Napoleon: Det taktiske geniet tar Austerlitz

”Hvor lang tid vil det ta for troppene å komme opp på platået?” spurte han offiseren som stod ved siden av.

”Maks 10 minutter”, lød svaret.

”I så fall kan vi vente enda et kvarter”, svarte Napoleon rolig.

Klokken nærmet seg halv ni. Solen hadde vært oppe en time, og slaget, som kunne gjøre Napoleon til Europas mektigste hersker og feltherre, kunne begynne.

Napoleons ro og selvtillit var ikke tilfeldig. Han, som bare 10 år tidligere hadde vært en ganske vanlig, ukjent soldat, hadde gjort seg bemerket med en rekke spektakulære seire, blant annet i Østerrike og Italia.

Med sin dristighet og sitt taktiske talent hadde den en gang ukjente korporalen for alvor satt Frankrike på kartet som en europeisk stormakt som statsledere og hærførere gjorde klokt i å respektere.

De samme egenskapene hadde hjulpet Napoleon til en lynkarriere som ikke bare omfattet det militære, men også det politiske livet.

Nøyaktig ett år tidligere, den 2. desember 1804, hadde han ved en storslått seremoni i Notre-Dame-katedralen i Paris kronet seg selv til keiser.

Den kometaktige karrieren og alle erobringene hadde også skaffet ham og Frankrike mange fiender.

De viktigste av dem – Østerrike, Russland og England – hadde nå slått seg sammen i en koalisjon for å knuse ham.

Napoleon, som aldri hadde manglet handlekraft, hadde straks gått til aksjon.

I stedet for å sette seg til å vente på fiendens angrep hadde han marsjert styrkene sine østover for å slå til direkte mot Europas hjerte, Østerrike, der de fiendtlige hærene nå befant seg.

Der ville han beseire dem og dermed gi dem en lærepenge en gang for alle. Om alt gikk slik han håpet, ville det skje allerede på denne dagen, ved Austerlitz.

Ilmarsj overrumplet fienden

Med seg hadde Napoleon La Grande Armée, en hær av topp motiverte og kamp­klare soldater. Med denne styrken hadde Napoleon forlatt Boulogne på den franske vestkysten i august.

Kursen var satt mot Rhinen, en distanse på drøyt 724 km, som soldatene tilbakela til fots.

Av erfaring visste Napoleon at bevegelighet og hurtighet i felten var viktig når store hærer skulle kjempe mot hverandre på det vidstrakte europeiske kontinentet.

Han valgte derfor ikke å være avhengig av et stort og tungt vedheng av vogner med proviant og andre nødvendigheter, men lot hver soldat bære sitt eget utstyr.

Ordningen gjorde hæren langt mer fleksibel, men var hard for soldatene. Oppakningen, ryggsekk med forsyninger til flere dager, samt en muskett, veide lett oppimot 34 kilo, en anselig bør under ilmarsjene.

Ofte var det lite tid til å få nok søvn og hvile, og soldatene holdt nesten på å bryte sammen.

”Aldri har noen gjennomført en så forferdelig marsj. Vi fikk aldri et øyeblikk til å sove. Vi gikk i avdelingen dag og natt, så til slutt måtte vi holde oss fast i hverandre for ikke å falle. De som falt, kunne ikke vekkes igjen. Noen falt ned i grøftene. Slag med flatsiden av sabelen hadde ingen effekt på dem. Musikken spilte og trommene slo til angrep, men ikke noe kunne hindre søvnen”, fortalte Jean-Roch Coignet, en menig infanterigrenader i den keiserlige garden om marsjen gjennom Europa.

Trettheten ble likevel glemt ved møtet med en fiende som nærmest fikk sjokk ved synet av de keiserlige troppene. Den fienden de trodde var hundrevis av kilometer unna, feide plutselig inn over dem.

Allerede den 19. oktober hadde Napoleon og troppene hans nådd fram til byen Ulm i Bayern, der en 72 000 mann stor østerriksk styrke befant seg.

Som kommet ut av ingenting omringet Napoleons soldater østerrikerne, som snart ga opp.

”Jeg har knust den østerrikske hæren bare ved å marsjere”, erklærte keiseren overlegent før han uten motstand ledet sine tropper inn i hovedstaden, Wien.

Men ennå hadde han ikke vunnet. Østfra kom den russiske hæren, ledet av tsar Aleksander, for å hjelpe sin allierte. Resolutt brøt Napoleon opp og dro ut for å møte dem.

De menige hyllet feltherren

Med et sikkert blikk for strategi og angrepsteknikk inspiserte Napoleon landskapet ved Austerlitz, som lå drøyt 100 kilometer nordøst for Wien.

Det kupperte terrenget mellom to elver passet ham godt, og Napoleon og mennene hans slo leir for å vente på russerne og østerrikerne.

Da de kom den 1. desember, tok de, som Napoleon hadde ventet, oppstilling på det langstrakte høydedraget Pratzenhøyden, som lå litt øst for Napoleons leir.

Han hadde med vilje ikke selv inntatt den strategisk viktige stillingen, men overlot det høye utsiktspunktet til fienden.

Dermed kunne han nemlig legge en felle som med litt flaks og et par kunstgrep kunne gi ham seieren i den kampen som ville begynne ved daggry.

Da natten kom, lot Napoleon sine ordrer – trykt på keiserens mobile feltpresse og lest opp for soldatene i skjæret av stearinlysene – gå ut til alle mann.

Deretter tok han en runde rundt i leieren før han gikk og la seg.

Alle soldatene visste at Napoleon en gang hadde vært som dem selv – en vanlig borger, en korporal uten navn og fine forbindelser – og mange følte seg på den måten instinktivt forbundet til ham.

Mens han red rundt i leiren for å oppmuntre folkene sine, tok de bunter av strå som de plasserte på lange kjepper og tente på slik at de lyste som fakler.

Ropet ”Keiseren leve” hørtes mellom åser og hauger i vintermørket som lå over det som snart skulle bli en svært blodig kamparena.

Tåken lå tett over leiren

Neste morgen ved daggry lå leiren innpakket i tett tåke. Mannen som holdt den franske høyre flanken i nærheten av byen Telnitz, général de division Claude Juste-Alexandre-Louis comte de Legrand, kunne knapt se en hånd for seg.

Lyden av tusenvis av føtter som taktfast slo mot bakken, var imidlertid ikke til å ta feil av. En styrke på flere tusen var på vei mot ham og hans lille divisjon på rundt 2400 mann.

Angrepet var et ledd i den planen koalisjonsstyrkene hadde lagt kvelden før og som gikk ut på å knuse Napoleons svake høyre flanke. Planen gikk over all forventning. Fra et kirketårn kunne byens borgere følge kampen.

”Kanonene tordnet så høyt og så raskt etter hverandre at man ikke kunne høre når det ene skuddet sluttet og det neste begynte. Jorden ristet, og tårnet vi stod i ristet også [...] Endelig, da det ble lyst, så vi de mange lange rekkene av soldater som løp mot hverandre på marken mellom Telnitz og Augezd. Omsider la røyk og støv seg som en sky over den forferdelige scenen som utspilte seg rundt oss, og man kunne bare høre kanon­torden, klapring fra muskettene og soldatenes krigsrop”, forteller en landsbyboer.

Sakte, men sikkert måtte franskmennene gi etter for overmakten og trekke seg tilbake. Den russiske general Doktorov betraktet fornøyd scenariet.

Seieren var innen rekkevidde, konkluderte han og bestemte seg for at han, før han gikk videre, ville vente på forsterkninger.

Han måtte vente lenge, for de mennene han ventet på, en kolonne kavalerister under den østerrikske general Lichtenstein, hadde kvelden før slått leir på feil sted.

På veien til slagmarken måtte de derfor ri gjennom lange rekker av marsjerende russere og de endte i en trafikkork av vrinskende hester, masende infanterister og sure offiserer.

Fellen virket

Forsinkelsen passet godt inn i den fellen Napoleon hadde lagt. Nederlaget på høyre flanke var helt etter planen, og nå, mens russerne var svake, slo Napoleon til.

Med bajonettene festet til muskettene dukket en kolonne av friske franske tropper fram i tåken og svingte inn på slagmarken, der de kastet seg ut i kampen mot Doktorov og styrkene hans.

Nysgjerrig etter å få vite hvordan en hel kolonne plutselig bare kunne dukke fram av ingenting, fikk tsar Aleksander en fransk soldat – som var tatt til fange – ført inn slik at han kunne avhøres.

”Hvilket korps tilhører du?” ville tsar Aleksander vite.

”Det tredje”, svarte soldaten.

Tsaren stirret på ham.

”Det kan ikke være sant. Det korpset befinner seg i Wien”, sa han vantro.

”I går var de der; i dag er de her”, svarte soldaten.

Han snakket sant. På 48 timer hadde den erfarne og hardføre marskalk Louis-Nicolas Davout pisket troppene sine gjennom en marsj på 110 kilometer.

Halvparten av mennene hadde stupt langs veien, ute av stand til å reise seg igjen. Men de 4000 som kom fram, gikk nå løs på koalisjonsstyrkene, som snart ble presset tilbake.

Fra utsiktspunktet sitt i den tåkete dalen under Pratzenhøyden kunne Napoleon glede seg over kampens gang. Planen hans var vellykket.

Koalisjonen hadde gått i fellen og hadde angrepet det de trodde var hans svake høyre flanke, og var blitt overrumplet av Davouts tropper.

Bare 10 000 franske soldater hadde det krevd å trenge koalisjonsstyrkenes rundt 50 000 mann tilbake fra den sørlige delen av slagmarken.

Like viktig var det at koalisjonen hadde flyttet troppene sine bort fra Pratzenhøyden for å hjelpe til på den pressede høyre flanken.

Prantzenhøyden var nå så godt som ubeskyttet, og mens klokken nærmet seg 8.30 og solen trengte gjennom, var Napoleon klar til å slå til.

”Ett skarpt hogg, og krigen er over”, erklærte han før han sendte folkene sine oppover skråningene på Pratzenhøyden.

Franskmennene stormet fram

Med langsomme, men sikre, seige skritt tok de rundt 30 000 fotsoldatene bevæpnet med små, lette kanoner seg opp og fram.

Ennå lå morgentåken over landskapet, og styrkenes frammarsj var skjult for fienden. Først rundt 100 meter fra fienden kom franskmennene til syne.

I det samme begynte Napoleons fotsoldåter å løpe, og med kampropet ”Leve keiseren” kastet de seg mot de sjokkerte koalisjonsstyrkene.

”Herre Gud – se der! Det er franskmenn”, ropte en russisk offiser mens han oppskaket pekte på de fremadstormende soldatene. Russerne hadde ikke en sjanse.

Til tross for at general Kutuzov, som ledet hæren, desperat sendte bud etter forsterkninger, dukket det bare opp noen få. De hadde nok med å forsvare seg mot Napoleons mektige og kampklare høyre flanke.

Følg slaget ved Austerlitz fra første salve:

Klokken 11 – bare to timer etter at angrepet hadde begynt – var koalisjons­styrkene med franskmennenes bajonetter pekende mot seg, på full retrett nedover skråningene på Pratzenhøyden.

Ennå hadde ikke Napoleon vunnet slaget. Koalisjonshæren svarte igjen med hissige angrep mot general Thiébault, som med to bataljoner og tre kanoner forsvarte høyden.

Kaldblodig ventet franskmennene mens de østerrikske soldatene nærmet seg. For å få størst mulig effekt av skuddene ga Thiébault ordre om først å skyte når østerrikerne var rundt 36 meter unna, og å sikte etter mennenes kryssbelter.

”Hele rekken [av kanoner] ga en ødeleggende ild [...] Forestill Dem min store tilfredsstillelse da jeg så hvordan hvert eneste skudd skjøt store hull i regimentene, som deretter oppløste seg i flyktende masser”, skrev Thiébault senere.

Eliten ble satt inn

Kampen om platået skulle bli både hard og langvarig, for koalisjonsstyrkene satte alt inn på å vinne kampen.

Både tsar Aleksander og ledende offiserer var på slagmarken for å oppildne soldatene til fornyet motstand, og rundt klokken 13 spilte tsaren ut sitt trumfkort.

Han sendte elitetroppene sine, den keiserlige garden, oppover skråningene på Pratzenhøyden.

Franskmennene, som nå var utslitte, ble presset tilbake, og noen av dem flyktet. De løp rett forbi Napoleon og offiserene hans, som ropte etter dem.

De panikkslagne soldatene verken så eller hørte dem, men løp videre i sanseløs redsel mens de nærmest mekanisk ropte ”Leve keiseren”.

Napoleon så ingen annen utvei enn å svare igjen med samme våpen som tsaren nettopp hadde brukt mot ham.

Også han sendte nå sin egen garde av gårde mot slagmarken. Blant dem var général de brigade Jean Rapp, som ledet det keiserlige kavaleriet.

”Det var ikke før jeg kom på skuddhold av kampen at jeg oppdaget katastrofen. Det fiendtlige kavaleriet var trengt inn i midten av våre styrker og hogg mennene våre ned med sabler”, skrev Rapp, som plutselig befant seg midt i viraken.

Rapps friske tropper viste seg raskt å bli for vanskelige å hanskes med selv for tsarens elitestyrker, og snart vendte krigslykken.

”Fienden ga opp kampen og vendte seg mot meg. [...] Vi kastet oss over artilleriet, som vi tok. Kavaleriet, som ventet på oss, ble slått tilbake med en gang.

De flyktet, og både vi og fienden tumlet av gårde over alle de døde soldatene våre som lå overalt […] Det var en enste stor forvirring; vi kjemptet mann mot mann.

Til slutt triumferte vi og troppene våre på grunn av den dristigheten vi utviste i møte med alle hindringene vi støtte på”, fortalte Rapp fornøyd.

Heftig skuddveksling

Napoleon, som så at franskmennene nå endelig hadde overtaket i slaget, kalte til seg resten av den keiserlige garden og gav dem ordre om at de skulle svinge sørover langs høydedragene og omringe den venstre flanken til de russiske og østerrikske styrkene.

”Vi angrep som lyn og torden, og blodsutgytelsene var forferdelige. Kulene suste rundt ørene på oss. Luften fyltes av kanontorden, kraftige, truende stemmer som raskt ble etterfulgt av død. På kort tid var fiendens rekker rystet og kom helt ut av formasjon; til slutt tråkket vi dem grundig ned”, fortalte Thomas-Robert Bugeaud, en grenader i den franske keiserlige garden om den heftige skuddvekslingen som utspant seg i de tidlige ettermiddagstimene.

Klokken 15.30 hadde franskmennene inntatt høyden. De utnyttet med en gang den fordelaktige posisjonen til å la kanonene tordne mot fienden, som flyktet til alle kanter.

På franskmennenes høyre flanke kjempet Davouts tropper imidlertid fremdeles mot russerne, og Napoleon samlet styrkene sine og marsjerte av gårde for å knuse de siste gjenstridige koalisjonstroppene.

Isen ble knust

De marsjerende franskmennene var nok til at mange koalisjonssoldater begynte å løpe.

Panikken var begrunnet, for marskalk Davout gav folkene sine ordre om ikke å ta fanger, men heller hogge ned koalisjonssoldatene.

For 4000 av dem var den eneste fluktruten over en frossen innsjø, Satschansjøen. En spinkel trebro gikk over sjøen, men den lille trekonstruksjonen greide ikke å bære flodbølgen av flyktende menn med hester og kanoner, så mange valgte å legge ut på isen.

Ikke en gang der var de fredet. Marskal Davout beordret nådeløst sine artillerister til å skyte hull i den speilblanke isflaten på innsjøen med kanon.

Ingen vet nøyaktig hvor mange som druknet, men bulletinen fra La Grande armée den dagen lød i hvert fall slik: ”Et forferdelig syn. 20 000 mann kastet seg i vannet og druknet i innsjøen”.

Da det ble mørkt, stilnet skytingen også. Dagens blodsutgytelser hadde vært rett og slett enorme. Koalisjonsstyrkene hadde mistet minst 27 000 mann, som enten var døde, såret eller tatt til fange, mens Napoleons Grande Armée hadde mistet rundt 9000 mann.

De overlevende franskmennene samlet seg – overstadig beruset av en blanding av overstått frykt, seiersglede og alkohol – for å synge, rope og skryte rundt leirbål rundt omkring på plassen.

Fra leiren blant de slagne koalisjonssoldatene og i trygg avstand fra kampplassen lyttet russeren Aleksej Ermolov irritert på ”musikk, sang og de glade ropene som kom fra leiren til fienden.

De ertet oss ved å bruke det russiske ropet ’Ooora’”, fortalte han.

Napoleon trøstet de sårede

Ikke alle overlevende fikk ta del i seiersrusen. Rundt om på slagmarken lå tusenvis av sårede og døende på den iskalde bakken.

På improviserte lasaretter gjorde leger og kirurger sitt beste for å redde liv, men de fleste hardt sårede måtte bare ligge og vente på døden i kulden og mørket.

Napoleon hadde ikke glemt dem. I skjær av lykter red han over slagmarken mellom lik som var fastfrosset i forvridde positurer mens snøen begynte å dale over markene.

Han formante følget sitt om å være stille, slik at han kunne høre ynkingen fra sårede, og ”når han fant en av disse uheldige mennene, red han bort til ham, steg ned fra hesten og gav ham et glass brandy, som han alltid hadde med seg”, forteller hertugen av Rovigo, generalen og diplomaten Anne Jean Marie René Savary.

Først lenge etterpå forlot keiseren de blodige markene for å dra til leiren like ved Pratzenhøyden. Der mottok han utsendinger fra den russiske og østerrikske hæren, som hadde med seg koalisjonsstyrkenes ubetingede overgivelse.

I freden som fulgte, måtte Østerrike gi fra seg store landområder til Napoleon og hans allierte fra Bayern.

Men før Napoleon kunne nyte denne triumfen, måtte han takke soldatene sine. Før han gikk til ro i posthuset i byen Poseritz, der han skulle tilbringe natten, dikterte han en tale til hæren.

”Soldater, jeg er fornøyd med dere. På denne dagen har dere oppfylt mine forventninger om deres dristighet”, skrev hærføreren.

Etter å ha gått gjennom soldatenes bedrifter og seirer lovte han at han nå ville føre dem hjem til Frankrike, til ro, hvile og en hjertelig mottakelse.

”Folket vil hilse dere med glede, og det vil være nok at dere sier ’Jeg var med ved Austerlitz’, og at de sier: ’Der står en helt’”.

Europas sterkeste hærfører

Napoleons løfte kom til å holde stikk. Ved hjemkomsten til Paris var hovedstaden fullt opplyst, og nesten alle innbyggerne var ute i gatene for å rope hurra for troppene som marsjerte gjennom gatene.

Om kvelden festet pariserne mens de feiret Napoleon, som med sine taktisk geniale egenskaper hadde greid å å slå det mektige Østerrike og Russland med en undertallig styrke.

Ryktene om seieren spredde seg til England og Sverige, som raskt arkiverte angrepsplanene mot Frankrike nederst i skrivebordsskuffen.

Slik morgensolen hadde skint på ham ved Austerlitz, kunne Napoleon nå sole seg i folkets beundring og i en nyvunnet maktposisjon.

Etter den overlegne seiren over de andre stormaktene var han ikke bare Europas sterkeste hærfører, men også kontinentets ubestridte hersker, leder og førstemann.