I 1792 står det revolusjonære Frankrike overfor sterke fiender i en av de blodigste konflikten man noensinne har sett i Europa. Alt er i spill og utfallet helt uforutsigbart.
Det er i det landskapet at Jean-Baptiste Bernadotte på forunderlig vis stiger i gradene fra menig i Napoleons hær til Karl 14. av Sverige.
Kroningen av Karl 14.
Jublende menneskemasser hilste ham da han kom ut av Storkyrkan i Stockholm. Her hadde erkebiskopen nettopp plassert en diamantbesatt kongekrone på hodet hans og gjort ham til Karl 14. Johan av Sverige.
Turen tilbake til slottet var et eneste langt triumftog. Svenskene hadde høye forventninger til sin nye regent, som i dette øyeblikket – 11. mai 1818 – befant seg på toppen av sitt livsløp.
Han hadde begynt med den laveste rangen i den franske hæren og endt med den høyeste. Han hadde skurt kasernegulv på Korsika og ført et armékorps til seier ved Austerlitz.
Han hadde motarbeidet Napoleon og sverget ham evig troskap. Han hadde kjempet for den franske revolusjon og var nå eneveldig svensk monark. Jean-Baptiste Bernadotte var motsetningenes mann.
Bernadottes barndom
Det første avgjørende skrittet hadde han tatt den dagen i august 1780, da han som 17-åring i Pau i Sør-Frankrike stakk hjemmefra for å verve seg som rekrutt hos det nærmeste regimentet.
Faren hans, som hadde vært advokat, hadde nylig dødd, og det eneste familien satt igjen med var gjeld. Jean-Baptiste var selv i lære som kontorist på et advokatkontor, men tjente så godt som ingenting.
Han var en økonomisk belastning for familien, og moren favoriserte åpenlyst sin eldste sønn, Jean-Baptistes storebror, som nå opptrådte som forsørger. Livet i familien var ikke til å holde ut. Jean-Baptiste måtte bare vekk!
Fra rekrutt til brigadesjef
Den viljesterke unge mannen trivdes godt ved regimentet og beskrev det som “min eneste familie”. Etter fem år ble han utnevnt til underoffiser.
Blant soldatene var Bernadotte kjent for sin forfengelighet. Han tok seg alltid eksepsjonelt godt ut i sin plettfrie uniform, men hans menn opplevde ham først og fremst som en beinhard innpisker.

Marskalk Bernadotte (på hvit hest t.v.) rapporterer til Napoleon under slaget ved Austerlitz. Forholdet mellom de to mennene var preget av gjensidig respekt og familiære bånd, men også av alvorlig rivalisering.
I 1789 fikk Frankrike en katastrofal høst. Matvareprisene steg voldsomt, og en sultende befolkning gjorde opprør mot kongemakten.
Mange av Bernadottes soldater sympatiserte med de revolusjonære, men ettersom regimentet befant seg langt fra begivenhetenes sentrum, kom det ikke til å spille noen rolle under selve revolusjonen.
I 1792 brøt det ut krig mellom Frankrike og Østerrike. Bernadotte ble sendt til fronten, der han viste både mot og lederskap i en rekke harde kamper. I 1793 valgte regimentets revolusjonære soldater ham til kaptein i en demokratisk avstemning mellom flere passende kandidater. Året etter ble Bernadotte igjen forfremmet, denne gang til oberst og sjef for en ny brigade.
Savner du det store overblikket over forløpet av den franske revolusjonen? Finn det her på Historienet.no
Bernadotte utmerker seg
Brigadens første kamp hadde nesten endt med katastrofe. Foruten gamle profesjonelle soldater besto enheten av et stort antall unge frivillige – kontorister og bondetamper – som hadde styrtet av gårde til nærmeste rekrutteringskontor fulle av revolusjonær begeistring.
Først nå, i et blodig sammenstøt med østerrikske veteraner, til lyden av drønnende kanoner og salver av muskettkuler som tynnet ut i rekkene, forsto de hva de hadde begitt seg ut på.
Så brøt redselen og panikken ut. Det begynte med at én mann snudde seg og løp, så et par stykker til, og så enda flere.
Bernadotte så faresignalene i tide. Med løftet sabel red han rundt bak styrken og begynte å drive de flyktende tilbake i geledd, mens han brølte: “Soldater! Hvis dere vanærer dere selv med å stikke av, vil jeg ikke være deres oberst!” Med disse ordene rev han distinksjonene av skuldrene sine og kastet dem fra seg. Det virket. Soldatene stavret seg fremover igjen – i et fortvilt angrep drev de østerrikerne tilbake.
I tiden som fulgte utmerket Bernadotte seg i flere slag, og i oktober 1794 ble han utnevnt til generalmajor.
Dermed hadde han nådd den høyeste rangen i den franske hæren. En annen militær komet – Napoleon Bonaparte – oppnådde samme rang, men først et helt år senere.
En glødende republikaner
Revolusjonsårene hadde gjort Bernadotte til overbevist republikaner. Han var en innbitt motstander av enhver form for enevelde – uansett hvor opplyst det måtte være.
Så da Napoleon i 1799 vendte tilbake fra Egypt og begynte forberedelsene til et kupp som skulle gjøre ham til enehersker, fant han ingen støtte hos Bernadotte.
Tvert imot hadde Bernadotte møter med flere ledende republikanere og drøftet hvordan Napoleon kunne bremses.
Bernadotte var Napoleons jevnbyrdige i rang, og hans militære resultater hadde sikret ham stor oppslutning i folket og full lojalitet blant soldatene.
Det faktum at Bernadotte var til stede i Paris og om nødvendig kunne samle betydelige styrker bak seg, gjorde ham til en politisk nøkkelperson.
Han var Napoleons farligste motstander, og derfor hadde Napoleon også – forgjeves – forsøkt å vinne ham over på sin side.
Da keiseraspiranten nå fikk høre via sine spioner at Bernadotte gikk bak ryggen på ham, ble han rasende. Flere hørte ham si at Bernadotte fortjente å bli skutt.

Bernadotte hadde ingen politisk erfaring. Som minister brukte han derfor den eneste strategien han hadde lært seg: frontalangrep.
Truet finansministeren med sverd
Krigsminister Bernadotte skremte sine kolleger så mye at de ikke så noen annen utvei enn å finte ham ut.
I 1799 lot en hardt presset Bernadotte seg innsette som krigsminister. Frankrike befant seg i en svært kritisk situasjon.
Hæren var tappet for ressursser og led nederlag på flere fronter. Det ble nødvendig med drastiske tiltak, og Bernadotte var en drastisk mann som bryskt feide enhver motstand mot sine beslutninger til side.
Han kom snart på kant med sine regjeringskolleger, som beskyldte ham for å styre hele regjeringen. “Vi andre teller overhodet ikke”, noterte en av dem.
Høyt stress og 15-16-timers arbeidsdager over en lang periode gjorde Bernadotte mer oppfarende enn normalt.
På et regjeringsmøte i juli fikk han et raserianfall og trakk sverd mot finansministeren fordi han tillot seg å si at det simpelthen ikke fantes mer penger til soldater.
Episoden fikk ledende regjeringsmedlemmer til å bestemme seg for å kvitte seg med krigsministeren før krigsministeren kvittet seg med dem.
Dermed kunne en måpende Bernadotte en dag lese i avisen at han ønsket å trekke seg for å gå over i en feltkommandostilling.
Og før han rakk å protestere, hadde regjeringen akseptert “avskjedssøknaden”. Bernadotte fikk ti uker i fransk politikk.
Det harde arbeidet var imidlertid ikke forgjeves. Hæren fikk livsviktige forsyninger, og forsterkningene som Bernadotte hostet opp, gjorde god nytte i blant annet Nederlandene, der en kombinert britisk-russisk landgangsstyrke ble beseiret.
I familie med Napoleon
Men familieforbindelser – Bernadottes kones søster var gift med Napoleon bror – samt Bernadottes folkelige popularitet, bremset Napoleon i å gjøre alvor av truslene. Og da kuppet endelig kom, gjorde Bernadotte heller ikke noe aktivt for å stoppe Napoleon.
Til å begynne med tok Napoleon tittelen “førstekonsul”, så “konsul på livstid”, og endelig – 18. mai 1804 – keiser. I den forbindelse ble 14 generaler utnevnt til marskalker – mot å sverge en personlig troskapsed til Napoleon. Bernadotte var en av dem. Keiseren ville heller ha ham under seg enn imot seg. Og Bernadotte godtok den underordnede statusen:
“Jeg har lenge trodd at Frankrike bare kunne blomstre under en republikansk regjering. Den overbevisningen har jeg latt meg styre av inntil erfaringen viste meg at jeg tok feil. Jeg ber Deres Majestet være trygt forvisset om min villighet til å løse enhver oppgave De måtte ønske å pålegge meg,” sa han ydmykt til Napoleon.
Deretter ga de to mennene hverandre et varmt håndtrykk.
Nytt vennskap
I 1805 fikk Bernadotte kommandoen over 1. armékorps og fikk med det en viktig andel i Napoleons knusende seier over Østerrike og Russland ved Austerlitz.
Året etter sluttet Preussen seg til Frankrikes fiender, men endte med å bli fullstendig nedkjempet. Etter et angrep mot Lübeck kunne Bernadotte motta de siste 22 000 prøyssiske soldatenes kapitulasjon.
Sverige hadde sluttet seg til koalisjon-en mot Frankrike, og med i kapitulasjon-en i Lübeck var 1500 svenske soldater. Bernadotte behandlet som alltid fangene sine godt.
Svenskenes øverstkommanderende, grev Gustaf Mörner, ble invitert på middag. Han og Bernadotte førte lange samtaler og utviklet raskt et vennskapelig forhold.
Mörner var imponert over den franske marskalken, som uten selv å ane det hadde skapt en forbindelse som ville hjelpe ham til den svenske tronen.

Désirée Clary var som ung en fetert skjønnhet med mange beilere.
Bernadotte overtok Napoleons kjæreste
I 1798 møtte Bernadotte Désirée Clary ved en mottakelse hos Napoleons bror Joseph Bonaparte i Paris. Désirée var datter av en styrtrik silkeprodusent og sto Bonaparte-familien svært nær.
Først hadde Joseph Bonaparte vært forelsket i den vakre unge kvinnen, men han ble av sin bror Napoleon overbevist om at hennes storesøster Julie var et mer passende parti. Bak det broderlige rådet lå den pikante detaljen at Napoleon selv var hodestups forelsket i Désirée.
Men så møtte Napoleon sin Josefine og konsentrerte seg om henne. Og da hadde Joseph allerede giftet seg med Julie. Désirée sto altså uten kavaler – men fortsatt i et hjertelig forhold til Bonaparte-familien da Bernadotte dukket opp.
De to ble gift etter få måneders bekjentskap og kjøpte et hus i det sentrale Paris. Parets eneste barn, Oscar, ble født elleve måneder senere.
Invasjon av Skåne
I 1808 ble Bernadotte med et korps sendt til det fransk-allierte Danmark for å bistå med en invasjon av Skåne. Men det ble aldri noe av invasjonen fordi den ikke passet inn i den franske strategien.
Napoleon hadde sluttet fred med russerne ved Tilsit og gitt sin støtte til en russisk invasjon av det svenske Finland. Men man kunne aldri vite om freden holdt, så for Napoleon var det bare en fordel at svenskene og russerne holdt hverandre opptatt i nord, mens han selv i ro og mak kunne trekke opp strekene på kartet over Sentral-Europa.
Militærkupp banet vei
Sveriges krigføring i Finland var en hodeløs affære, så russernes erobring av landet gikk lett. I frustrasjonen begikk det svenske offiserskorpset i 1809 militærkupp og avsatte den inkompetente Gustav 4. Adolf.
Hans farbror – Karl 13. – ble innsatt som ny konge. Men det var bare en midlertidig løsning, for i en alder av litt over 60 begynte han å bli gammel – og han var barnløs.
Svenskene manglet en kronprins, helst en robust krigertype som kunne ta Finland tilbake. I mangel på opplagte innenlandske kandidater så man seg først ut den danske prins Christian August, men han falt like etter av hesten sin og døde.
En ny Riksdag ble innkalt for å drøfte tronfølgen, og kongen skrev til Europas mektigste mann, Napoleon, for å høre om han hadde noen forslag. For eksempel en person fra Napoleons slekt – eller en marskalk.
Samtidig ble en fremadstormende ung mann som var i nær familie med den svenske kansleren sendt til Paris for å se nærmere på saken.
Han het Otto Mörner og var fetter til Bernadottes tidligere fange Gustaf Mörner, som i årene før hadde fortalt i det vide og brede om sitt møte med Bernadotte – denne fantastisk begavede franske marskalken.
Otto Mörner møtte Bernadotte i Paris 25. juni 1810 og ble imponert over marskalkens personlighet og kunnskap om skandinaviske forhold.
Les også: Waterloo ble Napoleons siste slag
Bernadotte som kronprins
Bernadotte selv var tilbakeholden. Vel hadde han tidligere blitt installert som fyrste av den italienske lilleputtstaten Ponte Corvo, men å bli kronprins av Sverige var tross alt noe annet. Dessuten avhang hans kandidatur av Napoleons aksept.

Den svenske kongekronen ble opprinnelig laget til kroningen av Erik 14. i 1561, men Bernadotte fikk den frisket opp med nye edelsteiner, som han selv betalte. Senere heller han mer mot å trekke på statskassen.
Napoleon så først og fremst på Skandinavia som en motvekt til Russland. Derfor rådet han svenskene til å velge Fredrik 6. av Danmark-Norge som ny kronprins.
Dermed ville Danmark, Norge og Sverige automatisk bli et forent, sterkt kongerike. Svaret vakte liten begeistring hos svenskene, ettersom Fredrik 6. faktisk hadde ledet sitt land i krig mot Sverige.
Og til Danmarks uhell insisterte ikke Napoleon. Med hensyn til Bernadotte sa Napoleon aldri klart ja eller klart nei. Så Mörner reiste hjem med beskjed om at Bernadotte hadde Frankrikes fulle støtte.
Etter ytterligere grundig politisk fot-arbeid valgte Riksdagen 21. august Bernadotte som kronprins.
Jean-Baptiste Bernadotte – tidslinje

En del av den gamle bydelen i Pau, Bernadottes fødeby, i det sørvestlige Frankrike.
Fra Pau til Stockholm
- 1763: Født 26. november 1763 i Pau i det sørvestlige Frankrike. Døpt Jean-Baptiste Bernadotte.
- 1790: Melder seg som rekrutt i regimentet Royal-La Marine.
- 1794: Utnevnt til general.
- 1798: Gift med Désirée Clary, som senere blir den svenske dronning Desideria.
- 1799: Paret får bare ett barn, sønnen Joseph François Oscar Bernadotte.
- 1799: Krigsminister i bare 10 uker i Frankrike.
- 1804: Unevnt til marskalk av Napoleon Bonaparte.
- 1810: Kronprins i Sverige.
- 1810: Konverterer fra katolisismen til protestantismen.
- 1814: Kronprins i Norge.
- 1814: Kronprins i Norge.
- 1818: Etter den svenske kong Karl den 13.s død blir Jean-Baptiste Bernadotte kronet som konge av Sverige og Norge.
- 1844: Død den 8. mars i Stockholm.
- 1844: Jean-Batiste Bernadottes sønn, Joseph François Oscar Bernadotte, etterfølger sin far på den svenske tronen som kong Oscar den 1.
Bernadotte blir Frankrikes fiende
Like etter Bernadottes ankomst til Sverige fikk kongen slag og ble invalid. Bernadotte måtte ta over og regjerte snart landet med full autoritet.
Men til manges skuffelse ville han ikke erobre tilbake Finland. Som den årvåkne strategen han var, så han at det var altfor risikabelt å begi seg ut på krigsstien mot det mektige Russland.
Bernadottes ambisjon lå i vest. Danmark var svakt, og Norge var et realistisk bytte – hvis han kunne få stormaktene til å godkjenne en anneksjon.
I 1812 førte Napoleon en giganthær på 600 000 mann dypt inn i Russland, der den som kjent møtte sin undergang. Dermed var alt forandret.
Bernadotte så at Napoleon var ferdig. Han så også at han kunne oppnå aksept for anneksjonen av Norge ved å stille seg selv og Sverige på koalisjonens side i det endelige oppgjøret med den franske keiseren.
Han sendte derfor svenske styrker over på den andre siden av Østersjøen for å bygge opp et brohode i de tidligere svenske besittelsene Stralsund og Rügen, som nå var forlatt av de franske troppene.
Herfra sluttet han seg til koalisjonsstyrkene i forfølgelsen av den franske hæren, som trakk seg tilbake gjennom Tyskland.
Det var et dramatisk sidebytte, og Bernadotte hadde da også samvittighetskvaler. Han unnskyldte seg imidlertid med at Frankrike trengte ham.
Når Napoleon var borte kunne han – Bernadotte – være alternativet som hindret den gamle bourbonske kongeslekten i å ta tilbake makten.
Han kunne bli Frankrikes konge – vinne sitt gamle fedreland for seg selv, og Norge for sitt nye fedreland.
Bernadottes kongelige stamtræ

Bernadotte ble stamfar til Skandinavias kongehus
Bernadotte fikk bare ett barn, men det var nok til å videreføre slekten. Den nåværende svenske kongen er direkte arvtaker etter Bernadotte. Også dronningen av Danmark og kongen av Norge har bernadotteblod i årene.
Bernadotte 1763-1844
Bernadotte fikk sønnen Oskar med sin franske kone Désirée Clary, som han giftet seg med i Paris i 1798, mens han fortsatt var marskalk i Napoleons hær.
Oskar 1. 1799-1859
Bernadottes sønn Oskar fikk fem barn med sin tyske hustru Josefine av Leuchtenberg, heriblant den senere kong Oskar 2.
Oskar 2. 1829-1907
Oskar 2. og hans hustru Sophie av Nassau fikk fire sønner. Blant deres etterkommere er de tre nordiske regentene.
Harald 5. av Norge født 1937
Kong Harald 5. er oldebarn av Oskar 2. og dermed i 5. slektsledd etter Bernadotte.
Margrethe 2. af Danmark (født 1940)
Dronning Margrethe 2. har Oscar 2. som tipoldefar. Hun er altså 6. slægtled efter Bernadotte.
Carl 16. Gustaf av Sverige (født 1946)
Kong Carl 16. Gustaf er som den danske dronningen tippoldebarn av Oskar 2. og i 6. slektsledd etter Bernadotte.
I hendene på den russiske tsaren
Det var ikke noe Bernadotte hadde kommet på av seg selv. Det var den russiske tsaren som satte ham på tanken, for han trengte Bernadottes militære talent og troppene han kunne stable på beina.
I begynnelsen av felttoget nølte Bernadotte hele tiden, og prøvde tilsynelatende å unngå direkte kamp med de franske enhetene, som stadig talte mange av hans gamle venner og kampfeller.
Det var imidlertid en umulig strategi i lengden, og i det uhørt blodige slaget ved Leipzig deltok Bernadottes styrker i angrep på Napoleons tropper. Franskmennene måtte igjen trekke seg tilbake. 31. mars 1814 inntok de første russiske troppene Paris.
Napoleon befant seg med resten av styrkene sine ved Fontainebleau, men bare for en kort stund. Han ble tvunget i eksil på Elba.
Paris var realiteten i hendene på den russiske tsaren, som faktisk forsøkte å holde sine halvveise løfter til Bernadotte.
Under møter med franske forhandlere spurte tsaren om man kunne se for seg en fransk konge av huset Bernadotte fremfor av huset Bourbon. Nei, var svaret.
“Bernadotte kunne bare bli nok en fase av revolusjonen. Og hvorfor velge en soldat når vi nettopp har kvittet oss med den største soldaten av dem alle?” kom det fra en av forhandlerne.
Bernadottes rolle i fransk historie var utspilt. Han forlot landet for alltid og dro til Stockholm som en dypt skuffet mann.
Stormaktene aksepterte imidlertid anneksjonen av Norge, som ble gjennomført med en kort militærkampanje. Som konge av Norge het han Karl 3. Johan.
Til tross for at Kieltraktaten, der Danmark måtte avstå Norge til Sverige, ble startskuddet for den norske selvstendighetsbevegelsen, ble Karl 3. Johan med tiden en folkekjær konge i Norge, og fikk Oslos hovedgate oppkalt etter seg.
Fra revolusjonær til reaksjonær
Bernadotte regjerte Sverige med fast hånd frem til 1844. Underveis hadde han flere konflikter med Riksdagen.
Da den i 1815 foreslo å kopiere den britiske modellen med en parlamentarisk opposisjon, utbrøt Bernadotte rasende: “Opposisjon!?! Det er statsundergravende virksomhet!”
Dermed var stilen lagt, og den tidligere revolusjonære har gått over i historien som en av Sveriges mest reaksjonære konger. Han ville heller balansere på forfatningens ytterkant enn å gi fra seg makten frivillig.
Han var konsekvent motstander av økt pressefrihet og holdt seg ikke for god til å fengsle en redaktør som hadde utfordret ytringsfriheten.

Kong Karl 14. med sin rojale familie i Sverige. Jean-Baptiste Bernadotte står nest ytterst til høyre ved siden av sin sønn, Joseph François Oscar Bernadotte, til venstre for ham. Familieportrettet er malt af Frederic Westin i 1837.
Bernadotte var også motstander av flere teknologiske nyvinninger som førte til store endringer i Europa.
Hva skulle man for eksempel med denne hersens dampmaskinen når Sverige hadde klart seg utmerket med vannkraft i århundrer?
Resultatet av politikken hans var at Sverige sakket teknologisk akterut.
Til gjengjeld ga den gamle krigeren sitt folk varig fred. Han avviste diverse tilbud om deltagelse i krigseventyr og holdt Sverige utenfor de skiftende alliansene.
Dermed kan han ses som grunnlegger av nøytralitetspolitikken som har gitt svenskene fred i snart 200 år.
På 81-årsdagen sin i 1844 fikk Bernadotte slag og døde like etter. Da de la ham i sarkofagen, var den ene armen hans fortsatt smykket med de republikanske symbolene han hadde fått tatovert inn som ung revolusjonær.
Idealer kan skyves til side, men tatoveringer lar seg ikke vaske bort.
Den svenske kongerekken
Den svenske kongerække
Det store overblikket på YouTube over de svenske kongenes stamtre. Jean-Baptiste Bernadotte dukker opp 17:40 inne i videoen.