Mosaikk av Aleksander den store på hest

Aleksander den store var født til suksess

Hat, intriger og mord. Aleksander den stores barndom var preget av foreldrenes nådeløse kamper mot hverandre og av deres glødende ambisjoner på hans vegne. I en alder av bare 25 år erobret han et av historiens største riker.

Hat, intriger og mord. Aleksander den stores barndom var preget av foreldrenes nådeløse kamper mot hverandre og av deres glødende ambisjoner på hans vegne. I en alder av bare 25 år erobret han et av historiens største riker.

Bridgeman

Mens solen går ned over palasset i Pella, hovedstaden i Makedonia, sitter en vakker ung dronning i et rikt utsmykket rom og vugger sin nyfødte sønn i armene.

Lyden av løpende skritt får henne til å se vaktsomt opp. Døren åpnes, og et sendebud avleverer en papirrull til en tjenestepike, som begynner å lese opp.

Det berømte Artemis-tempelet i Efesos er brent ned samme natt som dronningen fødte sin sønn.

Prestene mener at det er et varsel om at det et sted i verden er blitt tent en fakkel som vil sette hele Orienten i brann.

Dronning Olympias smiler hemmelighetsfullt.

Begivenheten vil for alltid markere hennes sønn Aleksanders ankomst til verden.

Og hun skal nok sørge for at han forstår hvilken storslått skjebne gudene har bestemt for ham.

Aleksander den stores mor innpodet storhetsvanvidd

Scenen utspilte seg i 356 f.Kr. På det tidspunktet kunne bare gudene vite at det nyfødte guttebarnet bare 25 år senere ville knuse verdens sterkeste hær og gjøre seg til hersker over et av historiens største riker.

Aleksander var sønn av Filip 2. av Makedonia, en ekspanderende stat i det nordlige Hellas. Hans mor, Olympias, var født som prinsesse i det lille naboriket Epiros i det som i dag er Albania.

Mynt med Aleksander den store som motiv
© Wikimedia Commons/Mike Peel

Aleksander den store endret verdenshistorien

  • Aleksander den store ble født i 356 f.Kr.
  • 20 år gammel ble Aleksander konge av Makedonia etter sin far – kong Filip 2.
  • Han grep straks fatt i farens planer om å utvide riket mot øst. Med verdens mest avanserte hær i ryggen innledet Aleksander den store et erobringstokt som på få år førte ham gjennom Lilleasia, Egypt og Persia.
  • Aleksander den store erobret store deler av den kjente verden før han fylte 30 år.
  • Aleksander hadde sine soldaters tillit, for han viste stor gavmildhet, og selv kjempet han i første rekke. Han var usedvanlig fryktløs og ble livstruende såret ni ganger.
  • Aleksander den stores rike vokste med rekordfart. Han fikk handelen til å blomstre ved å sette millioner av standardiserte sølvmynter i omløp.
  • Med erobringene fulgte også utbredelsen av hellenistisk kultur. Den endret verdenshistoriens kurs og kan spores den dag i dag.
  • Privat ble Aleksander gift tre ganger og fikk offisielt ett barn – sønnen Aleksander 4.
  • Aleksander den store døde 33 år gammel i 323 f.Kr. og ble stedt til hvile i en kiste av gull. Hvor graven hans er i dag, er et mysterium.

Filip, som allerede hadde flere koner, giftet seg med Olympias som et ledd i alliansepolitikken sin. Han la imidlertid aldri skjul på at han så på sin vakre hustru og hele hennes folk som en gjeng simple og nedrige barbarer.

Holdningen hans ble ytterligere forsterket av at Olympias i sitt hjemland hadde dyrket de orfiske og dionysiske mysteriekultene hvor hun under nattlige orgier raste rundt i skogene med slanger i hendene.

Olympias på sin side foraktet Filip, som helt åpenlyst skaffet seg den ene elskerinnen etter den andre. Kongen og dronningen hatet hverandre intenst – og det kom til å prege Aleksander hele livet.

Aleksander den stores far, Filip 2.
© The Art Archive

Faren var en stor erobrer

Filip 2. av Makedonia var en stor hærfører og skaperen av en profesjonell hær.

Han ga Aleksander den best tenkelige utdannelsen, men forholdet mellom far og sønn var preget av mistenksomhet og til tider åpent fiendskap.

Aleksander den store - Dronning Olympia
© The Art Archive

Moren var hard og nådeløs

Dronning Olympias var en hensynsløst ambisiøs kvinne som hatet sin utro mann intenst.

Hun ble aldri lei av å fortelle Aleksander om farens mange svakheter og nødvendigheten av å overgå ham for enhver pris.

Olympias gjorde det gang på gang klart for sin sønn at han gjennom hennes blod nedstammet fra sagnhelten Akilles – den største av de greske krigerne, som ifølge Homers Iliade kjempet ved Troja.

Aleksander var så påvirket av historien at han ifølge samtidige kilder alltid sov med et eksemplar av Iliaden under hodeputen.

Hans yndlingsavsnitt i verket var en setning som skal ha blitt uttalt av Akilles under beleiringen av Troja: “Alltid kjempe for å være best og mest fremragende blant alle”.

Som barn så ikke Aleksander særlig mye til sin far, som med et imponerende feltherretalent utvidet sitt lille rike til å omfatte det nordlige Hellas, dagens Bulgaria og store deler av Serbia.

Filips erobringer skaffet ham herredømme over områdets største gullgruver.

Rikdommene herfra brukte han til å skape en profesjonell, stående hær, som ble utviklet til en formidabel krigsmaskin.

Kjernen i hæren var infanterifalanksen – en dyp på kolonne 4,5 m bestående av fotsoldater bevæpnet med spyd, og som utgjorde en nesten ugjennomtrengelig barriere.

Illustrasjon av den makedonske falanks

Fotfolket – den såkalte falanksen – var den makedonske hærens kjerne og ble oppstilt i sentrum av hæren. Fienden ble møtt av en mur av opptil 4,5 meter lange spyd som de skulle forsere for å komme de makedonske soldatene inn på livet. Ikke en eneste hær greide å nedkjempe denne vandrende festningen.

© AKG-Images

Til hver side var infanteristyrken flankert av rytteri som var hærens offensive kraft.

Aleksander skulle senere vise seg å være en ren virtuos når det kom til bruken av denne toppdisiplinerte hæren som Filip skapte.

Mens Filip hadde det travelt med sine erobringer, sørget Olympias for å fôre sin lille sønn med historier om Filips mange dårlige sider.

For Aleksander ble ikke Filip en far, men en rival som for enhver pris skulle overgås.

Først da Olympias for lengst hadde undergravd forholdet mellom far og sønn, gikk det opp for Filip hvor farlig dronningens innflytelse var.

Han sendte Aleksander bort fra Pella for å bli skolert i en liten landsby i det vestlige Makedonia.

Filip ville at Aleksander skulle få den beste utdannelsen som kunne kjøpes for penger, og hyret en av tidens største filosofer og vitenskapsmenn, Aristoteles, som privatlærer.

Aleksander den store var et militært talent

Det ble snart tydelig at Aleksander var særdeles fremmelig og kvikk, og hadde en forbløffende evne til å lese mennesker og situasjoner.

Aleksander ble selvsagt opplært i krigskunst, og også på dette feltet viste han usedvanlige evner.

Kombinasjonen av Aristoteles’ filosofiske skolering og den militære utdannelsen skapte en av historiens farligste menn: en idealist, bevæpnet med en hensynsløshet som trådte i kraft når idealene hans var truet.

Aleksander behandlet normalt både venner og fiender med respekt, men kunne være svært så brutal når han følte seg sviktet.
I 340 f.Kr. utnevnte Filip Aleksander til midlertidig regent mens han selv var bortreist i en periode.

16 år gamle Aleksander benyttet anledningen til å foreta et lynangrep mot en opprørsk stamme i nabostaten Thrakia, og vant en formidabel seier.

Filip så med glede og stolthet på sin sønns militære evner.

Da de to greske bystatene Aten og Teben et par år senere forente sine hær-styrker for å stoppe det stadig voksende Makedonia, valgte Filip å sette Aleksander i spissen for kavaleriet.

Hærene tørnet sammen ved byen Chaeronea. Aleksander ledet an i hovedangrepet, som stort sett utslettet de greske styrkene og la Hellas under makedonernes herredømme for godt.

Nå var Filip klar til å realisere sin store ambisjon – et angrep på Perserriket.

Aleksander den store kan ha fått sin far drept

De felles krigstoktene hadde knyttet Aleksander og Filip tettere sammen enn før.

Men skjebnen ville at Filip – midt under forberedelsene til felttoget mot øst – forelsket seg i en ung makedonsk kvinne. Han lot seg skille fra Olympias, som dro hjem til Epiros i fullt raseri, før Filip giftet seg på ny.

Ifølge den greske historikeren Plutark skal brudens onkel ha holdt en tale under bryllupsfesten der han uttrykte håp om at brudeparet snart måtte få en legitim tronarving.

Det var en dødelig fornærmelse mot Aleksander, som hittil var blitt sett på som tronarving. I raseri kastet Aleksander vinbegeret etter taleren og ropte: “Våger du å kalle meg en horunge?!”

Filip, som hadde fått rikelig å drikke, ble rasende over sønnens reaksjon. Han trakk sverdet sitt og prøvde å hogge etter Aleksander. Under forsøket snublet han og falt så lang han var.

“Se”, sa Aleksander hånlig. “Han gjør seg klar til å gå fra Europa til Asia, men kan ikke engang gå fra den ene stolen til den andre”.

Så forlot han selskapet og dro til sin mor i Epiros. Det lyktes å få i stand en slags forsoning mellom far og sønn, og Aleksander vendte tilbake til Makedonia.

Men tross gode miner var forholdet kaldere enn noen gang.

Mens Aleksander var borte, hadde Filip, som fryktet Olympias’ renkespill i Epiros, arrangert at datteren Kleopatra skulle gifte seg med Olympias’ bror, kongen av Epiros.

Det ble Filips siste gjerning. Da kongen trådte inn i teatret der bryllupsfeiringen skulle finne sted, for en av livvaktene hans plutselig frem og gjennomboret ham med sverdet sitt.

Attentatmannen ble umiddelbart hogd ned av andre livvakter.

Drapet på Filip er en gåte den dag i dag. Enkelte historikere mener at Olympias, som like etter mordet fikk Filips nye kone og hennes lille sønn drept, sto bak.

Andre peker på at Aleksander hadde mest å vinne. Sikkert er det at han i 336 f.Kr. – bare 20 år gammel – ble utropt til makedonsk konge.

Nå var det opp til ham å gjennomføre det planlagte krigstoktet i øst.

Aleksander den store red alltid i spissen

Våren 334 f.Kr. krysset Aleksander Bosporusstredet mellom Europa og Asia med rundt 35 000 makedonske og greske soldater.

Perserriket var på det tidspunktet et av historiens største imperier.

Det omfattet dagens Tyrkia, Egypt, Iran, Irak og Afghanistan. Riket hadde rundt 50 millioner innbyggere.

Aleksanders første møte med persernes hær fant sted ved elven Granikos nord i Tyrkia.

Kart over Aleksander den stores felttog
© HISTORIE

Aleksander den store dro på felttog til verdens ende

Aleksander førte hæren sin ut på en nesten 35 000 km lang marsj som gikk helt ut til den kjente verdens ytterste grenser.

Da hæren krysset Induselven, var Aleksander ivrig etter å komme seg videre, for han hadde hørt at verdens ende lå like i nærheten. Men soldatene nektet å fortsette.

Den persiske styrken talte litt færre soldater enn den makedonske, men hadde fordel av å være oppstilt på en svært høy elvebredd.

Tross den ufordelaktige posisjonen nølte ikke Aleksander med å angripe og red selv i spissen for det makedonske kavaleriet.

Det var en æressak for Aleksander å utsette seg for de samme farer og lidelser som sine soldater.

Under slaget ble Aleksander angrepet av to persiske ryttere.

Den ene traff Aleksanders hjelm med øksen sin med stor kraft.

Men da angriperen gjorde seg klar til å rette et dødbringende hogg mot den fortumlede kongen, kom makedoneren Sorte Kleitos Aleksander til unnsetning i siste sekund og hogde av fiendens arm.

Makedonernes disiplinerte og resolutte angrep avgjorde slaget.

Den persiske hæren ble splittet og deretter nesten tilintetgjort.

Etter kampen gikk Aleksander ut for å besøke sine sårede soldater.

“Han så til sårene deres (...) og oppfordret hver enkelt til å fortelle sin historie”, skrev historikeren Arrianus.

Det var den slags omsorg som fikk de makedonske soldatene til å elske og forgude Aleksander.

Aleksander den store knuste hær på 600 000 mann

Perserkongen Dareios mobiliserte nå en enorm hær fra alle deler av riket sitt. Han hadde selv kommandoen da hæren dro fra Babylon.

Med seg hadde Dareios hele familien, haremet og alle sine tjenestefolk samt 600 muldyr og 300 kameler som fraktet de kongelige skattene.

Med sin mektige hær, som ifølge Arrianus’ kilder talte nærmere 600 000 soldater, rykket Dareios inn i Lilleasia høsten 333 f.Kr. for å møte Aleksander nær byen Issos. Det skulle vise seg å være en fatal avgjørelse.

Dareios kunne ikke ha funnet et verre sted.

Hefaistion kremeres på høyt likbål

Da Aleksander den stores venn Hefaistion døde, lot Aleksander ham kremere på et overdådig, 60 m høyt likbål.

© AKG-Images

Vennene var Aleksander den stores store kjærlighet

De fleste historikere er i dag enige om at det hatefulle forholdet som hersket mellom Aleksanders mor og far, ødela den unge Aleksanders forhold til kvinner.

I stedet ble mannlige barndoms-venner hans store kjærlighet. Mange av dem fulgte ham på felttoget mot øst og ble noen av hans beste generaler og rådgivere.

Aleksanders nærmeste venn var Hefaistion, som Aleksander elsket høyere enn noe annet menneske. De to hadde etter alt å dømme et seksuelt forhold.

Det betyr imidlertid ikke at Aleksander var homofil. Seksuelle forhold mellom heterofile menn var ikke uvanlig på den tiden.

Da Hefaistion døde av sykdom i 323 f.Kr., fikk den dypt ulykkelige Aleksander ham kremert på et over-dådig utsmykket likbål som var over 60 meter høyt. To måneder senere døde Aleksander selv.

Hvis den enorme persiske hæren hadde hatt manøverrom, kunne den lett ha omringet hele den makedonske hæren, men nå sto den i stedet klemt inne på en smal stripe jord mellom Middelhavet og Amanus-fjellene.

Mesteparten av de persiske styrkene var pakket tett sammen bak de fremre geleddene og sto nærmest i veien.

Aleksander så straks persernes feilgrep og ga ordre om angrep.

Mens infanteriet med sine lange spyd presset seg målrettet frem mot sentrum av fiendens linjer, angrep Aleksander med sin sedvanlige dødsforakt persernes venstre fløy i spissen for det makedonske kavaleriet.

Angrepets voldsomhet kom bardus på perserne, og deres venstre flanke begynte straks å vike, for kort etter å bryte helt sammen.

Oppildnet av suksessen førte Aleksander rytteriet direkte inn mot midten av den persiske hæren, der Dareios sto i stridsvognen sin.

Ved synet av de fremstormende makedonerne ble perserkongen grepet av panikk og flyktet.

De nærmeste persiske soldatene fulgte med, og så kollapset fronten. Hele den enorme hæren la på flukt, og tusenvis av persiske soldater ble trampet i hjel av kameratene sine.

Da natten falt på, ga Aleksander opp forfølgelsen av Dareios og restene av den oppløste hæren hans.

Blant utstyret Dareios satte fra seg, fant Aleksander blant annet kongens telt, utstyrt som et palass med toalett og møbler i gull og edle tresorter samt en kongetrone.

I tillegg hadde den persiske kongen løpt fra en enorm skatt av gull- og sølvpenger.

Kong Dareios flykter under slaget ved Issos

Persernes hær brøt sammen da kong Dareios fikk panikk under slaget ved Issos og flyktet i stridsvognen sin.

© Bridgeman

I en kongelig vogn i nærheten fant makedonerne hele familien til Dareios – mor, søster, hustru, sønn og to døtre – som de tok til fange.

Aleksander sørget imidlertid for at de ble behandlet med den største respekt.

Etter flukten ba Dareios om fred. Han tilbød seg å betale en enorm løsesum for familien sin samt å avstå alle landområder vest for elven Eufrat.

Ifølge den romerske historikeren Arrianus diskuterte Aleksander saken med offiserene sine.

Den gamle general Parmenion mente det var et godt tilbud: “Jeg ville gått inn på vilkårene hvis jeg var Aleksander”, sa han.

Aleksander svarte med et smil: ”Det ville jeg også – hvis jeg var Parmenion”. Dareios fikk beskjed om at tilbudet var avvist, og han gikk i gang med å samle en ny hær.

Den 1. oktober 331 f.Kr. kom det til et avgjørende slag ved Gaugamela i det som i dag er Nord-Irak. Dareios’ hær ble knust, og han måtte nok en gang flykte.

Få måneder senere ble perserkongen drept av sine egne menn. Aleksander lot seg hylle som ny konge og gikk i gang med å nedkjempe de siste motstandslommene mot øst.

Det barske og ufremkommelige Baktria i dagens Afghanistan voldte størst problemer. Makedonerne måtte kjempe voldsomt mot lokale stammer, som holdt ut i månedsvis.

Til slutt klarte de endelig å nedkjempe motstanden, og Aleksanders redningsmann – generalen Svarte Kleitos – ble utnevnt til stattholder i Baktria. Han fikk imidlertid aldri nytt godt av utnevnelsen.

General Kleitos, som også hadde kjempet under Aleksanders far, var representant for den konservative, makedonske eliten som ikke brydde seg om Aleksanders nærmest gudelignende status.

Under et drikkegilde der Aleksander ble svært beruset, begynte de to å krangle.

Kleitos beskyldte Aleksander for å behandle makedonerne dårligere enn perserne og påsto at Aleksanders suksess utelukkende skyldtes Filips forarbeid og soldatenes tapperhet.

“Det er bare makedonernes blod som har gjort deg så stor!” ropte Kleitos.

Aleksander ble rasende og måtte holdes tilbake av sine venner. Men da Kleitos fortsatte å komme med fornærmelser, rev Aleksander seg fri, grep et spyd og gjennomboret vennens bryst.

Drapet rystet alle makedonere og aller mest Aleksander, som verken ville spise eller drikke på tre dager, forteller den romerske historikeren Arrianus.

Aleksanders ry som ufeilbarlig hærfører hadde lidd ubotelig skade.

Soldatene nekter

I 327 f.Kr. førte Aleksander hæren sin inn over grensen til det enorme India, som ikke engang perserne visste særlig mye om.

Året etter kom det til et stort slag mot den indiske kong Porus, som i mai måned ble beseiret tross sine skremmende krigselefanter.

Aleksander den store kjemper mot indisk hær

De indiske krigselefantene var en skremmende opplevelse for Aleksander den stores soldater. De hadde aldri sett elefanter før.

© Getty/All over press

Marsjen mot øst fortsatte, men etter nok et par måneders endeløse kamper mot lokale stammer, skjedde det utenkelige: Aleksanders soldater nektet å fortsette.

Etter åtte års konstant kamp og tusenvis av kilometers marsj ville de ikke mer.

Ifølge Arrianus kalte Aleksander straks hæren sammen og holdt en flammende tale der han minnet soldatene om de store seirene de tidligere hadde vunnet.

Han påpekte at han alltid hadde holdt ut de samme lidelsene som dem og alltid delt krigsbyttet.

“Det er vakkert å leve med mot og dø med evig berømmelse”, sa han.

En gammel makedonsk soldat, Coenus, trådte frem på vegne av medsoldatene sine.

Han sa først at ingen av dem ikke kunne klage over Aleksanders rundhåndede belønninger.

Så fortsatte han med å snakke om alle kameratene de hadde mistet i kamp eller på grunn av sykdommer, og om soldatenes lengsel etter å se sine koner og barn hjemme igjen.

Ifølge Arrianus var det ingen av soldatene som jublet da Coenus var ferdig med å snakke. De gråt.

I tre dager satt Aleksander og surmulte i teltet mens han håpte at soldatene ville skifte mening. Det gjorde de ikke, og Aleksander måtte gi ordre om å snu.

For første gang hadde han tapt.

Aleksander den store døde plutselig

Da hæren etter måneders utmattende marsj kom tilbake til Perserrikets hovedstad, Persepolis, holdt Aleksander en stor fest for å feire erobringene og bringe makedonerne og perserne tettere sammen.

Med en overdådig bryllups- seremoni giftet han seg med Dareios’ datter Stateira.

Samtidig inngikk ytterligere 80 høytstående offiserer og 10 000 makedonske soldater ekteskap med persiske kvinner på Aleksanders ordre.

Etter festen dro Aleksander til Babylon for å ta fatt på det enorme arbeidet med å organisere det nye storriket, men han kom aldri så langt.

Aleksander den store og Roxanes bryllup

Aleksander den stores første kone Roxane, som her føres opp til bryllupet, var en hardfør kvinne. Men hun maktet ikke å redde parets felles barn.

© Bridgeman

Aleksander den stores slekt ble utryddet

Den unge kongens død i 323 f.Kr. utløste en blodig maktkamp. Hele Aleksanders familie, deriblant hans lille sønn, ble tatt av dage.

Aleksander fikk ingen barn mens han levde, men hans første hustru, den baktriske prinsesse Roxane, var gravid da han døde.

Hun tilkalte Aleksanders kone nummer to, den persiske prinsesse Stateira, og fikk henne drept.

Deretter dro Roxane til Makedonia med sin nyfødte sønn.

Aleksanders mor, Olympias, hadde tatt makten i landet og straks fått Aleksanders halvbror Filip Arrhidaios, henrettet.

Den blodtørstige dronningen fikk også drept alle sine fiender blant adelige makedonere.

Men snart ble tronen overtatt av Kassander, sønn av en av Aleksanders generaler. I 316 f.Kr. ga han soldatene sine ordre om å henrette Olympias, men de kunne ikke få seg selv til å utføre drapet.

I stedet overlot de henne til hennes egne ofres slektninger. Ifølge kildene kom det ikke så mye som et pip fra den beinharde gamle dronningen da de steinet henne til døde.

Kort tid etter drepte Kassander også Roxane og Aleksanders lille sønn.

Det mektige riket styrtet i grus

Like etter Aleksanders død i 323 f.Kr. kastet generalene hans seg ut i en blodig kamp om makten over det enorme riket.

Resultatet ble at riket ble delt i tre med hver sin general som hersker: Makedonia, Selevkidriket (Lilleasia og Persia) og Ptolemeerriket (Egypt).

Både Selevkidriket og Ptolemeerriket kom til å eksistere med makedonske herskere i nesten 300 år før de ble rent i senk av Middelhavets nye stormakt, Roma.

Før det gikk så langt hadde de makedonske herskerne sørget for å spre gresk kultur, kunst og filosofi til store deler av Asia, Midtøsten og Nord-Afrika.

Plutselig ble han rammet av en voldsom feber som forskerne i dag – ut fra samtidige beskrivelser – mener kunne ha vært malaria.

Etter ti dager var den unge kongen så avkreftet at han knapt kunne snakke. Hans mest betrodde generaler samlet seg ved sykesengen hans i palasset.

Utenfor begynte ryktene å svirre, og de makedonske soldatene krevde å få se kongen sin.

Av frykt for opprør gikk generalene til slutt med på å la soldatene slippe inn i palasset.

Ifølge Arrianus gikk mennene i dyp sorg og i en lang kolonne forbi den døende kongen, som i en siste kraftanstrengelse kjempet for å løfte hodet sitt mens han med øynene sendte en taus hilsen til hver enkelt av soldatene han hadde erobret verden med.

Ved solnedgang 10. juni i året 323 f.Kr. døde Filip og Olympias’ sønn Aleksander 3. av Makedonia, bare 32 år gammel.

Ettertiden kjenner ham som Aleksander den store.