Aleksander den Store: Historiens beste militærstrateg

Filosof underviser i krigstaktikk

At Aleksander den store skulle utmerke seg militært, lå hele tiden i kortene. I 359 f.Kr overtok faren, Filip 2., tronen i Makedonia, en stat nord i Hellas. Filip viste seg straks å være en bemerkelsesverdig feltherre.

På tre år klarte den makedonske kongen å underlegge seg både Makedonias nabostammer og de greske koloniene langs nordkysten av Egeerhavet.

Etter at dronning Olympias hadde født sønnen Aleksander i 356 f.Kr., fortsatte kongen sin erobringsferd. I rask rekkefølge under­la Filip seg det nordlige Hellas, dagens Bulgaria og i tillegg store deler av Serbia.

Mens faren var i felten, ble kongesønnen sendt til en liten landsby for å få undervisning av Aristoteles, en av de største tenkerne i antikkens Hellas.

Aristoteles lærte Aleksander om de gamle gudene, og ga ham sin personlige kopi av Iliaden, det gamle Hellas’ mest populære heltefortelling. Boken var full av læremesterens notater, og ble Aleksanders kjæreste eie.

Han hadde den senere med seg i felten og sov med den under hodeputen. For Aleksander fungerte boken med alle beskrivelsene av kampscener både som lærebok i taktikk og som en konstant påminnelse om hva som ble forventet av ham.

Aristoteles forsket også på naturvitenskap og dyreliv. Observasjonene hans dan­net grunnlaget for senere tiders vitenskaper som fysikk og zoologi.

Lærerens metode for å samle inn opp­lys­ning­er inspirerte Aleksander til å granske terrenget nøye før et slag, en taktisk nyskapning i en tid da hærer som regel tørnet mer eller mindre tilfeldig sammen i landskapet.

Tenåring tar smart valg

Kongesønnen skulle snart få lov til å vise hva han dugde til. I 340 f.Kr. utnevnte Filip den 16-årige gutten til midlertidig regent mens han selv dro på felttog.

Aleksander benyttet anledningen til å dra i kamp.

Med en liten tropp kavalerister foretok han et lynangrep mot en opprørsk stamme i det makedonskdominerte Thrakia. Aksjonen sjokkerte opprørerne og overbeviste dem om at Aleksander ikke ville finne seg i noe.

Han skiftet dessuten ut de lokale soldatene som skulle sikre ro og orden i området, med nye ikke-lokale.

Tanken bak var at disse ikke hadde forbindelser verken til opprørere eller til Filips rivaler. Snart senket freden seg igjen over Thrakia.

Et par år senere, da de to greske bystat-ene Aten og Teben forente kreftene sine for å stoppe det fremstormende Makedonia, dro Aleksander med Filip i krig.

Med Aleksander i spissen mer eller mindre utslettet Makedonia de greske styrkene. Dermed hadde Filip tatt et fast grep om Hellas.

Kongen fikk ikke nyte sin nye status som stormaktshersker lenge. Fire år senere, mens Filip førte datteren sin inn i amfiteateret hvor hun skulle vies, sprang en av livvaktene hans plutselig frem med sverdet i hånden.

Før noen av de andre livvaktene rakk å gripe inn, boret den svikefulle soldaten sverdet inn i brystet på Filip, og kongen sank om, blødende og livløs.

Den skyldige ble straks drept av kollegene sine, men verken motivet eller bakmannen for mordet på Filip ble noen gang funnet.

Filip var notorisk utro, og enkelte historikere mener at drapet var bestilt av dronning Olympias som hevn.

Andre mener at sønnen fikk faren drept i sin iver etter å bli konge. Sikkert er det at Aleksander i 336 f.Kr., bare 20 år gammel, ble utropt til konge av Makedonia.

Hester driver med strømmen

Slaget ved Gaugamela var ikke Aleksanders første sammenstøt med Dareios og den persiske hæren.

I sine siste år hadde kong Filip drømt om å erobre Perserriket, og etter farens død bestemte Aleksander seg for å gjøre drømmen til virkelighet. Perserriket som mål overgikk alt både Filip og Aleksander hittil hadde strebet etter.

Riket var verdens største imperium til da, med nærmere 50 millioner innbyggere. Med sentrum i dagens Iran strakte Perserriket seg over dagens Tyrkia, Egypt, Irak og Afghanistan.

Allerede våren 334 f.Kr., bare to år etter at han ble kronet, krysset Aleksander Bosporosstredet i dagens Tyrkia for å angripe perserne. Den make­donske kongen fant perserhæren ved elva Granikos i Nord-Tyrkia.

Dareios var sikker på seier og deltok etter alt å dømme ikke selv i slaget. Den persiske hæren talte flere soldater enn den makedonske, og dessuten hadde persernes generaler tenkt ut det de selv så på som en strategisk genistrek:

Ikke bare skjermet elva hæren – hver eneste høyde og bakketopp langs den nesten to en halv kilometer lange fronten var besatt av persiske bueskyttere og spydkastere.

Hvis makedonerne skulle finne på å krysse elva, ville regnet av piler og spyd snart få dem til å snu, mente generalene.

Til hest, iført en hjelm med en overdådig fjærbusk, førte makedonerkongen styrkene sine ut i den brusende elva.

De persiske soldatene gikk straks til aksjon, og det tok ikke lang tid før Granikos’ vann var rødt av blod fra døende og sårede make­donske ryttere.

Før perserne for alvor rakk å gni seg tilfreds i hendene, tok kampen imidlertid en uventet vending.

I iveren etter å få has på makedonerne hadde perserne oversett at hoveddelen av Aleksanders styrke hadde latt seg drive med vannet litt lenger nedover elva. Herfra var de klar til å angripe perserne.

Aleksander gikk etter den svake flanken, og resultatet var som forventet. I forsøket på å komme den angrepne flanken til hjelp, trakk perserne ut av formasjonen, og det ble store hull i linjen deres.

Forsvaret var så tynt besatt at det makedonske kavaleriet kunne gå i land uten å møte alvorlig motstand.

Oppe på tørt land pløyde hester og ryttere som en kile gjennom persernes rekker – en taktikk som skapte fullstendig kaos i Dareios’ styrker. Tre persiske generaler ble drept, og en begikk selvmord for å unngå skammen ved nederlaget, og dermed så resten av soldatene sitt snitt til å stikke av.

Kongen reddet av soldat

Aleksander hadde vunnet slaget, men Dareios var fortsatt konge over Perserriket.

Hærføreren kunne imidlertid glede seg over at suksessen ved Granikos i høy grad skyldtes hans personlige, strategiske innsats.

Han hadde brukt kavaleriet til å skape kaos og uorden i fiendens rekker og på den måten bryte gjennom frontlinjen deres – en strategi Aleksander var den første i historien til å ta i bruk.

Også hærførerens vilje til å lede styrkene sine selv, spilte en avgjørende rolle. Aleksander la vekt på å være synlig under slagene, en innstilling som nesten hadde kostet ham livet ved Granikos.

En fiendtlig rytter kløyvde den fjærprydete hjelmen hans, og hvis ikke en av Aleksanders egne soldater hadde trådt til, ville hærføreren sannsynligvis blitt drept.

Soldaten hogde resolutt Aleksanders motstander ned før fienden rakk å hogge til på nytt mot kongens hode, som nå bare var beskyttet av en tynn innerhjelm av lær.

Aleksanders tilstedeværelse var ikke bare verdt risikoen, den hadde også høyere verdi enn flere tusen ekstra soldater, mener dagens historikere. Synet av lederen fylte de lojale styrkene hans med mot, standhaftighet og kampånd.

Perserne tramper hverandre i hjel

Aleksanders personlige lederstil sto i sterk kontrast til Dareios’ måte å føre krig på.

Mens den makedonske kongen marsjerte og kjempet sammen med sine menn, foretrakk Dareios å holde seg i utkanten av et slag, helst høyt til værs i sin personlige, overdådig dekorerte stridsvogn, som egnet seg bedre til å stille ut kongens herlighet og rikdom enn til å føre krig.

De to hærførernes valg skulle bli utslagsgivende da kongene året etter krysset klinger for andre gang.

Slaget sto ved byen Issos i dagens Tyrkia. Slagmarken var et sandete område omgitt av fjell på tre sider og Issosbukta, nå Iskenderunbukta, på den fjerde siden.

Her ventet Dareios på Aleksander med en snedig slagplan. Beskyttet av fjellene ville han angripe makedonernes hær.

Den makedonske kongen hadde imidlertid andre planer. Da Dareios nølte med å angripe, handlet Aleksander, som for lengst hadde sett hvor utsatt Dareios styrke var, innesperret mellom fjellene.

Med en liten gruppe menn foretok Aleksander et lynangrep mot persernes bueskyttere. Fienden svarte straks, men sendte så mange piler i luften at flere av dem kolliderte og falt nytteløse til jorden.

Deretter angrep Aleksander med kavaleriet. Makedonernes intensive trening gjorde at hver enkelt soldat visste nøyaktig hva han skulle gjøre, og snart hadde makedonernes hær klemt Dareios’ styrker inne mellom fjellene.

Persernes venstre flanke ga etter. Oppmuntret stormet Aleksander frem mot Dareios’ sentrum, der han fant kongen selv stående rådvill på stridsvognen sin.

Synet av de fremrykkende makedonere fikk perserkongen til å legge på flukt. De nærmeste soldatene fulgte etter, og snart var hele den persiske hæren i oppløsning. Under de trange forholdene brøt det ut panikk, og mange ble trampet i hjel av andre soldater.

Aleksander satte straks etter Dareios, men måtte gi opp da mørket falt på.

I stedet plyndret hans menn Dareios’ overdådige telt, som i tillegg til en kongetrone også viste seg å inneholde et toalett og møbler i gull og edle tresorter. Makedonerne fant også Dareios’ familie, og tok dem som gisler.

Dareios sendte bud til Aleksander om at han inderlig ønsket at familien skulle bli satt fri. Samtidig tilbød han en stor sum penger og alle sine besittelser vest for elva Eufrat i bytte mot fred.

«Hadde jeg vært Aleksander, ville jeg gått med på vilkårene», bemerket general Parmenion.

«Det ville jeg også om jeg var Parmenion», svarte Aleksander med et ertende smil. Den makedonske kongen ville ikke ha fred. Han ville beseire Dareios.

Fanger røper persiske hemmeligheter

To år senere ved Gaugamela møttes Dareios og Aleksander igjen. Den makedonske kongen hadde forbedret sin avdøde fars veldige hær.

I tillegg til å styrke kavaleriet hadde han også hentet soldater fra allierte stammer og sørget for å ha med seg en rekke spesialister, som for eksempel ingeniørsoldater og våpeneksperter. Hærføreren brukte også lærdommen sin fra årene hos Aristoteles.

Da han kvelden i forveien ankom sletten der Dareios ventet, gjorde han som tenkeren hadde lært ham, og utforsket terrenget og fiendens styrker. Innhentingen av etterretninger var ikke noe nytt, men Aleksander var den første som samlet konkrete opplysninger om terrenget der han regnet med at et forestående slag kom til å stå.

De grundige undersøkelsene hans skulle vise seg å kjennetegne hele Aleksanders karriere, og spilte en vesentlig rolle for slaget ved Gaugamela.

Med en liten gruppe offiserer red den makedonske kongen helt innpå fiendens leir. Han tok noen av Dareios’ soldater til fange og fikk dem tatt med tilbake til sin egen leir.

Her ble krigs­fangene tvunget til å fortelle alt de visste, blant annet om fellene perserne hadde gravd og om spiker som var spredt på slagmarken.

Aleksanders fremste general, Parmenion, oppfordret Aleksander til å angripe i ly av mørket. Hærføreren avviste kategorisk ideen.

«Å angripe om natten er det samme som å stjele seieren», sa Aleksander ifølge den romerske historikeren Arrianus.

I virkeligheten var nok hærføreren mer utspekulert enn edel. Han kunne tenke seg til at Dareios regnet med at makedonerne ville angripe om natten, og nettopp derfor unnlot Aleksander å gjøre det.

Etter å ha holdt en oppmuntrende tale til sine menn, sendte makedonerkongen soldatene til ro – vel vitende om at Dareios’ styrker sannsynligvis kom til å holde seg våkne natten gjennom.

Aleksander går nesten i fellen

Neste morgen så Aleksander at Dareios hadde stilt sine utmattede soldater opp i en tradisjonell linje på sletten. I sentrum sto infanteriet, mens kavaleriet befant seg på flankene.

200 stridsvogner var spredt rundt omkring i linjen, og midt i sto 15 krigs­elefanter. Aleksander hadde snart gjennomskuet Dareios' plan.

Perserkongen ville bryte makedonernes linje ved hjelp av elefantene og stridsvognene sine, og deretter omringe den under­tallige styrken med kavaleriet.

Rolig lot Aleksander mennene sine marsjere de første fem av de omtrent seks og en halv kilometerne som skilte ham og Dareios.

For perserne så det ut som om makedoneren ville kaste hele styrken sin inn i kampen på én gang, og dermed gå rett i fellen.

Det makedonske kavaleriet beveget seg fremover i en skrå vinkel, som fikk dem til å fremstå mindre truende.

Dareios lot seg friste og sendte sin høyre flanke mot makedonernes venstre, anført av general Parmenion. Sam­tidig brøt det ut kamp mellom infanteristene i sentrum.

Plutselig red Aleksander mot høyre sammen med en gruppe eliteryttere. Men hærføreren angrep ikke.

Han fortsatte bare i retning bort fra sletten, ut mot et mer kupert terreng. Da Dareios så det, ble han grepet av panikk. Strids­vognene hans ville være ubrukelige hvis kampen foregikk utenfor den klargjorte flate sletten.

Hull i Dareios’ frontlinje

For tredje gang var Aleksander i ferd med å lure erkefienden sin. Han red ut mot et steinete, kupert område som han kjente fra rekognoseringen kvelden før. Dareios ga venstre flanke ordre om å følge etter og angripe.

Perserhæren, som var omtrent fem ganger så stor som den makedonske, var ikke fleksibel nok til at soldatene raskt kunne tilpasse seg fiendens uventede bevegelser.

Med kamper i sentrum og på venstre side og nå også langt ute på høyre side av slagmarken (sett fra makedonernes synsvinkel) oppsto det et stort hull i Dareios’ frontlinje.

Bedre ble det ikke da perserkongen ga stridsvognene sine ordre om å rulle mot det makedonske fotfolket i sentrum.

Vognene var i seg selv egnet til å skape frykt, utstyrt som de var med knivblad på hjulene. De skarpe klingene meide ned soldater og hester på sin vei, men Aleksanders soldater lot seg ikke skremme.

I stedet begynte de å banke sverd og lanser mot skjoldene sine. Det øredøvende metalliske bråket skremte hestene og fikk dem til å stanse opp. Nå var det en enkel sak for soldatene å stikke våpnene sine i de skrekkslagne dyrene.

Perserne hadde spredt spiker ut i utkanten av sletten for å forhindre makedonerne i å omringe dem.

Men den taktikken hadde Aleksander valgt bort, og nå gikk perserne selv i fellen da spikrene boret seg opp i hovene på de flyktende hestene.

Samtidig grep Aleksander sjansen til å trenge gjennom persernes frontlinje.

Han etterlot de kjempende eliterytterne sine, samlet seg en kile av andre soldater og dundret gjennom de sørgelige restene av persisk forsvar med kurs mot Dareios’ egen stridsvogn.

10 081 bryllup og én begravelse

Det persiske forsvaret ga etter, og da kusken som førte Dareios’ stridsvogn ble spiddet av en makedonsk lanse, snudde den persiske kongen. Med sine nærmeste menn flyktet han nok en gang fra slagmarken.

Aleksander var på nippet til å sette etter Dareios, men så fikk han beskjed om at den makedonske venstre flanken var under kraftig angrep. Perserne trakk seg imidlertid tilbake så snart de så Aleksander nærme seg.

Makedonerne hadde vunnet slaget, og seieren var like billig for Aleksander som den var ærerik. Ingen kilder vet nøyaktig hvor mange som døde, men alle er enige om at makedonerne mistet langt færre menn enn perserne.

De neste månedene gikk Aleksanders styrker seierrikt frem. De makedonske soldatene invaderte Persias viktigste byer; Babylon, Susa og Persepolis. Aleksander var nå Persias hersker.

Dareios kom seg unna i live, og først ett år etter slaget fant Aleksander sin motstander.

Den en gang så mektige persiske kongen lå i vognen sin på en støvete landevei et sted mellom Iran og Afghanistan, stukket ned av sine egne generaler og etterlatt for å dø. Ifølge legenden skal Dareios ha latt Aleksander få kongeriket før han dro sitt siste sukk.

De fleste historikere tviler på akkurat den delen av historien, men fester til gjengjeld lit til at Aleksander skal ha svøpt den avdøde Dareios i en kappe og sendt liket til Persepolis slik at det kunne bli begravd ved siden av de andre persiske kongene.

Nå var Aleksander konge av Perserriket, og for å besegle sin nye status giftet han seg med Dareios’ datter Stateira.

Samtidig inngikk 80 høytstående offiserer og 10 000 makedonske soldater ekteskap med persiske kvinner.

På den måten markerte kongen at Makedonia og Persia nå var samlet og en del av Aleksanders mektige verdensrike.