Katana var samuraiens dødbringende kunstverk

Et høyt karboninnhold gjør stålet hardt, hvilket er velegnet til å danne den ytterste skarpe eggen, men det blir samtidig mer porøst og lettere å knekke.

Et lavt karboninnhold gjør stålet mykere og mer holdbart og fungerer godt som støtpute i sverdets kjerne, men det kan ikke slipes til en skarp egg.

Derfor blir en blanding av det harde og det myke stålet brukt i tradisjonell produksjon av katanaen, slik at det innerste av sverdet er mykt stål, og det ytterste er hardt stål.

Japansk stål med titusenvis av lag

For å rense stålet for urenheter og styrke sverdet blir stålet brettet opptil 16 ganger. Det blir dermed dannet opptil 65 000 individuelle lag av stål i katanaens klinge, som sikrer styrke og fleksibilitet.

I hele sverdets lengde blir striper av leire i forskjellig tykkelse tegnet før hele klingen blir kjølt i vann. Leiren sørger for at stålet kjøles forskjellig, slik at eggen blir hard og resten av sverdet blir mykere.

Den forskjellige herdingen kan tydelig ses på klingen, der et mørkt mønster danner seg der leiren ligger. Mønsteret i stålet minner om det bølgete mønsteret i damaskusstål.

Mange smeder brukte også leire til å pynte sverdet og gi det et kunstnerisk islett.

Smiteknikken ble overlevert fra læremester til lærling gjennom århundrer og ble ikke skrevet ned, da hver smed hadde sin egen teknikk for å oppnå best resultat.

De beste katanaene skiftet hender utallige ganger og ble både gitt som fine gaver og tatt som krigsbytte fra slagmarken.

I Japan ble sverdsmedene sett som kunstnere i stil med europeernes syn på renessansemalere og deres 'verker' ble regnet som uvurderlige skatter.

Sverdsmeden Masamune, som levde rundt år 1300, er bredt anerkjent som den beste sverdsmeden i Japans historie.

Sverdet hans var noe av det fineste en samurai kunne eie, og blant andre Tokugawa-shogunene hadde et av hans sverd, som ble nedarvet gjennom generasjoner.

Men teknikken krevde mange års trening. Katanaen er nemlig et forfinet sverd som ikke har særlig mange bruksmuligheter.

Samuraier ble derfor trent i katanaens teknikker med tresverd fra de var tre år gamle og ekte våpen fra de var mellom fem og sju år.

Samuraier ble ofte i en svært ung alder sendt til nær familie eller til en fektemester for å lære de kompliserte teknikkene bak katanaen. Treningen besto ikke bare av våpentrening.

En filosofisk dybde og et kultivert sinn ble regnet som like viktig som kampteknikker og militærtaktikk. For å mestre ‘Sverdets vei’ skulle samuraien dessuten mestre zenbuddhismens indre sinnsro.

Katanaen er primært et skjærevåpen som skal snitte seg gjennom en motstander som bare har lett eller ingen rustning.

Det krever en eksepsjonell presisjon å føre katanaen, ettersom det bare er den ytterste delen av klingen som bør brukes til å drepe motstanderen, fordi sverdet ellers risikerer å bli slått skjevt.

Derfor ble katanaen heller ikke brukt til å parere hogg fra andre våpen. I samuraienes dueller på slagmarken gjaldt det derfor å legge ned motstanderen så raskt som mulig.

Med katanaens design og kampteknikk ble kostbare sekunder spart som ellers skulle brukes på å trekke et vanlig sverd.

Hvis den riktige teknikken ble brukt og den perfekte åpningen oppsto, kunne samuraien i ett velplassert hugg kappe hodet av motstanderen med sin katana.

Etter 2. verdenskrig innførte den amerikanske okkupasjonsmakten i Japan forbud mot å produsere sverd helt frem til 1953.

Hundretusenvis av japanske sverd ble konfiskert av amerikanerne etter krigen som krigsbytte, hvor mange av dem endte som minner på veggen for amerikanske soldater.

Den japanske smiteknikken overlevde til i dag gjennom få smeder, som holdt fast i den gamle tradisjonen. Smiteknikken bak en katana er i dag ikke på nivå med fortidens sverdsmeder, men man jobber kontinuerlig for å forfine og forbedre katanaen.

Det er i dag svært strikse regler i Japan for når det er tillatt å kalle et sverd for ‘japansk sverd’. Markedet er i dag fylt med katana-kopier som ikke er håndsmidde etter den tradisjonelle metoden.