Georgij Zjukov var Stalins neve av jern

Zjukov var Stalins yndlingsgeneral

Ti slag fra tårnuret på Den røde plass forkynte at marskalk Georgij Zjukov var i anmarsj. Høyt til hest på en hvit araberhingst tok han imot hyllesten fra rekkene av soldater og offiserer fra hær, sjøforsvar og flyvåpen. Fra podiet over Leninmausoleet sendte Josef Stalin, nasjonens øverste leder, milde og bifallende blikk i retning yndlingsgeneralen.

En bølge av beundring og ærefrykt skylte over den tettbygde mannen der han satt og holdt et fast grep i tømmene, ulastelig kledd i uniform og behengt med de gjeveste medaljer. To måneder tidligere, 30. april 1945, hadde han inntatt Berlin. Nå fremsto Zjukov som usårlig.

Seiersparaden 24. juni markerte høydepunktet i Zjukovs karriere. Mer enn noen annen kunne han ta æren for Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland. Med skarpt strategisk overblikk, jernvilje og uimotsigelig autoritet hadde han ikke bare stoppet Hitlers fremmarsj på østfronten, men ubønnhørlig drevet nazistenes hær tilbake på en dødsmarsj over de russiske steppene.

Zjukov ble slettet fra historien

Alt pekte på at Zjukov var sikret en fremtredende post i den nye supermakten Sovjetunionens ledelse. Men slik gikk det ikke. Jubelen på Den røde plass hadde knapt lagt seg før Stalin sendte generalen til et fjerntliggende militærdistrikt, slettet navnet hans fra historiebøkene og fikk ham retusjert bort fra offisielle fotografier.

Fallet fra maktens tinder kom brått og var nådeløst, men det politiske spillet hadde alltid vært en del av Zjukovs karriere, helt fra den spede begynnelsen i den vesle byen Strelkovka 130 kilometer sørvest for Moskva. Her ble han født 2. desember 1896. Faren, Konstantin, var skomaker, men tjente sjelden nok til å brødfø familien. Knappheten tvang moren Ustinja – en sterk, robust kvinne – til å ta seg arbeid på gårdene rundt i distriktet slik at mannen, sønnen Georgij og datteren Maria kunne få mat.

Til tross for fattigdommen fikk Zjukov tre års skolegang – ett år mer enn de fleste barn i fattige familier – og senere sikret familieforbindelser ham en læreplass i Moskva, der onkelen var buntmaker. Togturen til Moskva i 1908 – Zjukovs første – var starten på et nytt liv for den tolv år gamle landsbygutten.

I disse årene ulmet misnøyen i Russland. Tsar Nikolaj 2. og en begrenset elite styrte landet, mens mesteparten av befolkningen levde i ytterste fattigdom. De utpinte bøndene og arbeiderne i den spirende industrien begynte å vise sin misnøye, og tre år før Zjukov kom til Moskva, i januar 1905, samlet en del av dem seg til en fredelig demonstrasjon foran Vinterpalasset, tsarens hjem i St. Petersburg. Episoden endte i tragedie da politiet åpnet ild og drepte nesten tusen demonstranter.

Zjukov var opptatt med studiene

Politikk interesserte ikke Zjukov. I sine erindringer forklarte han senere sitt manglende engasjement med at han og buntmakerkollegene hans som medlemmer av håndverkerstanden ikke hadde arbeidernes solidaritetsfølelse.

Egentlig hadde den unge mannen mer enn nok med å utdanne seg og finne sin plass i storbyen. Undervisningen i landsbyen hadde gitt ham smaken på kunnskap, og ved siden av 12-timers arbeidsdag leste han videre på kveldsskole. I ledige stunder terpet han russisk, tysk, matematikk og naturvitenskap med fetteren Aleksandr, arbeidsgiverens sønn, som hadde studert i Leipzig.

«Jeg fikk noen tidsskrifter av Aleksandr og kjøpte mine egne bøker med penger jeg sparte på trikkebilletten. Jeg gikk til fots, og sparte penger på den måten», forteller Zjukov i sine erindringer om de travle årene i Moskva.

I 1912 var Zjukov ferdigutdannet buntmaker, og to år senere, i 1914, var han allerede godt på vei, med stabil inntekt, tre mann under seg og utsikt til et liv i Russlands snevre middelklasse. Som millioner av andre måtte Zjukov imidlertid se drømmen knust da første verdenskrig brøt ut. I august 1915 sluttet 18 år gamle Zjukov seg til tsarens soldater. Han ble innrullert i kavaleriet og utstasjonert ved elven Dnestr i Moldavia, den gang en provins i tsarens Russland.

Ved hjelp av tyskkunnskapene sine spesialiserte han seg på å ta tyskere til fange. Under en patrulje i 1916 ble han såret av en mine og innlagt på et lasarett i Ukraina, men han hadde ikke mistet smaken på soldatlivet.

Foruten heder for innsatsen sikret krigen Zjukov en utdannelse som offiser, og da revolusjonen kom i 1917, valgte han å la seg innrullere i Lenins bolsjevikiske hær. Mange soldater, som hadde tilbrakt verdenskrigen i fattigdom, følte seg tiltrukket av Lenins parole om «fred, brød og jord», men Zjukov var ingen glødende kommunist. Først i 1919, to år etter tsarens abdikasjon, meldte han seg inn i kommunistpartiet.

Tsarens fall betydde ikke fred. Revolusjonen ble fulgt av en borgerkrig, der forskjellige grupper, noen av dem støttet av vestlige makter, satte seg opp mot Lenins soldater. Blant de kontrarevolusjonære var Aleksandr Antonov. I 1920 ble Zjukov sendt ut for å bekjempe soldatene hans. Innsatsen var en suksess, men hadde nær kostet Zjukov livet.

«En Antonov-tilhenger skjøt mot meg med rifle og drepte hesten min. Vi falt, og hesten holdt meg nede, og jeg ville vært død i neste øyeblikk hvis ikke Notjevka, den politiske kommissæren, hadde dukket opp. Med et sving med sabelen drepte han fienden, grep hesten hans og hjalp meg i salen», skrev Zjukov senere i sine memoarer.

Zjukov ble uovervinnelig

Kamperfaringen og utmerkelsene som fulgte – for eksempel den fornemme «Det røde banners orden» – var Zjukovs adgangsbillett til en karriere i den stadig voksende Røde armé. Fra 1932 til 1937 økte Sovjets militærutgifter med 340 prosent, og året etter ble de igjen fordoblet. Samtidig vokste hæren til imponerende fire millioner mann.

Utvidelsen kom unge og ambisiøse offiserer som Zjukov til gode. Han ble kjent som mannen som kunne få skikk på selv det mest håpløse regiment, og steg raskt i gradene. Oppskriften var hard disiplin – for eksempel overhøvlet han en offiser som hadde gitt folkene sine lov til å la enhetens kjøretøyer stå uvasket natten over etter en øvelse.

«Om dere er utslitt etter en øvelse er det ingenting sammenlignet med det som venter dere i en krig!» tordnet Zjukov, og beordret de menige i sving med bøtte og kost. Da de omsider var ferdige og kunne gå til sengs, måtte offiseren bli igjen for å få enda en verbal omgang.

Den disiplinerte og politisk glatte Zjukov unngikk utrenskningene som rammet mange av kollegene hans i 1930-årene, da Stalin hadde overtatt landet etter Lenins død. Utrenskningene ga til og med Zjukov en karrierefordel. I 1939 ble han sendt til Mandsjuria for å avløse offiseren Feklenko, som hadde falt i unåde hos Stalin. Feklenko var sendt ut for å bekjempe japanernes fremrykking over grensen mellom Mandsjuria og Mongolia. Avløseren Zjukov sikret Sovjetunionen en stor seier ved elven Khalkhin Gol, og avsluttet dermed årelange grensestridigheter. Stalin viste sin takknemlighet ved å tildele Zjukov rikets høyeste orden – «Sovjetunionens helt».

Med seieren ved Khalkhin Gol sikret Zjukov seg både Stalins oppmerksomhet, en generaltittel, og halvannet år senere stillingen som sjef for generalstaben. Men så begynte idyllen å slå sprekker. Sommeren 1941 feide tyske styrker inn over Sovjetunionen. Tapstallene kom opp i flere hundre tusen, og Zjukov ble kalt inn på teppet hos Stalin.

En rystet Zjukov ba om å bli overflyttet til fronttjeneste. Da Stalin anklaget ham for å løpe fra ansvaret og få en lettere jobb, svarte Zjukov: «Nei. Jeg vil ikke ha lettere arbeid; jeg vil være til mer nytte for landet mitt ved å arbeide med noe jeg vet mer om». I juli dro Zjukov til Jelnja ved Smolensk, der han fikk i oppdrag å stoppe tyskerne, som marsjerte mot Moskva med stormskritt. Slaget ble blodig og brutalt, men da kanontordenen døde ut, var Zjukov seierherre.

Nazi-Tyskland hadde for første gang møtt alvorlig motstand på østfronten, og Zjukov hadde tatt sitt første skritt på vei mot status som nasjonalhelt. Bare tre dager etter triumfen ble han sendt til Leningrad, som nettopp var blitt omringet av tyske styrker. Etter å ha bremset de tyske angrepene mot byen sendte Stalin supergeneralen på nok en brannslukkingsmanøver – denne gangen i Moskva.

Den tyske fremrykningen truet imperiets hovedstad, men Zjukovs gode ry alene kunne avgjøre utfallet. Forsvarsministeriets offisielle avis, Røde stjerne, trykte et bilde av generalen på forsiden for å berolige byens borgere. Det var et bemerkelsesverdig trekk. Som kommunistisk talerør kunne ikke avisen fremheve en enkeltperson på bekostning av massene – Stalin unntatt – og Zjukovs portrett var det første på avisens førsteside.

Selv om han nå var et symbol på systemets makt, var Zjukov ingen betongkommunist. Under slaget om Moskva leste han «Krig og fred», Leo Tolstojs murstein av en roman om Russland under Napoleonskrigen, og talen hans til soldatene smakte like mye av russisk nasjonalisme som av kommunisme.

«Markene og skogene der vi nå står for å forsvare Moder Moskva, er tilsølt av hellig blod fra våre forfedre, som er gått over i historien for sitt tap mot Napoleons horder. Blod for blod. For ære og frihet, for vårt moderland, for vårt hellige Moskva», prediket Zjukov til soldatene sine, før han sendte dem ut for å møte fienden på slagmarken.

Zjukovs omdømme som uovervinnelig, og hans ubønnhørlige disiplin, reddet Moskva, og da tyskerne 23. august 1942 sto utenfor Stalingrads porter, kalte Josef Stalin Zjukov hjem for å gjøre ham til nestkommanderende.

Dokumenter fra sovjetiske arkiver viser at han etter dette opptrådte nærmest på like fot med Stalin når det skulle tas beslutninger om krigens gang. Selv i Vesten var Zjukov et kjent ansikt, og i desember 1942 prydet et portrett av ham tidsskriftet Time, med overskriften «Stalins yndling». Beundringen steg ytterligere da Zjukov drev tyskerne tilbake gjennom Polen til Berlin, og i triumf plantet den røde fane på toppen av den sønderskutte riksdagsbygningen. Hyllesten på Den røde plass 24. juni 1945 var kronen på verket.