Beduinlederen Auda ser lattermildt på den blåøyde briten der de ligger på høydedraget mens kulene hviner rundt ørene på dem begge:
«Nå, hva syns du om howeitat-stammen?» roper han og ser stolt utover beduinstyrken sin som ligger rundt dem. Krigerne fyrer løs med geværene sine mot en bataljon tyrkiske soldater ved foten av høydedraget ved det vesle fortet Abu el Lissal i dagens Jordan.
«De skyter mye, men treffer lite», roper briten tørt tilbake.
Beduinlederen blir rasende og river av seg hodeplagget sitt og kaster det på bakken: «Hent kamelen din hvis du vil se den gamle mannen i arbeid!»
Øyeblikket etter kaster Auda seg på hesten og galopperer ned mot tyrkerne med 50 howeitat-ryttere i hælene. Briten setter etter dem ned fra høydedraget med 400 beduiner på kameler. De rundt 500 tyrkiske soldatene er komplett uforberedt på stormangrepet, og blir ridd i senk.
Da slaget er over, ligger 300 tyrkere døde. Resten er tatt til fange. Bare to beduiner har mistet livet. Etter slaget ligger veien åpen til den strategisk viktige havnebyen Akaba ved Rødehavet. Beduinene inntar byen fire dager senere, 6. juli 1917.
Bak det overraskende angrepet står en rekke av Arabias mest krigerske beduinstammer, ledet av den britiske offiseren Thomas Edward Lawrence – et navn som skulle bli verdenskjent etter krigen.
For ettertiden skulle Lawrence – eller «El Aurens» som araberne kalte ham – bli et symbol på britenes og arabernes vellykkede ørkenkrig mot Det osmanske riket.
Men det hvilte en skygge over navnet hans, for de ærerike seierene Lawrence og araberhæren skaffet britene, var bygd på løgn og bedrag. Svindelen skulle få tragiske konsekvenser ikke bare for Lawrence, men for hele Midtøstens fremtid.
Lawrence (t.v.) arbeidet før krigen sammen med den berømte arkeologen Leonard Woolley (t.h.). Med sine rundt 162 cm var Lawrence for lav til å bli soldat, men historiestudiene og arabiskkunnskapene hans gjorde ham interessant for etterretningstjenesten.
Tyrkerne erklærte hellig krig
Erobringen av Akaba i juli 1917 var et lyspunkt britene trengte. Første verdenskrig, en konflikt mellom Storbritannia, Russland og Frankrike på den ene siden og Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket på den andre, satte Storbritannia under hardt press.
Det osmanske riket var etablert som ledende muslimsk makt med sultanen i Istanbul som kalif, islams jordiske overhode.
Med denne autoriteten erklærte riket kort etter krigsutbruddet hellig krig mot sine vantro fiender. De kjempende muslimene kom til å «vinne ære i denne verden og ende i paradiset», lovet Det osmanske rikets religiøse leder, mens landets allierte, Tyskland, snakket begeistret om at sultanen med sin proklamasjon ville «vekke islams fanatisme».
En hellig krig kunne bli katastrofal for britene. De hersket over halvparten av verdens muslimer, inkludert nesten 70 millioner i India. Hvis de indiske muslimene gjorde opprør, kunne britene miste imperiets mest verdifulle oversjøiske besittelse.
Fast bestemt på å stoppe osmanene forsøkte britene i 1915 å invadere den tyrkiske halvøya Gallipoli for å nå frem til rikets hovedstad, Istanbul. Men tyrkerne ga britene innbitt motstand, og etter måneders blodig kamp måtte britene trekke seg. De hadde da mistet mer enn 21 000 mann.
Seieren styrket Det osmanske rikets selvtillit, mens britenes frykt vokste.
Britene ga falske løfter
Lawrence var ikke i tvil om at trusselen fra Det osmanske riket var alvorlig. Siden desember 1914 hadde han vært tilknyttet den britiske etterretningstjenesten i Egypt, som på det tidspunktet var britiskkontrollert.
Arbeidet besto blant annet i å skrive rapporter om krigens gang. Rapportene var skremmende lesning for britene, for Egypt var i økende grad under press med trusler om muslimsk opprør og osmanske angrep på Suezkanalen.
Midt i det truende kaoset fikk sir Henry McMahon, britenes høykommissær i Egypt, en idé. I de arabiske landene som hadde vært underlagt Det osmanske riket i 400 år, ga krigen næring til en spirende selvstendighetstrang. Det gjaldt særlig i området Hejaz, der islams hellige byer Mekka og Medina ligger.
Her hadde osmanene innsatt den arabiske stammelederen Hussein som sharif – vokter – av Mekka. Han kom fra hashemitt-klanen, i likhet med profeten Muhammed, og hadde tidligere anmodet britene om støtte mot tyrkerne, fordi han fryktet at de hadde planer om å avsette ham.
Husseins religiøse autoritet kunne gjøre ham til ny kalif og en samlende kraft bak et arabisk opprør, mente McMahon. I juli 1915 begynte han en intensiv brevveksling med sharifen.
McMahon hadde støtte fra det britiske krigskabinettet – også til å drøfte Husseins krav om at britene etter krigen skulle gjøre ham til hersker over arabernes egen stat. Til gjengjeld lovet Hussein å samle en mektig opprørshær på nærmere 100 000 mann. I januar 1916 ble det derfor inngått en avtale.
Britene hadde imidlertid ikke tenkt å innfri løftet. Sir Reginald Wingate, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Egypt, påpekte at hvis opprøret slo feil, hadde britene ingen forpliktelser til å oppfylle løftene om arabisk selvstendighet:
«Og hvis det kommer en stat, har vi nok av redskaper til å kontrollere den. Med andre ord later det til at vi har de beste kortene på hånden, og vi må spille dem klokt».
Lawrence møter den arabiske våren
For å sikre at de beholdt de gode kortene sine sendte britene i oktober 1916 en representant til Den arabiske halvøy. Lawrence, da 27 år og løytnant, fikk bli med. Han hadde mistet to brødre i krigen, og hadde et brennende ønske om å bidra aktivt til krigsinnsatsen.
Så snart de kom frem, innså Lawrence at araberne var i store vanskeligheter. Hussein hadde bare klart å samle noen tusen beduiner under sine faner. Med dem hadde han inntatt det dårlig forsvarte Mekka og havnebyen Yenbo.
Men da araberne i oktober prøvde å innta Medina, led de nederlag. Tyrkiske soldater strømmet mot dem via Hejaz-jernbanen, som forbandt Istanbul med Bag-dad og Medina, og nå satt opprørshæren håpløst fast.
Lawrence var ikke imponert over verken Hussein eller de tre sønnene hans: Ali, Abdullah og Zeid. Den fjerde sønnen, Feisal, var imidlertid av en helt annen støpning. Ifølge Lawrence var Feisal mannen som kunne «sette ørkenen i brann», som han senere skrev.
Etter å ha snakket med Feisal og vurdert arabernes styrker, dro Lawrence tilbake til Kairo for å avlevere sin rapport. Der slo han fast at britene ikke behøvde sende styrker for å redde araberhæren.
Rapporten falt i god jord hos den britiske ledelsen, som for lengst hadde mistet troen på arabernes slagkraft. I stedet ble Lawrence sendt tilbake til Feisal som forbindelsesoffiser. Men den unge offiseren hadde langt større ambisjoner.
Araberne går over til geriljakrig
Lawrence ankom Feisals leir ved havnebyen Yenbo i desember 1916. Her oppdaget han snart at beduinene hadde helt spesielle kampferdigheter.
Lawrence hadde aldri kjempet i en hær, men hadde en intuitiv forståelse for militær strategi og taktikk. Han innså at beduinene var gode mann mot mann, men som «hær var de ikke imponerende. De manglet lagånd, disiplin og tiltro til hverandre», skrev han.
Briten fikk derfor overbevist Feisal om at han burde slå fra seg å innta det tungt
befestede Medina. I stedet skulle araberne bruke kjennskapen sin til ørkenen og ferdighetene som kamelryttere til å tildele tyrkerne nålestikk, særlig i form av angrep på jernbanen.
I mars 1917 skulle den nye strategien prøves ut. Det første målet var en togstasjon ved Abu el-Naam, som var tungt bevoktet av en tyrkisk garnison. I ly av mørket la Lawrence en mine under banelegemet. Da toget passerte neste morgen, skjedde det ingenting.
Minen detonerte ikke fordi det våte været hadde fått den til å synke ned i bakken. Lawrence måtte gjenta prosedyren. Tidlig neste morgen merket han bakken riste under teltet. Speidere kunne senere begeistret fortelle at morgentoget var sprengt i småbiter.
Lawrences ambisjoner vokste raskt. Ved den norøstlige spissen av Rødehavet lå havnebyen Akaba. Hit kunne britene få fraktet inn forsyninger til opprørs-hæren, men byen var på tyrkernes hender og godt befestet.
Hvis araberne skulle innta den, måtte de bruke list. Lawrences plan var å dra mot nord og la tyrkerne tro at han ville gå mot Damaskus. Ute av syne i de øde ørkenområdene skulle hæren så ta en sving mot sør, og i stedet erobre Akaba.
For å gjennomføre angrepet trengte Lawrence flere krigere. Han fikk derfor i stand et møte med howeitat-stammens leder Auda Abu Tayi, som skulle hjelpe til med å overtale flere beduiner til å følge felttoget underveis.
Auda kom fra Sinai-ørkenen, og var kjent som en av de barskeste beduinkrigerne som var å oppdrive. Han hadde etter eget utsagn personlig drept 75 mann. Med det mente han arabere, for hvor mange tyrkere han hadde sendt til det hinsidige, klarte han ikke engang å telle.
«Alt er mulig med dynamitt og engelsk gull», sa Auda da Lawrence hadde presentert planen sin.
Alliansen ble beseglet ved at Auda rev gebisset ut av munnen, gikk utenfor og knuste det med en stein. Tennene var laget i Tyrkia:
«Jeg spiste min herre Feisals brød med tyrkiske tenner», erklærte han med
demonstrativ avsky da han tiljublet – og tannløs – kom inn igjen i teltet.
«Vi får dem til å kjempe på en løgn»
- mai 1917 la Lawrence, Auda og en styrke beduinkrigere ut på den lange ferden gjennom den glovarme ørkenen til Akaba. Underveis sluttet flere og flere seg til.
Lawrence informerte ikke britene om planen. På forhånd hadde han nemlig fått nyss om at den britiske diplomaten Mark Sykes og hans franske kollega François Georges-Picot på et hemmelig møte hadde avtalt at de to landene etter krigen skulle dele Midtøsten mellom seg.
Dermed hadde britene brutt løftet om arabisk selvstendighet. De tyrkiske overherrene kom bare til å bli erstattet med britiske og franske.
Lawrence følte seg ført bak lyset og lurt til å villede araberne, som stolte på ham: «Vi får dem til å kjempe for oss på en løgn, og jeg holder det ikke ut», telegraferte han på et tidspunkt til kontoret i Kairo.
Han bestemte seg for å gå sine egne veier, og føre den arabiske hæren ut av dødvanne ved å innta Akaba, og siden Damaskus. Håpet hans var at araberne dermed ville kunne presse stormaktene til å gi dem selvstendighet.
Underveis til Akaba red han 600 kilometer alene gjennom fiendeland til Damaskus. På veien prøvde han å verve flere menn til opprøret: «Jeg var i et likegyldig humør. Et fysisk sår ville ha vært en kjærkommen avledning for min indre forvirring», skrev han senere, med henvisning til sitt raseri over britenes dobbeltspill.
Etter to uker vendte han tilbake til beduinhæren, marsjerte med Auda Abu Tayi gjennom ørkenen, og inntok Akaba 6. juli 1917. 1200 tyrkiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampene. Araberne mistet bare to mann. Det var en storslått seier.
Damaskus skulle sikre arabisk stat
Etter erobringen av Akaba reiste Lawrence gjennom Sinai til Kairo, og kom frem 10. juli. Stadig iført sine arabiske klær ble han straks kalt til møte hos lederen av den egyptiske ekspedisjonsstyrken, general Allenby.
«Han satt i stolen sin og så på meg, ikke direkte, men med et sideblikk – forundret», skrev Lawrence senere.
Allenby innså at araberne ikke bare var en tilfeldig sammenrasket hær, og at de kunne bli til stor hjelp i det planlagte felttoget hans mot Jerusalem. Generalen avtalte derfor med Lawrence at beduinhæren hans skulle gå parallelt med Allenbys styrker mot den hellige byen og sabotere jernbanen underveis. Lawrence gikk rett i gang, og de neste månedene gjennomførte beduinhæren hans utallige sabotasjeaksjoner mot Hejaz-jernbanen. Aksjonene hindret tyrkerne i å få transportert soldater, og 11. desember 1917 kunne Allenby innta Jerusalem. Sammen med ham gikk Lawrence, i anledning dagen iført en lånt britisk uniform.
«For meg var det krigens høydepunkt», skrev han senere om inntoget.
Neste mål var Damaskus, byen som i århundrer hadde vært regnet som arabernes politiske hovedstad. Mens den britiske hæren gikk mot nord, skulle Lawrence forsinke tyrkerne mest mulig underveis. Lawrence var imidlertid fast bestemt på at hans og ikke Allenbys soldater skulle innta byen først.
Felttoget mot Damaskus begynte 19. september 1918, og få dager senere inntok Lawrence den syriske byen Deraa med sine nå rundt tusen krigere. Underveis ble den arabiske hæren møtt av et grusomt syn i landsbyen Tafas, der en styrke på 2000 tyrkiske soldater fra Deraa var gått amok. Byens innbyggere var drept, og blant likene så Lawrence blant annet en gravid kvinne: «Naglet til stedet av en bajonett som strittet grusomt opp i luften mellom bena hennes».
I horisonten kunne araberne se det tyrkiske regimentet på vei bort. Både Auda og de andre sjeikene ville ha hevn, og Lawrence ga etter for blodtørsten.
«I vanviddet født av redselsscenene i Tafas slaktet vi ned for fote, og skjøt både de falne og dyrene gjennom hodet, som om deres blod kunne mildne vår sorg», skrev han senere om episoden.
- oktober 1918 nådde Lawrence Damaskus, men han kom ikke først. Et britisk kompani hadde allerede kommet og dratt igjen. Ved ankomsten hyllet innbyggerne begeistret den arabiske hæren og «El Aurens». Sent på kvelden lyttet Lawrence utmattet til hvordan gatene ble stille, mens innbyggerne «henga seg til bønn på sin første kveld i frihet». Noen dager senere var briten på vei hjem til England. Oppdraget var utført.
Araberne fikk rester fra de rikes bord
Araberne skulle ikke få nyte friheten særlig lenge. Da boet etter Det osmanske riket skulle gjøres opp, kalte den britiske regjeringen ham inn som rådgiver.
Politisk ble det imidlertid aldri mer enn tomprat, og Lawrence ble stadig mer forbitret over utsikten til at araberne bare fikk de områdene stormaktene ikke ville ha. I en audiens hos Georg 5. i november nektet han å ta imot medaljen kongen ville overrekke ham.
Under fredskonferansen i Paris, som trådte sammen 18. januar 1919, rettet Lawrence en inntrengende appell til statsoverhodene som var samlet.
Men det kunne han ha spart seg, for seierherrene var allerede i gang med å dele Midtøsten mellom seg. Feisal ble riktignok kronet som Syrias konge i 1920, men Frankrike kastet ham ut av landet etter bare fire måneder på tronen.
Først etter nok en verdenskrig kunne Midtøsten for alvor begynne å komme seg ut av europeernes grep. Det fikk ikke Lawrence oppleve.
Etter en karriere i det britiske flyvåpenet trakk han seg tilbake i 1935. Like etter havnet han i en motorsykkelulykke. Seks dager senere døde «El Aurens», 46 år gammel.