Aleksander den stores familie slaktet hverandre

“Det er så mange arkitektoniske særpreg at man som arkeolog nesten blir overveldet,” forteller Dimitria Malamidou over telefonen fra kontoret sitt i byen Serres i Nord-Hellas.

Hun leder utgravingen av det spektakulære gravmælet som har trollbundet hele verden siden de første utgravning­ene i 2012, for spesielt ett spørsmål har gått igjen: Hvem ble gravlagt i Kasta-­graven, som den heter i dag?

I alt har arkeologene funnet knokler fra fem personer: et spedbarn, to voksne menn, en eldre kvinne samt brente bein fra en mann av ukjent alder. “Det er ingen tvil om at det er en familiegrav og at familien som ligger der, har tilhørt samfunnets elite,” forteller Dimitria Malamidou.

Ifølge ekspertene ble graven bygget mellom år 325 f.Kr. og 300 f.Kr., da Amfipolis tilhørte Makedonia. Eliten i landet besto mest av familiemedlemmer og folk som sto Aleksander den store nær.

Dermed blåser graven nytt liv i et av de mørkeste kapitlene i historien om makedonerkongen.

Hans død førte til en av antikkens mest bloddryppende maktkamper. Den fikk ikke bare ødeleggende følger for hans enorme rike, men utslettet også nesten hele familien hans. Og i spissen for blodsutgytelsene sto Aleksanders egen mor, Olympias.

Aleksanders død utløste katastrofe

Sommeren 323 f.Kr. ankom budbringere med den skjebnesvangre meldingen som dronning Olympias hadde fryktet i mange år: Sønnen Aleksander hadde dødd i Babylon i en alder av 32 år.

På elleve år hadde han erobret det mektige Perserriket, Egypt og deler av dagens India – og bygget verdens hittil største rike.

Olympias hadde ikke sett sett sønnen en eneste gang på disse årene, og nå ville hun aldri få se ham igjen. Selv om budbringerne fortalte at sønnen hadde bukket under for sykdom, mistenkte dronningen at han i virkeligheten var blitt forgiftet.

I flere år hadde hun vært forvist til hjemlandet Epeiros, vest for Makedonia, fordi hun hadde røket uklar med Aleksanders general Anti­patros, som hadde blitt betrodd makten over Makedonia og Hellas mens Aleksander og hæren hans kjempet i øst.

Aleksander hadde – muligens på grunn av Olympias’ klager – kort før sin død gitt Antipatros ordre om å fratre sin stilling og marsjere nye tropper frem til Asia.

En av Antipatros’ yngste sønner, Iollas, var Aleksanders munnskjenk, og Olympias mistenkte at han hadde forgiftet sønnen hennes på beskjed fra sin far.

Mistanken gjorde henne rasende og fortvilet, for Aleksander hadde ingen arv­inger, og hans plutselige død utløste politisk kaos i riket.

Aleksanders generaler, som hadde stått side om side under hans ledelse, sloss nå om hvem som skulle etterfølge ham. I denne maktkampen kunne ingen føle seg trygg – heller ikke Olympias.

Hun visste at Aleksanders kone Roxane fra Baktria i nåtidens Afghanistan var gravid, men selv om barnet skulle vise seg å være en gutt, ville det gå 18 år før han kunne ta farens plass.

Hun planla derfor et ekteskap som ville sikre hennes familie makten. Selv var hun for gammel, men hun hadde likevel et trumfkort: sin egen datter Kleopatra.

To søstre tilbød ekteskap for makt

Som Aleksanders søster kunne Kleopatra føde sin mann en rettmessig arving til tronen. Hun var derfor et attraktiv parti for alle som ønsket å overta det makedonske riket.

Kleopatra gikk straks med på Olympias’ plan: Hun skulle reise til byen Sardes i Lilleasia, og der skulle hun foreslå ekteskap med Perdikkas, en av Aleksanders generaler.

Perdikkas sto midt i en blodig konflikt om det makedonske riket med Aleksanders andre generaler, men hans stilling var umiddelbart sterkere enn de andres: Rett før sin død hadde Aleksander utnevnt ham til sjef for hæren. Dessuten var han blitt betrodd oppgaven som verge for Aleksanders sønn som Roxane i mellomtiden hadde født – til lettelse for mange.

Gutten fikk navnet Aleksander 4 og ble av hæren utropt til konge sammen med Aleksanders inkompetente halvbror, Filip Arrhidaios. En allianse med Perdikkas ville derfor være uvurderlig for Kleopatra og Olympias som imidlertid sto overfor en voksende trussel.

Trusselen het Eurydike. Hun var datter av en fjern halvsøster av Aleksander den store. Da de to kvinnene hørte at Filip Arrhidaios ble utropt til konge, dro de straks til Asia med en listig plan som til forveksling lignet den Olympias og Kleopatra hadde klekket ut.

Men Eurydike og hennes mor hadde enda større ambisjoner og gikk etter et giftermål mellom Eurydike og Arrhidaios selv om han hadde mentale evner som et lite barn – og for øvrig var Eurydikes onkel. Hvis Eurydike og Arrhidaios fikk en sønn, ville ikke Aleksander 4 lenger ha noe sikkert krav på tronen.

Perdikkas så faren og sendte folk ut for å arrestere Eurydike og moren. Det gikk imidlertid galt, og under tumultene ble Eurydikes mor drept.

Da datteren ble brakt med tilbake til hærens leir, ble soldatene rasende over å høre at en slektning av Aleksander den store var drept. Omgitt av truende soldater hadde ikke Perdikkas noe annet valg enn å tillate at Eurydike giftet seg med Filip Arrhidaios, som forvirret gikk med på det.

General stjal den døde kongens lik

Eurydikes ekteskap med Filip Arrhidaios var en strek i regningen for Perdikkas, men han ble sterkt oppmuntret da han fikk beskjed om at Kleopatra var på vei for å tilby ham ekteskap. Tanken på å gifte seg med Aleksanders eget kjøtt og blod var en uimotståelig sjanse.

“For da han nå var ute etter kongedømmet, var han fast bestemt på å gifte seg med Kleopatra i den tro at han kunne bruke henne til å overtale makedonerne til å la ham få hele makten,” skriver den gammel­greske forfatteren Diodoros.

Perdikkas hadde også ansvaret for å sende Aleksanders lik – som var blitt balsamert og lå i Babylon – hjem til Makedonia for å bli gravlagt. Han hadde planlagt alt.

Kongens lik skulle sendes av sted i en gigantisk, gullkledd begravelsesvogn som ble trukket av hele 64 esler. Og nå så Perdikkas for seg hvordan han ville slutte seg til kortesjen og føre liket inn i den makedonske hovedstaden med Aleksanders søster ved sin side som sin kone. Det ville fjerne all tvil om hans rett til tronen. Trodde han.

Perdikkas’ store drøm ble knust av en annen av Aleksanders generaler, Ptolemaios. I ly av kaoset hadde han opprettet sitt eget rike i Egypt med Alexandria som hovedstad. Også han hadde planer for Aleksanders lik. Hvis kongen ble gravlagt i Egypt, kunne det gi Ptolemaios’ rike avgjørende legitimitet.

Så da den flere tonn tunge vognen med den balsamerte kroppen forlot Babylon på vei mot Makedonia våren 321 f.Kr., ble kortesjen overrasket av Ptolemaios’ folk som uten større vansker kapret Aleksanders lik og førte det til Egypt.

Nå var det Ptolemaios og ikke Perdikkas som marsjerte gjennom hovedstaden sin i spissen for Aleksander den stores liktog. Perdikkas måtte handle raskt hvis han skulle unngå total ydmykelse.

Er Aleksander den store i graven?

Selv i døden kunne Aleksander den store endre den politiske maktbalansen. Og i de 2300 årene som er gått siden hans død, har interessen for hans jordiske levningers siste hvilested bare økt i styrke.

Hver gang en ny grav fra 300-tallet f.Kr. dukker opp, melder det samme spørsmålet seg: Har man endelig funnet Aleksander den store? Slik var det også da Kasta-graven dukket opp, sier Dimitr­ia Malamidou.

“Det begynte straks å gå rykter om at Aleksander den store kanskje ble transportert til Makedonia i all hemmelighet,” forklarer hun og fortsetter:

“Å lete etter Aleksander den stores lik er jo nesten som å lete etter den hellige gralen. Folk håper og tror at vi endelig står med et gjennombrudd.”

Men hun avviser enhver teori om at Aleksander ligger i Kasta-graven. “Det er ikke ham. Vi har ingen bevis for at liket hans noensinne har forlatt Egypt,” understreker hun.

Nilen stjal Perdikkas’ seier

General Perdikkas var overbevist om at han fremdeles kunne komme tilbake til Makedonia som den nye herskeren med Kleopatra ved sin side. Men først måtte han ta seg av Ptolemaios. Perdikkas marsjerte mot Egypt med en hær som talte både Aleksander den stores beste elitesoldater og krigselefanter fra India.

Perdikkas nølte ikke da de nådde Nilen, selv om strømmen var sterk og vannet dypt. Aleksander hadde selv ledet hæren sin over mektige elver som Indus og Hydaspes med elefanter, og nå ønsket Perdikkas å gjøre ham kunsten etter.

Han sendte elefantene ut i vannet for å blokkere den kraftige strømmen slik at soldatene lettere kunne passere. Men de enorme dyrene virvlet opp så mye sand at elven ble mye dypere, og soldatene kunne ikke lenger nå bunnen.

Strømmen tok seg opp, og bare de beste svømmerne reddet seg i land. Resten – flere tusen mann – ble skyllet bort av strømmen. På bredden sto Perdikkas maktesløs og så sin fremtid forsvinne i det rasende vannet.

“Den kvelden gjenlød leiren av klagesang over alle dem som så meningsløst hadde satt livet til,” skriver Diodoros.
De soldatene som overlevde, kunne ikke tilgi Perdikkas. Han hadde feilet på alle punkter der Aleksander hadde hatt suksess.

Og han kunne ikke engang stole på offiserene lenger. Han visste at han var fortapt. Mannen som hadde drømt om å bli den nye Aleksander verken ropte eller kjempet imot da hans tidligere våpenbrødre ifølge Diodoros sent en kveld “trengte seg inn i teltet hans, overfalt ham og stakk ham i hjel.”

Ligger en general i Kasta-graven?

Ifølge arkeolog Dimitria Malamidou er det ikke umulig at Kasta-graven ble bygget for en av Aleksanders generaler: "Mange av de hjemvendte militærfolk­ene, spesielt de som hadde vært mest lojale mot Aleksander den store, fikk tildelt et jordstykke i Amfipolis-området.”

Generalenes deltakelse i Aleksander den stores erobringer ble ikke glemt. Alle i lokalsamfunnet visste hva de hadde utrettet ute i verden, og de ble derfor utvilsomt hedret med fornemme begrav­elser. Men slik gikk det ikke for Perdikkas, som ble drept mange hundre kilometer fra Amfipolis, så det er ikke han som ligger i graven.

Men graven kan være oppført for en annen av Aleksanders mange generaler og deres familie. Flere forskere peker imidlertid på at Kasta-graven er altfor monumental for en general. Ikke engang Aleksander den stores far, Filip 2, fikk en så svær grav. Derfor må den være bygget for en langt viktigere person.

Olympias satset på barnebarnet

Etter Perdikkas’ død oppga Olympias ekteskapsplanen. I stedet rettet hun oppmerksomheten mot barnebarnet Aleksander 4, som var blitt kronet til konge sammen med Filip Arrhidaios. Hun hadde aldri møtt sin avdøde sønns barn, men hvis hun kunne bli barnets verge, kunne hun beskytte ham til han var gammel nok til å regjere.

Men hennes gamle erkefiende, general Antipatros, var raskere. Han reiste til Lilleasia og førte de to kongene hjem til Makedonia så han hadde dem i sin varetekt, og det fikk Olympias til å frykte for lille Aleksanders sikkerhet.

Akkurat som Antipatros hadde sørget for at lille Aleksander hadde moren Roxane med seg, hadde han også med seg Filip Arrhidaios' kone til Makedonia, den listige Eurydike. Og henne stolte Olympias ikke på i det hele tatt.

I 319 f.Kr. døde Antipatros av alderdom. Eldstesønnen Kassandros sto klar til å overta makten i Makedonia, men som sin siste handling utnevnte Antipatros hærføreren Polyperkhon til øverste leder med ansvaret for de to kongene.

Beslutningen gjorde Kassandros rasende. Han nektet å adlyde en som ikke engang var i slekt med Antipatros. I stedet planla han et opprør som ville gi ham makten i Makedonia. Før sin død hadde Antipatros advart Polyperkhon mot Olympias: “La ikke Makedonia bli styrt av en kvinne!”

Men Polyperkhon ignorerte Antipatros’ råd, for den gamle hærføreren visste at Kassandros og hans ledsagere planla et kupp, så han trengte sterke allierte. Derfor inviterte han Olympias til å være verge for lille Aleksander i Epeiros, der han ville være tryggere.

For Olympias var invitasjonen en gave hun tok imot uten å nøle. Og hun tok ingen sjanser. Hun hadde brukt mesteparten av livet på å rydde sønnens fiender av veien, og nå var turen kommet til barnebarnets fiender. Først i køen sto Eurydike.

Kvinnene møttes på slagmarken

Eurydike visste at Olympias var dødsens farlig, så da hun hørte om henne og Polyperkhons allianse, sluttet hun seg til Kassandros og hans opprørsstyrker sammen med Filip Arrhidaios. Da tvang de to i samlet front Polyperkhon til å flykte og erklærte offisielt Eurydike for Filip Arrhidaios’ verge og dermed reelt Makedonias nye hersker.

Polyperkhon flyktet til Epeiros, der han ba Olympias om hjelp. Den gamle dronningen nølte ikke. Eurydikes maktovertakelse betydde at lille Aleksander 4 nå var i fare.

Derfor samlet Olympias en hær og marsjerte mot grensen med Polyper­khon. Kassandros hadde dratt sørover til Peloponnes for å sikre seg støtte, så Eurydike måtte forsvare Makedonia helt alene. Slik kom Eurydike og Olympias til å stå overfor hverandre i spissen for hver sin hær i 317 f.Kr.

Foran sine soldater kneiste Olympias stolt, kledd i hjorteskinn som en av guden Dionysos’ rasende furier. Hun stirret kaldt på sin motstander som ikke engang var født da Olympias sendte sønnen ut for å sette verden i brann.

Eurydi­ke hadde ikke en sjanse, for i Olympias så soldatene hennes Aleksander den store, og minnet om ham var sterkere enn noe sverd.

“Av respekt for Olympias’ status og minnet om alt det Aleksander hadde gitt dem, skiftet makedonerne side,” forteller forfatteren Diodoros.

Olympias var nesten overveldet av glede over seieren.

Hun hadde beseiret Eurydike og eliminert den største trusselen mot Aleksanders arv. Eurydike og Arrhidai­os ble tatt til fange og murt inne i en celle. Den eneste åpningen var en smal sprekk der de fikk litt mat. Men etter noen uker bestemte Olympias seg for å befri dem for pinslene.

Ifølge Diodoros fikk dronningen sine folk til å stikke i hjel Filip Arrhidaios. Eurydike fikk lov til å velge sin død: “Olympias sendte Eurydike et sverd, en løkke og en kopp med gift.”

Dronningens folk holdt øye med henne mens Eurydike renset blodet av sin døde mann som hun hadde utnyttet i sitt kyniske maktspill. “Deretter hengte hun seg i beltet sitt uten å felle tårer over sin skjebne eller vekten av ulykker,” skriver Diodoros.

Olympias hevnet Aleksanders død

Drapene på Eurydike og Filip Arrhidaios var ikke nok for Olympias. Hun var fremdeles overbevist om at Antipatros og sønnene hans sto bak Aleksanders død, og nå ville hun ha hevn. Kassandros befant seg langt mot sør, så i stedet fikk Olympias hans yngste bror Nikanor drept.

Kassandros’ andre bror, Iollas, hadde vært Aleksanders munnskjenk og var allerede død, så Olympias fikk liket hans gravd opp og skjendet.

“Hun valgte også ut de hundre mest fremtredende blant Kassandros’ venner og slaktet samtlige,” skriver Diodoros.

Da ryktene om Olympias blodrus nådde Kassandros, marsjerte han straks mot Makedonia med hæren sin. Selv om Olympias og Polyperkhon hadde forberedt seg på angrepet, var de helt uforberedt på den styrken som Kassandros slo til med.

Olympias, Roxane og lille Aleksander hadde forskanset seg i byen Pydna sør for Amfipolis mens Polyperkhon ledet hæren mot grensen. Men Kassandros bestakk Polyperkhons soldater og fikk dem til å desertere. Deretter beleiret han Pydna. I flere måneder overlevde Olympias og folkene hennes på sulterasjoner mens de forgjeves ventet på hjelp.

“Kavaleristene, som ikke deltok i forsvaret og derfor ikke fikk mat, døde nesten alle sammen, og den samme skjebnen led et stort antall soldater,” skriver Diodoros.
I ren desperasjon begynte enkelte av innbyggerne å spise av de døde.

Da det ble klart at ingen hjelp ville komme, sendte Olympias beskjed til Kassandros om at hun ville overgi seg hvis han sparte hennes liv. Han gikk med på kravet, men straks etter overgivelsen arrangerte han en rettssak der Olympias ble dømt til døden.

Men Kassandros ville ikke bli husket for å ha drept Aleksander den stores mor. I stedet ga han 200 soldater ordre om å gjøre det i samlet flokk.

Olympias tok imot bødlene med rak rygg. Dette skremte soldatene som mente de kunne se Aleksander den store tre frem i den gamle kvinnens trekk. Ingen våget å røre henne.

En rasende Kassandros hentet i stedet de pårørende til Olympias ofre. De halte henne ut av palasset og slo ring om henne. Med nådeløse blikk kastet de stein etter stein mot kroppen hennes.

“Drevet av hevntørst drepte de dronning­en som ikke utstøtte så mye som et upassende eller kvinnelig sukk,” forteller Diodoros.

Kasta-graven kan tilhøre en dronning

Steiningen av Olympias i 316 f.Kr. kom bare ett år etter drapene på Eurydike og Arrhidaios. Aleksander den stores mor, halvsøster, halvniese og halvbror hadde nå mistet livet i kampen om arven etter ham. Og flere myrderier skulle det bli.

Ifølge forskerne kan Kasta-graven være det siste hvilestedet for både Eurydike og Olympias. Flere eksperter mener Kasta-graven bærer preg av å tilhøre en dronning, for i eldre graver oppført til makedonske dronninger har arkeologer funnet avbildninger av sfinkser. Vesenene var muligens symboler for dronningene i Makedonia, og i Kasta-­graven står det hele to sfinksstatuer.

Giftermålet med Filip Arrhidaios betydde at Eurydike ble dronning, men selv om den ene av mennene i graven ut fra alderen kunne være den 42 år gamle Arrhidaios, kan ingen av skjelettene være den bare 20 år gamle Eurydike.

Graven passer langt bedre til dronning Olympias. Det best bevarte skjelettet i Kasta-graven stammer fra en ca. 60 år gammel kvinne – alderen stemmer med Olympias.

Ekspertene påpeker også at de to karyatidestatuene i graven kunne ligne Dionysos-prestinner, og Olympias var kjent for sin tilbedelse av Dionysos. De to mennene i graven kan i så fall være Olympias’ generaler, Aristonous og Monimos, som forsvarte byene Amfipolis og Pella mot Kassandros.

Olympias overtalte begge til å overgi seg da hun selv ga opp kampen. Ifølge kildene fikk Kassandros senere Aristonous drept. Skjelettet med stikk­merker kan derfor være hans.

De to siste individene i graven – spedbarnet og den kremerte voksne – kan være ukjente slektninger av Olympias.

Kassandros drepte Aleksander

Etter å ha henrettet Olympias hadde Kassandros fremdeles et problem: Roxane og sju år gamle Aleksander 4. Gutten var fremtidig konge og derfor en trussel mot Kassandros. Men han var også sønn av Aleksander den store. Derfor våget ikke Kassandros å drepe ham – ennå.

I stedet forviste han mor og sønn til Amfipolis. Men de fikk ikke leve lenge. Da Aleksander fylte 13 år, fikk Kassandros dem begge drept. To år senere ble Aleksander den stores søster, Kleopatra, drept av en annen av de makedonske generalene.

15 år etter Aleksander den stores død var nesten hele slekten hans utslettet, og alt håp om et makedonsk verdensrike samlet under hans arving var knust.

Etterfølge­rne vendte tilbake til fortidens blodige slektsfeider om tronen – med den forskjellen at Aleksander hadde gitt dem en verdensscene å kjempe på.

I dag står vi igjen med den mektige Kasta-graven utenfor Amfipolis, der Aleksanders kone og sønn endte livet. Om det er Olympias grav, er så langt bare gjetninger.

Arkeologene tør ikke å trekke noen konklusjon, men undersøkelsene fortsetter, så kanskje vil gåten om gravens tilknytning til Aleksanders blodige arv en dag bli løst.