
I landkrig vil kunnskap om terrenget også være en avgjørende fordel for forsvarerne, som typisk bor i områdene de skal forsvare. De kjenner derfor detaljer i terrenget, noe som kan være en taktisk fordel – bl.a. elver, åser og fjell.
Napoleon invaderte i 1812 Russland med en styrke på omkring en halv million mann, men størstedelen av den franske hæren døde under felttoget.
Forsvar kan snus til angrep
Selv om forsvarerne – ifølge Clausewitz – har en fordel i krig, kan en defensiv hær likevel opptre taktisk offensivt. I så fall må soldatene forsvare seg til fiendens ressurser er oppbrukt. Da kan forsvarerne gå på offensiven og beseire den utslitte fienden.
Denne taktikken ble brukt av russerne med suksess under Napoleons felttog i Russland i 1812, da russerne stadig trakk seg tilbake og slet ut den franske hæren, før de gikk til angrep og tok seieren.
På samme måte sto Den røde armé imot tyskernes fremstøt under andre verdenskrig og slo effektivt tilbake da de tyske forsyningslinjene kollapset.
