Bernadottes fantastiske karriere: Fra rekrutt til konge av Sverige

I 1789 fikk Frankrike en katastrofal høst. Matvareprisene steg voldsomt, og en sultende befolkning gjorde opprør mot kongemakten.

Mange av Bernadottes soldater sympatiserte med de revolusjonære, men ettersom regimentet befant seg langt fra begivenhetenes sentrum, kom det ikke til å spille noen rolle under selve revolusjonen.

I 1792 brøt det ut krig mellom Frankrike og Østerrike. Bernadotte ble sendt til fronten, der han viste både mot og lederskap i en rekke harde kamper. I 1793 valgte regimentets revolusjonære soldater ham til kaptein i en demokratisk avstemning mellom flere passende kandidater. Året etter ble Bernadotte igjen forfremmet, denne gang til oberst og sjef for en ny brigade.

Savner du det store overblikket over forløpet av den franske revolusjonen? Finn det her på Historienet.no

Bernadotte utmerker seg

Brigadens første kamp hadde nesten endt med katastrofe. Foruten gamle profesjonelle soldater besto enheten av et stort antall unge frivillige – kontorister og bondetamper – som hadde styrtet av gårde til nærmeste rekrutteringskontor fulle av revolusjonær begeistring.

Først nå, i et blodig sammenstøt med østerrikske veteraner, til lyden av drønnende kanoner og salver av muskettkuler som tynnet ut i rekkene, forsto de hva de hadde begitt seg ut på.

Så brøt redselen og panikken ut. Det begynte med at én mann snudde seg og løp, så et par stykker til, og så enda flere.

Bernadotte så faresignalene i tide. Med løftet sabel red han rundt bak styrken og begynte å drive de flyktende tilbake i geledd, mens han brølte: “Soldater! Hvis dere vanærer dere selv med å stikke av, vil jeg ikke være deres oberst!” Med disse ordene rev han distinksjonene av skuldrene sine og kastet dem fra seg. Det virket. Soldatene stavret seg fremover igjen – i et fortvilt angrep drev de østerrikerne tilbake.

I tiden som fulgte utmerket Bernadotte seg i flere slag, og i oktober 1794 ble han utnevnt til generalmajor.

Dermed hadde han nådd den høyeste rangen i den franske hæren. En annen militær komet – Napoleon Bonaparte – oppnådde samme rang, men først et helt år senere.

En glødende republikaner

Revolusjonsårene hadde gjort Bernadotte til overbevist republikaner. Han var en innbitt motstander av enhver form for enevelde – uansett hvor opplyst det måtte være.

Så da Napoleon i 1799 vendte tilbake fra Egypt og begynte forberedelsene til et kupp som skulle gjøre ham til enehersker, fant han ingen støtte hos Bernadotte.

Tvert imot hadde Bernadotte møter med flere ledende republikanere og drøftet hvordan Napoleon kunne bremses.

Bernadotte var Napoleons jevnbyrdige i rang, og hans militære resultater hadde sikret ham stor oppslutning i folket og full lojalitet blant soldatene.

Det faktum at Bernadotte var til stede i Paris og om nødvendig kunne samle betydelige styrker bak seg, gjorde ham til en politisk nøkkelperson.

Han var Napoleons farligste motstander, og derfor hadde Napoleon også – forgjeves – forsøkt å vinne ham over på sin side.

Da keiseraspiranten nå fikk høre via sine spioner at Bernadotte gikk bak ryggen på ham, ble han rasende. Flere hørte ham si at Bernadotte fortjente å bli skutt.

I familie med Napoleon

Men familieforbindelser – Bernadottes kones søster var gift med Napoleon bror – samt Bernadottes folkelige popularitet, bremset Napoleon i å gjøre alvor av truslene. Og da kuppet endelig kom, gjorde Bernadotte heller ikke noe aktivt for å stoppe Napoleon.

Til å begynne med tok Napoleon tittelen “førstekonsul”, så “konsul på livstid”, og endelig – 18. mai 1804 – keiser. I den forbindelse ble 14 generaler utnevnt til marskalker – mot å sverge en personlig troskapsed til Napoleon. Bernadotte var en av dem. Keiseren ville heller ha ham under seg enn imot seg. Og Bernadotte godtok den underordnede statusen:

“Jeg har lenge trodd at Frankrike bare kunne blomstre under en republikansk regjering. Den overbevisningen har jeg latt meg styre av inntil erfaringen viste meg at jeg tok feil. Jeg ber Deres Majestet være trygt forvisset om min villighet til å løse enhver oppgave De måtte ønske å pålegge meg,” sa han ydmykt til Napoleon.

Deretter ga de to mennene hverandre et varmt håndtrykk.

Nytt vennskap

I 1805 fikk Bernadotte kommandoen over 1. armékorps og fikk med det en viktig andel i Napoleons knusende seier over Østerrike og Russland ved Austerlitz.

Året etter sluttet Preussen seg til Frankrikes fiender, men endte med å bli fullstendig nedkjempet. Etter et angrep mot Lübeck kunne Bernadotte motta de siste 22 000 prøyssiske soldatenes kapitulasjon.

Sverige hadde sluttet seg til koalisjon-en mot Frankrike, og med i kapitulasjon-en i Lübeck var 1500 svenske soldater. Bernadotte behandlet som alltid fangene sine godt.

Svenskenes øverstkommanderende, grev Gustaf Mörner, ble invitert på middag. Han og Bernadotte førte lange samtaler og utviklet raskt et vennskapelig forhold.

Mörner var imponert over den franske marskalken, som uten selv å ane det hadde skapt en forbindelse som ville hjelpe ham til den svenske tronen.

Invasjon av Skåne

I 1808 ble Bernadotte med et korps sendt til det fransk-allierte Danmark for å bistå med en invasjon av Skåne. Men det ble aldri noe av invasjonen fordi den ikke passet inn i den franske strategien.

Napoleon hadde sluttet fred med russerne ved Tilsit og gitt sin støtte til en russisk invasjon av det svenske Finland. Men man kunne aldri vite om freden holdt, så for Napoleon var det bare en fordel at svenskene og russerne holdt hverandre opptatt i nord, mens han selv i ro og mak kunne trekke opp strekene på kartet over Sentral-Europa.

Militærkupp banet vei

Sveriges krigføring i Finland var en hodeløs affære, så russernes erobring av landet gikk lett. I frustrasjonen begikk det svenske offiserskorpset i 1809 militærkupp og avsatte den inkompetente Gustav 4. Adolf.

Hans farbror – Karl 13. – ble innsatt som ny konge. Men det var bare en midlertidig løsning, for i en alder av litt over 60 begynte han å bli gammel – og han var barnløs.

Svenskene manglet en kronprins, helst en robust krigertype som kunne ta Finland tilbake. I mangel på opplagte innenlandske kandidater så man seg først ut den danske prins Christian August, men han falt like etter av hesten sin og døde.

En ny Riksdag ble innkalt for å drøfte tronfølgen, og kongen skrev til Europas mektigste mann, Napoleon, for å høre om han hadde noen forslag. For eksempel en person fra Napoleons slekt – eller en marskalk.

Samtidig ble en fremadstormende ung mann som var i nær familie med den svenske kansleren sendt til Paris for å se nærmere på saken.

Han het Otto Mörner og var fetter til Bernadottes tidligere fange Gustaf Mörner, som i årene før hadde fortalt i det vide og brede om sitt møte med Bernadotte – denne fantastisk begavede franske marskalken.

Otto Mörner møtte Bernadotte i Paris 25. juni 1810 og ble imponert over marskalkens personlighet og kunnskap om skandinaviske forhold.

Les også: Waterloo ble Napoleons siste slag

Bernadotte som kronprins

Bernadotte selv var tilbakeholden. Vel hadde han tidligere blitt installert som fyrste av den italienske lilleputtstaten Ponte Corvo, men å bli kronprins av Sverige var tross alt noe annet. Dessuten avhang hans kandidatur av Napoleons aksept.

Napoleon så først og fremst på Skandinavia som en motvekt til Russland. Derfor rådet han svenskene til å velge Fredrik 6. av Danmark-Norge som ny kronprins.

Dermed ville Danmark, Norge og Sverige automatisk bli et forent, sterkt kongerike. Svaret vakte liten begeistring hos svenskene, ettersom Fredrik 6. faktisk hadde ledet sitt land i krig mot Sverige.

Og til Danmarks uhell insisterte ikke Napoleon. Med hensyn til Bernadotte sa Napoleon aldri klart ja eller klart nei. Så Mörner reiste hjem med beskjed om at Bernadotte hadde Frankrikes fulle støtte.

Etter ytterligere grundig politisk fot-arbeid valgte Riksdagen 21. august Bernadotte som kronprins.

Bernadotte blir Frankrikes fiende

Like etter Bernadottes ankomst til Sverige fikk kongen slag og ble invalid. Bernadotte måtte ta over og regjerte snart landet med full autoritet.

Men til manges skuffelse ville han ikke erobre tilbake Finland. Som den årvåkne strategen han var, så han at det var altfor risikabelt å begi seg ut på krigsstien mot det mektige Russland.

Bernadottes ambisjon lå i vest. Danmark var svakt, og Norge var et realistisk bytte – hvis han kunne få stormaktene til å godkjenne en anneksjon.

I 1812 førte Napoleon en giganthær på 600 000 mann dypt inn i Russland, der den som kjent møtte sin undergang. Dermed var alt forandret.

Bernadotte så at Napoleon var ferdig. Han så også at han kunne oppnå aksept for anneksjonen av Norge ved å stille seg selv og Sverige på koalisjonens side i det endelige oppgjøret med den franske keiseren.

Han sendte derfor svenske styrker over på den andre siden av Østersjøen for å bygge opp et brohode i de tidligere svenske besittelsene Stralsund og Rügen, som nå var forlatt av de franske troppene.

Herfra sluttet han seg til koalisjonsstyrkene i forfølgelsen av den franske hæren, som trakk seg tilbake gjennom Tyskland.

Det var et dramatisk sidebytte, og Bernadotte hadde da også samvittighetskvaler. Han unnskyldte seg imidlertid med at Frankrike trengte ham.

Når Napoleon var borte kunne han – Bernadotte – være alternativet som hindret den gamle bourbonske kongeslekten i å ta tilbake makten.

Han kunne bli Frankrikes konge – vinne sitt gamle fedreland for seg selv, og Norge for sitt nye fedreland.

I hendene på den russiske tsaren

Det var ikke noe Bernadotte hadde kommet på av seg selv. Det var den russiske tsaren som satte ham på tanken, for han trengte Bernadottes militære talent og troppene han kunne stable på beina.

I begynnelsen av felttoget nølte Bernadotte hele tiden, og prøvde tilsynelatende å unngå direkte kamp med de franske enhetene, som stadig talte mange av hans gamle venner og kampfeller.

Det var imidlertid en umulig strategi i lengden, og i det uhørt blodige slaget ved Leipzig deltok Bernadottes styrker i angrep på Napoleons tropper. Franskmennene måtte igjen trekke seg tilbake. 31. mars 1814 inntok de første russiske troppene Paris.

Napoleon befant seg med resten av styrkene sine ved Fontainebleau, men bare for en kort stund. Han ble tvunget i eksil på Elba.

Paris var realiteten i hendene på den russiske tsaren, som faktisk forsøkte å holde sine halvveise løfter til Bernadotte.

Under møter med franske forhandlere spurte tsaren om man kunne se for seg en fransk konge av huset Bernadotte fremfor av huset Bourbon. Nei, var svaret.

“Bernadotte kunne bare bli nok en fase av revolusjonen. Og hvorfor velge en soldat når vi nettopp har kvittet oss med den største soldaten av dem alle?” kom det fra en av forhandlerne.

Bernadottes rolle i fransk historie var utspilt. Han forlot landet for alltid og dro til Stockholm som en dypt skuffet mann.

Stormaktene aksepterte imidlertid anneksjonen av Norge, som ble gjennomført med en kort militærkampanje. Som konge av Norge het han Karl 3. Johan.

Til tross for at Kieltraktaten, der Danmark måtte avstå Norge til Sverige, ble startskuddet for den norske selvstendighetsbevegelsen, ble Karl 3. Johan med tiden en folkekjær konge i Norge, og fikk Oslos hovedgate oppkalt etter seg.

Fra revolusjonær til reaksjonær

Bernadotte regjerte Sverige med fast hånd frem til 1844. Underveis hadde han flere konflikter med Riksdagen.

Da den i 1815 foreslo å kopiere den britiske modellen med en parlamentarisk opposisjon, utbrøt Bernadotte rasende: “Opposisjon!?! Det er statsundergravende virksomhet!”

Dermed var stilen lagt, og den tidligere revolusjonære har gått over i historien som en av Sveriges mest reaksjonære konger. Han ville heller balansere på forfatningens ytterkant enn å gi fra seg makten frivillig.

Han var konsekvent motstander av økt pressefrihet og holdt seg ikke for god til å fengsle en redaktør som hadde utfordret ytringsfriheten.

Bernadotte var også motstander av flere teknologiske nyvinninger som førte til store endringer i Europa.

Hva skulle man for eksempel med denne hersens dampmaskinen når Sverige hadde klart seg utmerket med vannkraft i århundrer?

Resultatet av politikken hans var at Sverige sakket teknologisk akterut.

Til gjengjeld ga den gamle krigeren sitt folk varig fred. Han avviste diverse tilbud om deltagelse i krigseventyr og holdt Sverige utenfor de skiftende alliansene.

Dermed kan han ses som grunnlegger av nøytralitetspolitikken som har gitt svenskene fred i snart 200 år.

På 81-årsdagen sin i 1844 fikk Bernadotte slag og døde like etter. Da de la ham i sarkofagen, var den ene armen hans fortsatt smykket med de republikanske symbolene han hadde fått tatovert inn som ung revolusjonær.

Idealer kan skyves til side, men tatoveringer lar seg ikke vaske bort.