Kublai Khan satt på tronen som sin tids mektigste konge. Han gikk for å være en fremsynt og tolerant leder.

© Bridgeman

Kublai Khan var verdens mektigste mann

Kublai Khan ga sine nye undersåtter en overraskelse da han i 1279 erobret hele det kinesiske riket. Stikk i strid med forventningene innførte han reformer ingen hadde sett maken til, og plutselig kunne folket nyte godt av folkeskoler, nye veier og religionsfrihet.

4. mars 2019 av Boris Koll

Armen på den enorme katapulten utløses med voldsom kraft, og en stor stein suser mot den kinesiske byen Xiangyangs befestninger. Steinen treffer bymuren med et brak, og opp stiger en sky av støv.

«Bråket fikk himmel og jord til å skjelve, og alt prosjektilet traff ble ødelagt», skriver et øyenvitne. Den mongolske herskeren Kublai Khans hær har beleiret byen i fem lange år – siden 1268. 

Flere ganger har de kinesiske styrkene klart å bryte gjennom mongolenes linjer og levere forsyninger til innbyggere og soldater. Men nå har Kublai tilkalt arabiske eksperter. 

De bygger tunge kastemaskiner med en ødeleggelseskraft murene ikke kan stå imot, og i slutten av mars 1273 overgir byen seg endelig. Xiangyang er nøkkelen til Kina, og nå ligger det store landet åpent for mongolenes fremrykning.

Det er kinesernes verste mareritt som blir til virkelighet. I flere hundre år har de fryktet hestefolket fra nord, og nå er disse barbarene i ferd med å erobre hele riket. Mange millioner kinesere frykter for fremtiden. Men de får seg en overraskelse.

Kublai Khan har nemlig, stikk i strid med omverdenens forventninger, gitt soldatene sine ordre om verken å plyndre eller utsette sivilbefolkningen for noe. Men det slutter ikke der. 

Kublai sender nødhjelp og penger til gjenoppbygging av de krigsherjede provinsene, han forsørger enker og foreldreløse barn, begrenser bruken av dødsstraff til et minimum, bygger skoler slik at selv fattige landsbybarn kan lære å lese, og han holder skattetrykket lavt.

Etter kort tid må kineserne erkjenne at Kublai Khan er den ideelle statslederen. Men det er ikke ren og skjær godhet som driver den nye herskeren. Kublais milde taktikk skal bidra til å gjøre en storstilt fremtidsplan til virkelighet: Han vil erobre hele verden.

Den mongolske hæren var fryktet for sine hardføre krigere. 

© AKG Images/Scanpix

Djengis Khans sønnesønn

Kublai Khan ble født inn i verdens mektigste familie i 1215. Farfaren, Djengis Khan, bygde et gigantisk imperium som strakte seg ut over de eurasiske steppeområdene, inkludert store deler av Kina, Russland, Persia, Midtøsten og det østlige Europa.

Kublais far var Tolui, Djengis Khans yngste sønn. Han var en rå og upolert general – en habil offiser, men ingen stor intellektuell kapasitet, og dessuten sterkt alkoholisert. Alle var sikre på at det uansett aldri ville bli Tolui som skulle etterfølge Djengis Khan. Dermed var det også usannsynlig at Kublai noen gang ville bli storkhan.

Tolui tilbrakte nesten hele livet i krig, og avla bare sjeldne besøk hos Kublai og brødrene hans. De levde et nomadeliv i Mongolia, og Kublai ble derfor oppdratt av sin mor, Sorghaghtani Beki. 

Hun var sin manns absolutte motsetning, en kultivert og klok kvinne. Sorghaghtani var kristen, men introduserte også sin sønn for eldgamle asiatiske filosofier som buddhisme og konfusianisme.

Kublai fikk dermed en oppvekst preget av morens mildhet på den ene siden og av mongolenes strenge krigeridealer på den andre. Mongolene var særlig kjent for å kunne ri i høy fart mens de skjøt en serie piler i lynraskt tempo som traff med uhyggelig presisjon. 

Allerede i fireårsalderen begynte Kublai å få opplæring i denne og andre ferdigheter som hadde gjort mongolene nesten uovervinnelige på slagmarken.

Samtidig med den praktiske og teoretiske militærutdannelsen fikk Kublai og brødrene hans undervisning i filosofi, historie og statsvitenskap. Moren var umåtelig ambisiøs på sønnenes vegne, og skaffet de beste lærerne.

Intens kamp om makten

Kublai var tolv år da farfaren døde, og riket ble kastet ut i en lederkrise. Mongolene hadde nemlig ingen arvefølge. Den nye storkhanen ble valgt av et adelsråd – kalt khuriltai – hjemme i det mongolske kjernelandet. Det tok sin tid, for stormenn fra rikets fjerneste avkroker brukte måneder på å ri til møtestedet.

Etter to år med endeløs tautrekking mellom de stridende fraksjonene, falt avgjørelsen. Djengis Khans sønn Ögödei ble storkhan, og han la ut på et storstilt felttog mot Europa.

Styrkene hans sto i det som i dag er Polen, da han plutselig døde i 1241. Mange historikere mener at det dødsfallet reddet Europa. 

Mongolene var nemlig nødt til å stanse det voldsomme fremstøtet fordi generalene måtte skynde seg hjem til en ny khuriltai. For å sikre seg støtte tok de flesteparten av soldatene sine med seg tilbake.

Ögödeis død innvarslet en nedgangstid for slektslinjen hans, og nye muligheter for Kublais grein av slekten, selv om Tolui hadde avgått ved døden flere år tidligere. Historikerne mener at den gamle krigeren drakk seg i hjel.

Kublais mor hadde i årevis forsøkt å bane vei for sønnene sine, og hun var fast bestemt på at en av dem skulle bli storkhan. Hun tapte imidlertid den første maktkampen: Ögödeis sønn Güyug ble valgt til ny storkhan. Men få år senere døde også han.

Nok en gang måtte stormennene samles til en khuriltai, og denne gangen satte Sorghaghtani Beki inn alt hun hadde av ressurser. 

Hun inngikk en strategisk allianse med mongolene fra Den gylne horde, som kontrollerte Russland og var den mektigste enkeltgruppen i mongolenes verden. Det virket. Kublais storebror Möngke ble valgt til storkhan i 1251, og Kublai selv var nå bare ett skritt fra makten.

Erobret hele Nord-Kina

Som prins og bror til storkhanen hadde Kublai rett til apanasje – inntekter via statskassen. Möngke tildelte ham også landområder i de delene av Nord-Kina som mongolene hadde erobret allerede under Djengis Khan. 

Helt fra begynnelsen var Kublai en mild og rettferdig hersker. De fattige bøndene var vant til å bli utplyndret av skiftende regenter, og fikk seg nå en positiv overraskelse.

I 1252 befalte storkhanen at Kublai skulle erobre den resterende delen av Nord-Kina – kongeriket Ta-li. Dette var øyeblikket den unge prinsen hadde ventet på. 

Han var 36 år og hadde ennå ikke hatt sin debut som hærfører, noe som var svært uvanlig for mongolske prinser: Hans egen far hadde ledet en rytterhær alt da han var en ambisiøs tenåring på de mongolske steppene.

Kublai brukte tre måneder på å planlegge sitt storstilte felttog, ingenting skulle overlates til tilfeldighetene.

I september rykket hæren hans frem mot den mektige Changelva. Bak denne naturlige hindringen sto Ta-lis hær oppmarsjert. Mongolene prøvde først med diplomati, og Kublai sendte tre ambassadører av gårde for å kreve at Ta-li underkastet seg.

Svaret kom i form av ambassadørenes avhogde hoder. Henrettede budbringere var den verste fornærmelsen mongolene kunne utsettes for, og det hadde tidligere utløst store blodbad. Uanfektet av den enorme fiendehæren på motsatt bredd, lot Kublai derfor soldatene sine bygge tømmerflåter for å krysse Changelva.

Ta-lis hærfører hadde ikke drømt om at mongolene kom til å våge å krysse elva i mørket, og derfor var det nettopp det Kub­lai gjorde. Nattangrepet kom som en total overraskelse, og Ta-lis hær ble sendt på vill flukt tilbake mot hovedstaden Nanking nordøst i Kina.

Kublai omringet byen og gjorde så noe helt uhørt: Til tross for at ambassadørene hans hadde lidd en så grusom skjebne, lovet han at hvis byen overga seg fredelig, ville han behandle innbyggerne hensynsfullt. 

Han ville tilby dem både kveg og korn slik at alle kunne spise seg mette. De beleirede tok imot tilbudet, og Kublai holdt ord.

Kublai Khan var en slu og taktisk dyktig hærfører. Da han hørte om Midtøstens  kastemaskiner, en form for katapult, innførte han dem med stor suksess i sin egen hær.

© Edinburgh University Library

Brødre sloss om makten

Storkhanen var svært tilfreds da han hørte hva lillebroren hadde oppnådd i Kina. I sin begeistring bestemte han seg for et hasardiøst prosjekt. Han ville angripe Sør-Kina, der det mektige Song-dynastiet hersket. I alt fire mongolske hærer skulle settes inn. Möngke ville selv lede den ene, mens Kublai skulle lede en av de andre.

Ifølge persiske kilder besto den mongolske angrepsstyrken av 600 000 mann, hvorav Kublai ledet 90 000. 

Moderne historikere mener disse tallene er overdrevne, men betviler ikke at styrken var oppsiktsvekkende stor. Det var nødvendig, for Song-riket dekket et enormt areal, hadde en mektig hær og ikke minst en sterk flåte.

I mars 1258 erobret mongolene byen Chengdu, men så mistet offensiven tempo i det vanskelige terrenget, der mongolene hadde begrenset nytte av sitt fremragende rytteri. Etter et års kamper begynte khanens rådgivere å tvile på hele prosjektet.

11. august 1259 rammet katastrofen, da Möngke døde brått. Ifølge en kilde var han blitt såret av en pil, mens andre kilder forteller at dødsårsaken var kolera. Dødsfallet fikk fremstøtet til å gå i stå, og nok en gang red generalene hjem til en khuriltai. 

Denne gangen var det to opplagte kandidater til posten som storkhan: Kublai og hans yngre bror Arigh Böke. Sistnevnte hadde regjert Mongolia fra hovedstaden Karakorum i Möngkes fravær.

Kublai selv sto nord for Changelva med styrkene sine og hadde ennå ikke vært i kamp, da han mottok den sjokkerende nyheten om sin brors død. Rådgiverne hans anbefalte at han straks bega seg nordover til den forestående khuriltai, men Kublai nektet:

«Jeg har fått ordre om å angripe mot sør. Hvordan kan jeg da vende hjem uten heder?»

Kublai higet etter å etterfølge broren, og trengte en militær triumf for å styrke sin posisjon. Igjen satte han sine folk til å bygge tømmerflåter, og de krysset Changelva i et frontalangrep på Song-styrkene. 

Det ble et voldsomt slag med tap på begge sider, men mongolene fikk slått den fiendtlige hæren på flukt og etablert et brohode på den sørlige bredden. Kublai lot en styrke bli værende igjen for å forsvare det nyvunne terrenget, før han hastet nordover med resten av hæren sin.

Fra sin nordkinesiske hovedstad Kai-ping mottok Kublai til sin ergrelse meldinger om at broren Böke hadde vunnet mange tilhengere. Lillebroren satte ut et rykte om at Den gylne horde støttet hans kandidatur. Om det var sant eller ei, er uklart, men ryktet var nok til å få flere over på Bökes side.

Kublai innså at tiden var i ferd med å renne ut for ham. Derfor innkalte han straks til en khuriltai i sin egen hovedstad i Nord-Kina, og lot seg utrope til storkhan. Det var et provoserende trekk. En khuriltai skulle avholdes i det mongolske hjemlandet, og Kublai visste utmerket godt at valget ikke var legitimt. 

Da Böke fikk nyheten, reagerte han sporenstreks. Også han avholdt sin egen khuriltai og lot seg velge til stor-khan. Nå sto en langdryg krig mellom brødrene for døren.

Kublais djevelske plan virket

Kublai og Böke hadde samme mor og far, og de hadde fått samme militære utdannelse. Men Böke hadde favorittstempelet i den forestående kampen. Han kunne mobilisere store rytterstyrker i det mongolske kjernelandet, og om han manglet Den gylne hordes støtte til å begynne med, så hadde han den nå.

Kublai valgte å forsvare seg i Nord-Kina, der han hadde fordelen av å være på hjemmebane. I motsetning til Böke kjente han godt landet. Han visste nøyaktig hvor det var mulig å skaffe mat til en så stor hær i en bestemt periode – og hvor den garantert ville bli truet av hungersnød. 

Derfor konsentrerte han styrkene sine i områder med tilstrekkelige ressurser. De ufruktbare regionene overlot han til Böke.

Planen fungerte. Fra 1260 til 1263 vant Kublais styrker en rekke større slag, og holdt samtidig Böke borte fra livsviktige forsyninger. En spesielt hard vinter i 1263 slo også gunstig ut for Kublai. Det brøt ut hungersnød i Bökes leir, og soldatene deserterte i hopetall.

I 1264 var den yngste broren tom for muligheter. Han valgte å marsjere mot Kublais hovedstad, ikke for å fremprovosere et avgjørende slag, men for å overgi seg. 

Den persiske historikeren Rashid al-Din forteller at møtet mellom brødrene var svært følelsesladet. Böke brast angivelig i gråt da storebroren omfavnet ham, og Kublai trøstet ham.

De neste dagene gikk det opp for khanens rådgivere at herskeren deres ikke hadde tenkt å straffe broren. De var målløse. Dødsstraff ville vært opplagt, og rådgiverne prøvde å overtale Kublai. Til slutt gikk den milde lederen med på en symbolsk straff: Böke fikk ikke vise seg i nærheten av ham på ett år.

Etter å ha slått sin bror lå veien åpen for at Kublai kunne befeste makten. I tillegg til Nord-Kina kontrollerte han nå også det mongolske kjernelandet. Kublai kastet seg med iver over sitt neste prosjekt: erobringen av resten av Kina.

Kublai Khan ble så overvektig at det måtte fire elefanter til for å bære stolen hans.

© Granger/Polfoto

Erobringen av Sør-Kina trakk ut

Krigen mot Song-dynastiet i sør var imidlertid en gigantisk oppgave, og de neste ti årene fløt blodet på slagmarkene uten at noen sto igjen som seierherre.

Det avgjørende øyeblikket kom 19. mars 1279. Kublais styrker og krigsskip hadde omringet det sørkinesiske Song-dynastiets flåte, som gjorde et siste desperat forsøk på å kjempe seg ut av havnebyen Yai-shan. Et av skipene hadde en dyrebar last om bord: Song-dynastiets barnekeiser Bing – den siste overlevende i arvefølgen.

16 Song-fartøy slapp gjennom mongolenes blokade, men den kinesiske barnekeiserens skip var ikke blant dem. Det var i ferd med å synke, omringet av Kublais krigsskip.

Den høytstående Song-embetsmannen Lu Hsui-fu innså at det eneste han kunne gjøre for sin keiser nå var å hjelpe ham å dø. Han tok gutten i armene og kastet seg ut over relingen. 

De forsvant i dypet og dukket aldri opp igjen. Kublai hadde endelig vunnet sin største seier: Song-dynastiet var utslettet én gang for alle, og han grunnla i stedet Yuan-dynastiet.

Djengis Khans barnebarn var nå både storkhan og keiser av det forente Kina. I alt omfattet riket rundt en fjerdedel av jordens befolkede areal og en tredjedel av menneskeheten.

500 år forut for sin tid

I flere tiår viet Kublai Khan alle sine krefter på å utvikle riket til beste for folket. Han sikret blant annet religionsfrihet og beskyttet etniske minoriteter mot forfølgelse. 

Selv var han en utpreget pragmatiker, og kunne gjerne overvære en buddhistisk seremoni den ene dagen og tilbe mongolske forfedre den neste. Det han selv trodde på var toleranse og sunn fornuft.

Kublai Khan var på noen områder minst 500 år forut for sin tid. På et tidspunkt da heksebålene fortsatt flammet over store deler av Europa, innførte Kublai mer humane straffer og regler for rettspleie. 

Alle dødsdommer måtte godkjennes av keiseren personlig, et ansvar han tok svært alvorlig: Ifølge kildene ble sju personer henrettet i Kina i 1263, langt færre enn i årene før han kom til makten. Den barmhjertige keiseren forklarte sin skepsis til dødsstraff på følgende måte:

«Fanger er ikke en saueflokk, så hvordan kan man bare slakte dem ned? Det er da mer fornuftig å gi dem en panne og sette dem til å vaske gull».

Et nytt betalingssystem ble tatt i bruk. Hittil hadde fattige bønder ofte blitt utplyndret hvis herskeren trengte penger. Nå ble det innført en fast årlig skatt. En annen av Kublais gode ideer var å etablere landsbyfellesskap, såkalte she. 

De ble ledet av en formann og utførte oppgaver som den enkelte bonde ikke greide alene, for eksempel bygge demninger og etablere fiske-dammer. Hver she opprettet dessuten en skole som var åpen for alle barn i området, uansett bakgrunn.

18. februar 1294 døde Kublai, 79 år gammel. Liket hans ble brakt til Kentei-fjellene i Mongolia. Ingen kilder nevner nøyaktig hvor graven ligger, og den er aldri blitt funnet.

Kublai Khan fikk aldri oppleve å bli verdens hersker, men han har skrevet seg inn i historien som en av sin tids største og mest progressive ledere.

Les mer

 John Man: Kublai Khan – The Mongol King Who Remade China, Bantam Books, 2006. Morris Rossabi: Khubilai Khan – His Life and Times, University of California Press, 2009. James C.Y. Watt: The World of Khubilai Khan, The Metropolitan Museum of Art & Yale University Press, 2011.

Kanskje du er interessert i