Napoleons utmattede hær nådde frem til elva Berezina i slutten av november 1812.
Sult og kulde hadde gjort dype innhogg i regimentene som forlot Moskva halvannen måned tidligere for å begynne på den lange flukten hjem.
Siden da hadde haugevis av soldater bukket under hver dag, og nå lå russerne an til å utslette resten.
«Da russerne trakk seg tilbake, hadde de brent den eneste broen over Berezina», skrev sersjant Bourgogne fra den franske keisergarden.
Hæren var fanget i en dødsfelle, og bare den selvmorderiske innsatsen fra Napoleons utenlandske leiesoldater sikret at resten av hæren fikk sjansen til å slippe levende ut.
Polske ryttere fant et vadested, og 400 stort sett nederlandske ingeniørsoldater bega seg ut i det iskalde vannet. Oppdraget gikk ut på å bygge to nye broer, og det måtte skje i lyntempo.
«De hadde arbeidet hele natten i vann til skuldrene mellom isflak, oppildnet av generalen», skrev Bourgogne. Han kom frem til elva akkurat da de siste bjelkene ble festet. «De ofret livet for å berge hæren».
Bare 40 av ingeniørsoldatene overlevde brobyggingen. Da arbeidet var gjort, marsjerte fortroppen over i militær orden. Men så brøt det ut panikk da russiske kanoner åpnet ild bakfra.
Skrekkslagne soldater fra alle deler av Europa stormet ned til broene for å slippe over. De oppdaget ikke at tyske og sveitsiske leiesoldater stanset fiendens angrep.
Menn falt og ble trampet til døde av de som presset på bakfra. En av soldatene i dette kaoset var menig Jakob Walter fra den tyske staten Württemberg. Han brukte brutalt hesten til å bane vei.
«Jeg fikk flere ganger hesten til å steile, og hver gang kom jeg et skritt lenger frem». Soldater til fots hadde ingen sjans til å unnslippe de fektende hovene, men han følte ingen anger.
«Det var med en matt likegyldighet at jeg så på massen av soldater og hester som lå døde i hauger på broen». Han hadde opplevd så mye lidelse at ingenting lenger gjorde inntrykk.
Jakob Walter kom seg hjem i live, men de fleste av kameratene hans ble liggende igjen i Russland.
Napoleons fryktede hær av franskmenn, utenlandske allierte og leiesoldater, eksisterte ikke lenger.
Revolusjonen var ikke for utlendinger
Leiesoldater hadde kjempet for Frankrike helt siden landet oppsto i middelalderen.
Franske herskere stolte aldri helt på undersåttene sine, og på 1700- tallet hadde kongen hele tolv regimenter av sveitsere, som gikk for å være de beste og mest trofaste leiesoldatene på markedet.
Hæren talte også enheter av tyskere, irer og belgiere.
Den store marskalk de Saxe, som selv var av tysk avstamning, anbefalte i 1748 å hyre enda flere utlendinger:
«Én tysker teller for tre mann: Han sparer kongeriket én mann, han berøver fienden én mann, og han tjener oss».
Leiesoldatene nøt større anseelse enn franske soldater, og de fikk høyere lønn. Men så kom revolusjonen i 1789, pariserne massakrerte kongens sveitsergarde, og fra da av skulle hæren bare bestå av nasjonens egne sønner.
Sivile ble innkalt som vernepliktige, fikk en muskett stukket i hånden og marsjerte lydig til landets grenser. Her skulle amatørsoldatene demme opp for fyrstehærene som invaderte for å kvele revolusjonen. Blodige kamper pågikk overalt da general Napoleon Bonaparte trådte inn på scenen i 1796.
Han var ung og uprøvd da politiske forbindelser i Paris sikret ham kommandoen over den såkalte Italia-hæren ved foten av Alpene. Soldatene hans lignet vagabonder, fordi de alltid sto bakerst i køen til våpen og forsyninger.
«Soldater, dere er nakne og sulter», proklamerte generalen til fillehæren sin. «Jeg vil føre dere inn i verdens mest fruktbare strøk. Rike provinser og store byer vil være i deres makt».
Få måneder senere hadde Napoleon Bonaparte krysset Alpene, trengt dypt inn i Italia, og lagt grunnlaget for sitt ry som en uovervinnelig hærfører. Samtidig gjorde de første leiesoldatene sitt inntog i hæren hans. En polsk offiser og adelsmann ved navn Jan Dabrowski tilbød ham tusenvis av tapre polakker, hvis Napoleon til gjengjeld ville hjelpe dem med å befri Polen. Det store kongeriket var nettopp blitt delt av stormaktene Østerrike, Russland og Preussen.
Napoleons hær måtte kjempe desperat da russerne forsøkte å avskjære ham ved elva Berezina i 1812.
Napoleons hær var uovervinnelig
Polakker skulle bli blant Napoleon Bonapartes mest trofaste og tallrike leiesoldater – og fiendene hans leverte hele tiden flere. Østerrikske hærer i Italia var fulle av polske rekrutter som villig skiftet side når de ble tatt til fange.
Dabrowski og hans legioner måtte imidlertid vente lenge på å få fedrelandet tilbake. I år 1800 tok Napoleon Bonaparte makten i Frankrike, og året etter sluttet han fred med østerrikerne, uten å kreve at Polen ble forent.
Deretter sendte han 5000 av polakkene til Karibia, der de skulle bekjempe slaveopprør på Haiti.
Tropesykdommen gul feber drepte de fleste av soldatene i løpet av noen måneder, og frustrerte overlevende gikk over til rebellene. En svart opprørsgeneral hyllet dem som «Europas hvite negre».
I mellomtiden fant Napoleon Bonaparte andre leiesoldater til hæren sin. Sveitsere, nederlendere og italienere ble rekruttert i Frankrikes nabostater, som franskmennene hadde inntatt.
De mest eksotiske utlendingene var såkalte mamelukker, som han tok med hjem etter et felttog i Egypt. 150 ryttere fra denne gamle krigerkasten fikk plass i garden hans, der de orientalske draktene deres vakte oppsikt.
Hæren forble imidlertid fransk – enn så lenge. General Bonaparte opphøyde seg selv til keiser Napoleon i 1804, og han brukte makten sin til å skape den mest effektive slagstyrken verden hadde sett.
Hæren hans – La Grande Armée – samlet erfaringene fra ti års kamper, der franske soldater hadde lært å føre krig i lyntempo.
Leiesoldater og allierte styrker klarte ikke å holde følge, så dem brukte Napoleon til å beleire festninger og beskytte forsyningslinjene, mens han selv stormet frem med sine uovervinnelige franske regimenter.
Dette var formelen frem til 1807, da Napoleon begynte å mangle mannskap.
Leiesoldatene satte seg i respekt
Hæren hans hadde kjempet nesten uavbrutt i to år, og Napoleon knuste all motstand og la Europa for sine føtter. I 1807 forberedte keiseren seg på en siste, avgjørende styrkeprøve med russerne.
Han hadde sine franske regimenter rundt seg, mens baklandet ble sikret av soldater fra småstater som hadde alliert seg med Frankrike.
En av soldatene bak fronten var Jakob Walter fra det sørtyske kongedømmet Württemberg.
Regimentet hans befant seg ved kysten av Østersjøen, der de beleiret festningen Kolberg sammen med soldater fra en rekke andre land.
«I leiren var vi polakker, westfalere, franskmenn og bare to regimenter av oss fra Württemberg», skrev Walter siden i sine erindringer – blant de ganske få forfattet av en menig i Napoleons hær.
I andre leirer rundt Kolberg var det mange italienske soldater. Og i løpet av sommeren opererte Walters regiment også sammen med styrker fra Bayern og hertugdømmet Würzburg. Soldatene bak Napoleons front var et virvar av uniformer og nasjonaliteter.
Mens beleiringen av Kolberg pågikk, møtte Napoleon russerne ved Friedland, 350 kilometer lenger øst.
46 000 russiske soldater kastet seg over 18 000 franskmenn og 4000 tyskere fra Sachsen, som keiseren av nød satte inn i forreste linje. Han hadde ingen franske reserver.
Sakserne viste seg imidlertid å kjempe med like stor iver som franskmennene da slaget begynte.
De holdt ut til resten av Napoleons hær kom til hjelp, og blant de første var omtrent 5000 polakker anført av den trofaste Jan Dabrowski.
«Fremad! Innhøstingen er i gang», ropte den polske generalen, og sammen med polakkene hans angrep en brigade av 800 nederlandske ryttere.
I løpet av dagen snudde styrkeforholdet, og Napoleon vant en av sine største seiere.
Da keiseren vant ved Friedland, var sju av åtte soldater franske.
Men slaget hadde vist at allierte og leiesoldater kunne mer enn bare å holde kosakker borte fra forsyningsdepotene. Fra nå av skulle utlendinger stå skulder ved skulder med franskmenn i hæren.
##
Napoleon bestemte soldatkvoter
I napoleonskrigenes Europa kunne stater enten være den franske keiserens allierte eller hans fiende.
De fleste valgte alliansen, og det innebar at de måtte levere soldater – mange soldater. Traktater tallfestet de enkelte troppekontingentene.
Store tyske stater som Bayern måtte stille 30 000 mann, mens de minste fyrstedømmene måtte gå sammen for bare å stille et regiment på 2000 mann.
Hittil hadde mange stater fylt hæren med leiesoldater, men det gikk ikke lenger. Napoleon trengte alle våpenføre menn, og forlangte at hans allierte innførte verneplikt.
Nederlenderne måtte trekke i uniform i stedet for tyskerne som tradisjonelt hadde fylt landets regimenter. Det samme skjedde i Danmark-
Norge, som allierte seg med Frankrike etter at britene ranet kongerikets flåte i 1807.
19-åringen Jakob Walter fra Württemberg var en av mange unge menn som ble tvunget i uniform på grunn av verneplikten.
Alle mellom 18 og 40 kunne bli innkalt, og tjenestetiden var åtte til ti måneder. I praksis ble mange württembergere imidlertid hjemsendt mellom felttogene. Jakob Walter kunne derfor gjenoppta sitt sivile liv i 1807.
##
Krigskunst måtte læres forfra
Før fremmede regimenter kunne tas opp i Napoleons hær, måtte både krigsveteraner og rekrutter lære å føre krig på fransk.
Napoleons hær rykket for eksempel frem i lyntempo, uansett hvor vanskelig terreng soldatene befant seg i.
En dagsmarsj var inntil 35 kilometer lang, men etappene kunne vokse seg mye lengre dersom et slag skulle utkjempes.
I desember 1805 hadde en fransk divisjon for eksempel tilbakelagt 110 kilometer på 36 timer, fått en kort hvil og deretter beseiret en fire ganger sterkere hærstyrke.
Slike prestasjoner var bare mulige hvis all luksus ble ofret. Gammeldagse fyrstehærer måtte nå blant annet klare seg uten telt, for teltene krevde vogner til transport og tok opp dyrebar plass på veiene.
Soldater måtte i stedet sove under åpen himmel, hvis de ikke kunne overnatte i landsbyer langs marsjruten.
I regnvær måtte de bygge teltleirer av de materialene de kunne finne rundt seg. Det kunne være greiner fra skogen, men ofte rev soldatene låver, skur og gjerder for å få byggematerialer. Etter Napoleons hær fulgte det alltid et spor av ødeleggelser.
«Der det var hage eller åker ble poteter, kål, urter og så videre gravd opp til soldatenes bruk», skrev en dansk major som opplevde franske soldater på vei gjennom Nord-Tyskland.
«Stakitter, innhegninger og gjerder ble hogd ned for å brukes til ved. Kjøkkenredskaper ble tatt, brukt og deretter kastet».
Blant soldatene merket ingen de nye tidene mer enn adelige offiserer, for livet deres i felten hadde hittil vært som behagelige utflukter.
Sølvtøy og kammertjenere hadde ingen plass i keiserens armé, og det var også slutt på å forlate de menige om natten for å innta en behagelig seng på nærmeste gods.
Offiserene måtte også være blant soldatene under de lange dagsmarsjene. Oberster fikk føle Napoleons raseri hvis regimentene brukte for lang tid på å passere hinder på ruten, og dermed forsinket andre enheter.
Tempoet på 76 skritt i minuttet skulle holdes for enhver pris. Noen enheter av såkalt lett infanteri gikk hele 85 skritt, selv om soldatene bar like tung oppakning som andre fotsoldater.
Da Napoleon mistet kronen i 1814, bar 25 000 europeiske helter Æreslegionen.
Tyskere snudde nederlag til seier
Svenneprøven for Napoleons leiesoldater kom i 1809, da Østerrike ville ha hevn for sine bitre nederlag til Frankrike.
Mange franske regimenter befant seg ved fronten i Spania da krigserklæringen kom, dermed måtte tyske allierte demme opp for fienden.
«Jeg ble innkalt til styrken i Stuttgart», skrev Jakob Walter, som hadde vært permittert siden 1807. «Regimentet mitt og flere andre var allerede på marsj mot Bayern».
Kampen var allerede i full gang da Napoleon ankom fronten. 20. april gikk keiseren til motangrep i spissen for 42 000 mann, hvorav mer enn halvparten var allierte styrker fra Bayern og Württemberg.
«Bayere! I dag kjemper dere alene mot østerrikerne. Ikke en eneste franskmann står i forreste linje, de er alle i reservene», ropte Napoleon til soldatene før angrepet begynte. «Jeg har fullstendig tillit til motet deres.
Vi skal marsjere mot Wien. Angrip østerrikerne med bajonetter og utslett dem».
Slaget ved Abensberg ble en overbevisende seier til Napoleon, og felttogets vendepunkt.
Østerrikerne hadde mistet initiativet, og etter et langt tilbaketog og nok et nederlag, kapitulerte riket. Jakob Walter kunne vende tilbake igjen til sin sivile jobb som steinhogger.
Europa-hæren gikk under i Russland
Jakob Walters siste felttog fulgte i 1812, da Napoleon hadde bestemt seg for å angripe sin gamle fiende Russland. Derfor samlet keiseren styrker fra alle deler av sitt europeiske imperium.
Invasjonen begynte i slutten av juni, og de russiske hærene trakk seg tilbake foran den enorme franske hæren, helt til Moskva var truet. Da stilte russerne opp til kamp. Slaget ved Borodino ble utkjempet 7. september 1812, og ble det blodigste i Napoleons karriere.
Begge sider kjempet hardt og led grusomme tap, helt til panserkledde franske og saksiske kavalerister endelig sikret keiseren seieren.
De red opp over bratte jordvoller som omga russiske forsvarsstillinger, og hogde ned de bakerste soldatene. Russerne hadde tapt, og veien mot Moskva var åpen for Napoleons hær av franskmenn og allierte.
Jakob Walter deltok i slaget, som kostet keiseren mer enn 30 000 soldater. Blant de døde på slagmarken lå 47 av Napoleons generaler.
«Selv om det fryktelige synet var som et dødsrike, hadde folk blitt så følelseskalde at de ignorerte skrikene fra de sårede», skrev Jakob Walter.
Han var med på marsjen til Moskva, som viste seg å være tømt for forsyninger. I oktober måtte Napoleon gi opp og dra hjemover, men underveis satte den russiske vinteren inn.
Da temperaturen falt, og snøen føk over landskapet, gikk arméen i oppløsning. Soldater døde i tusentall langs veien, og de færreste tenkte på annet enn å overleve.
Den franske sersjanten Adrien Bourgogne var forbløffet over å se hvordan tyske soldater fra Hessen slo ring rundt sin 20 år gamle prins Emil, og skjermet ham mot en snøstorm med sine egne kropper.
«Innhyllet i store, hvite kapper sto de oppreist hele natten, tett presset mot hverandre. Neste morgen var tre fjerdedeler av dem døde».
Arméens utenlandske soldater følte ikke lenger samme hengivenhet for den store Napoleon. Jakob Walter tenkte bitre tanker da han så keiseren:
«Utad lot han til å være uberørt av sine soldaters elendighet. Antagelig fantes det bare ambisjoner og tapt ære i hjertet hans».
Tilbaketoget fortsatte, og hver dag skrumpet hæren inn. Noen soldater ble hengende etter og ble tatt til fange, andre forlot regimentet sitt for å danne bander som overlevde ved å plyndre kameratene sine. De aller fleste døde imidlertid av sult og kulde.
Polske lansenerer var effektive mot kosakkene som svermet rundt Napoleons hær.
Polakker var keiserens siste venner
Katastrofen utslettet Napoleons hær og ble begynnelsen på slutten for imperiet hans.
De færreste av soldatene kom levende hjem, og keiserens allierte måtte gjenoppbygge hærene sine stort sett fra bunnen. Imens bredte det seg en anti-fransk stemning, særlig i de tyske statene.
Napoleon kjempet for å gjenopprette makten, men leiesoldatene hans hadde fått nok. Tyske regimenter gikk over til fienden i løpet av 1813, til han ga opp og tok våpnene fra alle utlendinger blant styrkene sine.
Deretter ble tyskere holdt som krigsfanger, mens de andre folkeslagene fikk utlevert spader og måtte gi seg i kast med å grave grøfter.
Unntatt polakkene. Mens alle andre sviktet, kjempet de trofast videre. Den tapre Jan Dabrowski og hans menn var stadig ved Napoleons side da fienden inntok Paris.
Polakkene ble både Napoleons første og siste leiesoldater. 20 års endeløs krig ga dem ikke hjemlandets frihet tilbake, men håpet besto helt til landet gjenoppsto i 1918.
En linje i den polske nasjonalsangen lyder: «Marsjér, marsjér, Dabrowski».
Overalt i Polen og resten av Europa fantes det krigsveteraner som husket storslåtte og grufulle år da de tjente som leiesoldater i Napoleons store armé.