Krigsgal konge fører Sverige mot avgrunnen

Men skadene er så store at Karl ikke kan ri, og under slaget ved Poltava 8. juli må krigerkongen fraktes rundt på båre mellom to hester. Desillusjonert må han se på at det svenske angrepet mislykkes. De 16 000 angriperne i den svenske hæren stormer mot en mur av 42 000 russere. Skuddsalvene fra 86 russiske kanoner river opp de svenske rekkene, og Karls soldater flykter i panikk.

«Svensker! Svensker!» roper Karl desperat fra båren for å få kontroll over styrkene, men «selv ikke djevelen kunne fått dem til å holde stand», som en general bemerker.

Også kongens liv er i fare. Fiendtlige kuler dreper 21 av de 24 personlige livvaktene hans, og båren hans blir revet i stykker av splinter. I store smerter får kongen kjempet seg opp på en hest, som i samme øyeblikk blir skutt og faller død om under ham. En av de overlevende livvaktene gir kongen sin hest, og med kulene hvinende om ørene galopperer Karl bort fra blodbadet.

Krigerkongen har tapt sitt første slag, og skammen er så stor at han ikke vil hjem til Sverige helt ennå. I stedet flykter han sørover. Mens undersåttene lider under sult og fattigdom hjemme, kan kongen se frem til å nyte et langt luksusopphold under sørlige himmelstrøk.

Kongen blir godt mottatt

Mens likene fra den svenske hæren ligger i tusenvis på slagmarken ved Poltava, flykter Karl med knappe tre tusen mann sørover. I tillegg til Russland er Sverige også i krig med Sachsen-Polen, og med tsar Peters soldater i hælene har Karl ikke annet valg enn å ri mot det osmanske riket, som bukter seg langs Russlands sørvestlige grense.

Det tyrkiske sultandynastiet har ingenting til overs for russerne, så Karl vet at han er velkommen her. I den stekende sommersolen krysser kongen og følget hans elva Dnepr og fortsetter over steppene mot sørvest.

På dagtid siler svetten av mennene, så de må vri opp de tresnutede hattene sine hver kveld. Til gjengjeld er nettene så kalde at mennene pakker seg godt inn i de blå frakkene sine for å holde varmen.

På sensommeren – etter rundt førti dager på flukt – når Karl endelig grensen til det osmanske riket, der han blir standsmessig tatt imot.

For den tyrkiske sultanen, Ahmed 3., er det en ære å motta den fornemme gjesten. Ikke bare er Karl konge, svensken er også kjent for krigerbragdene sine. Under den store nordiske krig har han vunnet store seire over Danmark, Sachsen, Polen og Russland.

Sultanen har derfor bedt den lokale pasjaen – områdets øverste embetsmann – om å ønske monarken hjertelig velkommen og følge ham til borgen i Bender i Moldova, en av de viktigste festningene i riket. Mindre begeistret er tyrkerne over at nesten to tredjedeler av Karls følge er kosakker, et uavhengig folkeslag som likevel er kjent for å tjene tsaren.

LES OGSÅ: Bernadottes fantastiske karriere: Fra rekrutt til konge av Sverige

Den svenske kongen er godt fornøyd med asylet sitt da han ser de såkalte janitsjarene – sultanens elitesoldater – stå klar med flintgevær og krumsabler for å beskytte rikets fornemme gjest. Etter ankomsten skriver regenten hjem til lillesøsteren sin, Ulrika Eleonora, for å gjøre opp status for 1709.

«Her går alt godt. Bare på slutten av året og bare på grunn av spesielle omstendigheter gikk hæren dessverre på et tap, som jeg håper å kunne gjøre godt igjen i løpet av kort tid», heter det i den noe forskjønnede meldingen fra Karl.

I virkeligheten har ikke kongen det så veldig travelt, for livet som sultanens gjest er en konge verdig.

Svensk koloni skyter opp

Den første tiden i Bender bor Karl i byens festning, der noen av rommene er utsmykket med ekte tepper og overdådige gardiner, slik osmanene liker det. Etter kort tid oppretter også svenskene en leir på en odde utenfor borganlegget. Tyrkerne har ellers advart gjestene om at stedet ofte blir oversvømt, men først da elvevannet strømmer inn i hytten til Karl, lytter kongen.

I stedet får Karl tildelt et stort område nord for Bender, der byggingen snart er i gang. Byggeplassen gjenlyder av økser, hakker og spader, mens kongens nye toetasjes miniherskapshus skyter opp.

Ved siden av sin personlige bolig får Karl oppført en kansellibygning, mens mennene i livgarden hans og hærens offiserer blir innlosjert i hus i nærheten. De menige soldatene må ta til takke med telt.

Kongen har ingen planer om å leve sparsommelig, og til å begynne med møter han velvilje. Sultanen deler velvillig ut byggematerialer og luksusvarer.

Ved en anledning får Karl 25 praktfulle hingster med det edleste utstyr, og sultanen kjøper til og med fri en gruppe tilfangetatte svenske kvinner fra den russiske tsaren, så tyrkernes nordiske gjester har noen landsmenn å hygge seg med.

Men da sultanen omsider innser at det kongelige bekjentskapet hans ikke har til hensikt å forlate Bender med det første, smeller den osmanske gullkisten igjen.

Karl tar imidlertid ikke situasjonen så tungt. Hjemme i Sverige har kongen alltid brukt statskassen til å betale for personlige fornøyelser, og i Moldova bruker han også raust av hjemlandets penger.

Først tømmer han pengekistene han har tatt med seg på russlandstoktet. Så begynner han uten skrupler å ta opp lån hos tyrkiske handelsfolk og rikmenn. Bare et halvt år etter ankomsten til Bender har kongen sendt gjeldsbrev på til sammen 216 288 riksdaler hjem til Sverige – tilsvarende en tjuendedel av landets årlige skatteinntekter.

Fråtsing er hverdagskost

Pengene går til å holde hoff i syden. Den kongelige enklaven huser pasjer, lakeier, barberere, bakere, kokker, overkokker og bordpådekkere samt feltkommissærer, trompetister, paukeslagere og stallgutter.

Hver dag holdes det et kongetaffel og et marskalktaffel, der kongen og mennene hans mesker seg med luksusmat inspirert av osmanske tradisjoner. Svenskene forelsker seg i tyrkernes kjøttboller og kålruletter i den grad at de senere tar med seg de eksotiske oppskriftene til hjemlandet, der de blir svenske nasjonalretter.

Noen ganger får kongen også servert godbiter på det fineste sølvtøy på soverommet, der han slanger seg på svenske blå silkelaken. I motsetning til soldatene sine liker han imidlertid verken vin eller kvinner.

Alkoholen har Karl lagt på hylla etter at han i ungdommen skeiet ut litt for mye når han drakk, og kvinnelig selskap gjør den lite tiltrekkende monarken usikker. Det at regenten er avholdende akkurat på disse to punktene gir bare respekt i det muslimske riket. Osmanene kommer fra nær og fjern for å møte den berømte krigerkongen, og flere av de tilreisende lar seg til og med innrullere i hæren hans.

Den svenske kolonien vokser jevnt og trutt – ikke minst etter at det begynner å høres spedbarnsgråt i området, en viss tid etter ankomsten av de svenske kvinnene. Minisamfunnet får snart navnet Karlstad etter kongen.

SE INN I KARLS SVENSKE KOLONI

Hjemlandet kjemper uten kongen

Hele tiden mens Karl hygger seg i Moldova, er Sverige rammet av krise. Flere år med feilslåtte avlinger har skapt nød på landsbygda, og folk trekker til Stockholm i håp om å få noe å spise. Den svenske statskassen er slunken – og de mange vekslene fra eksilkongen gjør ikke saken bedre.

Også politisk er svenskene tvunget i kne. Riksdagen har havnet i en prekær situasjon ettersom det faktum at kongen er tre hundre mil unna, kompliserer alle avgjørelser. I prinsippet skal Karl tas med på råd, men svenskene i Stockholm kan sjelden vente på at brev skal fraktes frem og tilbake gjennom et krigsherjet Europa.

Sveriges fiender står i kø for å utnytte landets sårbare stilling – ikke minst etter at motstanderne har sett Karls superhær smuldre opp ved Poltava. Danskene setter over Øresund og trenger inn i Skåne, men i mars 1710 får den svenske feltherren Magnus Stenbock ordnet opp og sender danskene tilbake over sundet. Samme år valser russerne over de svenske besittelsene i Baltikum og får kontroll over Estland og deler av Latvia.

Nøden i hjemlandet får imidlertid ikke Karl til å skynde seg hjem.

«Jeg håper at vanskelighetene som Sverige har hatt en stund nå, snart vil forsvinne helt med Guds hjelp, hvis bare man i Sverige holder motet oppe. Selv om det ser stygt ut akkurat nå, tror jeg at hvis vi bare setter vår lit til Herrens nåde og velsignelse, kan Sverige oppnå bedre resultater igjen neste år og vende tilbake til tidligere tiders storhet», skriver Karl til lillesøsteren i desember 1710.

Riksdagen – som har mindre tiltro til Guds velvilje – bønnfaller kongen om å få lov til å forhandle frem fred med landets motstandere. Den svenske hæren lider av en stor mangel på materiell siden det ikke finnes penger til å støpe kanoner, reparere krigsskip og skaffe nye skytevåpen. Nå er også soldater mangelvare.

Men Karls svar fra luksuseksilet er krystallklart: Enhver form for fredsforhandling er utelukket.

Ny krig gir håp

Kong Karl 12.s evige hunger etter en god krig spiller absolutt inn når det gjelder vetoet hans mot å slutte fred. Han vet at hvis han inngår en fredsavtale, vil han ikke kunne gjenvinne de tapte områdene, og han er besatt av å leve opp til sitt ry som en legendarisk krigerkonge. Skammen over å ha tapt ved Poltava sitter fortsatt i ham, og han ønsker ikke å reise hjem før situasjonen har bedret seg.

Karl overtaler derfor sultanen til å trekke sablene mot den felles fienden i øst. Sommeren 1711 marsjerer en osmansk hær på hundre tusen mann mot Russland. Tsar Peter – som tydeligvis har blitt overmodig etter seieren ved Poltava – lar en mye mindre styrke ri fienden i møte. Lettsinnet skal koste ham dyrt. Ved elva Prut omringer de tyrkiske styrkene tsarens hær.

I Bender jubler Karl. Kongen, som er god igjen i foten, kommer seg i salen og rir de vel ti milene til Prut, der storvesiren – sultanens stedfortreder – forhandler med de pressede russerne.

Karl ønsker å påvirke forhandlingene i gunstig retning for Sverige – kanskje kan Russland til og med tvinges til å forlate de svenskokkuperte områdene ved Østersjøen.

Den svenske regenten blir imidlertid skuffet. En fred er allerede inngått da han trer inn i teltet til storvesiren. Kongen raser over at tyrkerne har latt russerne slippe så billig unna og overhodet ikke har tatt hensyn til Sverige.

«Det ble lagt merke til at storvesiren ble blek», skriver Karls tolk i dagboken.

Storvesiren er imidlertid ikke mer rystet enn at han kjølig slår fast at en tyrkisk hær har seiret, ikke en svensk, så Karl har ingen rett til å kreve noe. I fredsavtalen har storvesiren til og med sørget for at tsar Peter garanterer trygg ferdsel for den svenske kongen slik at han endelig kan reise hjem til Sverige.

Luksuslivet lokker mer enn Sverige

Karl har fortsatt ikke lyst til å reise hjem. Han lever det søte liv i Bender, der han hver morgen holder en religiøs seremoni før han trener med soldatene og forlyster seg med halsbrekkende rideturer. Resten av dagen går med til å spise eksotiske måltider og drikke kaffe.

Kongen blir i sitt luksuseksil, der han gjentatte ganger prøver å overtale tyrkerne til å erklære krig mot Russland igjen. Da Karl ber om enda et stort lån, får sultan Ahmed og den lokale pasjaen i Bender nok: De er lei av svenskekongens politiske lurerier, utakknemlighet og snylteri.

Den svenske regenten får klar beskjed om å reise hjem. Da han i januar 1713 ennå ikke har begynt å pakke eiendelene sine, omringer derfor fire tusen tyrkere og tatarer området foran kongens hovedkvarter, slik at forsyninger ikke slipper inn. Men slike trusler biter ikke på krigerkongen.

«Når noen har vært gjest så lenge, kan de ikke drives ut som storfe. Vi er klare til å motstå alle som ønsker å angripe oss», erklærer Karl mens soldatene hans begynner å sikre hovedkvarteret med provisoriske palisader av trekkvogner og tønner fylt med jord.

Svenskene aner at et angrep er nær forestående.

Tyrkerne angriper svenskene

Om morgenen 1. februar 1713 er Karl i gang med sin daglige seremoni da lyden av brølende menn plutselig bryter den høytidelige roen. Sultanens janitsjarer stormer mot svenskenes sårbare skanser.

Uten større vanskeligheter bryter tyrkerne gjennom forsvarsverket, og de fleste svenske soldatene slipper våpnene raskt. Men ikke Karl og livvaktene hans. De trekker sverd og pistoler og svinger seg opp på hestene.

«De som fortsatt har mot og lojalitet i hjertet, følg meg!» brøler kongen. «Vi skal kjempe pro aris et focis (’for altere og ildsteder’, altså for hus og hjem, red.anm.)!»

Karls menn teller imidlertid bare rundt førti, og de står overfor tusener. Tyrkerne har ordre om å fange kongen i live, så de prøver fortvilt å dra monarken ned fra hesten mens svenskene skyter dem etter tur.

En pistol blir avfyrt nær Karls halvskallede hode og lager svimerker i huden.

Angriperne er så mange at kongen og livvaktene hans ikke ser noen annen mulighet enn å forskanse seg i Karls toetasjes hus. En gruppe tyrkiske soldater er imidlertid allerede i gang med å plyndre huset, så svenskene må først nedkjempe inntrengerne. Snart er første etasje full av kruttrøyk, og det er vanskelig å skjelne venn fra fiende.

Ut av røyken kaster tre tyrkere seg mot kongen, men Karls trofaste livvakt, Axel Erik Roos, skyter to av dem, og kongen selv spidder den siste.

«Roos, er det du som har reddet meg?» rekker Karl så vidt å si før han skynder seg mot soverommet og på veien stikker sverdet gjennom to mann på én gang, så kårdespissen borer seg inn i veggen.

Brannpiler avslutter beleiringen

Omsider får svenskene bukt med alle tyrkerne inne i huset. Blåfrakkene barrikaderer dører og vinduer, men lar det være igjen skyteskår så de stadig kan nedlegge nye angripere med karabinene sine. Roos er imponert over regenten sin, som nekter å gi seg til tross for sårene sine.

«På dette tidspunktet blødde kongen fra nesen og kinnet», fortalte livvakten. «En del av øret manglet, og han hadde blitt streifet av en kule. Venstre hånd var stygt oppskåret mellom tommel og pekefinger fordi han hadde avverget et tyrkisk sverd ved å ta tak i klingen til fienden med bare hendene.»

Janitsjarene har imidlertid nøkkelen til å tvinge svenskene ut. Bueskytterne deres skyter piler med brennende halmballer opp på taket av bygningen, og da den brennende trekonstruksjonen er i ferd med å rase sammen, har Karl og mennene hans ikke noe valg.

Med hevet sverd stormer de ut hovedinngangen, men ulykken vil det slik at Karl skal snuble i iveren, og janitsjarene overmanner ham prompte.

Roos og de andre livvaktene overgir seg da de ser kongen sin bli dratt bort, og noen dager senere blir han fraktet til Adrianopel i hjertet av det osmanske riket, der en fengselscelle venter. En av Karls offiserer er sønderknust:

«For et melankolsk syn det var for meg, som tidligere hadde sett denne herskeren vinne sine største seire og inngyte skrekk i nærmest hele Europa, å se ham falle så dypt og bli hånet av tyrkere og vantro.»

Frisk fyr med parykk stikker av

I omtrent et år ligger kong Karl nedtrykt på en madrass i cellen sin. Men selv i fangenskap får kongen gjerne spille sjakk med landsmennene sine, diktere brev og ta imot ambassadører. Derfor holder han seg også informert om situasjonen i Sverige, men det er først da han får vite at mektige adelsmenn ønsker å avsette ham og innsette søsteren hans som forstanderinne, at krigerkongen våkner fra transen.

Plutselig vil han hjem, og tyrkerne – som har ventet lenge på den beskjeden – stiller et lite følge til disposisjon. Etter rundt fem år i eksil, uten å ha utrettet noe, setter Karl kursen nordover. Gjelden hans er nå på 1,1 millioner sølvdaler, og siden han ikke kan betale kreditorene, inviterer han dem med seg hjem til Sverige.

Opptoget med pantelånere og konkursrammede handelsmenn vekker imidlertid så stor oppsikt at Karl stikker av fra følget sitt underveis. Med bare to ledsagere rir kongen gjennom fiendens territorium iført en brun parykk og under pseudonymet Peter Frisk.

Karl kommer hjem til Sverige i god behold. Befolkningen i hjemlandet håper på fred, men kongen vil ikke høre snakk om forsoning med fiendene. I stedet for at nyinnførte skatter brukes på å gjenoppbygge Sverige, går pengene til flere kriger. Karls krigseskapader tar ikke slutt før i 1718, da han blir truffet i tinningen under et felttog i Norge. Den 36 år gamle krigerkongen dør på stedet – etter 21 år på tronen.

Siden den gang har den merkelige oppførselen til Karl 12. av mange blitt beskrevet som årsaken til det svenske stormaktsveldets fall. Frederik den store av Preussen, som skrev flere samtidshistoriske verk på 1700-tallet, hører til blant de skarpeste kritikerne av krigerkongen som valgte å gå i eksil da hjemlandet trengte ham som mest:

«Når man prøver å karakterisere denne merkelige monarken, vil man finne ham mer modig enn dyktig, mer virksom enn forsiktig, og mer ledet av lidenskaper enn av sann interesse for landet sitt.»