Piloten George L. Jones er dypt konsentrert. Han presser sitt F-86 Sabre jetfly inn i et steilt dykk ned mot virvaret av fiendtlige fly i luftrommet over det nordvestlige Korea.
Skrått bak seg har den 33 år gamle newyorkeren sin wingman, Richard Pincoski, og de to pilotene vet at angrepet er avgjørende for å redde et amerikansk bombefly fra fiendens MiG-15 jagerfly.
Den 2. november 1951 har flyene til oppgave å bombe flere jernbanestasjoner og forsyningslagre i Nord-Korea – og Jones leder eskorten. Piloten vet at han starter en kamp på liv og død når han med sin wingman i ryggen dykker mot en MiG-jager som forfølger et av de amerikanske bombeflyene.
George L. Jones gir full gass, men vurderer at han ikke klarer å komme på skuddhold av motstanderen i tide. På lang avstand avfyrer Jones derfor en salve som får fienden til å dreie av og gi opp angrepet på bombeflyet.
Jones fortsetter jakten og nærmer seg MiG-flyet mens de to jetflyene ligger nærmest sidelengs i den skarpe svingen. Plutselig har Jones fienden i siktet, og han trykker umiddelbart på utløseren. F-86-flyets seks maskingeværer hamrer løs, men skuddene treffer ikke målet fordi fienden har kastet flyet sitt ut i en hissig krenging i siste øyeblikk.
Amerikaneren justerer raskt siktet, og like etter kan han jublende se gnistene velte ut fra MiG-flyets hale.
Jones’ begeistring faller imidlertid raskt, for MiG-flyet fortsetter å fly – og selv har han gått tom for skudd. Pincoski overtar forfølgelsen, men han har også snart brukt opp sin ammunisjon.
Jones bestemmer seg for å ta en stor sjanse – for fienden vet ikke at hans magasiner er tomme. MiG-flyet har mistet mye fart, og Jones setter etter ham.
Idet han nærmer seg, velger piloten i det forfulgte flyet å unnvike nedover – en manøver som den sønderskutte maskinen ikke takler. Sekunder etter melder vingmannen Pincoski over radioen at fienden «har skutt seg ut» med katapulten – nøyaktig som Jones hadde håpet.
Jones og Pincoski redder ikke bare et bombefly fra å bli skutt ned 2. november 1951, de får også satt et av fiendens sterke MiG-15 jagerfly ut av spill. Trefningen var imidlertid langt fra den første luft-duellen som ble utkjempet under Koreakrigen (1950-1953).
Kampene i luftrommet kom til å spille en helt avgjørende rolle for krigens utfall.
Amerikanerne stilte med ca. 90 prosent av FN-troppene i Korea.
Korea ble den kalde krigens første kamparena
Etter 2. verdenskrig delte Sovjet-unionen og USA den koreanske halvøya i to langs 38. breddegrad.
I juni 1950 rykket det kommunistiske Nord-Korea likevel inn i Sør-Korea, som var ledet av den demokratisk valgte Syngman Rhee.
På få dager vokste krigen til en internasjonal konflikt som involverte USA, Sovjetunionen og Kina.
«Angrepet på Korea gjør det klart at kommunismen har gått over til bruk av væpnet invasjon,» lød det fra USAs president Harry Truman den 27. juni 1950.
Samme dag ga FN mandat til at medlemslandene kunne hjelpe med å befri Sør-Korea. Anført av USA gikk Vesten inn i krigen.
Plutselig var den koreanske halvøya forvandlet til den kalde krigens første slagmark.
Kim Il-Sung angriper naboen
Den koreanske halvøya hadde vært delt i to stater siden slutten av 2. verdenskrig, da diktatoren Kim Il-Sung tok makten i nord mens sør fikk en demokratisk valgt regjering.
Av de to statene var Nord-Korea den sterkeste rent militært, og Kim Il-Sung bestemte seg for å gjenforene nasjonen under sitt lederskap: Den 25. juni 1950 krysset styrkene hans 38. breddegrad, som markerte grensen mot Sør-Korea.
På kort tid tvang nordkoreanerne den svake sørkoreanske hæren ned til den sørligste delen av Koreahalvøya, men den nyopprettede organisasjonen FN – anført av USA – grep inn og snudde krigens gang.
I slutten av september 1950 fikk FN-styrken og sørkoreanerne presset nordkoreanerne tilbake til 38. breddegrad – bl.a. med hjelp fra oven.
I motsetning til det propelldrevne nordkoreanske flyvåpenet hadde amerikanerne nye fly med jet-motorer. Flyene F-80 «Shooting Star» og F-84 «Thunderjet» var blitt utviklet på slutten av 2. verdenskrig. Nord-Koreas fly var sjanseløse mot dem.
FN-styrkenes offensiv på landjorden beveget seg mot nord og kom fram til Yalu-elven, som markerte grensen mellom Nord-Korea og Kina, mot slutten av oktober.
Den nye, militære trusselen fikk kineserne til å gå inn i krigen på Nord-Koreas side.
Mao Zedongs hær presset FN-styrkene på landjorden, men til en viss grad også i luften. Kinas flyvåpen hadde en samarbeidsavtale med Sovjetunionen, der rutinerte russiske piloter skulle trene kineserne.
Enda viktigere var det at russerne ga kineserne tilgang til den nyeste teknologien sin.
MiG-15 og F-86 Sabre var jevnbyrdige motstandere
Teknisk sett var russernes og amerikanernes jetfly i samme klasse, men maskinene hadde hvert sitt fortrinn under luftkampene.
F-86 Sabre
6 M3 rowning maskingeværer leverte 1200 skudd i minuttet. Ammunisjonen besto av panserbrytende prosjektiler.
F-86 Sabre
Kikkertsiktet på innsiden av cockpit-vinduet hadde innebygd radar, noe som var en teknisk nyvinning. Flyet hadde også katapultsete.
F-86 Sabre
Bomber kunne monteres under vingene slik at flyet fungerte som en jagerbomber. Både alminnelige bomber og beholdere med napalm kunne tas med.
F-86 Sabre
Turbojetmotoren General Electric J47 på 26,3 kilonewton ga F-86 Sabre en imponerende toppfart på 1106 km/t på havnivå – en fart som ble en smule redusert i høyere luftlag.
F-86 Sabre
Bremseklaffer på bakpartiet kunne slås ut under luftkamp for å foreta en kraftig oppbremsing som skulle riste av seg fienden.
MiG-15
Flyets våpen – en 37-mm maskinkanon og to 23-mm maskinkanoner – satt i nesepartiet og kunne senkes, noe som gjorde det lettere å lade og vedlikeholde dem.
MiG-15
Katapultsetet skjøt piloten ut med så mye kraft at han gikk klar av maskinens haleror.
MiG-15
Turbojetmotoren Klimov VK-1 med sine 26,5 kilonewton gjorde at MiG-15 hadde en formidabel akselerasjonsevne samt en toppfart på 1.107 km/t.
MiG-15
Raketter eller bomber på 100 kg kunne monteres under vingene så jetjageren kunne bombe mål på bakken.
MiG-15
Pilformede, bakovervendte vinger økte jetflyets fart og ga det større manøvreringsevne enn de tidlige jetflyene med rette vinger. Ideen til vingeformen kom fra beslaglagte tyske flytegninger fra 2. verdenskrig.
Nytt vidunderfly inntar Korea
Brorparten av FN-pilotene var amerikanere, og i krigens første måneder hadde de utnyttet sin overlegenhet i luften til å bombe løs på Nord-Korea. Toktene føltes som en lek for pilotene.
«Tog var de beste målene. Når man traff et, følte man seg som verdens herre,» forklarte en amerikansk pilot.
Under angrepene svermet eskorten av amerikanske jetjagere rundt bombeflyene som arbeiderbier rundt dronningen. En tidlig morgen i november var en amerikansk B-29 Superfortress derfor omringet av flere F-80-jagere da bombeflyet nærmet seg dagens mål – en flybase i Nord-Korea.
Plutselig ble B-29-flyet truffet helt ut av det blå, og sekundet etter strøk et jagerfly forbi amerikanerne i rasende fart. Farten var så høy at ingen av amerikanerne hadde noen sjanse til å identifisere den fiendtlige jageren.
De eskorterende jetjagerne satte straks etter det mystiske flyet, men på bare få sekunder ble det til en liten, ubetydelig prikk i horisonten.
Luften suges inn i jetmotoren, presses sammen av en kompressor og tilsettes petroleum. Blandingen antennes og uvider seg voldsomt. Slik skapes framdriften.
USAs herredømme i luften vakler
Rapporten fra besetningen på B-29-flyet, som slapp unna med ubetydelige skader etter angrepet, ga de amerikanske generalene grå hår.
Beskrivelsen av angrepsflyet passet ikke på noe fly som opererte i Korea, men etterretningen slo fast at det måtte være snakk om en sovjetisk MiG-15 jetjager. Det var et fly som amerikanerne visste var overlegent alle FNs innsatsfly i Korea.
MiG-15 var oppkalt etter makinens konstruktører Artjom Mikojan og Mikhail Gurevitsj og var et teknisk russisk vidunder. Flyets jetmotor sikret en toppfart på over 1000 km/t, og den lette konstruksjonen gjorde at det kunne stige raskere enn noe annet fly.
Maskinens muskler var en åpenbaring for pilotene: «MiG-15-flyet oversteg alle våre forventninger. Et lite dytt på gasshåndtaket skjøt flyet av gårde som en pil, og på få sekunder steg det opp. Høydemåleren talte lynraskt flere titalls meter,» fortalte en russisk pilot.
I første omgang satte Sovjetunionen inn ca. 50 MiG-fly som ble fløyet av kinesiske og russiske piloter. Pilotenes oppdrag var ikke å angripe amerikanernes jagerfly men å gå etter de svære B-29-flyene slik at bombeflyene ikke kunne slippe lasten sin over Nord-Korea.
Den 9. og 10. november 1950 skjøt MiG-fly ned to B-29-fly, og i resten av den måneden ble ytterligere fem av de gigantiske bombeflyene satt ut av spill. Situasjonen var klar for FN-styrken: De amerikanske pilotene var sjanseløse mot fiendens nye jager, og det gikk ut over kampmoralen.
«MiG-15-flyet oversteg alle våre forventninger.» Russisk pilot om MiG-15-flyet.
«Vi F-84 eskortepiloter var skikkelig nedstemt fordi vi ikke kunne holde MiG-flyene unna,» uttalte den amerikanske piloten Edward F. Unser.
MiG-flyene angrep som regel ovenfra. I et forsøk på å kontre de farlige dykkene fra oven begynte amerikanerne å bruke en taktikk kalt «top cover».
Forsvaret gikk ut på at eskortejagerne fløy i fire forskjellige høyder over bombeflyene. Jagerne i det øverste laget befant seg i 35.000 fots høyde mens de tre andre gruppene befant seg i lag helt ned til 15.000 fot.
Når pilotene høyest oppe så fiendens MiG-fly dykke med noe nær lydens hastighet, varslet de flyene lenger nede over radioen. På den måten kunne de rekke å reagere på fiendens lynraske fly og rette ild mot dem når de nærmet seg.
Taktikken i seg selv var likevel ikke tilstrekkelig – pilotene måtte også ha nytt materiell. Heldigvis hadde amerikanerne et trumfkort på hånden.
Jegeren gikk selv raskt i fellen
Leader og wingman deler seg
Normalt fløy pilotene i par med en leader (fører) og en wingman, som beskyttet føreren. En klassisk unnvikelsesmanøver for et forfulgt pilotpar gikk ut på at leaderen svingte til høyre og oppover mens hans wingman svingte til venstre og stupte nedover.
I denne situasjonen måtte fienden på brøkdelen av et sekund velge hvilket av de to flyene han ville forfølge.
Så fort han hadde valgt, snudde flyet som ikke ble forfulgt rundt og la seg inn bak fienden. På den måten ble den opprinnelige angriperen tvunget på defensiven.
Pilotene lager en sandwich
En annen måte å snu forsvar til angrep på var at leaderen svingte ut til siden.
Ved å foreta denne manøveren satset leaderen på at fienden rent instinktivt ville følge etter ham.
Leaderens wingman fulgte nøye med på situasjonen: Hvis fienden fulgte føreren, krevde manøvren nemlig at han straks tvang flyet sitt rundt og tok opp forfølgelsen av fienden. Hvis taktikken gikk etter planen, endte fienden i en såkalt sandwich, der han var i overhengende fare for å bli skutt ned.
USA svarer med superfly
Mens de sovjetiske flykonstruktørene hadde utviklet MiG-flyet på slutten av 1940-tallet, hadde amerikanerne også jobbet hardt for å få et super-jetfly i lufta. Resultatet var F-86 Sabre, som piloten James Low beskrev som «et vakkert fly som nesten svøpte seg rundt piloten».
Allerede i slutten av november 1950 seilte amerikanske hangarskip mot Nord-Korea med flunkende nye F-86-fly. Flyene ble fraktet til Kimpo-basen rett sør for 38. breddegrad.
Her bodde pilotene i brakker som ikke holdt vinterkulda ute. De var ivrige etter å komme i gang om morgenen slik at de kunne få i seg varmen.
Pilotene ble instruert under morgenbriefingen – som oftest eskorteflyging eller jagerkamp-patrulje. Flyene tok av med et halvt minutts mellomrom.
Mens hærene på landjorda nesten gjenopplevde 1. verdenskrig og dens tradisjonelle skyttergravsslag, var pilotene midt i en teknologisk og taktisk revolusjon der de skjøt over himmelen i sine jetjagere. Den 17. desember 1950 møttes Sabre og MiG for første gang i kamp.
Oberstløytnant Bruce Hinton ledet fire F-86-fly som skulle lokke fienden ut i en «dogfight» – amerikanernes betegnelse for nærkamp i luften.
Derfor fløy Hinton og hans tre kolleger i lav fart som om de var de velkjente F-80-erne – lette ofre for MiG-jagerne. Trikset var en suksess.
Amerikanerne støtte på fire MiG-jagere som ikke ante uråd før pilotene i F-86-flyene satte opp farten og manøvrerte seg bak dem. De overraskede fiendene delte seg for å slippe unna, men Hinton tok opp forfølgelsen av det ene MiG-flyet.
Da han var innenfor 300 meters avstand åpnet han ild. MiG-flyet mistet fart mens røyken veltet ut av hull i skroget.
Hinton avfyrte enda en salve og så «lange, voldsomme flammer omslutte hele flyet», før motstanderen gikk i spinn mot bakken.
Hinton hadde vunnet F-86-flyets første luftduell mot en MiG. Men kampen om luftrommet over Korea hadde bare såvidt startet.
Pilotene prøvde å plassere seg i halen på motstanderne for å skyte dem ned.
Kommunistene ruster kraftig opp
Amerikanernes Sabre F-86 fikk verken russerne eller kineserne til å vakle. MiG-jagerne var på samme nivå, og fra november 1950 til mai 1951 rustet kommunistene kraftig opp sin flyflåte: De gikk fra å disponere 50 jetjagere til 445.
MiG-flyene opererte fra baser som lå trygt på kinesisk side av Yalu-elven som markerte grensen til Nord-Korea. FN-pilotene hadde nemlig ikke mandat til å fly inn i kinesisk luftrom, og de sovjetiskbygde flyene kunne stå trygt parkert rett over grensen.
Herfra kunne de raskt nå inn over det nordvestlige Nord-Korea, som snart fikk navnet «MiG Alley» (MiG-alleen) – fordi de russiske jetflyene stort sett bare angrep her.
De nye MiG-flyene påførte amerikanerne alarmerende tapstall høsten 1951. Det hele kulminerte tirsdag 23. oktober, da ni amerikanske B-29-bombefly med en eskorte på 34 F-86-fly og 55 F-84-fly var på vei mot den nordkoreanske flybasen Namsi.
Så snart de russiske radarsystemene registrerte flåten av fiendtlige fly, lettet hele 84 MiG-maskiner – primært med sovjetiske piloter om bord. Major Dmitrij Oskin ledet en eskadrille på 18 jagerfly som raskt fikk kontakt med fienden.
Den 31 år gamle majoren gikk først til angrep på en F-86, men innstilte jakten da hans wingman meldte om «store krabater til høyre» – russernes betegnelse for B-29-bombeflyene.
«Til alle: Angrip de store krabatene!» meldte Oskin over radioen. Deretter dreide han rundt og fyrte av en salve fra flykanonene mot et B-29-fly, som tok fyr. Samtidig tok majorens wingman Dmitrij Samoylov seg av en amerikansk F-84 som prøvde å angripe Oskins jager bakfra.
Etter en voldsom luftkamp – der Oskin med klinisk presisjon satte enda en «stor krabat» ut av spill – vendte russerne nesene hjemover med nesten tomme drivstofftanker.
I alt mistet amerikanerne seks B-29-fly denne dagen i oktober, som senere ble omtalt som «svart tirsdag».
Luftslaget var Koreakrigens største og viste at ikke engang en stor flåte av eskortefly kunne sikre bombeflyene mot MiG-jagerne.
Resten av krigen fløy Superfortress-flyene derfor bare om natten.
Med 22 nedskutte fly hadde major Nikolaj Sutjagin flest luft-seire i krigen.
Stalin sendte piloter i kamp
Etter at FN-koalisjonen i starten av Korea-krigen satte Nord-Koreas flyvåpen ut av spill, besluttet Stalin å komme sin kommunistiske allierte til unnsetning.
Offisielt var det ingen sovjetiske piloter på plass i Nord-Korea, for Stalin ønsket ikke å fremprovosere en krig mot USA. De russiske pilotene kledde seg derfor i kinesiske uniformer i et forsøk på å skjule sin egentlige bakgrunn.
MiG-pilotene fikk streng instruks om å benytte innlærte kinesiske setninger når de snakket med hverandre over radioen. Men instinktet overtok når luftkampene raste i nesten 1000 km/t, og russerne slo over på morsmålet når de kommuniserte.
Amerikanerne fanget opp radiosignalene og forsto hva som foregikk.
Men heller ikke USA ønsket en 3. verdenskrig, og fra politisk hold ble det besluttet å holde på russernes hemmelighet.
Jetpiloter får seire på hjernen
Å droppe store bombetokt i dagslys var en fornuftig beslutning som reduserte flytapene merkbart.
Amerikanerne fortsatte likevel å bombe med jagerbombefly på dagtid. Det skjedde bl.a. 2. november 1951, da George L. Jones og Richard Pincoski lyktes i å forsvare en gruppe jagerbombere.
Deres felles nedskyting av en MiG den dagen ga hver av dem en «halv seier» som ble ført inn i statistikken.
Alle piloter drømte om fem seire som offisielt gjorde dem til et flyger-ess. Men de amerikanske pilotene var under tidspress: Normalt tjenestegjorde de bare i seks måneder før de ble hjemsendt og erstattet av et nytt kull.
All ventetid på bakken føltes derfor lang. Kimpo-basen var et trøstesløst sted omgitt av rismarker, og det var ikke annet å gjøre enn å spille poker og gin rummy – gjerne om penger, siden lønna var ganske god: 60 dollar i måneden pluss to flasker Old Methusalem whisky.
Av samme grunn var de unge pilotene begeistret når de endelig skulle i aksjon. Ofte måtte de nøye seg med å fly patruljer, som varte fra 45 til 90 minutter, og da var det langtfra sikkert at de kom i kamp. 26 år gamle James Low fra California var en av få som var så heldig å få en seier første gang han var oppe.
«Jeg elsket alt – flyvningene, nedskytingene. Jeg var for ung til å tenke over den politikken som lå bak. Vi var her utelukkende for å utføre en jobb,» uttalte Low etter krigen.
«Du trenger ikke være gal for å være jagerpilot, men det hjelper.» Mottoet i 4th Fighter Wing
For Sabre-pilotene var det aller største å få has på en MiG. Besettelsen med å nedlegge fiendens jetfly var så stor at den internt ble omtalt som «MiG Madness» (MiG-vanvidd).
Pilotene var villige til å strekke seg så langt for å få en MiG på CV-en at de til tider glemte all fornuft og kastet seg ut i risikable manøvrer. Det skjedde for eksempel med Joe Cannon og Iven «Kinch» Kincheloe, som spottet tre av fiendens jagere ved Yalu-elven 2. april 1952:
«Vi dykket mot dem. Kinch skjøt ned en av dem mens vi tordnet gjennom den fordømte formasjonen deres. Det var ikke det klokeste vi har gjort. Jeg var så nær ved å kollidere med en MiG at jeg kikket piloten rett i ansiktet og så at han hadde stoffhjelm på seg!» fortalte Joe Cannon.
I vrimmelen av amerikanske og russiske jetjagere klarte Cannon også å snike seg inn bak en MiG, som han satte i brann med en tre-sekunders-salve. Men bikkjekampen var ikke over:
«I samme øyeblikk ropte Kinch: ‘Drei til venstre!’ Jeg tok en hard sving og snudde hodet for å se hvem som var etter meg, men alt gikk opp i flammer. MiG-piloten fortsatte med å skyte oksygenmasken av ansiktet mitt, dele den ene vingen i to og gjennomhulle haleroret.»
På mirakuløst vis – og kun takket være landsmannens støtte – holdt Cannon jetjageren i luften og reddet livet.
Cannon og Kincheloes «MiG Madness» hadde tross alt føyd to seire til statistikken.
Kommunistene mangler trening
Tallene så generelt gode ut for FN-pilotene i 1952 og 1953, og det til tross for at amerikanerne disponerte ca. 150 Sabre-fly mot fiendens 800 MiG-fly.
Vendepunktet skyldtes at mange av de erfarne russiske pilotene fra høsten 1951 enten var døde eller hjemkalt.
Erstatningen var primært kinesiske og nordkoreanske noviser som manglet både trening og erfaring. Amerikanerne og deres FN-kamerater fikk derimot grundig opplæring før de ble sendt av gårde til Korea.
Treningen av Sabre-pilotene besto av en masse presisjonsskyting og luftduelltrening, som var helt avgjørende når kampene ble utkjempet i 1000 km/t. I de nye jetflyene gikk det bare 11 sekunder fra pilotene så hverandre på fem kilometers avstand til de tørnet sammen.
Hjernen måtte tenke raskt, og det krevde store mengder trening under massivt press.
Allerede i 1951 slo en amerikansk rapport fast at minst halvparten av fiendens piloter var «ute av stand til å kontrollere MiG-15-flyet». Og antallet dårlige piloter steg fortløpende.
«MiG-flygernes taktikk var så dårlig at man skulle tro de var på treningstur», uttalte piloten John Glenn i 1953. Han ble senere astronaut og første amerikaner i bane rundt jorda.
I tillegg til god taktikk mente de amerikanske jetpilotene selv at deres pågående metoder og mot var viktig for suksessen. De unge pilotene ville gjerne vise seg fram og tok derfor ledelsen i luftduellene.
Djerve angrep forutsatte imidlertid is i magen, og mottoet i 4th Fighter Wing, som George L. Jones og James Low tilhørte, lød som følger:
«Du trenger ikke være gal for å være jagerpilot, men det hjelper.»
Våpenhvile stopper jetkrigen
Amerikanernes dominans i luftrommet i 1953 fikk avgjørende betydning for at Kim Il-Sung til slutt var mør nok til å akseptere en våpenhvile i juli. I praksis innebar avtalen at Korea ble delt i to stater langs 38. breddegrad.
FN-troppene og sørkoreanerne nede på bakken hadde nytt godt av den taktiske luftstøtten, og soldatene poengterte ofte at hæren ikke kunne ha gjenerobret Sør-Korea uten den konstante svermen av amerikanske bombefly og jagerfly på himmelen.
FN-alliansens fly fløy hele 1.040.708 oppdrag gjennom krigens tre år. Flyvåpenets sjefer var heller ikke i tvil om at de siste store toktene i mai og juni 1953 hadde vært avgjørende.
Da bombet flyene flere demninger som var livsviktige for at nordkoreanerne skulle kunne vanne rismarkene sine og opprettholde matvareproduksjonen.
Faren for at landets infrastruktur ville bli enda mer smadret – fordi amerikanerne nå dominerte luftrommet og kunne bombe løs – var trolig med på å få Kim Il-Sung til å sette sin etterlengtede underskrift på våpenhvileavtalen.
Mens Koreakrigen i prinsippet endte uten seierherre, og grenselinjen mellom Nord- og Sør-Korea ble liggende uendret, kunne amerikanerne med rette hevde at deres piloter hadde vunnet slaget om luft-rommet.
Selv i kampen mellom de stort sett jevnbyrdige jetjagerne trakk amerikanerne det lengste strået. Mens F-86-flyene skjøt ned 566 MiG-15-fly, mistet amerikanerne bare rundt 100 Sabre-fly til fiendens jagere i løpet av krigen.
George L. Jones og James Low kunne også dra fornøyde hjem fra krigen. Med henholdsvis 6,5 og 5 seire mot MiG-fly oppnådde begge to drømmen om å bli et vaskeekte flyger-ess.
Men minst like viktig: De vendte hjem i live.