Når?
1839-42 og 1856-58
Hvor?
I Kina, først og fremst rundt Kanton (Guangzhou) i sør, men også i Shanghai og Beijing.
Hvordan?
På begynnelsen av 1800-tallet hadde britiske handelsmenn begynt å eksportere opium fra India til Kina. Rusmiddelet hadde vært brukt av kineserne i flere hundre år, men ble offisielt forbudt i 1729.
I 1839 krevde keiser Daoguang at embetsmannen Lin Zexu stanset opiumsimporten. Zexu reiste til Kanton og truet alle opiumshandlerne med døden hvis de ikke utleverte varene sine.
Storbritannia reagerte med å erklære krig mot Kina året etter.
En flåtestyrke blokkerte Perleelven ved Kanton, inntok flere kystbyer og avanserte mot Beijing før kineserne gikk med på å innlede forhandlinger.
Da kineserne fremdeles nølte, ble Kanton og Shanghai bombet.
Etter store kinesiske tap inngikk partene en avtale i Nanjing i 1842, som ga britene adgang til flere kinesiske havner samt kontroll over Hongkong.
Begge sider var misfornøyd, og kampene blusset opp på nytt i 1856.
Med støtte fra franske styrker invaderte britene Beijing og tvang gjennom en total legalisering av opiumshandelen.
“Den som dreper en person dømmes til døden. Tenk på hvor mange som drepes av opium.” Keiserens konsul Lin Zexu i et brev til dronning Victoria.
Hvorfor?
På slutten av 1700-tallet hadde Storbritannia et handelsunderskudd i forhold til Kina pga. stor import av populære varer som te, porselen og silke. Opiumshandelen snudde om på det og gjorde britiske kjøpmenn rike.
Britene var militært overlegne i forhold til kineserne, for de kinesiske styrkene manglet moderne våpen og var bare utrustet til å slå ned lokale bondeopprør.
Den første opiumskrigen avslørte den kinesiske statens svakheter, noe som bidro til interne uroligheter som utviklet seg til en regelrett borgerkrig i Kina.
Da den kinesiske kystvakten stanset fartøyet Arrow i 1856, fikk britene den unnskyldningen de trengte for å bryte fredsavtalen.
Frankrike sluttet seg til britene fordi en fransk misjonær var blitt drept.