«Soldater, fyr!» lyder ordren fra Michel Ney, en av Napoleons dyktigste og mest lojale marskalker.
Sekundet etter braker soldatenes geværer, og en mann faller død om. Den henrettede er en helt spesiell person: Michel Ney selv.
På den dødsdømte marskalk Michel Neys ordre skjøt soldatene rett mot den middelaldrende krigsheltens hjerte.
Opportunist endte i fengsel
Michel Ney hadde tjent som marskalk i keiser Napoleons hær. Etter keiserens fall i 1814 hadde Ney trådt inn i den nyinnsatte kongen, Ludvig 18.s, tjeneste. Men da den avsatte keiseren året etter igjen tok makten, fulgte Ney med ham og deltok i slaget ved Waterloo på Napoleons side.
Etter det tapte slaget ble Ney arrestert – anklaget for høyforræderi mot Ludvig 18. Neys kone, Aglaé-Louise, tryglet hertugen av Wellington, en av slagets seierherrer, om å gå i forbønn hos Ludvig. Wellington vred seg unna ved å påpeke at rettssaken var et fransk anliggende.
Ney ødela forsvaret sitt
Den 4. desember 1815 kom Ney for retten i det parisiske fengselet La Conciergerie. Her argumenterte Neys advokat for at den tidligere marskalken ikke lenger var fransk.
Etter Napoleons nederlag ved Waterloo hadde Neys fødeby, Saarlouis, nemlig blitt annektert av de seirende prøysserne. Derfor kunne ikke Ney dømmes av en fransk domstol, mente advokaten.
Ney var høylytt uenig.
«Jeg er fransk og vil alltid forbli fransk!» utbrøt han og punkterte dermed sitt eget forsvar. Selv om saken kunne ende med dødsstraff, var det viktigere for Ney å bevare sin ære som franskmann enn å overleve.
Michel Ney kjempet fryktløst under felttoget i Russland i 1812. Av Napoleon ble marskalken kalt «Den tapreste av de tapre».
Tre dager senere sto marskalken foran en eksekusjonspelotong. Stolt avslo Ney bind for øynene. Av respekt for den tidligere marskalken imøtekom pelotongens offiser Neys ønske om selv å gi ordren til å skyte.
Som en siste ære ble Ney gravlagt på den kjente parisiske kirkegården Père-Lachaise.