Napoleon hadde noe å feire sommeren 1807. Frankrikes keiser og største hærfører gjennom tidene hadde nettopp beseiret både Russland og Preussen, og i juli hadde han tvunget dem til å undertegne den ydmykende fredsavtalen i Tilsit.
Napoleon ga derfor sin stabssjef, Louis Alexandre Berthier, ordre om å organisere en storstilt kaninjakt i det sørlige Litauen for seg selv og de høyest dekorerte offiserene. I stedet for det tidkrevende arbeidet med å sette opp feller for ville kaniner, skyndte Berthier seg å sende mennene sine ut for å kjøpe tamme kaniner av baltiske bønder.
Ifølge enkelte kilder klarte stabssjefen å skaffe ikke mindre enn 3000 kaniner. En sommermorgen i begynnelsen av juli 1807 troppet keiseren og hans offiserer opp på en mark for å skyte dyrene. Berthier ga ordre til at burene med de mange kaninene i skulle åpnes – og håpet at de ville styrte panikkslagne i alle retninger slik at keiseren fikk noe å skyte på.
Kaninjakt var populært i Europa på 1800-tallet. Adelsmenn og makthavere plaffet løs etter de langørete.
Kaninene var ikke redde
Men de innesperrede kaninene var helt tamme og forbandt mennesker med mat.
De løp rett mot jegerne i stedet for å stikke av. Som om de var små generaler selv, delte kaninene seg i to grupper og myldret ut på flankene slik at Napoleon og offiserene hans ble angrepet fra flere kanter. Til å begynne med lo franskmennene, men da kaniner i massevis overfalt keiseren som en tsunami av pels og begynte å klatre opp på ham for å bli foret, stivnet smilene.
Napoleon slo ut etter dem med ridepisken mens jaktens innleide klappere forsøkte å sette inn et motangrep med kjepper. Det hjalp ikke. Europas mektigste mann flyktet i hestevogn, men kaninene fulgte etter, og det var ikke før hestene satte i trav at Napoleon klarte å unnslippe slagmarken. Det som konger og tsarer ikke hadde klart, det klarte kaninene.