Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Kardinalen samlet Frankrike

I begynnelsen av 1600-tallet var Frankrike et splittet land truet av ytre fiender. Men så trådte kardinal Richelieu inn på scenen og forvandlet Frankrike til en stormakt.

GL Archive/Imageselect

Bak karmelittklosteret i Paris gjør de to brushanene Athos og D’Artagnan seg klare til duell med sekundantene Por­thos og Aramis som vitner.

Plutselig dukker fem av soldatene til kardinal Richelieu opp. De fire musketerene fra kongens livgarde gjør seg straks klar til kamp mot erkerivalene. Sekunder senere blinker kårdene i middagssolen.

Etter en kort og heftig kamp, der hver mann, i tråd med æreskodeksen, fekter mot én motstander av gangen, ligger to av krigerne til kardinalen døde.

De andre tre må gi opp. Musketerene marsjerer selvsikkert hjemover med kårdene til motstanderne som krigsbytte.

Scenen er hentet fra Alexandre Dumas’ berømte fortellinger om de tre musketerer. I dag blir bøkene helst betraktet som lettbeint underholdning, men på mange måter gir de et riktig bilde av Frankrike på sekstenhundretallet.

Under riksdagen i Worms i 1521 ble Martin Luther og tilhengerne hans erklært fredløse av den katolske kirken.

© Lanmas/Imageselect

Religionskrig truet med å splitte landet

Flertallet i den franske befolkningen var trofast mot den katolske kirken, men et stort mindretall bestemte seg for å vende paven ryggen.

Da den tyske presten Martin Luther gikk til angrep på den katolske kirken i 1517, satte han i gang en utvikling som skulle forandre Europa fullstendig.

På 1500- og 1600-tallet raste det blodige og grusomme kamper mellom protestanter og katolikker – ikke minst under trettiårskrigen.

Mange av de franske protestantene, de såkalte hugenottene, var håndverkere, kjøpmenn og tjenestemenn. De sto sterkest i de sørlige delene av Frankrike og ved atlanterhavskysten.

Hugenottkrigene i siste halvdel av 1500-tallet var bitre. I 1598 inngikk de stridende partene et kompromiss – det såkalte ediktet i Nantes.

Avtalen ga hugenottene lov til å utøve religionen sin, og de fikk også rett til å bygge forsvarsverker rundt byene sine.

Men urolighetene fortsatte i den tiden da Richelieu satt ved makten, blant annet med beleiringen av La Rochelle. I 1685 ble ediktet opphevet av Ludvig 14. Etter det valgte flere hundre tusen hugenotter å dra i landflyktighet.

Litterær skurk fikk orden i sakene

Moderne lesere som blir forvirret av forviklingene og den historiske bakgrunnen i Dumas’ roman om musketerene, har ingen grunn til å skamme seg, for Frankrike på 1600-tallet var fullt av innviklede maktkamper.

Det var konflikter overalt: Protestanter sto mot katolikker, og høyadel mot kongemakt – ja, selv innad i kongefamilien ble det utkjempet harde kamper.

Også volden var synlig overalt. Politiske drap, brutale henrettelser og blodige bondeopprør avløste hverandre. Utenfor landegrensene ventet fiendtlige naboer på den rette anledningen til å gå til angrep.

Den franske staten var et vaklevorent byggverk som var faretruende nær kollaps. Det var her kardinal Riche­lieu trådte inn på scenen.

I fortellingene om de tre musketerene er han kjent som den store skurken. Den virkelige Richelieu samlet Frankrike mot indre og ytre fiender.

Han håndterte motstanderne ved hjelp av kompromisser, intriger og trusler. Han skapte en hær av dyktige byråkrater, satte den opprørske adelen på plass, fikk slutt på de religiøse stridighetene og bekjempet landets ytre fiender.

Riche­lieu var en lærd kirkens mann – noe helt annet enn de brutale hers­kerne man fant i andre land på denne tiden. Dessuten var han en mester i å befinne seg på riktig sted til riktig tid.

Frankrike vant storhet med militær makt

Da Richelieu fikk makten i Frankrike, var det en rekke store problemer å ta tak i. «Den røde eminensen» gikk fryktløst i gang med oppgaven.

  • © Shutterstock

    Krig tvang hugenotter til å forlate Frankrike

    Frankrike hadde lenge lidd under kamper mellom katolikker og protestanter – de såkalte hugenottene.

    Richelieu slo hardt ned på hugenottene. Det førte til mindre uro men kostet tusenvis av menneskeliv, og flere hundre tusen hugenotter utvandret.

  • © Shutterstock

    Kongemakten ble styrket

    Den franske høyadelen hadde lenge hatt stor innflytelse. De mektigste aristokratene hersket som føydalherrer med egne hærer.

    Richelieu kjempet mot dem med både diplomati og vold, og slik styrket han kongehusets makt.

  • © Shutterstock

    Rivalen ble svekket

    Slekten Habsburg satt ved makten i to av de absolutt mektigste naborikene til Frankrike: Spania og Det tysk-romerske riket.

    Derfor kjempet kardinal Richelieu aktivt mot habsburgerne under trettiårskrigen, noe han lyktes svært godt med.

Diplomati førte kardinalen til topps

Ettertiden kjenner bl.a. Richelieu som l’éminence rouge – ’den røde eminensen’. Tilnavnet spiller på at han som kardinal bar en rød drakt og ble tiltalt som eminense. Men historien til Richelieu begynner i Paris i året 1585.

Da ble Armand Jean du Plessis de Richelieu født som yngste sønn i en lavadelig familie. Det ble ventet av barna at de skulle gjøre karriere, og bare ni år gammel ble han sendt til Paris for å studere filosofi.

Etter planen ventet det så en militær utdannelse. Men da den eldre broren til Armand Jean nektet å overta bispedømmet til familien, måtte den yngste sønnen i stedet studere teologi.

Allerede i ungdomsårene la Armand Jean for dagen en makeløs ærgjerrighet og arbeidskapasitet i tjeneste for kirken. Han ble biskop bare 22 år gammel i 1607 og innledet en politisk karriere.

Den gjorde ham med tiden til en av de nærmeste mennene til enkedronningen Maria Medici. Fram til 1617 styrte hun Frankrike for sønnen Ludvig 13.

Mor og sønn hadde et komplisert forhold, noe som førte til borgerkrig i landet. Her fikk de to sidene støtte av forskjellige grupper av adelsmenn og rådgivere.

Richelieu fikk en meklerrolle i konflikten, og gjennom den styrket han sin egen stilling. I 1622 ble han utnevnt til kardinal, et av de høyeste embetene i den katolske kirken.

Bare to år senere ble han leder av det kongelige rådet med tittelen førsteminister.

Fra dette tidspunktet var den 37 år gamle Richelieu det reelle statsoverhodet i Frankrike. Senere har han blitt kalt historiens første statsminister i den moderne betydningen av ordet.

Musketerene spilte en stor rolle i europeiske hærer helt fram til 1800-tallet.

© GL Archive/Imageselect

Musketerer brukte kuler og krutt

Forfatteren av De tre musketerer, Alexandre Dumas, må ta skylda for at vi i dag forbinder begrepet musketerer med fektedueller.

Ordet musketer var faktisk betegnelsen på en fotsoldat som hadde musketten, altså et gevær, som sitt viktigste våpen.

På 1600-tallet inngikk musketerene i infanteriet. De sto i rekker bak hverandre, og rekkene vekslet på å skyte og lade.

Protestantene ble kuet

Noe av det første Richelieu gjorde ved makten, var å slå ned på hugenottene, en fransk protestantisk bevegelse.

Frankrike hadde helt siden 1500-tallet vært hjemsøkt av religiøse stridigheter som i perioder hadde vært nær ved å rive landet i stykker.

Katolikkene hadde blitt sterkere under Ludvig 13., og det førte til gjentatte opprør blant hugenottene på 1620-tallet.

En særlig kilde til uro for kongemakten var hugenottfestningen La Rochelle – en godt forsvart havneby med en sterk flåte. Richelieu for hardt fram mot byen.

En beleiring ble innledet, og fra tid til annen tok kardinalen selv kommandoen over beleiringshæren.

England sendte hærstyrker for å hjelpe de innesperrede protestantene, men det forsøket endte i et stort nederlag.

Likevel holdt forsvarerne av byen ut i hele ett år og to måneder før de ble tvunget til å gi opp. Da var tjue tusen mennesker døde av sult.

Ved freden i 1629 fikk Richelieu trumfet igjennom at hugenottene måtte rive festningsverkene rundt byen sin. De ble også fratatt sine politiske rettigheter, men fikk beholde religionsfriheten.

Richelieu sto i spissen for beleiringen av hugenott­festningen La Rochelle. Tjue tusen inn­byggere døde av sult før byen overga seg i 1628.

© Bridgeman Images

Et Frankrike i krig styrket makten

Richelieu ønsket å bryte ned dominansen til den habsburgske keiserfamilien i Europa.

Medlemmer av familien regjerte både i Spania og i Det tysk-romerske riket – de to mektigste naborikene til Frankrike. De habsburgske rikene var Frankrikes største fiender.

Oppgjøret med habsburgerne dro Frankrike inn i den kompliserte konflikten som nå kalles trettiårskrigen.

Kampene ble først og fremst utkjempet i dagens Tyskland, men krigen fikk også stor betydning for politikken ellers i Europa.

I begynnelsen av krigen gikk det svært bra for styrkene til den tysk-romerske keiseren. Det likte Richelieu dårlig.

Han var redd for at fienden skulle få mer makt. Richelieu inngikk derfor allianser med, og ga økonomiske bidrag til, de protestantiske statene i Nord-Europa – selv om han var katolikk.

Danskene var først ut med å gå inn i krigen, i 1625, men de ble snart tvunget til å trekke seg ut av striden. Fem år senere trådte svenskene, med Gustav 2. Adolf i spissen, inn på scenen.

I starten gikk det bra for Sverige. Men etter at kongen falt ved Lützen i 1632 og svenskene led et katastrofalt nederlag ved Nördlingen i 1634, så Richelieu seg nødt til å sende franske styrker i kamp.

Med tiden gikk den langvarige krigen stadig bedre for franskmennene, og i perioder var Richelieu den mektigste mannen i Europa. Da fredsavtalen ble underskrevet i Westfalen i 1648, var Frankrike en av seierherrene.

Slottet Palais-Royal i Paris ble oppført for Richelieu. Kardinalen var glad i katter, og han innredet et rom på slottet til kjæledyrene sine. I dag har blant annet det franske kulturdepartementet kontorer i bygget.

© Marie-Lan Nguyen & Shutterstock

Skatteøkninger førte til opprør

Men på dette tidspunktet var Richelieu ikke lenger å se på scenen. Han døde i 1642, men da var Frankrike som forvandlet. Kongen hadde fått styrket makt, og Frankrikes fiender var svekket.

Men statsfinanser var ikke Richelieus sterkeste side, og de mange krigene var blitt en stor økonomisk byrde for landet. Høyere skatter førte til flere bondeopprør som måtte nedkjempes.

Gjennom karrieren hadde kardinal Riche­lieu vist interesse for kunst og litteratur. Han bygde opp et stort bibliotek, støttet franske forfattere og elsket teateret.

Han fikk blant annet bygd sin egen scene i palasset sitt i Paris, Palais-Cardinal. Det staselige bygget ble omdøpt til Palais-Royal etter kardinalens død, og i dag har bl.a. det franske kulturdepartementet kontorer i bygget.

I 1635 grunnla Richelieu dessuten Académie française – Det franske akademiet. Det hadde som sine fremste oppgaver å kultivere det franske språket og å gi ut en ordbok.

Akademiet var det første i sitt slag og fikk etterfølgere i en rekke andre europeiske land. Den gang som nå besto akademiet av førti medlemmer som ble kalt «de førti udødelige».

Men kardinalens enorme innsats for landet gjorde ham aldri populær. Mens han satt ved makten, ble han forsøkt avsatt eller myrdet minst fem ganger.

Til tross for sin autoritet og arbeidskapasitet var Richelieu aldri noen fysisk sterk mann, og han hadde dårlig helse hele livet.

Han led av tilbakevendende febersykdommer og urinveisproblemer. Mot slutten av livet hostet han opp blod.

Under Richelieu ble den franske hæren styrket, og året etter at han døde beseiret franskmennene erkefienden Spania under slaget ved Rocroi.

© Augusto Ferrer-Dalmau

Kardinalen døde etter årelating

Han ble behandlet med årelating, men blodtapet gjorde ham bare svakere. Til slutt ga kroppen opp.

Han døde den 4. desember 1642, i en alder av 57 år. I århundrene etterpå har mange forskere lurt på hva som drev Richelieu.

«Den franske statens ve og vel» er det sedvanlige svaret, men historikere i dag mener han like mye ble drevet av ærgjerrighet på vegne av seg selv og familien.

Da Richelieus etterfølger, kardinal Jules Mazarin, tok over, lå alt til rette for en ny æra i fransk politikk. Reformene hadde lagt grunnlaget for en stormakt.

I 1661 overtok Ludvig 14 den franske tronen. Han skulle bli kjent som selve symbolet på kongelig enevelde. Eller som han selv skal ha uttrykt det: «L’état, c’est moi!» – «Staten, det er jeg!»

Les også:

Krig

LYNGUIDE: Store nordiske krig

3 minutter
Medisin

Verdens første pest-epidemi

2 minutter
Napoleon

Napoleonskrigene: Alt du trenger å vite!

6 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul