Duell om Norden: Sverige reiste seg ut av blodig kongestrid

Kristian vokste opp med krig

Både Gustav og Kristian hadde vokst opp med striden mellom Danmark og Sverige på nært hold. Ved det danske hoffet, som Kristian ble født inn i 1. juli 1481, la forholdet til grannene i øst føringer for nesten all politikk. I nettopp denne konflikten feiret hans far, kong Hans, sine største triumfer og led sine bitreste nederlag.

I likhet med Norge hadde Sverige siden 1397 vært underlagt den danske kronen i Kalmarunionen. Unionen bygde på dansk overherredømme, og var en skrøpelig konstruksjon. Nordmennene skapte sjelden problemer, men svenskene gjorde stadig opprør.

Bevæpnet med pil og bue satte de seg opp mot danskene, som flere ganger var nær ved å miste kontrollen. De danske kongene satte hardt mot hardt. Gang på gang ble den danske hæren og marinen sendt ut mot de gjenstridige svenskene.

I 1497 så den 16 år gamle Kristian hvordan hans far inntok Stockholm i seiersrus, for så fem år senere å miste alt sammen igjen da opprørere drev ham ut av Sverige.

Kristian ble oppdratt til å videreføre farens ambisjoner. Som 25-åring ble han gjort til visekonge av Norge, og da faren døde i 1513, var han klar til å regjere Norden som kong Kristian 2.

Under kroningen ga erkebiskopen ham Guds velsignelse, men svenskenes velsignelse fikk han ikke. Den svenske riksforstanderen, Sten Sture, nektet å anerkjenne ham som Sveriges overhode.

Da Kristian kort etter sendte styrkene sine av gårde for å få Sture til å innordne seg, sto riksforstanderen klar med et stort oppbud av kamplystne menn, blant dem Gustav Eriksson.

Raseriet gjorde Gustav hard

Gustav Eriksson var sønn av adelsmannen Erik Johansson av Vasaslekten. Familien eide flere gods, og Gustav, som antas å være født 12. mai 1496, vokste opp på herregården Rydboholm, litt nord for Stockholm. Som 22-åring ble han sendt på et dannelsesopphold hos riksforstander Sten Sture.

Sture, hvis familie var inngiftet i Vasa-slekten, satt på en post som i prinsippet gjorde ham til Sveriges leder i indre anliggender. Dette var imidlertid bare på papiret. I realiteten var det danskene som bestemte i alle viktige saker, noe som frustrerte riksforstanderen og hans likesinnede.

Hos Sten Sture fikk Gustav både sin militære og politiske skolering. Da Sten Sture nektet å anerkjenne Kristian 2. som svensk regent, gikk danskene til angrep. Gustav kjempet innbitt på sin læremesters side.

Han deltok i et viktig slag ved Brännkyrka, like utenfor Stockholm, der Stures hær klarte å få stoppet danskene. Kristian 2. ba om forhandlinger – og om å få stilt de før omtalte seks mennene som sikkerhet. Slik ble Gustav Vasa kastet rett inn i sentrum av den dansk-svenske konflikten.

Fra København ble Gustav ført til Kalø slott, som lå mellom Århus og Ebeltoft. Beretningene om hvordan fangen ble behandlet er sterkt motstridende. Noen kilder hevder at kosten utelukkende besto av salt øl, grovt brød og harsk sild.

Andre forteller at Gustav ble behandlet godt, og at han kunne ferdes fritt på slottet og i de nærmeste omgivelsene mot å gi sitt æresord på at han ikke ville forsøke å stikke av. Det som er helt sikkert er at Gustav faktisk rømte i september 1519. I forveien hadde han hørt at de danske styrkene nå hadde fremgang i Sverige.

Makten lå i Lübeck

Under flukten viste Gustav Vasa for første gang sitt talent for politiske manøvrer. Forkledd som oksedriver dro han av gårde – ikke mot Sverige, men sørover mot hansabyen Lübeck, et av de økonomiske maktsentrene i Nord-Europa.

Lübecks rike kjøpmenn kunne ut- ruste hærer og krigsflåter, heve nye menn til fyrsteverdighet og plukke dem ned igjen hvis de ikke innordnet seg.

Nå søkte Gustav disse mektige mennenes støtte. På kneiper, spisesteder og i rike borgerhjem fant han ut hva som rørte seg. Og han likte det han hørte.

Kjøpmennene var grundig lei av Kristian 2., som helst ville ha kontroll over handelen i Norden selv, eller spille de nederlandske handelshusene ut mot lybekkerne. Gustav fikk deres fulle sympati og velsignelse til å gjøre opprør.

Snart sto Gustav Vasa på et skip, og i slutten av mai 1520 snek han seg i land ved byen Kalmar på østkysten av Sverige. Her oppdaget han at alt var forandret.

Opprørerne holdt stadig stand i Stockholm, men på lånt tid. Kristian 2. hadde satt alt inn på å erobre Sverige. Ved å pålegge bøndene brannskatt og heve tollen for skip som seilte gjennom Øresund, kunne han finansiere en mektig hær. Det ble stadig tydeligere at denne gangen kom han til å vinne.

I seierens time viste danskekongen tegn til forsoning. Sten Sture hadde falt i kamp, men både enken hans og andre opprørske adelsfolk og borgere fikk Kristians garanti for liv og eiendom.

Amnestiet fikk svenskene til å bøye av. Ingen ville høre på Gustavs snakk om fortsatt kamp mot danskene.

«Vi lider ingen nød når vi får kong Kristian til herre, for han har lovet oss at vi ikke skal mangle verken sild eller salt», var omkvedet.

Selv medlemmer av Gustavs egen familie hadde overgitt seg og var innstilt på å hylle Kristian 2. i Stockholm, der han skulle krones som Sveriges konge under stor festivitas.

Stockholm badet i blod

Bak Kristians fromme mine da han ble salvet i den gullsmykkede Storkyrkan, skjulte det seg en grusom plan.

7. november, på slaget ett om natten, en time ut i kroningsfestens tredje døgn, slo portene igjen med et brak. Musikken svant hen, og de rådville gjestene ble skysset inn i slottets store sal. Her ventet en dyster kong Kristian, flankert av sin faste støttespiller – erkebiskop Gustav Trolle.

Erkebiskopen leste opp et langt skriv med anklager mot Sten Sture og hans krets. Beskyldningene gikk blant annet på kjetteri. Anklagen var et triks, for ved å gjøre opprøret til et religiøst anliggende kunne kongen sette amnestiet ut av kraft. Kjettere ble alltid dømt til døden.

Mange av de redselsslagne gjestene ble ført til forhør – fremdeles iført silkeklær og festskrud. Neste dag ble de stilt for en kirkelig domstol og rutinemessig dømt.

I mellomtiden hadde kongen erklært unntakstilstand i Stockholm, og byens gater lå øde, mens skarpretteren kvesset øksen på Stortorget, Stockholms sentrale plass.

Om ettermiddagen 8. november 1520 ble 82 mennesker henrettet i løpet av tre timer, og enda flere ble drept i løpet av de neste dagene.

På Södermalm flammet tre store likbål mot den grå vinterhimmelen: ett for de adelige, ett for kirkens menn og ett for de borgerlige. På adelens bål lå også liket av Sten Sture, som Kristian hadde fått gravd opp. Det skulle ikke være annet enn aske igjen av motstanderne hans.

Ingen vet hvem som overbrakte Gustav den sørgelige nyheten om at faren hans var blant de drepte i Stockholm, og at moren og tre søstre var satt i fengsel. Det som derimot er godt kjent er at han reagerte umiddelbart.

Han pakket vadsekken og satte av sted mot Dalarna, et fjellområde i Midt- Sverige.

Her var han sikker på å finne likesinnede. «Dalkarlene» hadde nemlig ord på seg for å være frihetselskende, selvstendige og bitre motstandere av Kristian, som ville ta gruvene i området fra de nåværende eierne, de rause og derfor svært så populære lybekkerne.

Gustav samlet en bondehær

Gustav agiterte foran kirker og andre steder der folk samlet seg. Og da mennesker på flukt fra danskekongen begynte å søke tilflukt i området, brukte han kløktig vitnesbyrdene deres i sin propaganda imot «Kristian Tyrann», som svenskene nå kalte regenten.

Snart hadde Gustav samlet en styrke på 400 mann. Styrken la ut på et omfattende plyndringsraid i regionen. Fremgangsmåten var den samme overalt; Gustavs militssoldater overfalt og drepte den lokale danske fogden, og stjal så all proviant og hele skattebeholdningen.

Suksessen var selvforsterkende. Den tvilen mange hadde næret overfor oppkomlingen Gustav, forduftet. Nye tilhengere strømmet til leiren, deriblant betydningsfulle herremenn og tidligere politiske motstandere som nå ville over på vinnerlaget.

Høsten 1521 sto Gustav utenfor Stockholms tungt befestede murer. Danskene hadde bygd ut forsvarsverkene og sendte jevnlig patruljer ut for å overfalle Gustavs bondesoldater.

Frihetskampen så plutselig ikke helt lett ut, og en stemning av mismot bredte seg blant svenskene. Gustav bestemte seg for å løse problemet med list. Han samlet folkene sine og leste opp et brev fra Stockholms kommandant, Henrik Slagheck, som truet med å gå over til Gustav hvis ikke kong Kristian sendte hjelp innenfor en gitt frist.

Brevet hadde Gustav naturligvis skrevet selv, men han klarte å lure mennene sine. De frosne militssoldatene fattet nytt mot, og Gustav vant tid til å vente på støtteflåten som han hadde fått sine allierte i Lübeck til å sende.

Makten kjøpt på kreditt

Støtteflåten med 900 erfarne landsknekter (leiesoldater), våpen, ammunisjon og andre nødvendigheter ankom 7. mai. Men Stockholms danske forsvarere holdt stand i mer enn et år, og først 23. juni 1523 kunne Gustav ri gjennom byens gater som seierherre og konge.

Hvis svenskene hadde forventet at alt nå skulle bli fryd og gammen, så ble de fryktelig skuffet. Gustav Vasas makt var kjøpt på kreditt, og lybekkerne tok seg godt betalt for hjelpen. Samtidig var både landet og de skattepliktige bøndene utpint av krigen. Kongen overtok med egne ord «et øde og lammet land».

Velstand fantes bare ett sted: I kirker og klostre glimtet sølvet. Kirken var nemlig fritatt for skatt, og eide en femtedel av svensk jord. Her var det virkelig noe å hente.

Med en hardhet som var en «Kristian Tyrann» verdig, kastet Gustav seg over rikdommene. Gods eid av katolske biskoper ble konfiskert, og enhver motstand knust uten nåde.

Det fikk «dalkarlene», som hadde vært med på å skaffe Gustav seieren, også merke. De selvstendige og tradisjonsbundne mennene likte ikke Gustavs harde grep om befolkningen og kirken.

Flere ganger måtte kongen selv ri ut og belære sine tidligere forbundsfeller om at han visste best, og at de hadde å gjøre som kongen befalte.

Rundt år 1530 ble saken satt på spissen, da Gustav ga ordre om å konfiskere kirkeklokker over hele landet. Det var en enkel måte å betale ned på gjelden til Lübeck. Hansabyen opplevde nemlig stor etterspørsel etter kostbar bronse, som ble brukt til kanonstøping.

Men for bøndene var konfiseringen av de innviede kirkeklokkene ikke annet enn utilgivelig helligbrøde. Gustavs gamle forbundsfeller fra opprørstiden nektet å adlyde. Nå hadde det gått for langt!

Under et marked i Uppsala forsøkte Gustav Vasa å tale undersåttene sine til rette. En stor folkemengde hadde samlet seg for å lytte til kongen, som med sitt følge av bevæpnede soldater hadde plassert seg på en høyde i nærheten av markedsplassen. Men så snart Gustav nevnte kirkeklokkene, begynte folk å bue og rope skjellsord mot ham.

Rasende trakk kongen sverdet og brølte utover forsamlingen: «Nå har jeg fått nok av det ondsinnede snakket deres. Slå til, den av dere som våger. Jeg skal mer enn gjerne ta med meg mine menn og kjempe om hvem av oss som skal beholde plassen!»

Bøndene falt sjokkert på kne og lovet bot og bedring. Kongen skulle nok få kirkeklokkene.

Gustav svarte at han «tilga alle og enhver» som hadde satt seg opp mot ham. Den overraskende milde reaksjonen hadde en logisk forklaring: Kristian 2. raslet igjen med sablene, og Gustav Vasa trengte det svenske folkets støtte.

Kristian søkte keiserens hjelp

Etter utrenskningene i Stockholm hadde Kristian stått på maktens tinde, og han hadde straks begynt å legge store planer. I løpet av kort tid hadde han stiftet et nordisk handelskompani. Gustavs seier spolerte imidlertid alle planer.

Også internt møtte Kristian motstand. Den danske adelen følte seg truet, dels av den styrkede kongemakten, dels av noen nye privilegier til borgerstanden. I 1523 brøt det ut et opprør, og kongens forhatte lover ble kastet på bålet.

Kristian 2. følte ganske bokstavelig at det brant under beina på ham, og i april forlot han København. Med seg hadde han en god slump av beholdningen i statskassen.

Kongens avreise var både en flukt og et taktisk tilbaketog. Kristian var gift med Isabella av Habsburg – i Danmark kalt Elisabet. Hun tilhørte verdens mektigste fyrsteslekt. Dronningen var barnebarn av det tysk-romerske rikets avdøde keiser Maximilian, og søster til den nåværende keiseren, Karl 5.

Keiseren skyldte fremdeles Kristian 24 000 gylden – en svimlende sum – i medgift for sin søster. De pengene håpet Kristian nå å kunne få utbetalt, slik at han kunne samle seg en stor hær, sette den danske adelen ettertrykkelig på plass, og dessuten gjenerobre Sverige.

Reisen ble en skuffelse for Kristian. Keiser Karl var altfor opptatt av å føre krig mot Frankrike til å kunne hjelpe en dansk eksilmonark – samme hvor mye de enn var i familie.

I Danmark hadde adelen fått plassert Kristians onkel, hertug Fredrik av Gottorp, på tronen. Den landflyktige Kristian hadde fremdeles et hoff rundt seg, men levde på andres nåde.

Dronningens tante, Margrete, som Karl 5. hadde innsatt som riksforstander i Nederlandene, hadde skaffet eksilkongeparet et beskjedent hus i Lier i dagens Belgia, men holdt sine påtvungne gjester i stramme tøyler.

Hun lot administrasjonen føre nøye regnskap med forbruket av stort og smått – fra vin og mat til talglys og ved. Husholdningen fikk til og med påbud om at de av lavest rang måtte spise restene fra finere folks måltider.

I 1526 døde dronning Elisabet, og Kristian – som samtidig så sin livsdrøm om dansk herredømme i Norden smuldre – sank ned i en dyp depresjon.

Det skulle gå fem lange år til før keiser Karl i 1531 omsider satte av penger til Kristian. Eksilkongen våknet opp til dåd og utrustet en styrke på rundt 30 krigsskip og 7000 mann. Flåten la ut fra Nederland i oktober 1531.

Målet var Norge, for her hadde ikke den nye danske-norske kongen, Fredrik 1., fått skikkelig fotfeste ennå. Men Kristian hadde ikke hellet med seg. Flåten hans kom ut for et voldsomt uvær. Bare noen få skip og færre enn 1200 mann nådde frem til Oslofjorden.

Kristian forspilte sjansen

Til tross for sin moderate styrke vant Kristian raskt frem. Allerede i november hadde han et fast grep om Norge – med unntak av Akershus festning. Den var stadig i hendene på styrker som var lojale mot Fredrik 1.

Stilt overfor Akershus’ solide grå murer begynte Kristian å tvile. Kanskje hadde årene i eksil svekket selvtilliten hans, eller så var han bare påvirket av festningens ry som praktisk talt uinntagelig.

Med nølingen lot Kristian en historisk sjanse gå fra seg. Akershus var bare bemannet med 20-30 soldater, men det visste ikke Kristian. I stedet for å angripe lot eksilkongen folkene sine innlede en langvarig, men forgjeves beleiring.

5. januar 1532 fikk Kristian likevel det norske riksrådet til å anerkjenne seg selv som konge og sønnen som arveherre. Også en flere svenske adelsmenn som hadde flyktet fra Gustav Vasa, sluttet seg til Kristian, som nå lot styrkene sine trenge frem mot Sverige via Bohuslän.

Blant Kristians svenske allierte var stormannen Ture Jönsson, som tidligere hadde stått Gustav nær. Kristian holdt møte med Jönsson på Bohus festning i Kungälv, akkurat da Gustav Vasa innledet en offensiv.

Ifølge beretningene iakttok Kristian og Ture Jönsson fra et skyteskår hvordan 3000 svenske soldater krysset den tilfrosne Götaelv og satte kurs direkte mot Bohus festning.

Kristian var rystet: «De har lurt oss, herr Ture. De sa at det ikke fantes noen velutrustede krigere i Sverige. Hva er det jeg ser der ute da?» skal han ha sagt.

Kristians følelse av å være forrådt var grunnløs, men dagen etter ble Jönssons hodeløse lik funnet på gaten i Kungälv.

I mellomtiden veltet svenskene frem, og sendte Kristians forkomne soldater på retur til Oslo. Kristians vakling hadde lammet ham, og nå var situasjonen desperat. I februar anslo svenskene at Kristians styrke var på bare 2000 mann. Soldatene manglet dessuten proviant.

I stedet for å forsterke stillingen sin i Oslo, og forberede seg på å slåss videre, satte Kristian seg ned og skrev et brev til Fredrik. Han oppfordret Fredrik til å abdisere og forlate riket.

I mai 1532 svarte Fredrik med å sende en flåte på 25 krigsskip med 7000 landsknekter. Snart var beleiringen av Akershus brutt, og stikk i strid med all fornuft gikk Kristian med på å oppløse hæren sin, mot et løfte om forhandlinger med Fredrik 1.

Det burde ha ringt en liten bjelle i Kristians bakhode da han ble invitert om bord på et av Fredriks skip, med garanti om fritt leide. Men Kristian hadde tilsynelatende fortrengt hva han selv i sin tid hadde gjort mot Gustav.

Hukommelsen skulle imidlertid raskt bli gjenoppfrisket, for nå gjentok historien seg. Så snart Kristian var om bord, ble løftene brutt.

Forhandling kom aldri på tale. I stedet ble ekskongen ført til Sønderborg slott som fange.

Gustav truet befolkningen i Dalarna

Den svenske kongen hadde også tenkt å bryte et løfte. Han hadde aldri ment det han sa om tilgivelse for alle. Så snart trusselen fra Kristian var avverget, vendte en hevngjerrig Gustav Vasa tilbake til kirkeklokkesaken.

Han krevde at alle menn i Dalarna som hadde motsatt seg hans kongelige vilje, skulle utleveres innen åtte dager.

Da det ikke skjedde, beordret Gustav at hvert sogn i Dalarna skulle stille med tolv av sine fremste menn. Da alle de svært bekymrede utsendingene var samlet, slo kongens soldater ring om dem. Gustav selv satt høyt til hest. Raseriet sto tydelig skrevet i ansiktet hans.

Nå var det slutt på tålmodigheten, erklærte kongen. Hvis «dalkarlene» fortsatte å være like stri, kom han til å legge Dalarna fullstendig øde, slik at «verken hund eller hane skulle høres mer».

Sognerepresentantene falt gråtende på kne og tryglet om nåde. Så begynte de febrilsk å ramse opp navnene på de «skyldige». Kongens soldater red straks ut for å gjøre kort prosess med alle som ble nevnt.

De ble halshogd, og hodene deres ble spiddet på pæler som ble reist til skrekk og advarsel. Blant de henrettede var noen av Gustavs mest trofaste støttespillere fra opprørets tid.

Gustav Vasa hadde nå full kontroll over riket sitt. Kristian 2. var slått, Gustav hadde kirker og klostre i sin hule hånd, og «dalkarlene» grundig kuet. Det som gjensto var en enorm gjeld til
Lübeck, men nok en gang hadde Gustav hellet med seg.

Lübeck var hardt presset av konkurransen fra de nederlandske kjøpmennene, og snart utviklet rivaliseringen seg til åpen krig.

Ydmykt ba Lübeck nå svenskekongen om hjelp, men i stedet for å gjøre gjengjeld for lybekkernes tjenester så Gustav Vasa sitt snitt til å gjøre en annen vri. Han erklærte at han verken ville hjelpe dem eller betale tilbake gjelden. Lybekkerne fikk seile sin egen sjø.

Tragedie og triumf

De siste 27 årene av sitt liv levde Kristian som fange. Fra 1532 til 1549 satt han på Sønderborg slott, og deretter ti år på Kalundborg slott. Ekskongens soningsforhold var gode, men han var ulykkelig og begynte snart å drikke. I 1559 var hans sørgelige eksistens over.

Gustavs liv utviklet seg til gjengjeld i stikk motsatt retning. I sine siste år var han så sterk at han innlot seg på krig mot Ivan den grusommes Russland.

Krigen endte uavgjort, men det svenske riket sto sterkt og samlet. Gustav Vasa døde i 1560, etter nesten 40 år på maktens tinde. Han ble stedt til hvile i Uppsala domkirke med all den pomp og prakt som tilkommer en landsfader.