Napoleon er i godt humør og full av selvtillit,til tross for at situasjonen er alvorlig. Han har nettopp mottatt melding om at prøyssiske og russiske styrker har krysset Rhinen og trenger inn i Alsace.
Østerrikerne nærmer seg via Sveits, og en samlet styrke av britiske, portugisiske og spanske soldater er på vei fra Spania over Pyreneene. Januardagen i 1814 er bitende kald, men Napoleon må i krigen. Han tar avskjed med sin unge kone, Marie-Louise av Østerrike, og deres to år gamle sønn.
«Ingen fare, vi skal nok slå morfar Frans», trøster Napoleon sønnen. Han er sikker på at et voldsomt motangrep vil tvinge koalisjonen av fiender, inkludert hans egen svigerfar, den østerrikske keiser Frans, ut av landet.
Han kysser Marie-Louise farvel og setter seg i den ventende kareten foran keiserens palass i Paris. Nå skal verden få se hvordan en modig, besluttsom og sterk feltherre med taktisk talent beseirer invaderende fiender.
Det er siste gang Napoleon ser kona og sønnen.
Fredstilbud utløser raserianfall
6. februar, Nogent-sur-Seine: Napoleon påfører de prøyssiske styrkene nederlag ved både Saint-Dizier og Brienne. Koalisjonen inviterer til fredsforhandlinger, der Napoleon tilbys å beholde Frankrike slik det var i 1790, uten Nederland, Belgia, Savoie og en del av vestre Rhin-bredd.
Napoleon flyr i taket da nok et av koalisjonens mange fredsforslag blir lest opp for ham.
«Forslaget de har sendt meg er avskyelig. Bare det faktum at noe slikt er foreslått for oss er intet mindre enn en krenkelse av meg!»
Svaret hans er omtrent det samme som alle de andre gangene motstanderne hans har foreslått en fredsavtale. Napoleon er fast bestemt: Han vil slå fiendene sine, ikke inngå en ydmykende fredsavtale med dem.
Napoleons vel 30 000 mann sto overfor mer enn 100 000 av fiendens.
Keiseren er tilbake i toppform
10. februar, Champaubert: Selv om Napoleons hær er i mindretall, vinner han ved Champaubert, der han angriper russiske styrker, dreper 1500 og tar 3000 til fange.
Den franske hærens lykke har snudd etter at Napoleon er kommet tilbake. De dårlige oddsene og motstandernes overtall har gitt ham nytt mot. Etter seieren ved Champ-aubert holder han en inspirert tale til marskalkene sine:
«Hvis jeg har like stort hell med meg de neste dagene som i dag, kan jeg i løpet av to uker presse fienden tilbake til Rhinen, og fra Rhinen til Wisła (elv i Polen, red.) er det bare ett skritt! Jeg har trukket på meg støvlene jeg brukte i det italienske felttoget!» skryter han.
Under det italienske felttoget i 1796, grep Napoleon selv fanen og førte styrkene sine til seier over østerrikerne. Siden hadde han mistet gløden, og i 1812 og 1813 opplevde flere av Napoleons marskalker ham som lubben og sløv.
Nå fremstår keiseren igjen topp motivert, og tror selv at han kan presse fienden flere hundre kilometer mot øst i en håndvending. Han er kledd i sin sedvanlige mørkegrønne jegeruniform under en enkel grå kappe.
Når Napoleon er blant soldatene sine, vil han vise dem at han er en av dem. Derfor bærer han aldri medaljer eller ordener.
De skal se at han er klar til å gå fremst når et slag skal vinnes. Marskalkene er trette og viser tegn på resignasjon, men keiseren selv vil ene og alene overbevise dem om at de ennå kan snu kampen til fransk fordel.
Marskalk Marmont får skylden for nederlag
10. mars, Laon: Franskmennene forsøker å presse prøysserne og russerne mot nord ved byen Laon, men blir selv tvunget på tilbaketog.
«Gjør aldri et nederlag større enn det er», pleier Napoleon å si, og han har selv etterlevd munnhellet.
De gangene han har innsett at et slag likevel ikke kan vinnes, har han trukket styrkene raskt ut. Det gjør han også ved Laon, da et overraskelsesangrep som skulle presse prøysserne og russerne nordover, slår helt feil.
Hans høyre hånd, marskalk Auguste de Marmont, skulle slutte seg til Napoleons styrker ved Laon, men nådde ikke frem før Napoleons hær havnet i kamp og flere tusen franske soldater falt. Franskmennene er for få og for utrente.
Etter de store tapene i Russland har Napoleon vervet svært unge menn. Marie-Louiser, morer fienden seg med å kalle dem, etter Napoleons unge kone. De har ingenting å stille opp med, og Napoleon trekker dem tilbake.
Sent på kvelden sitter Napoleon i kareten på vei vekk fra Laon tilbake til basen ved byen Soissons. Han skriver på en offisiell meddelelse til franskmennene:
«Jeg har rekognosert fiendens stilling ved Laon. Den var for sterk til å bli angrepet uten å lide store tap, så jeg bestemte meg for å vende tilbake til Soissons. Fienden ville sannsynligvis ha evakuert Laon av frykt for å bli angrepet, hvis ikke Marmont hadde gått i kamp og oppført seg som en underløytnant».
Marmont hadde ganske riktig kommet for sent med sine 10 000 mann, og de hadde havnet i kamp med prøyssiske soldater natten etter ankomsten, mens de fremdeles var utmattet etter den lange marsjen i ekstrem kulde.
Hovedårsaken til nederlaget ved Laon var at prøysserne og russerne hadde greid å legge seg mellom de to franske hærene og avbryte kommunikasjonen mellom Marmont og Napoleon.
Etter Laon rykker Napoleon lenger mot sørøst for å ta opp kampen med den østerrikske hæren, mens Marmont forsøker å hindre prøysserne i å komme nærmere Paris.
Motparten får fatt i kjærlighetsbrev
20. mars, Arcis-Sur-Aube: Napoleon mister 3000 mann i et stort slag. Fienden mister minst like mange, men blir i motsetning til franskmennene løpende forsynt med forsterkninger.
På sønnens fødselsdag skriver Napoleon til Marie-Louise, som han ikke har sett siden avskjeden 25. januar:
«_Min elskede,
Jeg har bestemt meg for å sette kursen mot Marne slik at jeg kan skyve fienden lenger unna Paris.
Et kyss til min sønn. NAPOLEON».
Brevet sendes med kurer, men blir snappet opp av russiske kosakker, som gir det videre til koalisjonens generaler. Nå vet de nøyaktig hva Napoleons plan er.
Napoleon lokkes på avveier
27. mars, Dolancourt: Koalisjonens feltherrer har lest Napoleons brev til Marie-Louise. De bestemmer seg for å lokke ham mot øst, mens de selv går rundt ham og setter kursen mot Paris.
Napoleon er fattet da han leser brevet kureren overrekker ham. Det er fra grev Antoine-Marie de Lavalette, en av keiserens betrodde menn i Paris.
Byen er under angrep både utenfra og innenfra, leser Napoleon. Han vet nøyaktig hva det betyr. Han har de siste dagene ført styrkene
sine lenger og lenger øst, vekk fra Paris.
Den første tiden var han overbevist om at han var i hælene på den bøhmiske hæren. Men mistanken har naget ham, og nå får han den bekreftet: Han er blitt lurt. General Schwarzenberg har ført soldatene sine utenom de franske styrkene og bare etterlatt noen få menn for å spille Napoleon et puss.
«Det er et fint sjakktrekk! Jeg hadde virkelig aldri trodd at koalisjonen hadde en general som var i stand til dette!» er reaksjonen hans. Han får kusken til å spenne de mest uthvilte hestene for kareten, og legger ut på en halsbrekkende ferd i håp om å komme tidsnok til Paris.
Fienden omringer hovedstaden
29. mars, Paris: Prøyssiske og russiske styrker står utenfor bymuren med tungt artilleri.
Josef Bonaparte er i villrede. Napoleons bror har ansvaret for byens sikkerhet mens keiseren er borte, og nå står koalisjonens soldater klar utenfor bymuren med kanonene kjørt i stilling. Josef vet at de er mange – kanskje 100 000 soldater – og Paris er dårlig beskyttet.
Siden 1780 har byen vært omkranset av en steinmur med over 50 byporter. Men muren er uferdig flere steder og lett å ta seg gjennom. Den vil aldri kunne forsvares mot fienden som nå står oppmarsjert utenfor.
Josef har ikke mange soldater. Det er nesten bare barn, kvinner og oldinger igjen i byen. Alle menn som kan krype og gå, er vervet til Napoleons hær. Josef må aktivere nasjonalgardens 12 000 mann, men oppdager til sin store skrekk at bare halvparten av dem har våpen.
Napoleon er sikker på at han kan kaste fienden ut av Frankrike igjen. I begynnelsen ser det lyst ut, for soldatene vinner flere mindre trefninger.
Minister spiller dobbeltspill
29. mars, Paris: Napoleon har gitt ordre om at Marie-Louise og den vesle sønnen deres skal evakueres hvis Paris er truet. Beskyttet av 200 kavalerister ruller keiserinnens konvoi ut av Paris.
Den tidligere utenriksministeren under Napoleon, Charles Maurice de Talleyrand-Périgord, står og krangler med vakten ved bymuren. Nei, han får ikke lov til å forlate Paris slik de fleste andre av hans rang har gjort i løpet av dagen.
Talleyrand forsøker å se opprørt ut da han begir seg tilbake til palasset sitt i sentrum av Paris. Men det er spill for galleriet. I virkeligheten er avvisningen avtalt på forhånd. Talleyrand har en plan som skal sikre ham makten når Napoleon har satt alt over styr.
Nå er det på tide med et maktskifte. Med keiseren og keiserinnen ute av byen, og forsvaret av byen i oppløsning, er det første mann til mølla. Og der skal Talleyrand posisjonere seg.
Men det er stadig en fare for at Napoleon når frem til Paris i tide og at maktbalansen tipper tilbake i hans favør. Skulle det skje, må det ikke være altfor åpenlyst at Talleyrand har motarbeidet keiseren sin og bare ventet på å invitere fienden inn i Paris.
Derfor har han pakket kofferten og latt som han har forsøkt å flykte. Da han, etter avtale med vakten, blir avvist, kan han stille og rolig vende hjem og få seg litt søvn. I morgen blir en viktig dag.
Napoleon gir opp å redde Paris
29. mars, Juvisy: Etter mer enn to døgns kjøring, med flere hestebytter, når Napoleon frem til et vertshus noen kilometer utenfor Paris.
Napoleon har akkurat strakt ut beina foran kaminen på vertshuset da general Belliard overbringer ham de siste nyhetene. Paris er i ferd med å bli evakuert. Fienden står ved bymuren og vil angripe i morgen tidlig, og forsvaret er elendig. Alle snakker om å overgi seg.
Napoleon spretter opp og tramper opphisset frem og tilbake så det smeller i plankegulvet.
«Kujoner! Å kapitulere… Josef har mistet alt… Fire timer for sent! Hvis jeg hadde kommet hit før, ville alt ha vært reddet!» brøler han.
Ansiktet skifter hele tiden. Det ene øyeblikket er det rødt av raseri, det neste øyeblikket blekt og oppgitt. Tankene farer gjennom hodet på ham. Så åpner han døren og går ut. Han setter seg ikke inn i kareten, men legger av gårde i retning Paris i besluttsomt og målrettet trav.
De andre roper etter ham at det er nytteløst. Hæren hans er stadig for langt unna. Til slutt får de overbevist ham. Han setter seg inn i vognen og lar seg frakte til slottet Fontainebleau, som ligger 55 kilometer sør for Paris.
I løpet av februar 1814 blir sårede franske soldater et vanlig syn i Paris. I slutten av mars må de igjen stille opp da alle mann blir utkommandert til forsvaret av byen.
Byen overgir seg etter få timers kamp
30. mars, Paris: Kampene bryter ut nord og øst for byen. Marskalk Marmont har flyttet soldatene sine helt tilbake til byen for å kunne forsvare den. Han gjør alt han kan, men all motstand er håpløs. Snart er de strategisk viktige høydedragene nord for Paris under koalisjonens kontroll.
«Europa kommer til å sove i Paris i natt, om det så blir i palassene eller ruinene». Det er formuleringen i ultimatumet Josef Bonaparte får stukket i hånden. Det er signert «Aleksander, tsar av Russland».
Koalisjonens soldater angrep før solen sto opp, og nå har russerne og prøysserne latt kanonkulene regne over Paris i noen timer. Tsarens krav er klinkende klare: Han krever fransk kapitulasjon, ellers legger han byen i ruiner.
Josef skynder seg å skrive til sine marskalker at de i tilfelle fienden er for sterk, har tillatelse til å legge ned våpnene og gå i forhandlinger. Altså å overgi seg. Selv skynder han seg å flykte ut av byen, mot sør.
Fjols trekker i silkestrømpene
31. mars, Paris: Byen er rolig. Det er våpenhvile, og tsar Aleksander skal møte Talleyrand i hans palass i rue Saint-Florentin.
Talleyrand er ekstra nøye med morgentoalettet, for dette er hans store dag. Måneder og år er gått med til å trekke i trådene og pleie alle de riktige forbindelsene. Nå har han satt seg selv i en nøkkelposisjon, når Frankrikes – ja, hele Europas – fremtid skal avgjøres.
Keiseren nådde ikke hjem, og broren hans stakk halen mellom beina. Når den russiske tsaren og følget hans senere på formiddagen kommer til byen for å diskutere betingelsene for den franske kapitulasjonen, er det derfor hos Talleyrand det første viktige møtet skal holdes.
Talleyrands to kammertjenere vasker ham og smører ham inn med krem, før de kler på ham, plagg for plagg. Klesdrakten består av et vell av flagrende gevanter i filt, silke og andre stoffer.
De grer og danderer håret hans. Ansiktet pudres og pyntes med noen stenk sølvglimmer. Nesen blir skylt ut. En kammertjener sprøyter saltvann opp i begge nesebor, før Talleyrand blåser snørr og vann ut i et vaskefat.
Han vimser rundt i stuene på den forfinede måten som alltid har provosert Napoleon.
«Et fjols i en silkestrømpe», har han en gang brølt til Talleyrand under en krangel.
Den russiske tsaren får nøklene til Paris
31. mars, Paris: Tsar Aleksander og delegasjonen hans sitter ved bordet i Talleyrands gemakker.
Talleyrand lar tsaren forstå at han kan få det akkurat som han vil ha det. Talleyrand ønsker bare kongeslekten Bourbon gjeninnsatt på den franske tronen. Restene av kongefamilien måtte flykte etter den franske revolusjon i 1792, og har siden levd i eksil.
Talleyrand har sikret seg støtte til planen på alle nivåer i den franske makteliten. Tsaren er ikke begeistret for ideen, men han har i bunn og grunn oppnådd det han ville: Ved å innta Paris før de andre feltherrene i koalisjonen nådde frem, har tsaren skrevet seg inn i historien som mannen som knekte Napoleon.
Han har sikret freden i Europa. Hvordan Frankrike skal fungere som nasjon i fremtiden, er han mindre interessert i. Så lenge det er fred, Napoleon er helt ute av bildet, og tsaren selv står som seierherre.
Talleyrand klarer å overbevise tsaren om at det er nødvendig med stabilitet dersom Frankrike skal klare seg gjennom den neste vanskelige fasen. Og stabilitet er noe kongehuset Bourbon kan garantere, lover han i samme åndedrett.
De to blir enige om at det skal innsettes en overgangsregjering, ledet av Talleyrand. Da forhandling- ene er slutt samme ettermiddag, overrekker Talleyrand hovedstadens bynøkler til tsaren som en symbolsk gest.
Keiseren teller sine soldater
31. mars, Fontainebleau: På kongeslottet Fontainebleau samler Napoleon restene av hæren.
Sårede, utmattede og sultne soldater fyller plassene foran Fontainebleau, det enorme slottet med fem fløyer som nå er Napoleons base.
Måneder av utmattende slag, og sist den harde tre dager lange marsjen tilbake mot Paris, har tatt på. Napoleon går rundt på plenene foran slottet og oppmuntrer mennene.
Han planlegger allerede neste trekk, og prøver å danne seg et overblikk over hvor mange menn han trenger til en offensiv mot Paris.
Keiseren flyr i flint
1. april: Marskalk Marmont har kapitulert til tsaren og fått tillatelse til å føre soldatene sine ut av Paris. De marsjerer til Essonnes, like sør for byen. Napoleon besøker ham.
Napoleon er nettopp i ferd med å innvie Marmont i planen om en rask offensiv, da to offiserer kommer inn og rapporterer om parisernes reaksjon på russernes innmarsj.
Folk er lettet, enkelte til og med i ekstase. Ingen gjør opprør, forteller de. Nyheten ryster Napoleon.
Den stemmer ikke med hans forestilling om hvordan Paris skulle reagere på fiendtlig inntrengning. Han hisser seg opp og roper at han vil storme byen, kaste fienden på porten og straffe byens borgere for deres illojalitet.
Marmont følger taust med. Den rasende Napoleon forlater ham og drar tilbake til Fontainebleau.
Marskalkene nekter å adlyde
4. april: Overgangsregjeringen i Paris erklærer at alle er løst fra troskapseden til Napoleon.
Napoleon oppildner troppene ved Fontainebleau:
«Soldater! Fienden har lurt oss og har nådd frem tre dagsmarsjer før oss og tatt Paris i besittelse. Det er heltnødvendig å jage ham ut derfra. Uverdige franskmenn har forent seg med fienden og iført seg hans farger. Disse skjendige slynglene skal få det de fortjener! La oss sverge å seire eller dø og hevne ydmykelsen som har rammet vårt fedreland!»
«Vi sverger!» roper soldatene i kor.
Men da Napoleon etterpå går inn på slottet til marskalkene, er det en helt annen stemning som venter ham, nemlig taushet og bøyde hoder. Ingen av dem har mot til å si noe, men til slutt får han ut av dem at de ikke har lyst til å være med på et håpløst fremstøt.
En offensiv mot Paris vil være det rene selvmord, samtidig med at den vil sette deres egne familiers liv i fare inne i byen.
Napoleon gir opp
6. april: Napoleon tilbyr seg å gi tronen til sin sønn, men koalisjonen avviser blankt forslaget.
Napoleon går hvileløst frem og tilbake i de nattemørke salongene i det store kongeslottet. Alt er tapt. Fienden står i Paris, marskalkene hans har forlatt ham, og mange av soldatene på plassen foran slottet venter bare på en anledning til å desertere.
I slottets mørke har Napoleon selskap av grev Caulaincourt, som etter hvert er den eneste han tør betro seg til. Alle andre har vendt ham ryggen.
Napoleon innser at han har slitt Frankrike ut. Avgjørelsen tas med vemod. Det er over. Han begynner å formulere brevet som skal sendes til Paris neste dag. Brevet er en betingelsesløs kapitulasjon. Koalisjonens delegasjon kan komme med sine betingelser.
Fredsavtalen blir signert
11. april, Fontainebleau: Fontainebleau-traktaten, som dikterer freden og Napoleons fremtid, ligger klar til å bli underskrevet.
Napoleon sitter i en rød stol, og koalisjonens forhandlere står rundt ham. Traktaten ligger på bordet foran ham, og alle venter bare på at han skal skrive under.
I traktaten står det at Napoleon frasier seg herredømmet over Frankrike både på egne og arvingenes vegne, men til gjengjeld får han beholde keisertittelen.
Fra nå av regjerer han imidlertid bare over øya Elba i Middelhavet vest for Italia, som får selvstyre og eget flagg. Han får med seg en personlig hær på 400 mann, sier fra seg alle sine besittelser i Frankrike, og han får aldri mer vende tilbake til fastlandet.
Det hele er en formalitet. Han har for lengst meldt at han aksepterer vilkårene. Likevel nøler han, før han tar opp pennen og skriver under. I tillegg til Napoleon blir traktaten på vegne av Frankrike signert av grev Caulaincourt, marskalk MacDonald og marskalk Ney.
Koalisjonen er representert av prins Metternich, som signerer på vegne av Østerrike, grev Nesselrode, som skriver under på vegne av Russland, og endelig baron Hardenberg, som signerer for Preussen.
Den britiske forhandleren, lord Castlereagh, nekter å skrive under, men sender i stedet ut en erklæring der det står at løsningen med å sende Napoleon til Elba er uholdbar.
Øya ligger altfor nær Frankrike, og betingelsene i traktaten gir ikke koalisjonen god nok kontroll over Napoleon. Storbritannia frykter at han skal vende tilbake.
400 trofaste soldater er utvalgt til å følge Napoleon i eksil på Elba. Resten av garden tar han avskjed med utenfor slottet Fontainebleau.
Selvmordsforsøk slår feil
11. april: Napoleon skal til Elba, og forberedelsene til reisen er i full gang. Han befinner seg på Fontainebleau sammen med grev Caulaincourt.
Sin vane tro har Napoleon sagt god natt til Caulaincourt, før han går alene til sine gemakker. Fra felttasken plukker han frem den vesle flasken med opium som han fikk av livlegen sin to år tidligere, under tilbaketoget fra Russland, da han fryktet å falle i fiendens hender.
Han setter flasken til munnen og tømmer den. Caulaincourt hører uforklarlige lyder, og finner Napoleon i kramper på gulvet. Keiseren vrir seg og tar seg til magen.
Caulaincourt vil tilkalle legen, men Napoleon gir ham ordre om å la være. Caulaincourt gjør det likevel. Da legen kommer, ber Napoleon om mer opium. Den gamle opiumen er ikke lenger sterk nok til å ta livet av ham. Legen nekter og flykter fra stedet.
«Hvor vanskelig det er å dø! Hvor lett ville det ikke ha vært å dø på slagmarken!» klager Napoleon.
Gardens fane får et kyss til avskjed
20. april, Fontainebleau: Det er Napoleons siste dag på Fontainebleau. Vognene står klare til avgang foran slottet.
Garden på 400 mann er klar til å følge Napoleon i eksil på Elba. De andre soldatene må han etterlate ved Fontainebleau. Det blir en beveget avskjed. Soldatene samles på den store plassen foran slottet.
Forrest står de gamle gardesoldatene med offiserer og generaler, og bak dem de yngre rekruttene. De er de siste trofaste og har møtt opp for å si farvel til sin herre. Da Napoleon kommer ut fra slottet, presenterer soldatene gevær, og fanebæreren senker den gamle gardens fane.
«Soldater, mine gamle våpenbrødre, sammen med dere har jeg gått ærens vei! Tiden er nå inne da vi må skilles. Utnytt den hvilen dere med rette har fortjent, og bli lykkelige! Jeg ønsker at jeg kunne omfavne dere alle sammen – la meg i det minste kysse fanen som er symbolet på dere alle…»
Napoleon kysser fanen og går deretter med raske skritt bort for å ta plass i kareten.