Lord Nelson: Han brøt alle sjøkrigens regler

Nelson ble født i 1758 i Burnham Thorpe i Norfolk. Som sønn av en prest på landet vokste han opp under enkle kår. Ni år etter Horatios fødsel døde moren, Catherine, bare 42 år gammel og etterlot seg en ektemann og åtte barn.

Faren, Edmund Nelson, fryktet for barnas fremtid og søkte hjelp hos familie og venner.

Han sendte et brev til svogeren sin, marinekaptein Maurice Suckling, og tryglet ham om å ta med Horatio ut på en seilas. Det bryske svaret var:

«Hva har stakkars svake Horatio gjort for å være dømt til å leve det harde livet til sjøs? Men la ham bli med. Kanskje en kanonkule blåser hodet av ham første gang vi kommer i kamp, og så er det over med ham.»

Suckling tok unge Horatio under sine vinger. Han sørget til og med for at gutten – til tross for at han bare var tolv år gammel og uerfaren – ble innrullert som sjøkadett, en tittel som ga ham et nyttig forsprang på karriereveien.

Nelson led forferdelig av sjøsyke, en tilstand som skulle plage ham resten av livet. Likevel viste han raskt hva han var verdt. Som 19-åring – i 1777 – ble han utnevnt til løytnant, og snart fikk han kommandoen over sin egen fregatt.

Først med krigen mot Frankrike i 1793 fikk imidlertid Nelson sin store sjanse. Som kaptein på det 64 kanoner store linjeskipet HMS Agamemnon seilte han i januar 1793 mot Middelhavet og de første av mange trefninger mot erkefienden Frankrike.

Nelsons viktigste slag sto ved Trafalgar 21. oktober 1805. Her tørnet britene sammen med en fransk-spansk flåte som var på kurs mot Den engelske kanal, ledet av viseadmiral Pierre-Charles de Villeneuve.

Nelson var fast bestemt på å få has på Villeneuves styrke, og 19. oktober 1805 befant han seg bare noen få sjømil fra fienden utenfor Spanias sørlige Atlanterhavskyst.

Den fransk-spanske flåten besto av 33 store krigsskip, inkludert verdens største fartøy, Santísima Trinidad, som var utrustet med en fryktinngytende ildkraft på 136 kanoner. Nelson hadde 27 linjeskip til rådighet.

Om morgenen 21. oktober heiste han det nå berømte signalet: «England forventer at hver mann gjør sin plikt.» Dette ble etterfulgt av: «Angrip fienden på nærmere hold.» Deretter brøt flåten hans, delt i to rekker og med buldrende kanoner, de fiendtlige skipenes linje.

Kampen ble blodig og intens, men britenes erfaring, utrustning og kampevne overgikk langt franskmennenes. Klokken 16.30 hadde Villeneuve og kapteinene hans overgitt seg.

Seieren forpurret ikke bare franskmennenes planlagte invasjon av England for godt. Den sørget også for at England fra nå av behersket verdenshavene med nesten ubegrenset makt.

Slaget ble Nelsons siste.

1700-tallets britiske flåte hadde de mest erfarne sjøfolkene på verdenshavene og dyktige taktikere som lord Nelson til å lede dem.

Men fremfor alt hadde de større ildkraft. De britiske skipene var store «kanonplattformer», som riktignok ikke var like manøvrerbare som franskmennenes smale og høye fartøyer, men her viste den såkalte karronaden sin verdi. Den korte, glattborede kanonen hadde kort rekkevidde, men var fryktinngytende effektiv på nært hold: Kanonkuler på over 30 kg avfyrt på nært hold knuste rekkverk og rigg til splinter, mens cardboard boxes – beholdere fylt med jernkuler – meide ned fiendtlig personell.

Karronaden var også raskere å betjene og lettere å flytte rundt enn kanoner. Det franske skipet Bucentaure ble spesielt hardt rammet av karronadene: Ifølge enkelte beretninger skal et skudd fra de to karronadene ha såret eller drept nesten 300 mann på dekket av Bucentaure under slaget ved Trafalgar. De to karronadene var ikke bare effektive mot skip, men også dødelige i nærkamp.

Når Nelson først hadde lokket fienden innpå seg, hadde manøvreringsevnen liten betydning.

Franskmennene hadde ikke karronader, som ble laget spesielt for den britiske flåten ved Carron Iron Works i Falkirk i Skottland.

Nelson mistet synet på høyre øye da han som kaptein i den britiske flåten deltok i erobringen av den korsikanske byen Calvi i 1794.

Om morgenen den 12. juli, da kampen var på sitt mest intense, fulgte Nelson bombardementet fra et utsiktspunkt på en stor, flat klippe utenfor byen.

Utsikten var god, men hendelsene kom nærmere enn planlagt da en granat slo ned like ved Nelsons post. Granaten boret seg inn i en sandsekk, og eksplosjonen sendte kaskader av sand og småstein opp i luften med stor kraft. Noen av fragmentene traff Nelson i høyre øye.

Om kvelden kunne han fortsatt ikke se noe med det sårede øyet, men han tilla ikke skaden så stor betydning:

«Jeg ble en anelse såret i morges, ikke mye, som du kan se av skriften min», skrev han samme kveld i et brev til broren William.

Sjøhelten fikk aldri synet tilbake, men var stort sett blind på høyre øye resten av livet.

Den tradisjonelle kampteknikken gjorde det ikke mulig for Nelson å utnytte britenes overlegne artilleri. Taktikken hans gikk derfor ut på å bryte opp fiendens styrke i mindre enheter slik at han dermed kunne gå i nærkamp.

Det foregikk ved at han lot en del av skipene sine seile gjennom fiendens linje, mens en annen del angrep en mindre samling av fiendens skip.

Teknikken i seg selv var ikke ny, men Nelson perfeksjonerte den.

Det skyldtes blant annet at han ga offiserene sine frie tøyler før slaget, i stedet for å detaljstyre slaget ved hjelp av signalflagg. Denne friheten gjorde det mulig for offiserene å utnytte de mulighetene som oppsto uventet under nærkamp i alle avkroker av slaget.

Nelsons tillitsbaserte lederstil avspeilte seg i det såkalte Trafalgar Memorandum, ordrene til Nelsons kapteiner som han skrev ned før slaget:

«Noe må nødvendigvis overlates til tilfeldighetene», skrev admiralen. «Hvis signalene verken kan ses eller forstås, vil ingen kaptein ta feil så lenge han plasserer skipet sitt ved siden av en fiende.»

Taktikken – og Nelsons evner som øverstkommanderende – ble ofte omtalt som «The Nelson Touch».

I 1787 giftet Nelson seg med den da 29 år gamle enken Frances Nisbet.

Nisbet, som Nelson alltid omtalte som Fanny, var datter av en fremtredende dommer på øya Nevis i Det karibiske hav.

Nevis var på den tiden en britisk besittelse, og de to møttes da Nelson anløp øya to år tidligere, i 1785. Frances Nisbet bodde da hos onkelen sin, en av øyas politiske ledere, som ofte inviterte flåteoffiserer på besøk til sitt herskapelige hjem, plantasjen Montpelier.

Etter bryllupet i 1787 tok Nelson med seg bruden og hennes sju år gamle sønn Josiah til England. De bosatte seg i Nelsons barndomsegn Norfolk. Forholdet var kjærlig, men Frances Nelson slet med å finne seg til rette. Hun savnet varmen i Karibia og det sosiale livet på plantasjen.

Hun fryktet også stadig for Nelsons liv og helse. Med god grunn.

Selv om Nelson mistet en arm i slaget ved Santa Cruz de Tenerife i 1797, var ingenting fjernere for ham enn å gå fra borde.

Horatio Nelson levde i mange år sammen med sin elskerinne, Emma Hamilton.

Emma, en tidligere skuespillerinne, var gift med den britiske utsendingen til Napoli, sir William Hamilton, og var svært populær i selskapslivet da hun og Nelson møttes. Det skjedde i 1793 da han som kommandør på HMS Agamemnon ankom Napoli i diplomatisk ærend.

Sjøhelten falt umiddelbart for lady Hamiltons sjarm:

«Hun er en ung kvinne med beundringsverdige manerer. Hun gjør sin opphøyde stilling ære», skrev han den gang henført i et brev til sin daværende kone.

Lady Hamilton var åpenbart så beundringsverdig at hun og Nelson begynte å danne et par, noe som raskt vakte oppsikt – ikke bare i Napoli, men også hjemme i England, der ryktene gikk om at sjøhelten og den tidligere skuespillerinnen ikke bare hadde funnet hverandre, men at de også bodde sammen i William Hamiltons hus, tilsynelatende med hans godkjennelse!

Da Nelson vendte hjem til England i 1800, måtte en nedslått Fanny og en forarget overklasse konstatere at ryktene var sanne. Nelson brøt ikke bare reglene til sjøs, men også på land: Med seg hadde han den gravide Emma samt sir William Hamilton.

Den 29. januar 1801 fødte lady Hamilton sin og Nelsons datter Horatia, og samme år kjøpte Nelson et herskapelig hus like utenfor London. Her levde han og ekteparet Hamilton lykkelig sammen frem til sir Williams død i 1803.

Til tross for at Fanny åpenbart var valgt bort, skilte Nelson seg aldri fra henne, og han og Emma Hamilton ble derfor aldri gift.

Nelson satte kikkerten for sitt blinde øye under slaget på reden utenfor København.

Slaget fant sted under Napoleonskrigene – en konflikt som Danmark forholdt seg nøytralt til. Som nøytrale kunne danskene tjene godt på å seile krigsmateriell til de krigførende landene, noe som etter hvert gjorde Storbritannia rasende.

Våren 1801 bestemte stormakten seg derfor for å gi Danmark en lærepenge.

Om morgenen 2. april seilte en engelsk flåte under ledelse av admiral sir Hyde Parker og viseadmiral Horatio Nelson inn i Kongedybet – innseilingen til Københavns havn.

Nelson fikk i oppgave å angripe de danske skipene, mens øverstkommanderende sir Hyde Parker styrte slagets overordnede gang fra sin del av flåten litt lenger ute.

Med 1058 kanoner var britene langt overlegne danskene og deres 630 kanoner. Men de danske sjøfolkene kjempet det beste de hadde lært, og slaget trakk ut.

Da Nelson hadde lovet sir Hyde Parker å avslutte kampen på en time, og kruttrøyken fremdeles lå tykk over reden klokken 13.30, ble Parker nervøs:

«Nelsons time er jævlig lang», mumlet han, før han med signalflagg ga Nelson ordre om å avbryte kampen.

Nelson kunne se at de britiske kanonene akkurat da var i ferd med å gjøre sin virkning på de danske skipene. Han nektet derfor å adlyde ordren.

«Som De vet, Foley, har jeg bare ett øye. Jeg har lov til å være blind av og til. Og jeg kan virkelig ikke se det signalet», bemerket han til kapteinen sin, sir Thomas Foley, og ifølge overleveringen satte han kikkerten for det blinde øyet.

Nelson fortsatte derfor å la signal nummer 39 – «angrip fienden på nærmere hold» – vaie fra masten. En halvtime senere hadde Nelsons beskytning fått de fleste danske kanonene til å forstumme. Klokken 16.00 inngikk de to partene våpenhvile. Nelsons ulydighet hadde sikret britene seieren.

Lord Nelson døde på flaggskipet sitt, HMS Victory, under slaget ved Trafalgar 21. oktober 1805.

HMS Victory og det franske skipet Redoubtable lå tett i tett, og kulene suste bokstavelig talt rundt ørene på Nelson mens han fulgte kampen fra dekket med skipslegen William Beatty og kaptein Thomas Hardy ved sin side.

«Det går for hardt for seg til at det kan vare lenge», bemerket Nelson om den intense skuddvekslingen.

Noen minutter senere ble Nelson truffet av et muskettskudd fra en snikskytter i riggen på Redoubtable.

«Kulen traff epåletten på venstre skulder og gikk gjennom brystet hans. Han falt med ansiktet ned på dekket», forteller Beatty.

Nelson skjønte straks at han ikke kom til å overleve denne gangen.

«Nå har de endelig fått has på meg, Hardy», sa Nelson til Thomas Hardy. «Skuddet har gått gjennom ryggraden min.»

Sjøfolk bar den døende admiralen ned under dekk. Av hensyn til kampmoralen ble tilstanden hans holdt hemmelig for folkene, som kjempet ufortrødent videre. Under dekk lyttet den stadig svakere Nelson oppmerksomt til lyden av kanontorden og mennenes kamprop.

Først da de som sto rundt ham, fortalte at seieren var sikret, utåndet admiralen. En halvtime senere endte slaget med britisk seier.

Admiralen ble etter eget ønske ikke begravd til sjøs. I stedet ble liket hans fraktet tilbake til England i en tønne fylt med konjakk som konserverte liket.

Minst tre vitner har siden forklart at admiralen, før han utåndet, sa til kaptein Thomas Hardy: «Kyss meg, Hardy.»

Blant vitnene var skipslegen William Beatty:

«Han (Nelson, red.) sa så til kaptein Hardy at han følte at han om noen minutter ikke lenger ville være blant oss, og la til med lav stemme: ‘Ikke kast meg over bord, Hardy.’ Kapteinen svarte: ‘Nei, selvsagt ikke.’ ‘Hardy, ta deg av stakkars lady Hamilton’, sa Nelson og la til: ‘Kyss meg, Hardy.’»

Et kyss på kinnet var ikke et uvanlig tegn på hengivenhet blant menn på Nelsons tid.

Ifølge Beatty tilføyde Nelson senere:

«Gudskjelov at jeg har gjort min plikt.» Andre skriftlige kilder oppgir også disse ordene som Nelsons siste. Han skal ha gjentatt dem til han ikke lenger var i stand til å snakke.

En annen versjon av begivenheten finnes i et brev skrevet av den 21 år gamle assisterende skipslegen Robert Hilton, som tjenestegjorde på skipet HMS Swiftsure under slaget.

I et brev skrevet kort tid etter slaget forteller Hilton at Nelsons siste ord var: «Nå har jeg levd lenge nok.» Ifølge Hilton ble ordene brakt videre til mannskapet på Swiftsure av kaptein Hardy. Brevet ble kjent i 2012 da en av Hiltons etterkommere ryddet opp i en bunke gamle papirer hun hadde arvet.