Giuseppe Rava & Shutterstock
Pyrrhus i slaget ved Herakleia.

Kong Pyrrhos slo Roma gang på gang: Én seier til og vi er fortapt!

I den greske verden ble Pyrrhos av Ipiros regnet som en ny Aleksander den store. Da han gikk til krig mot den ubetydelige byen Roma, forventet alle en enkel seier. Men Pyrrhos fikk snart erfare at romerne var en fiende som var ulik alle andre.

Du har sikkert hørt begrepet pyrrhosseier. Men egentlig burde det hete pyrrhosseire.

Kong Pyrrhos av Ipiros (319/18 - 272 f.Kr.) var en genial hærfører som beseiret romerne i flere store slag.

Dette var på den tiden da Roma fortsatt bare var en av flere lokale makter i Italia.

Det er imidlertid en god grunn til at vi i dag snakker om Romerriket og ikke Pyrrhos' imperium.

Kong Pyrrhos og hans greske falanks og krigselefanter manglet nemlig det siste lille lykketreffet under sitt felttog mot Roma, som fant sted mellom 280 og 275 f.Kr.

Les om Pyrrhos' dramatiske liv og hans kriger mot romerne.

Det er et liv spekket med store, men ofte tvetydige seire.

Ironisk nok var det ikke en soldat som tok livet av krigsgeniet. Det gjorde i stedet en gammel kvinne midt i et kaotisk byslag.

Lyden av hestevrinsk og kamprop fra tusener av soldater gjaller ut over elvesletten ved by­­en Heraklea i det sør­­li­­ge Italia i juli 280 f.Kr. Etter ordre fra den greske kong Pyrrhos stormer 30 000 infanterisoldater frem mot Siris-elva i en bred front.

Med sine frykt­­inn­­gyt­en­­de, fem meter lange lanser i rek­­ke etter rekke danner soldatene en u­­stop­­pe­­lig mur. Overfor lansemuren står 40 000 romerske legionærer som nettopp har krysset elva, klar til kamp.

Den 39-årige Pyrrhos har mye krigser­­­fa­­­ring. I over 20 år har han kjempet sammen med selveste Aleksander den stores generaler, og han er ekspert på krigs­­tak­­tik­­kene som makedonerne har brukt til å underlegge seg et enormt om­­rå­­de i sør og øst – fra Hellas til Egypt og helt til India.

«Pyrrhos – hvis han blir gammel nok». General Antigonos’ svar på hvem som var tidens beste hærfører­

Slaget mot det lille, overambisiøse Roma burde være enkelt. Likevel er Pyrrhos be­­­kym­­­ret, for disse romerne han står o­ver­for fortsetter å kjempe. Pyrrhos’ innledende angrep med ka­­va­­le­­ri har på ingen måte rystet fienden, og de ser heller ikke ut til å frykte in­­fan­­te­­riet hans – tvert imot. Igjen og igjen angriper romerne.

Pyrrhos har aldri møtt en slik fiende. Til slutt gir han angrepssignal til sitt ster­ke­ste våpen: E­le­fant­kompani­et. Nå får det bris­te­ eller bære.

Krigen mellom den greske kong Pyrrhos og den u­­­an­­se­­li­ge romerske republikken ble en av antikkens mest a­vgjø­­ren­­de. Pyrrhos­ var i familie med Aleksander den store, og soldatene hans var top­­ptre­­nte veteraner fra et verdensrike.

Roma, derimot, var stort sett ukjent utenfor Italia, men byen hadde store ambisjoner og anså krigskunst som den største av alle dyder. Pyrrhos’ felttog var grekernes siste sjanse til å knuse romerne­ før de ble for sterke.

Oppvekst i skyggen av Aleksander den store

Pyrrhos ble født som kongesønn i 319 f.Kr. i det vestgreske kongedømmet Epeiros – kjent for sine bratte fjell og hardføre innbyggere.

Fire år tidligere hadde Aleksander­ den store dødd etter å ha erobret antikkens hit­til største rike. Aleksanders mor, Olympias,­ kom fra Epeiros’ kongefamilie, og Pyrrhos var derfor nær slekt­­ning til den avdøde makedonske verdenserobreren.

Byste av kong Pyrrhos.

Ifølge de antikke kildene så Pyrrhos­ mer fryktinngytende­ enn kongelig ut. Han holdt seg dessuten i god fysisk form.

© Imageselect

Verdenen Pyrrhos vokste opp i var preget av blodige maktkamper, for o­­ver­­alt i Aleksanders enorme rike kjempet den avdøde kongens generaler om makten, og Pyrrhos’ familie ble offer for disse kampene.

Da kongesønnen var to år gammel, ble faren avsatt, og familien måt­­te flykte i eksil. I 307 f.Kr. ble den nå 12-årige Pyrrhos med hjelp fra en na­­bo-kon­­ge innsatt på Epeiros’ trone, men fem år senere ble han satt på porten igjen av en ny rival. Den unge Pyrrhos måt­te søke andre muligheter.

I Lilleasia hadde en av Aleksander den stores sterkeste generaler, Antigonos, tatt makten, og ham søkte Pyrrhos nå tjeneste hos.

Ifølge den gammelgreske historikeren Plutark kastet Pyrrhos seg under Antigonos’ kyndige veiledning over studiet av mi­­li­­tær­­stra­­te­­gi, den mest kongelige av alle kunnskapsgrener, ifølge ham selv.

Gamle An­­ti­­go­­nos så straks potensialet i ynglingen. Da Antigonos ble spurt hvem han men­te var den største felt­­­her­­­ren, svarte han ifølge Plutark:

«Pyrrhos – hvis han blir gammel nok».

I 301 f.Kr. sto Pyrrhos ved Antigonos’ side da den gam­­le feltherren med 80 000 soldater konfronterte Aleksander den stores andre generaler ved by­en Ipsos.

Til tross for en heltemodig innsats ble Antigonos omringet under slaget og falt i en skur av spyd, og selv om Pyrrhos kjempet heroisk til det siste, var ne­­der­­la­get uunngåelig.

Men den bare 18 år gamle Pyrrhos hadde med sin innsats be­­vist at han hadde lært krigens håndverk.

Som ledd i fredsavtalen ble Pyrrhos sendt som gissel til Aleksanders tidligere general Ptolemaios i Egypt, der den unge mannen ble så godt ­­an­­sett at han snart fikk lov til å gifte seg med Ptolemaios’ stedatter. Med hjelp fra sin svigerfar kunne Pyrrhos i 297 gjen­e­rob­re Epeiros.

Han måtte dele makten med en medregent, som Pyrrhos imidlertid snart fikk snikmyrdet, slik at han eneveldig sty­rte det militært sterke kongeriket.

Pressede grekere bønnfalt om hjelp

Mens Pyrrhos konsoliderte makten sin ved å erobre deler av Illyria mot nord og Makedonia mot øst, utfoldet av­­gjø­­ren­­de begivenheter seg på den andre siden av Adriaterhavet, i Italia.

Her hadde den vesle, men svært aggressive byen Roma un­­der­­lagt seg de fleste av sine latinske na­­bo­­er, og gått i gang med å presse de mange greske koloniene som lå spredt utover den sørlige delen av Italia.

«Generelt kan man si at romerne setter sin lit til styrke i alle sine handlinger». Polybios, oldgresk forfatter

En po­­li­­tisk konflikt mellom Roma og den store greske havnebyen Tarentum i Sør-Italia utartet i 282 f.Kr., da Romas am­bas­sa­dør fikk togaen oversprøytet med urin un­­­der en tale til byens borgere.

De til­­ste­­de­­væ­­ren­­de lo høylytt av ydmykelsen og utsendingens elendige gresk:

«Le mens dere kan. Dere kommer til å gråte når dere vasker dette tøystykket med deres eget blod», advarte utsendingen ifølge den gresk-romerske historikeren Dion Kassios.

For romerne var ikke til å spøke med. I de foregående 50 årene hadde Roma ligget i konstant krig. Som den greske historikeren Polybios beskrev dem:

«Romerne, for å si det generelt, setter sin lit til styr­­ke i alle sine handlinger».

Like etter vendte da også romerne tilbake til Tarentum med krav om ø­­ye­­blik­­ke­­lig overgivelse. Tarentinerne avslo, men de greide ikke å slå romerne på egen hånd, og sendte bud etter Pyrrhos i Hellas.

Aleksander den store i krig.

Aleksander den stores trofaste generaler angrep hverandre etter kongens død.

© Peter Connolly/AKG Images

Makedonerne styrte den antikke verden

Her er de mektigste rikene på kong Pyrrhos' tid

Få en oversikt over rikene her

Kart over antikkens verden.

Pyrrhos’ Epeiros

Det lille riket Epeiros forble selvstendig. Pyrrhos forsøkte forgjeves også å erobre Makedonia.

1

Antigonide-riket

Generalen Antigonos mistet livet i kampen mot de andre generalene i 301 f.Kr., men etterkommerne hans tok kontroll over Makedonia og deler av Hellas.

2

De øvrige greske statene

En rekke greske områder forble i perioder uavhengige eller ble overtatt­ på skift av forskjellige krigsherrer.

3

Ptolemeer-riket­

I Egypt og Midt-østen­ satt general Ptolemaios med makten. Slekten hans hersket­ over riket i nesten 300 år.

4

Selevkid-riket

General Selevkos tok kontroll over den asiatiske delen av Aleksanders rike.

5
© Peter Connolly/AKG-images

Pyrrhos stilte strenge krav

Da Tarentums budbringere ankom Epeiros, forsto Pyrrhos at han nå hadde en opplagt sjanse til å vise seg som gre­­ker­­nes store beskytter.

I første omgang krevde kongen imidlertid at Tarentum be­­tal­­te alle krigens omkostninger, noe byen gikk med på.

Kongen krevde også å få lov til å ­­sette inn en garnison soldater i selve Ta­ren­tum. Garnisonen ville sikre at han fikk pengene Tarentum hadde lovet. Å tillate en fremmed makt å ha en gar­­ni­­son i byen sin var nærmest det sam­me som å bli annektert. Men ta­ren­ti­ner­ne hadde ikke annet valg enn å akseptere det.

Pyrrhos kunne derfor begynne å sam­le hæren sin og seile den til Italia.

Foruten mennene Pyrrhos selv kun­­ne stille med fra sitt lille kongerike el­­ler hyre for pengene tarentinerne send­te ham, fikk han også uventet hjelp fra en konkurrent til den makedonske tronen.

Kong Ptolemaios Keraunos av Makedonia tilbød nem­­lig Pyrrhos hele 5000 makedonske fotfolk, 3000 ryttere og 20 store kamp­­e­le­fan­ter med til krigen i Italia.

Det var en billig måte for den ma­ke­don­ske kongen å få den iltre Pyrrhos sendt av gårde til den andre siden av havet, der han ikke var til bryderi.

Våren 280 f.Kr. var Pyrrhos’ hær sam­­let og klar til å seile til Tarentum. Der ventet allerede 3000 soldater som var sendt i forveien.

Ho­­ved­­styr­­ken talte 20 000 fotfolk, 3000 ryttere, 2000 bueskyttere, 500 slyn­ge­kas­te­re og 20 krigselefanter.

Det var den aller største hæren noen hærfører i den vestlige delen av Middelhavet kunne mønstre. Men allerede før felttoget kom i gang, holdt det på å gå galt.

Storm spredte flåten

På vei over Adriaterhavet splittet en storm Pyrrhos’ flåte, og da kongen nå­dde frem til Tarentum, var hans 25 500 soldater og 20 elefanter redusert til en styrke på bare 2000 mann og 2 elefanter.

Sammen med de 3000 soldatene han hadde sendt i forveien, forskanset Pyrrhos seg nå i Tarentum.

Kongen forventet at Tarentum – en by som var grunnlagt som en koloni av den greske bystaten Sparta – ville være full av gode krigere.

I stedet viste det seg at flesteparten av innbyggerne var tykkfalne handelsfolk som brukte tiden sin på å gå i teater, debattere og feste. Det fant Pyrrhos seg ifølge Plutark ikke i:

«Han satte en stopper for all skjenking av al­ko­hol, selskaper og festivaler, og inn­kalte deretter alle til hæren».

Hver dag nådde skip fra Pyrrhos’ spred­te flåte enkeltvis eller i små grupper inn i Tarentum havn, slik at Pyrrhos ganske snart igjen hadde det meste av hæren sin samlet.

Det viktigste av alt var at alle de 20 kampelefantene overlevde turen over havet. Og nå strømmet beskjeder inn fra Sør-Italias greske byer, som ville sen­­de forsterkninger til Pyrrhos i håp om en gang for alle å kunne drive de aggressive romerne tilbake.

Men sammen med de oppmuntrende meldingene kom det også beskjed om at ro­­­mer­­­ne var på offensiven og hadde sendt en stor hær til den tarentiske kolonien Heraklea ved elva Siris.

Selv­­­ om Pyrrhos hadde foretrukket å kun­­ne vente på flere forsterkninger, hadde han ikke noe valg.

Han måtte vise at han var villig til å kjempe mot romerne, og dyktig nok til å beseire dem.

Den greske falanksen møtte Romas legion

20 krigselefanter kom på banen

256 mann med lanser: Hvert kompani tungt infanteri med støtlanser besto av 256 mann oppstilt i en firkant på 16 ganger 16 soldater.

© AKG Images & Giuseppe Rava/AKG images & Richard Hook & John Warry/Salamander Books

Romerne overrasket kongen

I juli 280 møtte Pyrrhos for første gang sin romerske motstander nær elva Siris – dagens Sinni. Kvelden før slaget observerte kongen mot­­stan­­der­­nes leir på avstand. Synet var for­uro­li­gen­de.

Fremfor å se en u­­or­­ga­­ni­­se­­rt hop av barbarer, slik kongen hadde regnet med, var romerne ytterst di­si­pli­ne­rt.

Ifølge den romerske hi­sto­ri­keren Livius kommenterte Pyrrhos imponert til folkene sine:

«Disse barbarenes orden er slett ik­ke barbarisk. Vi skal snart få se hva de kan utrette i et slag».

Den romerske hæren befant seg på den andre siden, nær by­­en Heraklea, og Pyrrhos hå­­pe­­t at den ville bli der til kongens lo­­ve­­de forsterkninger an­­kom.

Men tidlig om morgenen innlede­­t romerne et an­­grep over elva med fotfolkene sine, som marsjerte frem i tette kolonner.

Pyrrhos hær var en­­nå ikke klar til kamp, derfor sendte han raskt det lette infanteriet sitt ned til elva for å holde romerne tilbake mens det tunge infanteriet hans, som hovedsakelig besto av veteraner med flere meter lange lanser, kalt sarissaer, gjorde seg klar til kamp.

Det lette infanteriet stanset raskt ro­mer­ne i vannkanten. Men akkurat idet det så ut til at Pyrrhos’ menn hadde fått brem­­set fienden, utløste romerne fellen sin. I all hemmelighet hadde det ro­­mer­­ske kavaleriet krysset elva lenger op­pe og kom nå stormende inn i flanken på Pyrrhos’ lette infanteri, som ble sendt på vill flukt.

Pyrrhos beordret straks ka­va­le­riet sitt frem, og red selv i spissen for å red­de den faretruende situasjonen.

Hester og ryttere ble kastet mot hver­an­dre, gjennomboret av spyd og tilsølt av blodet fra de sårede og døde.

Forrest i kam­pen var kong Pyrrhos selv, lett gjenkjennelig med sin gylne brynje og purpurfargede kap­pe.

En romersk rytter an­­grep kongen igjen og igjen. Til slutt ble kongens hest drept, og han falt over ende i gres­­­set. Her kunne Pyrrhos’ liv og felttog ha endt, hvis ikke kongen i sis­te­ øyeblikk­ var blitt red­det­ av sine menn:

«Den mest trofaste blant livvaktene hans trakk ham opp på hesten sin og red vekk», skriver Plutark.

Etter å ha kommet i sik­­ker­­het byttet Pyrrhos rust­­­ning og kappe med livvakten, slik at romerne ikke så lett kunne finne kongen. Der­etter ledet han personlig det tunge in­fan­te­riet med deres fem meter lange lanser­ til angrep.

20 krigselefanter kom på banen

Romerne rakk så vidt å få hæren sin i formasjon før den greske hovedstyrken kom brasende inn i dem som en gi­­gan­­tisk mur av spisse lanser.

De ro­­mer­­ske soldatene hadde aldri opplevd no­e lignende.

De var vant til å kjempe mot fiender med vanlige spyd eller sverd i mindre formasjoner – ikke tusener av veltrente infanterister med lange lan­ser som gjorde det umulig for romerne å komme nært med sine korte sverd og spyd.

Slaget kjørte seg fast, for ro­mer­ne klarte ikke å komme tett nok innpå gre­ker­ne til å gjøre skade, mens grekerne ikke kunne tvinge romerne tilbake, fordi hver mann som falt raskt ble erstattet av en ny. Hele sju ganger angrep Pyrrhos – uten hell. Plutselig hørtes paniske rop fra de greske linjene på slagmarken:

«Kongen er død!».

Langs de romerske linjene red en soldat og viftet med Pyrrhos’ hjelm som bevis. Pa­­nik­­ken spredte seg blant grekerne, ­­til Pyrrhos plutselig kom ridende gjen­nom hæren for å berolige sine folk. Ro­mer­ne hadde drept Pyrrhos’ tapre liv­vakt – ikke kongen selv.

Nå bestemte Pyrrhos seg for å sette inn sitt sterkeste våpen. Hittil hadde han holdt de 20 krigselefantene tilbake, men de ble nå sendt frem.

På hver av de to flan­­kene, der de to hærenes ryttere hadde ut­­kjempet en drabelig kamp, kom ti e­le­fan­ter nå brasende mot romerne, som aldri hadde sett elefanter før.

Romernes hester fikk panikk da de kjente lukten av dyrene. Med ett var de romerske flankene forvandlet til et virvar av flyktende ryttere.

Pyrrhos’ kavaleri satte etter og hogde romerne ned som kornaks under innhøstingen. Elefantene fortsatte inn i siden på det romerske infanteriet, mens de svingte ho­de­ne fra side til side, kastet ro­mer­ske soldater gjennom luften og tram­pe­t på alle som ikke kom seg ut av veien i tide.

Hele den romerske hæren var nå på flukt. Én eneste romersk soldat ved navn Gaius Minucius gikk imidlertid til motangrep, og hog­­de sverdet sitt i snabelen på den fremste elefanten, slik at kjempedyret snudde i panikk og trakk de andre elefantene med seg.

Minucius’ heltemot reddet den ro­mer­ske hæren fra utslettelse. I stedet for å føl­ge etter romerne var Pyrrhos nå nødt til å roe de paniske elefantene.

Han hadde vunnet slaget, men det var ikke blitt den avgjørende seieren han hadde hå­pet på.

Av de 45 000 romerne han hadde stått overfor, var 7000 døde og 2000 tatt til fange, men størstedelen av hæren deres hadde sluppet unna.

Selv hadde Pyrrhos mis­tet 4000 mann, mange av dem var veteraner og kongens venner. Seieren var der­­for dyrekjøpt, for soldatene kunne ikke erstattes.

Krigselefant.

Romerne oppdaget snart at spyd og ild var et effektivt våpen mot de enorme krigselefantene.

© Illustration: Christian Jégou

Krigselefanter var Pyrrhos’ hemmelige våpen

Roma avfeide alt snakk om fred

Etter seieren ved Heraklea slut­te­t flere greske og latinske byer seg til Pyrrhos’ hær, som vokste fort. Han hastet mot nord med styrken sin, mens han befridde den ene byen etter den andre.

Pyrrhos håpet at seieren hans vil­le overbevise romerne om at det var best å inngå en freds­av­ta­le. Men da freds­til­bu­det ble fremlagt i det romerske senatet, tok den gamle senatoren Appius Claudius ordet, ifølge Plutark:

«Tro ikke at dere kan bli kvitt den fyren ved å gjø­re ham til deres venn!» tord­ne­t senatoren: «Andre vil for­ak­te dere og se på dere som menn som enhver lett kan undertrykke, hvis Pyrrhos får slippe ustraffet unna med sine for­nær­mel­ser­».

Talen fikk senatet til å bryte ut i klappsalver – og det ble ingen fred å få for Pyrrhos.

For Pyrrhos, som var greker, kom Romas avvisning helt o­ver­ras­kende.

I den gresktalende ver­­den sluttet en fiende fred når han var beseiret. Men slik tenkte ikke romerne. For dem handlet hver krig om å kjempe til fienden var ut­­slet­­tet, eller de selv gikk under i forsøket.

Den romerske senatoren Appius Claudius.

Den gamle senatoren Appius Claudius overbeviste med en flammende tale romerne om at de ikke måtte slutte fred med Pyrrhos.

© Bridgeman Images

Pyrrhos forsøkte likevel igjen å få til en fredsavtale da Romas utsending, Gaius Fa­bri­cius, kom til kongens leir for å forhandle om ut­veks­ling av fanger. Først tilbød Pyrrhos ut­­sen­din­gen gull.

Da det ikke gjorde inn­trykk, forsøkte han å skremme romeren ved å stille sin største elefant utenfor teltet der de forhandlet.

På signal fra kongen ble forhenget som skjulte e­le­fan­ten plutselig trukket fra, og dyret stakk den lange snabelen inn og utstøtte et øredøvende trompetskrall.

Ifølge Plutark snudde Fabricius seg rolig og smilte til Pyrrhos:

«Gullet ditt imponerte meg ikke i går, og det gjør heller ikke beistet ditt i dag».

Kort etter fikk Pyrrhos beskjed om at ro­­mer­­ne hadde inngått en fredsavtale med de norditalienske etruskerne, som Roma len­­ge hadde ligget i krig med.

Pyrrhos ble rasende, for han hadde håpet å kun­­ne angripe Roma sammen med e­trus­ker­ne. Kongen kunne derfor ikke gjøre annet enn å trekke hæren sin tilbake til Tarentum og omgruppere.

Krigerkongen drar i felten igjen

Våren 279 dro Pyrrhos igjen i felten med hæren sin. Ved byen Ausculum støtte hæren på 40 000 mann og 19 gjenværende elefanter sammen med en til­sva­ren­de romersk styrke.

Slagmarken var ujevn og fylt med åser og trær, og det viste seg snart å være et problem for grekerne, som hadde problemer med å få utnyttet våpnene og taktikkene sine i det kuperte terrenget.

I stedet utviklet slaget seg til bitre nærkamper mann mot mann rundt en grunn elv. Til Pyrrhos’ hell ble det raskt mørkt, og hærene trakk seg tilbake for natten.

For å unngå igjen å måtte kjempe i vanskelig terreng beordret Pyrrhos hæren sin til å krysse elva i ly av mørket, før han overrumplet de få romerske for­­postene.

På den romerske siden av elva var det nemlig et stort, åpent stykke land, der Pyrrhos’ menn kunne utnytte de lange lansene sine optimalt.

Nok en katastrofal seier

Da solen sto opp, var de to hærene, hver på 40 000 mann, klar til å kjempe på den åp­ne sletten. Pyrrhos’ infanteri formet igjen en lang mur med tusener av lanser ret­­tet mot romerne, som modig, men uten stor effekt, kastet seg mot grekerne.

På begge flanker utkjempet de to hærenes kavaleri en utmattende kamp, der ingen av dem kunne få overtaket.

Langsomt begynte de romerske soldatenes forsøk på å bryte gjennom grekernes lansemur imidlertid å virke. Pyrrhos kun­­ne se sin venstre flanke bli presset tilbake.

Noe måtte gjøres. På hver flan­­ke hadde Pyrrhos holdt halvparten av elefantene sine i reserve, og den ene gruppen av disse sendte han nå frem for å støtte sin venstre fløy.

Som ved Heraklea fikk synet og lukten av elefantene det romerske kavaleriet til å stikke av i vill galopp, mens elefantene satte kursen mot flanken av infanteriet.

Men nå var ro­mer­ne forberedt. For å stoppe Pyrrhos’ elefanter hadde de med seg stridsvogner. De var utstyrt med lange metallpigger og fylt med soldater som kastet spyd og brennende krukker etter elefantene for å skrem­­me de store dyrene.

De dyrebare stridselefantene holdt på å gå tapt i kampen mot stridsvognene, men Pyrrhos hadde vært for­ut­seende nok til å sende lette fotfolk med elefantene.

Med steinslynger og kas­te­spyd fikk fotfolkene avverget angrepet. I et vilt angrep stormet elefantene deretter mot fiendens infanteri, som i panikk flyktet tilbake mot leiren sin.

Nå gjensto det bare for Pyrrhos å sette inn kavaleriet sitt, slik at de kunne renne ned fiendens fot­folk og knuse den romerske hæren totalt.

Men en rytter kom galopperende fra grekernes leir, som nettopp var blitt angrepet av en mindre ro­mersk styrke. Da nyheten spredte seg til Pyrrhos’ hær, fikk soldatene pa­nikk, for alle hadde eiendelene sine lig­gen­de i leiren.

Pyrrhos måtte derfor gi opp kampen for å redde leiren.

Ble tilbudt to troner

Nok en gang hadde Pyrrhos beseiret Romas hær, og igjen hadde seieren vært dy­re­kjøpt. 3500 av hans beste menn var drept i slaget, og selv om romerne hadde mistet dobbelt så mange, kunne de raskt erstatte de falne soldatene.

«Og de mistet ikke motet ved nederlag – nei, raseriet ga dem tvert imot mer energi og besluttsomhet til å fortsette krigen», tilføyer Plutark.

Pyrrhos måtte derimot innse at hæren hans ble mindre og mindre for hvert slag han utkjempet.

«En seier til som denne, og vi er fortapt», ropte han desperat etter slaget.

Krigen mot Roma hadde utviklet seg til en håpløs affære. Men nettopp da kom det nærmest samtidig to tilbud krigerkongen­ måtte vurdere nøye.

Hjemme var den makedonske tronen blitt ledig, og han ble oppfordret til å overta den. Fra Sicilia kom bud fra den sto­re greske byen Syrakus, som var i ferd med å bli inntatt av den nordafrikanske staten Kartago.

Hvis Pyrrhos kom by­en til unns­et­ning, ville han til gjengjeld bli ut­ropt til konge over den rike øya. Pyrrhos valgte til slutt Sicilia. Med soldater herfra kunne han forsterke hæren sin og vende tilbake til det italienske fast­landet og en gang for alle knuse Roma.

Kartagos hær var ingen vanskelig mot­­stan­­der for Pyrrhos’ veteraner, som på tre år knuste all mot­­stand på Sicilia.

Bare hav­ne­by­en Lilybaeum med sine sterke forsvarsverker holdt ut. Kartago tilbød fred mot at de fikk lov til å be­­hol­­de Lilybaeum­ som sin eneste by på Sicilia – et til­­bud Pyrrhos­ var villig til å akseptere, men hans sicilianske allierte nektet.

Kongen var derfor nødt til å innta Lilybaeum, men byen ble forsynt fra havet av Kartagos flåte, og kunne ikke e­ro­bres ved stormløp.

Pyrrhos måtte i stedet bygge sin egen flåte, og begynte­ der­­for å inndrive skatter fra de sicilianske byene, hvilket fikk dem til å gjøre opprør.

Situasjonen på Sicilia var i ferd med å bli umulig for Pyrrhos da han mottok bud fra fastlandet.

I hans fravær hadde Roma un­der­lagt seg hele Sør-Italia, bortsett fra Ta­ren­tum, og byen ba igjen om hjelp. Pyrrhos­ forlot derfor det besværlige Sicilia for å vende tilbake til Italia.

Borg på Sicilia.

Pyrrhos erobret by etter by på Sicilia, men byen Lilybaeum viste seg umulig­ å innta.

© Milek Jakubiec

Fem års felttog endte bittert

I fem år kjempet Pyrrhos mot Roma. De to første slagene vant han, men seierne kostet ham mange soldater. Etter et felttog på Sicilia tok han det endelige oppgjøret med Roma – og innså at fienden var umulig å slå.

Pyrrhos gir opp drømmen

Høsten 276 f.Kr. vendte Pyrrhos tilbake til Tarentum med en hær på 20 000 mann og de elefantene han hadde igjen. Og våren 275 f.Kr. dro kongen nok en gang i felten mot romerne.

Mens Pyrrhos’ hær hadde kjempet på Sicilia, hadde romerne imidlertid ­­tre­­nt opp nye legioner, som sto klar til å kjempe mot Pyrrhos’ tallmessig underlegne hær.

Etter et blodig slag ved byen Beneventum, som endte uten en klar seier­­her­­re, måtte Pyrrhos innse at det ikke var mer for ham å gjøre i Italia. Ro­mer­ne var ganske enkelt for sterke.

Selv om han ikke hadde tapt ett eneste slag, var han likevel blitt beseiret og måt­te slukøret vende hjem til Epeiros. Drøm­men om å skape et stort, gresk rike i Italia var knust.

Nå måtte grekerne i Sør-Italia klare seg selv.

I år 272 f.Kr. dro den hvileløse Pyrrhos­ for siste gang ut på felttog. Denne gangen var målet den greske halvøya Peloponnes.

Under en bykamp i byen Argos’ gater kastet en gammel kone en teglstein ut fra balkongen sin.

Den tunge steinen traff Pyrrhos­ i hodet og drepte den 47 år gamle feltherren på stedet. Umiddelbart etter erobret romerne Tarentum i Italia og hevnet seg ved å selge 30 000 av byens innbyggere som slaver.

Kleopatra har begått selvmord.

Kleopatra forsøkte å spille romerne ut mot hverandre. Da planen mislyktes, begikk dronningen selvmord.

© Bridgeman Images

Roma oppslukte de greske rikene ett for ett

Da Pyrrhos viste seg ute av stand til å knuse Roma, fikk romerne fritt spillerom til å overta hele Italia. De andre greske rikene var så opptatt av egne interne maktkamper at de overså den voksende trusselen fra vest.

I 168 f.Kr. knuste romerne selve Makedonia i slaget ved Pydna, og året etter ble også Pyrrhos’ kongerike, Epeiros, inntatt.

De neste årene gikk det unna. Det mektige Selevkid-riket ble erobret av romerne bit for bit, til siste rest ble innlemmet i Romerriket i år 64 f.Kr.

Det siste greske storriket var Ptolemeer-riket, som ble overtatt av romerne i år 30 f.Kr., etter at rikets siste hersker, den berømte Kleopatra, hadde tatt sitt eget liv.