Kardinalen som samlet Frankrike

Litterær skurk fikk orden i sakene

Moderne lesere som blir forvirret av forviklingene og den historiske bakgrunnen i Dumas’ roman om musketerene, har ingen grunn til å skamme seg, for Frankrike på 1600-tallet var fullt av innviklede maktkamper.

Det var konflikter overalt: Protestanter sto mot katolikker, og høyadel mot kongemakt – ja, selv innad i kongefamilien ble det utkjempet harde kamper.

Også volden var synlig overalt. Politiske drap, brutale henrettelser og blodige bondeopprør avløste hverandre. Utenfor landegrensene ventet fiendtlige naboer på den rette anledningen til å gå til angrep.

Den franske staten var et vaklevorent byggverk som var faretruende nær kollaps. Det var her kardinal Riche­lieu trådte inn på scenen.

I fortellingene om de tre musketerene er han kjent som den store skurken. Den virkelige Richelieu samlet Frankrike mot indre og ytre fiender.

Han håndterte motstanderne ved hjelp av kompromisser, intriger og trusler. Han skapte en hær av dyktige byråkrater, satte den opprørske adelen på plass, fikk slutt på de religiøse stridighetene og bekjempet landets ytre fiender.

Riche­lieu var en lærd kirkens mann – noe helt annet enn de brutale hers­kerne man fant i andre land på denne tiden. Dessuten var han en mester i å befinne seg på riktig sted til riktig tid.

Diplomati førte kardinalen til topps

Ettertiden kjenner bl.a. Richelieu som l’éminence rouge – ’den røde eminensen’. Tilnavnet spiller på at han som kardinal bar en rød drakt og ble tiltalt som eminense. Men historien til Richelieu begynner i Paris i året 1585.

Da ble Armand Jean du Plessis de Richelieu født som yngste sønn i en lavadelig familie. Det ble ventet av barna at de skulle gjøre karriere, og bare ni år gammel ble han sendt til Paris for å studere filosofi.

Etter planen ventet det så en militær utdannelse. Men da den eldre broren til Armand Jean nektet å overta bispedømmet til familien, måtte den yngste sønnen i stedet studere teologi.

Allerede i ungdomsårene la Armand Jean for dagen en makeløs ærgjerrighet og arbeidskapasitet i tjeneste for kirken. Han ble biskop bare 22 år gammel i 1607 og innledet en politisk karriere.

Den gjorde ham med tiden til en av de nærmeste mennene til enkedronningen Maria Medici. Fram til 1617 styrte hun Frankrike for sønnen Ludvig 13.

Mor og sønn hadde et komplisert forhold, noe som førte til borgerkrig i landet. Her fikk de to sidene støtte av forskjellige grupper av adelsmenn og rådgivere.

Richelieu fikk en meklerrolle i konflikten, og gjennom den styrket han sin egen stilling. I 1622 ble han utnevnt til kardinal, et av de høyeste embetene i den katolske kirken.

Bare to år senere ble han leder av det kongelige rådet med tittelen førsteminister.

Fra dette tidspunktet var den 37 år gamle Richelieu det reelle statsoverhodet i Frankrike. Senere har han blitt kalt historiens første statsminister i den moderne betydningen av ordet.

Protestantene ble kuet

Noe av det første Richelieu gjorde ved makten, var å slå ned på hugenottene, en fransk protestantisk bevegelse.

Frankrike hadde helt siden 1500-tallet vært hjemsøkt av religiøse stridigheter som i perioder hadde vært nær ved å rive landet i stykker.

Katolikkene hadde blitt sterkere under Ludvig 13., og det førte til gjentatte opprør blant hugenottene på 1620-tallet.

En særlig kilde til uro for kongemakten var hugenottfestningen La Rochelle – en godt forsvart havneby med en sterk flåte. Richelieu for hardt fram mot byen.

En beleiring ble innledet, og fra tid til annen tok kardinalen selv kommandoen over beleiringshæren.

England sendte hærstyrker for å hjelpe de innesperrede protestantene, men det forsøket endte i et stort nederlag.

Likevel holdt forsvarerne av byen ut i hele ett år og to måneder før de ble tvunget til å gi opp. Da var tjue tusen mennesker døde av sult.

Ved freden i 1629 fikk Richelieu trumfet igjennom at hugenottene måtte rive festningsverkene rundt byen sin. De ble også fratatt sine politiske rettigheter, men fikk beholde religionsfriheten.

Et Frankrike i krig styrket makten

Richelieu ønsket å bryte ned dominansen til den habsburgske keiserfamilien i Europa.

Medlemmer av familien regjerte både i Spania og i Det tysk-romerske riket – de to mektigste naborikene til Frankrike. De habsburgske rikene var Frankrikes største fiender.

Oppgjøret med habsburgerne dro Frankrike inn i den kompliserte konflikten som nå kalles trettiårskrigen.

Kampene ble først og fremst utkjempet i dagens Tyskland, men krigen fikk også stor betydning for politikken ellers i Europa.

I begynnelsen av krigen gikk det svært bra for styrkene til den tysk-romerske keiseren. Det likte Richelieu dårlig.

Han var redd for at fienden skulle få mer makt. Richelieu inngikk derfor allianser med, og ga økonomiske bidrag til, de protestantiske statene i Nord-Europa – selv om han var katolikk.

Danskene var først ut med å gå inn i krigen, i 1625, men de ble snart tvunget til å trekke seg ut av striden. Fem år senere trådte svenskene, med Gustav 2. Adolf i spissen, inn på scenen.

I starten gikk det bra for Sverige. Men etter at kongen falt ved Lützen i 1632 og svenskene led et katastrofalt nederlag ved Nördlingen i 1634, så Richelieu seg nødt til å sende franske styrker i kamp.

Med tiden gikk den langvarige krigen stadig bedre for franskmennene, og i perioder var Richelieu den mektigste mannen i Europa. Da fredsavtalen ble underskrevet i Westfalen i 1648, var Frankrike en av seierherrene.

Skatteøkninger førte til opprør

Men på dette tidspunktet var Richelieu ikke lenger å se på scenen. Han døde i 1642, men da var Frankrike som forvandlet. Kongen hadde fått styrket makt, og Frankrikes fiender var svekket.

Men statsfinanser var ikke Richelieus sterkeste side, og de mange krigene var blitt en stor økonomisk byrde for landet. Høyere skatter førte til flere bondeopprør som måtte nedkjempes.

Gjennom karrieren hadde kardinal Riche­lieu vist interesse for kunst og litteratur. Han bygde opp et stort bibliotek, støttet franske forfattere og elsket teateret.

Han fikk blant annet bygd sin egen scene i palasset sitt i Paris, Palais-Cardinal. Det staselige bygget ble omdøpt til Palais-Royal etter kardinalens død, og i dag har bl.a. det franske kulturdepartementet kontorer i bygget.

I 1635 grunnla Richelieu dessuten Académie française – Det franske akademiet. Det hadde som sine fremste oppgaver å kultivere det franske språket og å gi ut en ordbok.

Akademiet var det første i sitt slag og fikk etterfølgere i en rekke andre europeiske land. Den gang som nå besto akademiet av førti medlemmer som ble kalt «de førti udødelige».

Men kardinalens enorme innsats for landet gjorde ham aldri populær. Mens han satt ved makten, ble han forsøkt avsatt eller myrdet minst fem ganger.

Til tross for sin autoritet og arbeidskapasitet var Richelieu aldri noen fysisk sterk mann, og han hadde dårlig helse hele livet.

Han led av tilbakevendende febersykdommer og urinveisproblemer. Mot slutten av livet hostet han opp blod.

Kardinalen døde etter årelating

Han ble behandlet med årelating, men blodtapet gjorde ham bare svakere. Til slutt ga kroppen opp.

Han døde den 4. desember 1642, i en alder av 57 år. I århundrene etterpå har mange forskere lurt på hva som drev Richelieu.

«Den franske statens ve og vel» er det sedvanlige svaret, men historikere i dag mener han like mye ble drevet av ærgjerrighet på vegne av seg selv og familien.

Da Richelieus etterfølger, kardinal Jules Mazarin, tok over, lå alt til rette for en ny æra i fransk politikk. Reformene hadde lagt grunnlaget for en stormakt.

I 1661 overtok Ludvig 14 den franske tronen. Han skulle bli kjent som selve symbolet på kongelig enevelde. Eller som han selv skal ha uttrykt det: «L’état, c’est moi!» – «Staten, det er jeg!»