Mørket hersker fortsatt da Saddam Husseins tropper hører en illevarslende lyd denne tidlige aprilmorgenen sør i Iran.
Året er 1982, og noen kilometer unna står fienden – den iranske hæren. Derfra kommer den rytmiske ropingen som nå bryter stillheten:
«Allahu akbar, Allahu akbar» – Gud er stor, Gud er stor.
Plutselig høres en serie eksplosjoner da den fremste bølgen av 40 000 iranere stormer mot de irakiske troppenes forsvarsverker. Det dirrer i bakken etter hvert som de løpende angriperne utløser landminene irakerne har gravd ned foran egne stillinger.
I det gryende morgenlyset kan irakerne til sin forbløffelse se at angriperne ikke er vanlige soldater. De fleste er unge gutter – enkelte så små at de knapt kan slepe med seg geværene sine. Men det de mangler i alder mer enn veies opp av dødsforakten.
I tusenvis strømmer de frem, uten å la seg avskrekke av at kameratene sprenges i fillebiter når minene eksploderer. Skrekkslagne fyrer de irakiske soldatene løs mot den enorme menneskemassen med geværene sine.
Hundrevis av dem faller, bare for å erstattes av tusenvis av andre. Ingenting kan stoppe flodbølgen av angripere, og etter få dagers kamp blir irakernes stillinger løpt over ende.
I anledning seieren hyller den iranske avisa Ettelaat i mai 1982 barnehærens innsats: «De rykket frem over minene med øyne som ikke lenger så, og ører som ikke lenger hørte. Da støvet la seg, var det ingenting igjen. Stykker av kjøtt og knokler lå spredt over ørkenen, klistret til sanden og steinene».
Martyrdøden ga fribillett til Paradis
Islam ble splittet mellom sjia og sunni da profeten Muhammeds barnebarn Hussein bin Ali ble drept i kamp mot sunnimuslimer.
Da krigen mot Irak brøt ut i 1980, utnyttet ayatollah Khomeini den historiske motsetningen mellom sunni- og sjia-muslimer til å skape en hær av frivillige martyrer.
Den avgjørende splittelsen mellom sjiaer og sunnier skjedde i år 680, da en av sjia-islams viktigste figurer, Hussein bin Ali, ble drept i byen Karbala i kamp mot en overtallig sunni-styrke.
Hussein var barnebarn av Islams grunnlegger, Muhammed, og ifølge sjiaene Muhammeds rettmessige etterfølger. Sjiaene helligholder derfor hans martyrium årlig.
Da Saddam Hussein var sunni, proklamerte Khomeini ved krigens begynnelse at Saddams angrep på Iran var en gjentakelse av det historiske slaget ved Karbala.
Ifølge Khomeini ville alle som ble drept på slagmarken i krigen mot Irak, være martyr for det sanne islam og derfor få uhindret adgang til Paradis. Det fikk sjiamuslimer fra hele Iran til å strømme til rekrutteringskontorene.
Saddam fryktet iransk revolusjon
Den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak i 1980-årene ble den mest blodige i Midtøstens nyere historie. Krigens brutalitet ble mer enn noe annet symbolisert av Irans utbredte bruk av barnesoldater.
Barn i krig var ikke noe nytt, men det iranske prestestyret gikk lenger enn noen andre før. Irans barnesoldater støttet ikke bare de regulære troppene. De utgjorde selve spydspissen i de iranske offensivene.
Barnesoldatene var den iranske ayatollah Khomeinis brutale svar på Iraks invasjon av Iran i september 1980.
Året før hadde han tatt makten i Iran etter en blodig revolusjon og kastet landets hersker, sjahen, på dør. Nå skulle Iran styres som en islamsk republikk etter strenge religiøse prinsipper.
Revolusjonen sendte sjokkbølger gjennom verden og særlig nabolandet Irak, ledet av diktatoren Saddam Hussein. Irak var en sekulær stat, men styrt hovedsakelig av sunni-muslimer, selv om flertallet av befolkningen var sjia- muslimer – som iranerne.
Saddam Hussein fryktet at det nye prestestyret i Iran skulle få sjiaene i Irak til å starte en egen revolusjon. Diktatoren bestemte derfor å utnytte uroen i Iran til å invadere landet for å fjerne prestestyret fra makten.
Virvelvindkrigen
- september 1980 angrep den militært overlegne irakiske hæren Iran over en 650 kilometer bred front. Saddam Hussein hadde kalt offensiven for Virvel- vindkrigen, fordi den ifølge han og general- ene ville være overstått på få uker.
I begynnelsen gikk angrepet som planlagt. De dårlig organiserte iranske styrkene ytte bare sporadisk motstand og trakk seg tilbake fra grenseområdet ved Shatt-al-Arab-elva til fjellene mot øst.
Men ved den søriranske byen Khorramshahr gikk Saddams invasjon nokså uventet i stå. I byen befant det seg en styrke fra Khomeinis fanatiske revolusjonsgarde, og de hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp.
I én måned greide bare 2500 revolusjonsgardister bevæpnet med lette maskingeværer å forsvare byen mot 15 000 tungt bevæpnede, irakiske soldater støttet av stridsvogner.
Først etter fire ukers kamper og rundt 8000 drepte irakiske soldater ble Khorramshahr erobret. Revolusjons-gardens fanatiske kampånd fikk Saddam Hussein til å stanse sin egen offensiv og ble samtidig et forvarsel om hva fremtiden hadde i vente for irakerne.
Golfens nye kamphaner satte i gang krigen
Saddams mål
- De fleste irakerne var sjia-muslimer. Saddam Hussein ville for enhver pris unngå at de startet sin egen revolusjon etter iransk forbilde.
- Iraks viktigste tilgang til havet var elva Shatt-al-Arab mellom Iran og Irak. Den ville Saddam ha full kontroll over.
- Saddam satset på å innta grenseområdene i Sør-Iran der Irans arabiske minoritet holdt til.
Khomeinis mål
- Det sjia-muslimske Iran skulle gjøres til Midtøstens mektigste land.
- Khomeini ville ha en global, islamsk revolusjon, der verdens sjiamuslimer reiste seg mot sine sunni-muslimske og vestlige «undertrykkere».
- Hvis Khomeini fikk etablert en ytre trussel, var det lett å knuse motstand hjemme.
Folkehær skulle knuse irakerne
Revolusjonsgarden var blitt opprettet av Khomeini året før Iraks invasjon. Medlemmene besto av dedikerte Khomeini- støtter og sterkt religiøse unge menn.
Gardens formål var først og fremst å beskytte prestestyret mot kuppforsøk. Khomeini fryktet særlig opprør i den regulære iranske hæren, som derfor systematisk ble utrensket og redusert fra 285 000 til 150 000 mann.
Da Saddam Hussein sendte sine stridsvogner inn over grensen, bestemte Khomeini derfor at ryggraden i forsvaret skulle være revolusjonsgarden.
Siden den da bare talte rundt 30 000 mann, ble det satt i gang en storstilt vervekampanje til hans nye superstyrke.
Tusenvis av militsmedlemmer ble rekruttert, særlig blant byenes proletariat, som var lette å ildne opp med religiøse branntaler og propaganda.
Å bevæpne og trene de mange nye rekruttene krevde imidlertid tid. Og for Khomeini var det nødvendig å kunne slå tilbake mot invasjonshæren raskt og massivt. Derfor fikk revolusjonsgarden i januar 1981 kommandoen over en helt spesiell milits som lynraskt kunne sendes ut på slagmarken.
Militsens navn var basij – de frivillige – og skulle med Khomeinis ord være en «20-millionermanns milits» som ville gjøre Iran uovervinnelig.
I motsetning til revolusjonsgarden, som fikk grundig trening, måtte basij-militsen klare seg med et par ukers trening. Dens styrke var først og fremst religiøs fanatisme.
Revolusjonen og den irakiske invasjonen hadde tent nasjonalismens ild i mange iranere, og styret la store krefter ned i å blåse liv i flammene.
Snart ble basij-militsens vervekontorer nedrent av menn i alle aldre, blant dem skolegutter helt ned i 12-årsalderen. Det var regimets prester – mullahene – som sto for rekrutteringen av disse.
«Mullahene kom stadig til skolen og avbrøt timene», husket barnesoldaten Samir senere.
«De fortalte oss om den ærefulle islamske revolusjonen og om ayatollahen som hadde reddet oss ut av USAs klør. Så ropte vi ‘død over Amerika, over Israel og over Saddam’ om og om igjen».
Mullahene sa det var en ære å kjempe for islam, og oppfordret guttene til å bli martyrer som Hussein bin Ali, profeten Muhammeds slektning og en av grunnleggerne av sjia-islam.
«På tv viste de en ung jypling kledd ut som soldat, med gevær og basijenes røde pannebånd,» husket Samir.
«Han fortalte hvor praktfullt det var å være soldat for islam og kjempe for friheten mot irakerne. Senere sa han at vi skulle slutte oss til ham».
Propagandaen gjorde inntrykk på Samir. Han deltok i massedemonstrasjoner midt i Teheran, der han og tusenvis av andre gutter med røde basij-pannebånd gjentok mullahenes bannbuller mot USA og Saddam Hussein.
I basij-militsens treningsleirer lærte Samir å skyte med gevær og kaste håndgranater. Til slutt ble han sendt til fronten for å kjempe.
Irak hadde over tusen stridsvogner mer enn sine iranske fiender da krigen startet.
En selvmorderisk menneskebølge
Mens iranerne mobiliserte for fullt, hadde luften gått helt ut av Saddam Husseins «virvelvindkrig».
De store tapene i byen Khorramshahr hadde skremt den irakiske diktatoren, så han satte i stedet troppene sine til å befeste de erobrede områdene med gigantiske forsvarsvoller og bunkeranlegg i håp om at iranerne ville gi opp å ta dem tilbake igjen.
Det lå ikke i iranernes planer. I slutten av 1981 iverksatte de det første av en rekke kjempeangrep. Offensiven, som fikk kodenavnet Operasjon Veien til Jerusalem, hadde den okkuperte iranske byen Bostan som mål.
- november angrep 80 000 ekstatiske revolusjonsgardister og basij-krigere, blant dem unge skolegutter.
Soldatene var så ivrige at de ikke engang avventet hærens planlagte artilleribeskytning av fiendens stillinger, før de stormet til angrep og fullstendig overrumplet irakerne både når det gjaldt antall og dødsforakt.
Offensiven ble krigens første såkalte «menneskebølgeangrep». Som en irakisk offiser uttalte til nyhetsmagasinet Der Spiegel i 1982:
«Du kan skyte den første bølgen og den neste. Men snart hoper likene seg opp, helt til du bare vil skrike og løpe bort. Det er jo tross alt mennesker».
Slaget ved Bostan krevde 30 000 iranske ofre, de fleste fra basij-militsen. Men for prestestyret var seieren beviset på at taktikken virket.
Revolusjonsgarden hadde blant annet et motorsykkelkorps som jaktet irakiske stridsvogner.
Khomeinis militser var fryktløse
Revolusjonsgarden
I de kaotiske månedene etter revolusjonen måtte ayatollah Khomeini ha en betrodd styrke som kunne ta opp kampen med rivaliserende grupper og militæret i tilfelle kuppforsøk.
Svaret ble revolusjonsgarden, som ble rekruttert blant Khomeinis støttespillere og unge menn fra storbyene.
Da krigen brøt ut, fikk de i oppgave å rekruttere og lede den frivillige basij-militsen. I 1985 talte revolusjons- garden 250 000 mann.
Basij-militsen
Det iranske prestestyret ville lære opp Irans masser i våpenbruk og blind tro på regimets krigerske versjon av islam. I den anledning ble basij-militsen opprettet.
Den rekrutterte særlig fattige fra landsbygdene og byproletariatet, og de ble brukt som kanonføde i masseangrep under krigen.
I 1985 hadde basij rundt 600 000 krigere. Militsen eksisterer fortsatt og ble blant annet i 2009 brukt til å nedkjempe iranske demonstranter.
Guttekropper ryddet minefelter
I mars 1982 erobret 120 000 basij-krigere, revolusjonsgardister og regulære tropper området rundt byene Dezful og Shush.
Iranerne sto bare fem kilometer fra grensen, men ifølge en iransk oberst, som den britiske journalisten Robert Fisk intervjuet ved fronten, hadde hæren bare som mål å presse irakerne ut av Iran:
«Troppene våre kunne krysse den siste elva, men imam Khomeini vil ikke la dem», forklarte obersten mens offiserene hans og en mullah etter hver setning i kor messet: «Gud er stor. Ned med USA. Ned med Sovjet».
Journalisten fikk deretter et intervju med en 14 år gammel basij-kriger som ivrig fortalte hvordan han hadde mistet to jevnaldrende venner under slaget, og at han hadde grått av skuffelse da avreisen til fronten var blitt utsatt. Til guttens lettelse rakk han imidlertid å komme med i det blodige angrepet.
Bare en måned senere innledet iranerne den endelige offensiven. Operasjon Jerusalem skulle blant annet ta tilbake byen Khorramshahr, som irakerne hadde kjempet så hardt for å sikre seg.
Saddam Husseins enheter hadde bygd opp et enormt forsvar i området, med voller, bunkere og landminer. Basij-militsen ble derfor sendt inn i minefeltene for å rydde vei for de regulære troppene.
«Noen ganger viklet barna seg inn i tepper før de rullet over minefeltene, slik at kroppene deres ikke skulle spres for vidt til at de kunne bli samlet opp og vist frem i kister», skrev den iranske avisen Ettelaat etter slaget.
- mai 1982 knuste iranske tropper den siste motstanden og inntok Khorramshahr. Dermed hadde de mot alle odds presset samtlige irakiske tropper ut av Iran.
Nederlaget fikk Saddam Hussein til å prøve å få i stand en fredsavtale med prestestyret. Men seierene hadde fått Khomeini til å forandre mening. Nå skulle martyrhæren hans invadere selve Irak og avsette diktatoren.
Iran ofret alt for seieren
De iranske styrker kunne ikke matche Saddam Husseins soldater verken i antall eller våpen. Men offerviljen var enorm, og etter tre storoffensiver hadde de presset irakerne tilbake over grensen med en flodbølge av revolusjonsgardister og basij-soldater.
«Veien til Jerusalem»
November-desember 1981 Rundt 80 000 topp motiverte soldater fra revolusjonsgarden stormer frem mot en irakisk divisjon i Sør-Irans regntunge vinterlandskap og gjenerobrer byen Bostan. Offensiven, kalt «Veien til Jerusalem», koster 30 000 iranske soldater livet.
«Ubestridelig seier»
Mars 1982 Etter et overraskelsesangrep med stridsvogner styrter rundt 70 000 militskrigere fra revolusjonsgarden og basij-militsen mot de irakiske stillingene ved byene Dezful og Shush.
Militskrigerne støttes av 50 000 regulære soldater, og etter seks dagers kamper er irakerne omringet og må overgi seg. 400 irakiske tanks ødelegges, og 20 000 soldater tas til fange.
Rundt 70 000 basij-krigere kjempet ved Dezful – mange av dem barn.
«Jerusalem»
April-mai 1982 Med nærmere 70 000 mann fra revolusjonsgarden og basij driver iranerne de irakiske styrkene ut av området rundt byen Susangerd.
Deretter rykker de mot regionens hovedby, Khorramshahr, som inntas etter to dager. Med det er de siste irakiske styrkene i Iran slått.
12 000 irakiske soldater ble fanget ved byen Khorramshahr.
100 000 skolegutter ved fronten
Khomeinis nye plan var å erobre det sjia-dominerte Sør-Irak, der landets nest største by, Basra, lå.
Sommeren 1982 gjennomførte de iranske troppene fem store offensiver for å nå byen, men ble slått tilbake av irakerne, som nå hadde fordelen av å kjempe på eget territorium. Prestestyret måtte erkjenne at de trengte flere fotfolk.
Rekrutteringen av gutter til basij-militsen tok derfor for alvor fart i løpet av 1983. I slutten av året kunne Irans undervisningsminister dermed stolt fortelle at mer enn 100 000 skolegutter og 30 000 lærere hadde vært i kamp.
«Det fins ingen skole eller by som ikke får ta del i den gleden det er å føre krig eller drikke dødens utsøkte eliksir», skrev avisen Ettelaat begeistret og brakte hyppig propagandabilder av nesten tomme klasselokaler.
Basij-barnesoldatene ledet sammen med revolusjonsgarden an i de iranske offensivene. En av basij-kjemperne, en gutt på bare 13 år med én måneds opplæring bak seg, ble tildelt sitt første militære mål på et jorde nordøst for Basra.
Sammen med en gruppe gamle menn og tusenvis av andre gutter skulle han – bevæpnet med et gevær og to håndgranater – lede an i et forsøk på å erobre en hovedvei nær Basra.
«Da vi kom opp på toppen av en bakke, begynte vi å løpe ned mot den fiendtlige stillingen på den andre siden. Jeg var ikke redd lenger. Vi ropte ‘Allahu Akbar’ i kor mens vi løp, og jeg kunne se soldatene foran oss – en lang rekke av hjelmer. Så begynte de å skyte. Folk falt overalt rundt meg, men jeg bare fortsatte å løpe og rope».
Gutten ble til slutt truffet av en kule i beinet og tatt til fange. Igjen og igjen prøvde basij-militsen uten større hell å bryte irakernes linjer med masseangrep.
«De ropte ‘Allahu Akbar’, og det kom bare flere og flere, og vi fortsatte å skyte. Vi svingte våre 50-millimeter maskingeværer rundt som en ljå. Mine menn var 18, 19 – noen år eldre enn disse barna. Jeg har sett dem gråte. Noen ganger måtte offiserene sparke dem tilbake til geværene sine», erindret en irakisk offiser, som også hadde opplevd et uvanlig angrep:
«En gang kom noen iranske barn syklende mot oss. Mennene mine satte i å le. Men så begynte barna å kaste håndgranater, og da lo vi ikke lenger. I stedet begynte vi å skyte».
Tusenvis av iranske frivillige mistet livet på slagmarken. Her sørger en iransk soldat ved siden av liket av sin drepte bror.
Barn anførte storoffensiv
Iranerne mistet rundt tre ganger flere soldater enn irakerne under offensivene i 1983, men vant ikke særlig mye terreng. Likevel insisterte det iranske styret på å fortsette masseangrepene. I 1984 fulgte nye storoffensiver med barnesoldater i forreste rekke.
Under årets viktigste offensiv, Operasjon Kheibar, var 57 prosent av de iranske soldatene skolebarn. I gummibåter og prammer krysset de våtmarkene nord for Basra.
«Vi fryktet ingenting, for en ti-åring forstår ikke hva han gjør når han løper frem mot fiendtlige soldater», fortalte en gutt senere. Han var en av de heldige som ble satt fri.
Basij-militsens største triumf var erobringen av de kunstige Mainun-øyene midt i et av Iraks viktigste oljefelt. Men hæren greide ikke å rykke artilleristøtte frem etter de lett bevæpnede basij-kjemperne og revolusjonsgardistene, så irakerne slo tilbake. En iransk barnesoldat husket senere:
«Etter en stund rykket en mengde irakiske stridsvogner innenfor skuddvidde og begynte å bombardere oss – i tre dager og tre netter. Av 1200 mann tror jeg at bare 34 overlevde».
De bitre kampene på våtmarkene våren 1984 involverte 250 000 kjempende på hver side, og irakerne grep til brutale midler for å slå tilbake iranerne. Kamphelikoptre feide over sumpene og meiet ned Khomeinis tropper med raketter og maskingeværkuler.
Irakerne brukte både sennepsgass og nervegassen sarin mot fienden. Ett sted ble iranske soldater «grillet» i hjel da irakerne demonterte høyspentledninger og satte strøm på sumpene.
Til sammen krevde offensiven opp mot 25 000 iranske liv. Rundt 10 000 barn ble drept, såret eller tatt til fange.
Iraks fangeleirer var fulle av iranske basij-gutter, som hadde fått lemmer sprengt av i minefelt.
Khomeini nektet å la barnekrigsfanger komme hjem
Over 30 000 iranere endte i krigsfangeleirer under Iran-Irak-krigen – mange av dem barn fra basij-militsen. De var de heldige:
«Jeg er glad for at jeg ble tatt til fange, selv om det er hardt å leve i en fangeleir. Men alt er bedre enn å dø», innrømmet en ung krigsfange i et intervju i 1987.
Røde Kors var blant dem som prøvde å få barnekrigsfangene løslatt. I 1983 fikk organisasjonen irakerne til å la en gruppe barn dra hjem.
Men Irans åndelige leder, ayatollah Khomeini, nektet og skrev iskaldt til Røde Kors: «De er ikke våre barn. Våre har reist til Paradis».
Først i 2003 – like før USAs invasjon av Irak – utvekslet Iran og Irak de siste krigsfangene.
Iranere ga opp masseangrep
Selv om iranerne greide å holde på de kunstige Mainun-øyene og enkelte andre erobringer, var Kheibar-offensiven en fiasko.
Saddam Husseins soldater forsvarte intenst fedrelandet, og snart måtte selv de mest herdede mullahene innse at de unge basij-soldatenes martyrium var nytteløst.
Masseangrepene ebbet gradvis ut til fordel for mer tradisjonelle angrepstaktikker.
De neste årene bølget krigen frem og tilbake med store tap på begge sider. Men en avgjørende seier kunne ingen av partene levere.
Khomeini avslo imidlertid alle fredsforslag, frem til hans nærmeste støttespillere endelig i 1988 overbeviste den gamle ayatollahen om at selve revolusjonen var truet.
- juli 1988 sendte Iran et brev til FN der regimet aksepterte en våpenhvile. Tre dager etter ble Khomeinis tale lest opp på radioen: «Ulykkeligvis lever jeg fortsatt. For meg ville det ha vært lettere å akseptere døden og martyriet».
Året etter døde den gamle ayatollaen, og først i 1990 underskrev de to landene en formell fredsavtale. Krigen hadde da krevd opp imot én million liv. Hvor mange barnesoldater som mistet livet, er uvisst, men eksperter gjetter på minst 100 000.
Krigen flyttet ingen grenser, men både Saddam Hussein og det iranske prestestyret satt enda tryggere på makten enn da krigen begynte.
USAs luftvåpen slo nådeløst til mot Iraks hær under befrielsen av Kuwait.
Gjeld førte til ny krig
Saddam Hussein angrep i 1990 Kuwait, som hadde lånt ham enorme summer til å føre krig mot Iran.
Under Saddam Husseins krig mot Iran hadde en rekke sunni-muslimske golfstater gitt ham gigantiske lån til våpenkjøp.
Mange av golfstatene så nemlig – som Hussein – det sjiamuslimske Iran som en stor fare. Da krigen sluttet i 1988, krevde golfstatene imidlertid lånene innfridd.
Saddam Hussein ble rasende over kravet. Irak hadde betalt krigen med blod, og nå falt hans allierte ham i ryggen. Blant de landene som krevde penger, var det vesle, men ekstremt oljerike Kuwait.
Hussein hadde ingen penger, men en av regionens største styrker og bestemte derfor å løse problemet på en radikal måte. I 1990 inntok troppene hans Kuwait, fast overbevist om at USA ikke ville blande seg.
Saddam Hussein kunne ikke ha tatt mer feil. 17. januar 1991 angrep USA, støttet av 34 koalisjonsland, de irakiske styrkene og drev dem ut av Kuwait på seks uker.