Da hertugen av Wellington ble spurt hvem han anså som den største hærføreren i historien, var han ikke i tvil: «I vår tid, i gammel tid, til alle tider – Napoleon».
Uttalelsen var selvsagt en spissfindig måte å rose seg selv på, ettersom hertugen var en av få generaler som beseiret Napoleon på slagmarken.
Han er imidlertid ikke den eneste som har beundret den franske generalen og keiseren, som hadde en taktikk og en lederstil som påvirker måten hærer blir ledet på selv i dag.
Kjempet seg opp
Napoleon Bonaparte ble født under kår som var alt annet enn lovende: en lavadelig familie på Korsika, der han i ung alder mistet sin far og ble familiens overhode.
Napoleon ble utdannet ved franske militærskoler og brukte i flere år talentet til å kjempe for et selvstendig Korsika.
Men han støttet samtidig den franske revolusjonen, og det store karrieregjennombruddet kom da republikanerne skulle gjenerobre havnebyen Toulon fra britiske tropper.
Den 24 år gamle Napoleon la en plan der de franske troppene ved å erobre en strategisk høyde kunne dominere byens havn med kanoner, slik at de britiske skipene måtte trekke seg tilbake. Kort etter ble han utnevnt til brigadegeneral.
Politikerne i Paris la også merke til den dyktige hærlederen, og da landet et par år senere var truet av en østerriksk hær, ble Napoleon satt til å lede forsvaret. Han knuste fienden og kunne i 1797 dra til Paris for å bli feiret.
To år senere sto Napoleon bak et statskupp der han tilranet seg makten i Frankrike. Og i 1804 lot han seg utrope til keiser Napoleon 1. og ble kronet av paven i Notre-Dame-kirken i Paris.
Hans tid ved makten var preget av krigføring: Østerrikske stormløp ble etterfulgt av prøyssiske og russiske angrep – men alle som en ble fiendene slått tilbake.
I 1798 innledet Napoleon den franske invasjonen av Egypt. Nesten 100 år senere malte den franske kunstneren Jean-Léon Gérôme (1824-1904) i 1886 det kjent maleriet Bonaparte devant le Sphin (norsk: Bonaparte foran Sfinksen).
Genistrek avgjorde slag
Napoleon betraktet selv slaget ved Austerlitz i 1805, der Østerrike og Russland ble ydmyket på samme tid, som sin største taktiske triumf.
Der svekket han bevisst sin hærs flanke for å lokke fienden til å angripe og gå rett i en felle. Som ventet gikk fienden fem på.
Resultatet var 27 000 døde russere og østerrikere. Til sammenligning mistet franskmennene rundt 9000 mann.
Nettopp feller kombinert med overrumplende lynangrep kjennetegnet Napoleons taktikk.
Gang på gang ble tallmessig overlegne fiender tatt på sengen og uskadeliggjort, fordi Napoleon som en stormester i sjakk greide å manøvrere sine menn på måter som var like kreative som de var modige.
I tillegg utmerket han seg på tre andre områder. For det første utviklet han små mobile artillerienheter som raskt og enkelt kunne flyttes rundt på slagmarken – en taktikk han hadde utviklet allerede som ung artillerioffiser.
For det andre delte Napoleon inn hæren i mindre korps som besto av både artilleri, infanteri og kavaleri. Samarbeidet mellom enhetene gjorde korpsene ytterst effektive i kamp.
Og sist, men ikke minst var han en stor leder: Han ble respektert for sitt personlige mot, han greide å vinne menige soldaters tillit og sympati, og evnet dessuten å utvikle og inspirere en hel rekke fremragende generaler under seg.
Russland fikk ham i kne
Enkelte historikere mener at slaget ved Austerlitz endte med å bli Napoleons undergang, fordi seieren var så total at han helt mistet bakkekontakt og realitetssans.
Under alle omstendigheter var invasjonen av Russland i 1812 en strategisk katastrofe.
Napoleon erobret riktignok Moskva, men ble siden tvunget ut på et ydmykende tilbaketog der bare 40 000 av de opprinnelig 400 000 soldatene skulle få se fedrelandet igjen.
Nederlaget ga andre mot til å utfordre Napoleon, noe som resulterte i at han ble tatt til fange.
Selv om han greide å rømme og ta makten i Frankrike igjen, led han til slutt det definitive nederlaget mot hertugen av Wellington ved Waterloo i 1815.
Men det krevde fire allierte land å tvinge ham i kne. Uten det mislykkede eventyret i Russland er det ikke sikkert at selv det hadde vært nok.