Katanaen var symbol på samuraienes status, og var en del av den harde treningen helt fra barnsbein av.

© Wikimedia Commons & Shutterstock
Krig

Katana var samuraiens dødbringende kunstverk

Det klassiske eneggede samuraisverdet, som også er kjent under navnet katana, er et av de mest ikoniske sverdene i verdenshistorien. Med drabelig presisjon svingte samuraiene den beryktede klingen, som av mange anses som et av de beste sverdene i verden.

Japansk stål med titusenvis av lag

Katanaen som våpen stammer fra rundt år 1200, men teknikken bak det edle sverdet stammer helt tilbake fra 900-tallet, da en spesiell japansk smiteknikk ble utviklet. Det meste av jernet i Japan kommer fra jernsand og inneholder mange urenheter, så det må en en lang og kompleks prosess til for å omdanne jernet til et brukbart våpen av stål.

I en smeltedigel av leire legger smeden vekselvis et lag av brennende kull og jernsand, som blir mikset i smelteprosessen for å danne det såkalte ‘japanske stålet’. 72 timer tar det for fem mann å produsere knapt ett tonn av stålet.

Trekullet oppnår ikke en temperatur som får alt jernet til å smelte. Stålet som kommer ut av det er derfor ikke ensartet og har varierende innhold av karbon.

Et høyt karboninnhold gjør stålet hardt, hvilket er velegnet til å danne den ytterste skarpe eggen, men det blir samtidig mer porøst og lettere å knekke. Et lavt karboninnhold gjør stålet mykere og mer holdbart og fungerer godt som støtpute i sverdets kjerne, men det kan ikke slipes til en skarp egg.

Derfor blir en blanding av det harde og det myke stålet brukt i tradisjonell produksjon av katanaen, slik at det innerste av sverdet er mykt stål, og det ytterste er hardt stål.

Det kunne ta flere måneder å smi den perfekte katanaen.

© Wikimedia Commons

For å rense stålet for urenheter og styrke sverdet blir stålet brettet opptil 16 ganger. Det blir dermed dannet opptil 65 000 individuelle lag av stål i katanaens klinge, som sikrer styrke og fleksibilitet.

I hele sverdets lengde blir striper av leire i forskjellig tykkelse tegnet før hele klingen blir kjølt i vann. Leiren sørger for at stålet kjøles forskjellig, slik at eggen blir hard og resten av sverdet blir mykere.

Den forskjellige herdingen kan tydelig ses på klingen, der et mørkt mønster danner seg der leiren ligger. Mønsteret i stålet minner om det bølgete mønsteret i damaskusstål. Mange smeder brukte også leire til å pynte sverdet og gi det et kunstnerisk islett.

Smiteknikken ble overlevert fra læremester til lærling gjennom århundrer og ble ikke skrevet ned, da hver smed hadde sin egen teknikk for å oppnå best resultat.

Samuraiene bar alltid _daishōen _sin på seg, som bokstavelig talt betyr 'liten-stor'. De to sverdene var symbol på eierens samuraistatus. Skaftet og skjeden var ofte utsmykket med sølv, gull, silke og kunstneriske motiver.

© Wikimedia Commons

Katanaen var symbol på stolte samuraier

I Japan var det ikke som i Europa en reell adelstand, men mer en krigerklasse i toppen av samfunnet: Samuraiene. Akkurat som med sverdet for middelalderens riddere var katanaen et symbol på samuraiens status.

Alle samuraier var ikke like, men statussymbolet var felles. Enhver samurai hadde lov til å bære et såkalt ‘daishō’, som bokstavelig talt betyr ‘liten-stor’. Den besto av to forskjellige sverd. Oftest var det en katana på 60-70 cm og et kortere wakizashi-sverd på 30-60 cm.

Fra slutten av 1500-tallet ble det ulovlig for alle andre enn samuraier å bære to sverd sammen. Med de to sverdene i beltet var det derfor tydelig for enhver at det dreide seg om en samurai.

På grunn av den lange og komplekse smiprosessen bak katanaen kostet våpenet en liten formue. Mange samurai-familier lot derfor katanaene gå i arv både for å hedre arvestykker og for å spare penger. Skaftet på sverdet ble slitt med tiden, så her var det mulig å sette sitt preg på arvestykkets kunstneriske uttrykk.

De beste katanaene skiftet hender utallige ganger og ble både gitt som fine gaver og tatt som krigsbytte fra slagmarken. I Japan ble sverdsmedene sett som kunstnere i stil med europeernes syn på renessansemalere og deres 'verker' ble regnet som uvurderlige skatter.

Sverdsmeden Masamune, som levde rundt år 1300, er bredt anerkjent som den beste sverdsmeden i Japans historie. Sverdet hans var noe av det fineste en samurai kunne eie, og blant andre Tokugawa-shogunene hadde et av hans sverd, som ble nedarvet gjennom generasjoner.

Katanaen var i utgangspunktet et tohåndssverd, men til hest kunne sverdet også brukes effektivt med én hånd.

© Wikimedia Commons

Døden kom i én bevegelse

I dag forestiller mange seg at katanaen alltid var samuraiens primære våpen. Det var imidlertid langt opp i tiden mer vanlig for samuraier å bruke spyd, naginata (en japansk hellebard), nodachi (et langt tohåndssverd), bue eller gevær. Disse våpnene kunne nemlig drepe fienden på lang avstand.

Ikke desto mindre var katanaen alltid ved samuraiens side og ble brukt hvis det primære våpenet ble tapt eller gikk i stykker. Det ble derfor designet til raskt å kunne trekkes i kampens hete.

I motsetning til de fleste andre eneggede sverd i historien er katanaens skjede laget til å ha eggen oppover. Tanken var enkel: Samuraien skulle i én flytende bevegelse kunne trekke katanaen og hogge mot motstanderen.

Men teknikken krevde mange års trening. Katanaen er nemlig et forfinet sverd som ikke har særlig mange bruksmuligheter. Samuraier ble derfor trent i katanaens teknikker med tresverd fra de var tre år gamle og ekte våpen fra de var mellom fem og sju år.

Samuraier ble ofte i en svært ung alder sendt til nær familie eller til en fektemester for å lære de kompliserte teknikkene bak katanaen. Treningen besto ikke bare av våpentrening.

En filosofisk dybde og et kultivert sinn ble regnet som like viktig som kampteknikker og militærtaktikk. For å mestre ‘Sverdets vei’ skulle samuraien dessuten mestre zenbuddhismens indre sinnsro.

Katanaen er primært et skjærevåpen som skal snitte seg gjennom en motstander som bare har lett eller ingen rustning. Det krever en eksepsjonell presisjon å føre katanaen, ettersom det bare er den ytterste delen av klingen som bør brukes til å drepe motstanderen, fordi sverdet ellers risikerer å bli slått skjevt.

Derfor ble katanaen heller ikke brukt til å parere hogg fra andre våpen. I samuraienes dueller på slagmarken gjaldt det derfor å legge ned motstanderen så raskt som mulig.

Med katanaens design og kampteknikk ble kostbare sekunder spart som ellers skulle brukes på å trekke et vanlig sverd. Hvis den rette teknikken ble brukt og den perfekte åpningen viste seg, kunne samuraien i ett velplassert hogg kappe hodet av motstanderen.

Etter andre verdenskrig ble alle japanske våpen inklusiv sverd konfiskert av de allierte.

© Wikimedia Commons

Katana gikk fra krigersymbol til veggpynt

På slutten av 1800-tallet gikk Japan i gang med en stor moderniseringsprosess. Det gamle shogunatet var blitt veltet og keiseren var igjen lederen av landet. I den sammenhengen ble hele det japanske militæret omstrukturert etter vestlig forbilde i 1870-årene. En ny vernepliktshær ble opprettet og erstattet samuraienes militære rolle i Japan.

Samurai-klassen ble opphevet og mistet både privilegier og status. Det betydde også at det ikke lenger var tillatt for dem å bære sverd, ettersom bare militæret fikk bære våpen.

Med opphevelsen av samurai-klassen falt etterspørselen på de tradisjonelle sverdene markant. Mange sverdsmeder ble derfor nødt til å lage andre ting, så som bestikk og landbruksutstyr. Det ble fortsatt laget sverd til japanske offiserer, men de fleste av dem var masseproduserte etter vestlig forbilde.

Etter 2. verdenskrig innførte den amerikanske okkupasjonsmakten i Japan forbud mot å produsere sverd helt frem til 1953. Hundretusenvis av japanske sverd ble konfiskert av amerikanerne etter krigen som krigsbytte, hvor mange av dem endte som minner på veggen for amerikanske soldater.

Den japanske smiteknikken overlevde til i dag gjennom få smeder, som holdt fast i den gamle tradisjonen. Smiteknikken i dag er ikke på nivå med fortidens sverdsmeder, men det blir fortsatt arbeidet for å forfine og forbedre katanaen.

Det er i dag svært strikse regler i Japan for når det er tillatt å kalle et sverd for ‘japansk sverd’. Markedet er i dag fylt med katana-kopier som ikke er håndsmidde etter den tradisjonelle metoden.

Les også:

Krig

Krigerske samuraier styrte Japan

6 minutter
Våpen

Vakkert sverd kan nå ses i 3D

2 minutter
Krig

Samuraiene var skyld i egen undergang

8 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!