Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Aleksander den stores familie slaktet hverandre

Funnet av et gåtefullt gravmæle i Nord-Hellas trekker tråder tilbake til antikkens uhyggeligste maktkamper. De ble utløst da Aleksander den store trakk sitt siste sukk, og hans etterlatte kastet seg ut i et nådeløst familieoppgjør.

Album/Ritzau Scanpix & DEA/A. DAGLI ORTI/Getty Images

I et øde område nær byen Amfipolis i Nord-Hellas ligger en svær gravhaug med en historie preget av makt, drap og ulykke. Den menneskeskapte haugen med en diameter på 158 m er ikke bare den største som noen gang er funnet i Hellas, den kan også knyttes til et av antikkens blodigste familieoppgjør. Det fant sted etter makedonerkongen Aleksander den stores død i 323 f.Kr.

Inne i haugen har arkeologene avdekket et 25 m langt marmormausoleum. Gravens fire rom er utsmykket med steinskulpturer, utskårne takfriser og et fargestrålende mosaikkgulv.

Den har i sin tid vært en monumental grav. Det ser man bl.a. av de fint utskårne marmor­dørene som beskyttet det siste rommet i mausoleet. I alt veier de 1,5 tonn.

I Kasta-graven fant arkeologene bl.a. såkalte karyatider – kvinnestatuer som fungerer som søyler.

© AFP/Ritzau Scanpix

“Det er så mange arkitektoniske særpreg at man som arkeolog nesten blir overveldet,” forteller Dimitria Malamidou over telefonen fra kontoret sitt i byen Serres i Nord-Hellas.

Hun leder utgravingen av det spektakulære gravmælet som har trollbundet hele verden siden de første utgravning­ene i 2012, for spesielt ett spørsmål har gått igjen: Hvem ble gravlagt i Kasta-­graven, som den heter i dag?

“Det er ingen tvil om at det er en familiegrav og at familien som ligger der, har tilhørt samfunnets elite”.
Dimitria Malamidou, arkeolog

I alt har arkeologene funnet knokler fra fem personer: et spedbarn, to voksne menn, en eldre kvinne samt brente bein fra en mann av ukjent alder. “Det er ingen tvil om at det er en familiegrav og at familien som ligger der, har tilhørt samfunnets elite,” forteller Dimitria Malamidou.

Ifølge ekspertene ble graven bygget mellom år 325 f.Kr. og 300 f.Kr., da Amfipolis tilhørte Makedonia. Eliten i landet besto mest av familiemedlemmer og folk som sto Aleksander den store nær.

Dermed blåser graven nytt liv i et av de mørkeste kapitlene i historien om makedonerkongen.

Hans død førte til en av antikkens mest bloddryppende maktkamper. Den fikk ikke bare ødeleggende følger for hans enorme rike, men utslettet også nesten hele familien hans. Og i spissen for blodsutgytelsene sto Aleksanders egen mor, Olympias.

Aleksanders død utløste katastrofe

Sommeren 323 f.Kr. ankom budbringere med den skjebnesvangre meldingen som dronning Olympias hadde fryktet i mange år: Sønnen Aleksander hadde dødd i Babylon i en alder av 32 år.

På elleve år hadde han erobret det mektige Perserriket, Egypt og deler av dagens India – og bygget verdens hittil største rike.

Olympias hadde ikke sett sett sønnen en eneste gang på disse årene, og nå ville hun aldri få se ham igjen. Selv om budbringerne fortalte at sønnen hadde bukket under for sykdom, mistenkte dronningen at han i virkeligheten var blitt forgiftet.

I flere år hadde hun vært forvist til hjemlandet Epeiros, vest for Makedonia, fordi hun hadde røket uklar med Aleksanders general Anti­patros, som hadde blitt betrodd makten over Makedonia og Hellas mens Aleksander og hæren hans kjempet i øst.

Aleksander hadde – muligens på grunn av Olympias’ klager – kort før sin død gitt Antipatros ordre om å fratre sin stilling og marsjere nye tropper frem til Asia.

En av Antipatros’ yngste sønner, Iollas, var Aleksanders munnskjenk, og Olympias mistenkte at han hadde forgiftet sønnen hennes på beskjed fra sin far.

Under et bryllup ble kong Filip stukket ned av livvakten sin – muligens ansporet av Olympias.

© The History Collection/Imageselect

Selv kongen fryktet dronning Olympias

Prinsesse Olympias i Epeiros vokste opp overbevist om at hun stammet fra den legendariske helten Akilles og var bestemt til storhet.

Så da hun giftet seg med makedonerkongen Filip 2 i 357 f.Kr. og fødte ham sønnen Aleksander, brukte hun all sin energi på å gjøre sønnen til den største herskeren verden hadde sett.

Olympias eliminerte enhver trussel mot sønnens krav på tronen. Derfor drepte hun egenhendig Filip 2s yngste kone og nyfødte sønn.

Selv kong Filip fryktet den utspekulerte Olympias og hennes nådeløse maktspill, og det gjorde han rett i, for det skal ha vært hun som overtalte livvakten Pausanias til å drepe Filip under et bryllup for datt­eren Kleopatra. Da Filip var ute av bildet, sto veien til makten åpen for Olympias' sønn Aleksander.

Mistanken gjorde henne rasende og fortvilet, for Aleksander hadde ingen arv­inger, og hans plutselige død utløste politisk kaos i riket.

Aleksanders generaler, som hadde stått side om side under hans ledelse, sloss nå om hvem som skulle etterfølge ham. I denne maktkampen kunne ingen føle seg trygg – heller ikke Olympias.

Hun visste at Aleksanders kone Roxane fra Baktria i nåtidens Afghanistan var gravid, men selv om barnet skulle vise seg å være en gutt, ville det gå 18 år før han kunne ta farens plass.

Hun planla derfor et ekteskap som ville sikre hennes familie makten. Selv var hun for gammel, men hun hadde likevel et trumfkort: sin egen datter Kleopatra.

To søstre tilbød ekteskap for makt

Som Aleksanders søster kunne Kleopatra føde sin mann en rettmessig arving til tronen. Hun var derfor et attraktiv parti for alle som ønsket å overta det makedonske riket.

Kleopatra gikk straks med på Olympias’ plan: Hun skulle reise til byen Sardes i Lilleasia, og der skulle hun foreslå ekteskap med Perdikkas, en av Aleksanders generaler.

Perdikkas sto midt i en blodig konflikt om det makedonske riket med Aleksanders andre generaler, men hans stilling var umiddelbart sterkere enn de andres: Rett før sin død hadde Aleksander utnevnt ham til sjef for hæren. Dessuten var han blitt betrodd oppgaven som verge for Aleksanders sønn som Roxane i mellomtiden hadde født – til lettelse for mange.

Gutten fikk navnet Aleksander 4 og ble av hæren utropt til konge sammen med Aleksanders inkompetente halvbror, Filip Arrhidaios. En allianse med Perdikkas ville derfor være uvurderlig for Kleopatra og Olympias som imidlertid sto overfor en voksende trussel.

Praktgraven (gul prikk) ble funnet noen få kilometer utenfor den nordgreske byen Amfipolis, som ligger cirka 100 km øst for Hellas' nest største by, Thessaloniki.

© HISTORIE

Trusselen het Eurydike. Hun var datter av en fjern halvsøster av Aleksander den store. Da de to kvinnene hørte at Filip Arrhidaios ble utropt til konge, dro de straks til Asia med en listig plan som til forveksling lignet den Olympias og Kleopatra hadde klekket ut.

Men Eurydike og hennes mor hadde enda større ambisjoner og gikk etter et giftermål mellom Eurydike og Arrhidaios selv om han hadde mentale evner som et lite barn – og for øvrig var Eurydikes onkel. Hvis Eurydike og Arrhidaios fikk en sønn, ville ikke Aleksander 4 lenger ha noe sikkert krav på tronen.

Perdikkas så faren og sendte folk ut for å arrestere Eurydike og moren. Det gikk imidlertid galt, og under tumultene ble Eurydikes mor drept.

Da datteren ble brakt med tilbake til hærens leir, ble soldatene rasende over å høre at en slektning av Aleksander den store var drept. Omgitt av truende soldater hadde ikke Perdikkas noe annet valg enn å tillate at Eurydike giftet seg med Filip Arrhidaios, som forvirret gikk med på det.

Aleksander den store døde i Babylon omgitt av general­ene sine som kort tid etter var i krig med hverandre.

© North Wind Picture Archives/Imageselect

Aleksanders død førte til oppstykking av riket

I løpet av 11 år erobret Aleksander den store antikkens største rike. Men det viste seg at han var den eneste som kunne holde det samlet.

I år 334 f.Kr. invaderte Aleksander den store det mektige Perserriket i øst med litt over 50.000 infanteri- og kavaleritropper. Perserne hadde vært grekernes erkefiender i århundrer mens begge folkeslagene holdt makedonerne i nord for å være primitive barbarer.

Men under Aleksander den stores far, Filip 2, hadde Makedonia utviklet en svært effektiv hær som Aleksander brukte til å angripe perserne med etter farens død.

I en rekke store slag klarte makedonerne å knuse perserkongens hærer og innta det enorme Perserriket, som bl.a. omfattet nåtidens Egypt, Tyrkia, Iran og Afghanistan.

I Aleksanders siste felttog nådde kongen helt til nåtidens India og Pakistan. Etter felttoget ble han imidlertid syk og døde i Babylon i år 323 f.Kr. Like etter brøt det ut interne maktkamper, og generalene skapte sine egne riker.

De Makedonske rikene år 301 f.Kr.

Etter mer enn 20 års kamper fikk Aleksanders generaler skapt en rekke selvstendige riker.

HISTORIE

General Ptolemaios var den første til å skape sitt eget rike. Det omfattet bl.a. Egypt og deler av Midtøsten.

HISTORIE

I nåtidens Øst-Tyrkia, Irak og Iran bygget general Selevkos opp et kjemperike som var vanskelig å holde.

HISTORIE

General Lysimakhos opprettet et mindre rike i den vestlige delen av det nåværende Tyrkia samt Bulgaria.

HISTORIE

General Antipatros tok seg av Makedonia og Hellas, som sønnen Kassandros stjal etter farens død.

HISTORIE

General stjal den døde kongens lik

Eurydikes ekteskap med Filip Arrhidaios var en strek i regningen for Perdikkas, men han ble sterkt oppmuntret da han fikk beskjed om at Kleopatra var på vei for å tilby ham ekteskap. Tanken på å gifte seg med Aleksanders eget kjøtt og blod var en uimotståelig sjanse.

“For da han nå var ute etter kongedømmet, var han fast bestemt på å gifte seg med Kleopatra i den tro at han kunne bruke henne til å overtale makedonerne til å la ham få hele makten,” skriver den gammel­greske forfatteren Diodoros.

Perdikkas hadde også ansvaret for å sende Aleksanders lik – som var blitt balsamert og lå i Babylon – hjem til Makedonia for å bli gravlagt. Han hadde planlagt alt.

Kongens lik skulle sendes av sted i en gigantisk, gullkledd begravelsesvogn som ble trukket av hele 64 esler. Og nå så Perdikkas for seg hvordan han ville slutte seg til kortesjen og føre liket inn i den makedonske hovedstaden med Aleksanders søster ved sin side som sin kone. Det ville fjerne all tvil om hans rett til tronen. Trodde han.

© GreekToys

Den gåtefulle graven ble bygget for eliten

Byggingen og utsmykkingen av Kasta-graven må ha kostet så enorme summer at bare Makedonias absolutte elite kan ha hatt nok penger.

Da greske arkeologer oppdaget spor etter en grav på Kasta-høyden i Nord-Hellas i 2012, trodde de først at det var snakk om en helt alminnelig grav, for de hadde funnet mer enn 70 graver i om­rådet siden 1960-årene.

Men arkeologene endret fort mening da de begynte med utgravning­ene. Det viste seg nemlig at hele haugen var en del av gravmonumentet, og da de nådde inn til selve graven, visste de at de hadde funnet en av de mest monumentale gravene i Hellas.

“Vi står utvilsomt overfor et ekstremt viktig funn,” sa den greske statsministeren Antonis Samaras da pressen ble invitert inn i gravkomplekset i 2014.

Selv om graven var skjendet av gravran, viste skulpturer og dekorasjoner at de som lå begravd der, i sin tid må ha tilhørt samfunnets absolutte elite. En ekspert har
anslått at det kan ha kostet ca. 25 tonn sølv å bygge graven.

Gravhaugen

Ca. 2,5 km fra nåtidens Amfi­polis ligger Kasta-gravhaugen. Den består av jord og var sannsynligvis ca. 25 m høy. På toppen sto en enorm marmorløve. Restene av skulpturen ble funnet i elven like ved allerede i 1912. Løven er over 5 m høy, og med fundamentet målte den 15,84 m. Rester av fundamentet sto fremdeles på haugen da graven ble funnet.

GreekToys & Graphic News/Shutterstock

Muren

Gravhaugen er omkranset av en 500 m lang mur som er 3 m høy og inndelt i flere nivåer. Muren danner en nesten perfekt sirkel med en diameter på 158,4 m, som var standardmålet for Aleksander den stores sjefarkitekt, Deinokrates. Teorien er derfor at han var involvert i byggingen.

GreekToys & Sakis Mitrolidis/AFP/Ritzau Scanpix

Sfinkser

Inngangen til Kasta-graven markeres av en buet hvelving og bevoktes av marmorsfinkser med løvekropp og ørnevinger. Da sfinksene hadde hoder, raget de to meter opp. Det ene hodet har senere blitt funnet inne i gravens innerste rom. Sfinksene er ødelagt en gang i antikken, men bakgrunnen er uklar.

GreekToys & AFP/Ritzau Scanpix

Karyatidene

To steinskulpturer av kvinner - såkalte karyatider - bærer et av gravens fire buehvelv. De er 2,27 m høye og bærer spor av gul og rød maling. De har felles­trekk med prestene til vinguden Dionysos. Som sfinksene har også de vært utsatt for hærverk.

GreekToys & Handout/Reuters/Ritzau Scanpix

Mosaikkgulv

Gulvet i midtkammeret er dekket med en fargesprakende mosaikk på 4,5 x 3 m. Mosaikken forestiller den gamle greske dødsguden Hades og Persefone, en av Zevs’ døtre, som han bortfører ned til underverdenen i en vogn. Foran går Hermes, som ifølge gresk mytologi skulle føre de døde fra jordelivet og ned i dødsriket.

GreekToys & History and Art Collection/Imageselect

De døde ble funnet i en steinkiste i det inners­te kammeret. Inngangen dit ble avstengt fra resten av graven med veldige marmor­dører. I alt har utgravingsgruppen funnet 550 beinfragmenter. Om 157 av dem vet man at de stammer fra fem forskjellige personer.

GreekToys & AFP/Ritzau Scanpix

Perdikkas’ store drøm ble knust av en annen av Aleksanders generaler, Ptolemaios. I ly av kaoset hadde han opprettet sitt eget rike i Egypt med Alexandria som hovedstad. Også han hadde planer for Aleksanders lik. Hvis kongen ble gravlagt i Egypt, kunne det gi Ptolemaios’ rike avgjørende legitimitet.

Så da den flere tonn tunge vognen med den balsamerte kroppen forlot Babylon på vei mot Makedonia våren 321 f.Kr., ble kortesjen overrasket av Ptolemaios’ folk som uten større vansker kapret Aleksanders lik og førte det til Egypt.

Nå var det Ptolemaios og ikke Perdikkas som marsjerte gjennom hovedstaden sin i spissen for Aleksander den stores liktog. Perdikkas måtte handle raskt hvis han skulle unngå total ydmykelse.

Er Aleksander den store i graven?

Selv i døden kunne Aleksander den store endre den politiske maktbalansen. Og i de 2300 årene som er gått siden hans død, har interessen for hans jordiske levningers siste hvilested bare økt i styrke.

Hver gang en ny grav fra 300-tallet f.Kr. dukker opp, melder det samme spørsmålet seg: Har man endelig funnet Aleksander den store? Slik var det også da Kasta-graven dukket opp, sier Dimitr­ia Malamidou.

I 1937 ble løven som i sin tid sto på toppen av graven, rekonstruert ut fra fragmentene som ble funnet. Bare skulpturens størrelse viser hvor viktig den avdøde i graven må ha vært.

© Athanasios Gioumpasis/Getty Images

“Det begynte straks å gå rykter om at Aleksander den store kanskje ble transportert til Makedonia i all hemmelighet,” forklarer hun og fortsetter:

“Å lete etter Aleksander den stores lik er jo nesten som å lete etter den hellige gralen. Folk håper og tror at vi endelig står med et gjennombrudd.”

Men hun avviser enhver teori om at Aleksander ligger i Kasta-graven. “Det er ikke ham. Vi har ingen bevis for at liket hans noensinne har forlatt Egypt,” understreker hun.

Nilen stjal Perdikkas’ seier

General Perdikkas var overbevist om at han fremdeles kunne komme tilbake til Makedonia som den nye herskeren med Kleopatra ved sin side. Men først måtte han ta seg av Ptolemaios. Perdikkas marsjerte mot Egypt med en hær som talte både Aleksander den stores beste elitesoldater og krigselefanter fra India.

Perdikkas nølte ikke da de nådde Nilen, selv om strømmen var sterk og vannet dypt. Aleksander hadde selv ledet hæren sin over mektige elver som Indus og Hydaspes med elefanter, og nå ønsket Perdikkas å gjøre ham kunsten etter.

Han sendte elefantene ut i vannet for å blokkere den kraftige strømmen slik at soldatene lettere kunne passere. Men de enorme dyrene virvlet opp så mye sand at elven ble mye dypere, og soldatene kunne ikke lenger nå bunnen.

Strømmen tok seg opp, og bare de beste svømmerne reddet seg i land. Resten – flere tusen mann – ble skyllet bort av strømmen. På bredden sto Perdikkas maktesløs og så sin fremtid forsvinne i det rasende vannet.

“Den kvelden gjenlød leiren av klagesang over alle dem som så meningsløst hadde satt livet til,” skriver Diodoros.
De soldatene som overlevde, kunne ikke tilgi Perdikkas. Han hadde feilet på alle punkter der Aleksander hadde hatt suksess.

Og han kunne ikke engang stole på offiserene lenger. Han visste at han var fortapt. Mannen som hadde drømt om å bli den nye Aleksander verken ropte eller kjempet imot da hans tidligere våpenbrødre ifølge Diodoros sent en kveld “trengte seg inn i teltet hans, overfalt ham og stakk ham i hjel.”

Flere knokler fra mannen på 35-40 år bar spor etter sverd-eller knivstikk som ikke var leget.

© Shutterstock

Minst fem mennesker fant hvile i graven

Helt siden Kasta-graven dukket opp i 2012 har arkeologene strevd med å finne ut hvem den ble bygget til. I gravens innerste kammer lå det knokkelrester fra minst fem personer – fire voksne og et spedbarn.

  • A: Spedbarn, 0-1 år
  • B: Mann, 35-40 år
  • C: Mann, ca. 45 år
  • D: Brente bein fra voksen person
  • E: Kvinne, ca. 60 år

Ligger en general i Kasta-graven?

Ifølge arkeolog Dimitria Malamidou er det ikke umulig at Kasta-graven ble bygget for en av Aleksanders generaler: "Mange av de hjemvendte militærfolk­ene, spesielt de som hadde vært mest lojale mot Aleksander den store, fikk tildelt et jordstykke i Amfipolis-området.”

Generalenes deltakelse i Aleksander den stores erobringer ble ikke glemt. Alle i lokalsamfunnet visste hva de hadde utrettet ute i verden, og de ble derfor utvilsomt hedret med fornemme begrav­elser. Men slik gikk det ikke for Perdikkas, som ble drept mange hundre kilometer fra Amfipolis, så det er ikke han som ligger i graven.

Men graven kan være oppført for en annen av Aleksanders mange generaler og deres familie. Flere forskere peker imidlertid på at Kasta-graven er altfor monumental for en general. Ikke engang Aleksander den stores far, Filip 2, fikk en så svær grav. Derfor må den være bygget for en langt viktigere person.

Olympias satset på barnebarnet

Etter Perdikkas’ død oppga Olympias ekteskapsplanen. I stedet rettet hun oppmerksomheten mot barnebarnet Aleksander 4, som var blitt kronet til konge sammen med Filip Arrhidaios. Hun hadde aldri møtt sin avdøde sønns barn, men hvis hun kunne bli barnets verge, kunne hun beskytte ham til han var gammel nok til å regjere.

Men hennes gamle erkefiende, general Antipatros, var raskere. Han reiste til Lilleasia og førte de to kongene hjem til Makedonia så han hadde dem i sin varetekt, og det fikk Olympias til å frykte for lille Aleksanders sikkerhet.

Akkurat som Antipatros hadde sørget for at lille Aleksander hadde moren Roxane med seg, hadde han også med seg Filip Arrhidaios' kone til Makedonia, den listige Eurydike. Og henne stolte Olympias ikke på i det hele tatt.

Roxane ble gift med Aleksander under felttoget hans i Baktria. Da var hun bare 13 år.

© North Wind Picture Archives/Imageselect

Aleksanders gravide kone drepte rivalen

Da Aleksander den store døde, var hans yngste kone Roxane gravid. Roxane visste at hvis barnet hennes ble en gutt, kunne han arve Aleksanders gigantiske rike. Men etter kort tid fikk hun nyss om at Aleksanders andre kone, den persiske prinsessen Stateira, også var gravid.

Roxane var fra Baktria i nåtidens Afghani­stan. Hun visste at makedonerne mislikte at hun var blitt gift med Aleksander fordi de ikke syntes at hun var kongen deres verdig.

Derfor fryktet hun at Stateiras barn kunne bli utropt til arving. Stateira hadde ennå ingen anelse om at Aleksander var død, så Roxane skrev et brev i hans navn og lokket Stateira til Babylon.

“Da hun kom, drepte Roxane både henne og søsteren og kastet likene i en brønn,” skriver den greske forfatteren Plutark.

Stateiras bestemor, dronning Sisygambis, ble først klar over bedraget da hun endelig fikk ny­heten om Aleksanders død. Fire dager senere døde hun av sorg.

I 319 f.Kr. døde Antipatros av alderdom. Eldstesønnen Kassandros sto klar til å overta makten i Makedonia, men som sin siste handling utnevnte Antipatros hærføreren Polyperkhon til øverste leder med ansvaret for de to kongene.

Beslutningen gjorde Kassandros rasende. Han nektet å adlyde en som ikke engang var i slekt med Antipatros. I stedet planla han et opprør som ville gi ham makten i Makedonia. Før sin død hadde Antipatros advart Polyperkhon mot Olympias: “La ikke Makedonia bli styrt av en kvinne!”

Men Polyperkhon ignorerte Antipatros’ råd, for den gamle hærføreren visste at Kassandros og hans ledsagere planla et kupp, så han trengte sterke allierte. Derfor inviterte han Olympias til å være verge for lille Aleksander i Epeiros, der han ville være tryggere.

For Olympias var invitasjonen en gave hun tok imot uten å nøle. Og hun tok ingen sjanser. Hun hadde brukt mesteparten av livet på å rydde sønnens fiender av veien, og nå var turen kommet til barnebarnets fiender. Først i køen sto Eurydike.

Kvinnene møttes på slagmarken

Eurydike visste at Olympias var dødsens farlig, så da hun hørte om henne og Polyperkhons allianse, sluttet hun seg til Kassandros og hans opprørsstyrker sammen med Filip Arrhidaios. Da tvang de to i samlet front Polyperkhon til å flykte og erklærte offisielt Eurydike for Filip Arrhidaios’ verge og dermed reelt Makedonias nye hersker.

Polyperkhon flyktet til Epeiros, der han ba Olympias om hjelp. Den gamle dronningen nølte ikke. Eurydikes maktovertakelse betydde at lille Aleksander 4 nå var i fare.

Derfor samlet Olympias en hær og marsjerte mot grensen med Polyper­khon. Kassandros hadde dratt sørover til Peloponnes for å sikre seg støtte, så Eurydike måtte forsvare Makedonia helt alene. Slik kom Eurydike og Olympias til å stå overfor hverandre i spissen for hver sin hær i 317 f.Kr.

Foran sine soldater kneiste Olympias stolt, kledd i hjorteskinn som en av guden Dionysos’ rasende furier. Hun stirret kaldt på sin motstander som ikke engang var født da Olympias sendte sønnen ut for å sette verden i brann.

Aleksander den stores mor Olympias kastet seg fryktløst ut i kampen om sin avdøde sønns arv, og hun skydde ingen midler.

© Album/Ritzau Scanpix

Eurydi­ke hadde ikke en sjanse, for i Olympias så soldatene hennes Aleksander den store, og minnet om ham var sterkere enn noe sverd.

“Av respekt for Olympias’ status og minnet om alt det Aleksander hadde gitt dem, skiftet makedonerne side,” forteller forfatteren Diodoros.

Olympias var nesten overveldet av glede over seieren.

“Olympias sendte Eurydike et sverd, en løkke og en kopp med gift.”
Den oldgreske forfatteren Diodor

Hun hadde beseiret Eurydike og eliminert den største trusselen mot Aleksanders arv. Eurydike og Arrhidai­os ble tatt til fange og murt inne i en celle. Den eneste åpningen var en smal sprekk der de fikk litt mat. Men etter noen uker bestemte Olympias seg for å befri dem for pinslene.

Ifølge Diodoros fikk dronningen sine folk til å stikke i hjel Filip Arrhidaios. Eurydike fikk lov til å velge sin død: “Olympias sendte Eurydike et sverd, en løkke og en kopp med gift.”

Dronningens folk holdt øye med henne mens Eurydike renset blodet av sin døde mann som hun hadde utnyttet i sitt kyniske maktspill. “Deretter hengte hun seg i beltet sitt uten å felle tårer over sin skjebne eller vekten av ulykker,” skriver Diodoros.

Olympias hevnet Aleksanders død

Drapene på Eurydike og Filip Arrhidaios var ikke nok for Olympias. Hun var fremdeles overbevist om at Antipatros og sønnene hans sto bak Aleksanders død, og nå ville hun ha hevn. Kassandros befant seg langt mot sør, så i stedet fikk Olympias hans yngste bror Nikanor drept.

“Hun valgte også ut de hundre mest fremtredende blant Kassandros’ venner og slaktet samtlige.”
Den oldgreske forfatteren Diodor

Kassandros’ andre bror, Iollas, hadde vært Aleksanders munnskjenk og var allerede død, så Olympias fikk liket hans gravd opp og skjendet.

“Hun valgte også ut de hundre mest fremtredende blant Kassandros’ venner og slaktet samtlige,” skriver Diodoros.

Da ryktene om Olympias blodrus nådde Kassandros, marsjerte han straks mot Makedonia med hæren sin. Selv om Olympias og Polyperkhon hadde forberedt seg på angrepet, var de helt uforberedt på den styrken som Kassandros slo til med.

Olympias, Roxane og lille Aleksander hadde forskanset seg i byen Pydna sør for Amfipolis mens Polyperkhon ledet hæren mot grensen. Men Kassandros bestakk Polyperkhons soldater og fikk dem til å desertere. Deretter beleiret han Pydna. I flere måneder overlevde Olympias og folkene hennes på sulterasjoner mens de forgjeves ventet på hjelp.

“Kavaleristene, som ikke deltok i forsvaret og derfor ikke fikk mat, døde nesten alle sammen, og den samme skjebnen led et stort antall soldater,” skriver Diodoros.
I ren desperasjon begynte enkelte av innbyggerne å spise av de døde.

“Drevet av hevntørst drepte de dronning­en som ikke utstøtte så mye som et upassende eller kvinnelig sukk.”
Den oldgreske forfatteren Diodor

Da det ble klart at ingen hjelp ville komme, sendte Olympias beskjed til Kassandros om at hun ville overgi seg hvis han sparte hennes liv. Han gikk med på kravet, men straks etter overgivelsen arrangerte han en rettssak der Olympias ble dømt til døden.

Men Kassandros ville ikke bli husket for å ha drept Aleksander den stores mor. I stedet ga han 200 soldater ordre om å gjøre det i samlet flokk.

Kassandros prøvde å få soldatene sine til å drepe Olympias. De nektet plent.

© The Picture Art Collection/Alamy/Imageselect

Olympias tok imot bødlene med rak rygg. Dette skremte soldatene som mente de kunne se Aleksander den store tre frem i den gamle kvinnens trekk. Ingen våget å røre henne.

En rasende Kassandros hentet i stedet de pårørende til Olympias ofre. De halte henne ut av palasset og slo ring om henne. Med nådeløse blikk kastet de stein etter stein mot kroppen hennes.

“Drevet av hevntørst drepte de dronning­en som ikke utstøtte så mye som et upassende eller kvinnelig sukk,” forteller Diodoros.

Kasta-graven kan tilhøre en dronning

Steiningen av Olympias i 316 f.Kr. kom bare ett år etter drapene på Eurydike og Arrhidaios. Aleksander den stores mor, halvsøster, halvniese og halvbror hadde nå mistet livet i kampen om arven etter ham. Og flere myrderier skulle det bli.

Ifølge forskerne kan Kasta-graven være det siste hvilestedet for både Eurydike og Olympias. Flere eksperter mener Kasta-graven bærer preg av å tilhøre en dronning, for i eldre graver oppført til makedonske dronninger har arkeologer funnet avbildninger av sfinkser. Vesenene var muligens symboler for dronningene i Makedonia, og i Kasta-­graven står det hele to sfinksstatuer.

Giftermålet med Filip Arrhidaios betydde at Eurydike ble dronning, men selv om den ene av mennene i graven ut fra alderen kunne være den 42 år gamle Arrhidaios, kan ingen av skjelettene være den bare 20 år gamle Eurydike.

Graven passer langt bedre til dronning Olympias. Det best bevarte skjelettet i Kasta-graven stammer fra en ca. 60 år gammel kvinne – alderen stemmer med Olympias.

Ekspertene påpeker også at de to karyatidestatuene i graven kunne ligne Dionysos-prestinner, og Olympias var kjent for sin tilbedelse av Dionysos. De to mennene i graven kan i så fall være Olympias’ generaler, Aristonous og Monimos, som forsvarte byene Amfipolis og Pella mot Kassandros.

Olympias overtalte begge til å overgi seg da hun selv ga opp kampen. Ifølge kildene fikk Kassandros senere Aristonous drept. Skjelettet med stikk­merker kan derfor være hans.

Flere knokler fra mannen på 35-40 år bar spor av uhelte sverd- eller knivstikk.

© Greek Ministry Of Culture/EPA/Ritzau Scanpix & Shutterstock

De to siste individene i graven – spedbarnet og den kremerte voksne – kan være ukjente slektninger av Olympias.

I og rundt en steinkiste i Kasta-­graven lå det beinrester fra minst fem personer.

© AFP/Ritzau Scanpix

Hvem ligger i graven?

Selv om de dødes identitet ennå er et mysterium, har forskerne en liste over mulige kandidater som alle tilhørte Aleksander den stores indre krets.

Er det Aleksander den store?

  • FOR: Gravens størrelse og utstyr tyder på at den ble bygget for en svært høytstå­ende person. Dateringen stemmer også med tiden for Aleksanders død.
  • MOT: TTross gjenbegravelser tyder ingenting på at Aleksanders lik forlot Egypt.

Hefaistion?

  • FOR: En inskripsjon i Kasta-graven fikk tidlig forskerne til å anta at graven tilhørte Aleksanders beste venn, Hefaistion. Da han døde i nåtidens Iran i 324 f.Kr., ble han brent på et likbål. Deretter krevde Aleksander at gravmonumenter skulle bygges til hans ære over hele riket.
  • MOT: Aleksander døde bare syv måneder etter Hefaistos og hadde kanskje ikke tid til å bygge ferdig Kasta-monumentet. Ingen andre kan tenkes å ha vært villige til å finansiere et så dyrt gravmæle til ære for Hefaistion etter Aleksanders død. Men noen av steinene kan stamme fra et ikke påbegynt Hefaistion-monument.

Aleksanders general?

  • FOR: Flere av Aleksander den stores generaler bosatte seg i Amfipolis etter hans død. Der kan de ha blitt gravlagt.
  • MOT: Gravmælet er for storslått for en general, og ingenting av det indre utstyret peker i retning av en militær person.

Eurydike og Filip Arrhidaios?

  • FOR: Den lite begavede Filip Arrhi­daios giftet seg med Eurydike, som så ble dronning. Paret hadde derfor rett til et imponerende gravmæle. Filip var 42 år da han døde, og det stemmer med det ene mannlige skjelettet fra Kasta-­graven som også bærer spor av kniv- eller sverdstikk.
  • MOT: Kassandros ga paret en kongelig begravelse i Makedonias hovedstad Aigai etter Olympias’ død.

Aleksander 4 og Roxane?

  • FOR: Roxane var dronning i kraft av ekteskapet med Aleksander den store. Sammen med sønnen Aleksander 4 ble hun drept av Kassandros i Amfipolis i 310 f.Kr. Som konge av Makedonia – og fordi han var sønn av Aleksander den store – hadde Aleksander 4 krav på et storslått gravmæle.
  • MOT: Roxane var i 30-årene da hun ble drept, og passer derfor ikke til noen av skjelettene i Kasta-graven. Aleksander 4 var 13 år da han døde, men ingen skjeletter i graven tilhører en tenåring.

Olympias?

  • FOR: Kassandros drepte Olympias da hun var ca. 60 år. Hun passer derfor med alderen til gravens kvinneskjelett. Olympias’ to nærmeste generaler, som begge var ca. 40 år, døde samtidig med henne, og alderen deres stemmer med de to mannlige skjelettene i graven. En av generalene ble drept på Kassandros’ ordre. Det kan forklare sverdstikkene på det ene skjelettet. Kassandros, som sen­ere ble konge av Makedonia, er en av de få som hadde tid og midler til å bygge den enorme graven. Den storslåtte begravelsen kan skyldes at han søkte forsoning med tilhengerne av Aleksander den stores familie.
  • MOT: Olympias’ nedslakting av Kassandros’ slekt og allierte gjør det vanskelig å tro at han tillot at det ble bygget et så storslått gravmonument til hennes ære.

Kassandros drepte Aleksander

Etter å ha henrettet Olympias hadde Kassandros fremdeles et problem: Roxane og sju år gamle Aleksander 4. Gutten var fremtidig konge og derfor en trussel mot Kassandros. Men han var også sønn av Aleksander den store. Derfor våget ikke Kassandros å drepe ham – ennå.

I stedet forviste han mor og sønn til Amfipolis. Men de fikk ikke leve lenge. Da Aleksander fylte 13 år, fikk Kassandros dem begge drept. To år senere ble Aleksander den stores søster, Kleopatra, drept av en annen av de makedonske generalene.

15 år etter Aleksander den stores død var nesten hele slekten hans utslettet, og alt håp om et makedonsk verdensrike samlet under hans arving var knust.

Etter å ha drept Aleksander den stores sønn utropte Kassandros seg til konge i Makedonia.

© The History Collection/Imageselect

Kassandros ble spist av mark

Mannen som drepte Aleksanders mor, kone og sønn ble innhentet av skjebnen og fikk en grusom død.

Etter Olympias' død giftet Kassandros seg med Aleksander den stores halvsøster Thessaloniki og grunnla byen Thessaloniki til hennes ære.

Han utropte seg til konge over Makedonia og fortsatte sin blodige strid med Aleksanders gamle generaler. Slik holdt han på til 297 f.Kr. da en infeksjon fylte kroppen hans med væske og mark. Kassandros døde like etterpå i et smertehelvete.

Sønnen Filip døde siden av en lignen­de sykdom. Den neste sønnen, Antipatros, drepte moren Thessaloniki da hun forlangte tronen delt med yngste­sønnen Aleksandros – som straks drepte broren. Noen år senere ble Aleksandros, Kassandros’ siste arving, også drept.

Etterfølge­rne vendte tilbake til fortidens blodige slektsfeider om tronen – med den forskjellen at Aleksander hadde gitt dem en verdensscene å kjempe på.

I dag står vi igjen med den mektige Kasta-graven utenfor Amfipolis, der Aleksanders kone og sønn endte livet. Om det er Olympias grav, er så langt bare gjetninger.

Arkeologene tør ikke å trekke noen konklusjon, men undersøkelsene fortsetter, så kanskje vil gåten om gravens tilknytning til Aleksanders blodige arv en dag bli løst.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul