Paris festet. Innbyggerne fylte grådig krus med vin fra sprudlende fontener. Fra vinduene i Tuileries-palasset betraktet Napoleon spetakkelet i gatene.
Dagen før var han blitt kronet som keiser av Frankrike. Den storslagne seremonien hadde etterlatt ham med en tom, trist følelse.
«Jeg er for sent ute», sa han nedtrykt til sekretæren. «Det er ikke noe særlig mer jeg kan gjøre.»
Kanskje var Napoleon sliten etter kroningsseremonien. Kanskje innhentet utmattelsen ham omsider etter de mange slagene og politiske manøvrene.
Eller kanskje følte han tyngden av den enorme gullkronen han hadde plassert på sitt eget hode.
Hvilke store gjerninger kunne han utføre for å leve opp til tittelen som overhode for det imperiet og det dynastiet han var i gang med å skape?
Napoleons lovsamling dannet forbilde i mange andre land.
Napoleon ga Europa ensartede lover
«Vi er en nasjon med 300 lovbøker, men ingen lov», klaget Napoleon.
Frankrike var styrt av lover som varierte fra by til by, først og fremst skrevet for å ivareta overklassens interesser, og de ga vanlige borgere en svært begrenset rettssikkerhet.
Det gjorde Napoleon noe med. Han fikk i 1804 utferdiget lovverket «Code Civil», som siden endret navn til «Code Napoléon».
I tre bøker med i alt knapt 2300 artikler stilte det juridiske hovedverket universale prinsipper for blant annet eiendomsrett og personlig frihet.
Lovsamlingen ble siden utvidet, og med keiserens erobringer bredte Code Napoléon seg til store deler av Europa. Den dag i dag fins det spor av Napoleons lover i sivilretten i mange lands lovsamlinger.
Engstelsen for stillstand var ubegrunnet, og keiseren fikk det travelt med å bevare og bygge ut riket de første regjeringsårene.
Russland, Østerrike og Storbritannia så på Frankrike som en konkurrent i kampen om makten i Europa og hadde igjen samlet seg til angrep.
Forskjellige koalisjoner gikk til angrep, men Napoleons enestående strategiske sans sikret ham en rekke seire som har skrevet seg inn i militærhistorien.
I mektige slag ved Ulm, Austerlitz, Jena og Friedland knuste keiserens tropper enhver motstand.
I 1806 fikk Napoleon samlet en rekke tyske fyrstedømmer under seg i det såkalte Rhinforbundet. Da Napoleon i 1807 tvang Preussen og Russland til forhandlingsbordet, var Frankrike det kontinentale Europas sterkeste makt.
Josephine var utro
Franskmennene hyllet Napoleon, men i de private gemakker var stemningen trykket.
Allerede under felttoget i Egypt fant Napoleon ut at hans kone Josephine var utro mot ham.
Josephines voksne barn snakket ham fra å la seg skille, men episoden forandret ekteskapet for alltid.
Napoleons følelser for Josephine svingte, og samtidig innså han skuffet at de ikke kunne få en arving til keiserriket sammen.
«Jeg elsket henne virkelig, men jeg respekterte henne ikke», betrodde han senere en venn.
Statue av Napoleons første kone, Josephine Beauharnais, i Paris.
Keiseren kastet seg ut i affærer med hoffdamer, offisersfruer og tilfeldige bekjentskap.
De fleste var for ham bare et behagelig avbrudd på lange arbeidsdager, men med én var det annerledes: forholdet til den unge polske adelskvinnen Marie Walewska.
Bare 16 år gammel hadde Marie blitt giftet bort til en 51 år eldre slottsherre.
Én av de få tingene det umake paret hadde til felles, var et brennende håp om at Polen, som lenge hadde vært kasteball mellom Russland, Østerrike og Preussen, igjen skulle bli selvstendig.
Da Napoleon kom til Polen på sitt felttog i 1806, satte Maries mann sin hustru til å innynde seg hos Napoleon og vinne ham for den polske saken.
«Jeg elsket henne virkelig, men jeg respekterte henne ikke.» Napoleon om sin kone.
Napoleon var ikke vanskelig å overtale, for Marie var både ung, skjønn og veltalende.
Hennes idealisme og rene sinn tiltalte ham, og snart falt han for den blonde piken.
«Jeg vet nok at du kan leve uten meg. Jeg vet at ditt hjerte ikke tilhører meg. Men du er god og mild, ditt hjerte er så edelt og rent», skrev den forelskede keiseren.
At et selvstendig Polen kunne stoppe Russlands ekspansjon mot vest og Østerrikes ambisjoner mot øst, gjorde bare Napoleon mer ivrig.
Han flyttet hovedkvarteret til Polen, og han og Marie sto frem som et par. Napoleon brukte sine erobringer og sin makt til å skape Warszawa-hertugdømmet – en forløper for et selvstendig Polen – og forsyne det med forfatning og rettssystem etter fransk forbilde.
Høsten 1809 var Marie Walewska gravid.
For Napoleon kom nyheten både som et sjokk og en åpenbaring. Keiseren hadde fryktet at han var steril, men Maries graviditet beviste at barnløsheten i hans ekteskap var et problem med Josephine.
Napoleon måtte velge mellom sin hustru og en arving. Josephine visste at hennes mann til enhver tid ville velge makten.
Elskerinnen fikk ikke sin keiser
Den 15. desember 1809 var skilsmissen et faktum.
I tronsalen i Tuileries-palasset satt Josephine blek og tynn, mens Napoleon for hele det forsamlede offisielle Frankrike forklarte at hans beslutning var diktert av «Frankrikes vel».
Fattet erkjente Josephine at hun ikke kunne «få barn som kan tilfredsstille hans politikks behov og Frankrikes interesser», og at hun derfor ville skjenke Napoleon «det største beviset på hengivenhet og oppofrelse som noensinne er gitt på denne jord».
Så brøt hun sammen.
Mens Napoleon knuget hennes hånd, rakte hun manuskriptet til noen andre, som fortsatte opplesningen.
Skilsmissen fikk ikke Napoleon til å gifte seg med Marie Walewska. En gift kvinne kunne i keiserens øyne ikke fylle rollen som mor for hans avkom.
I stedet rettet han blikket mot Europas kongehus, og valget falt på erkehertuginne Marie Louise av Østerrike, datter av keiser Frans.
I mars 1810, to måneder før Marie Walewska fødte ham en sønn, ble Napoleon – per stedfortreder – viet til den bare 18 år gamle Marie Louise.
Få uker etter bryllupet møtte Napoleon sin brud, og ekteskapet skal ha vært lykkelig.
«Jeg er bestandig sammen med ham, og han elsker meg overmåte høyt. Han har noe meget inntagende og elskverdig ved seg som det er umulig å motstå», rapporterte Marie Louise til sin far.
Et år etter bryllupet, i mars 1811, fikk de en sønn. Gutten ble døpt François Charles Joseph Bonaparte og bar fra fødselen av tittelen «konge av Roma».
Marie Louise av Østerrike skjenket Napoleon en arving, Napoleon 2., konge av Roma.
Politisk var ekteskapet en stor gevinst for Napoleon. Det østerrikske Habsburg-dynastiet var det eldste og mest respekterte i Europa, og forbindelsen gjorde at Napoleon ikke lenger ble sett på som en oppkomling.
En allianse med den gamle fienden var dessuten en god måte å kontrollere Napoleons makt på.
Blodsbåndet var imidlertid ikke nok til å holde Østerrike tilbake. Allerede et år senere, i 1812, gikk landet til krig mot Napoleon. Krigslykken var i ferd med å snu for keiseren.
Han greide ikke å frata britene makten til sjøs og hadde derfor prøvd å ødelegge landets økonomi ved å innføre en handelsblokade, men til ingen nytte. Verst sto det til i Spania.
Her avsatte Napoleon kongen og erstattet ham med sin egen bror. Utnevnelsen skjedde mot Joseph Bonapartes ønske, og da han var kommet til landet, rapporterte han at «ære vil lide skipbrudd i Spania».
Napoleons Europa
Som keiser vant Napoleon spektakulære seire på Europas slagmarker, og med diplomatisk kløkt skaffet han seg herredømmet over det meste av kontinentet.
Grønne områder = Forbundne områder
- Forbundne områder. Napoleons sterke innflytelse strakte seg langt ut over keiserrikets grenser. Spania, Sveits, den resterende delen av Tyskland og Italia samt det selvstendige hertugdømmet Warszawa var nært knyttet til det kjempemessige franske keiserriket.
Hvite områder = Keiserens rike
- I 1812 dekket Napoleons keiserrike våre dagers Frankrike, Belgia, Nederland og Luxemburg samt store deler av Tyskland, Italia, Kroatia og Slovenia. I tillegg kom flere viktige oversjøiske kolonier i Karibia, Asia og Afrika.
De katolske spanjolene ville verken ha noe av franskmennene eller Napoleons reformer, som begrenset kirkens makt, innførte skilsmisse og avskaffet inkvisisjonen.
Geriljaer herjet, franske guvernører ble drept, og i Madrid hang likene av franske soldater i lyktestolpene. Spanjolene tilkalte britene, og snart sluttet østerrikerne seg til dem. Sakte, men sikkert ble Napoleon trengt tilbake.
Russland ble Napoleons endelikt
Heller ikke hos russerne falt Napoleons handelsblokade av britene i god jord, og tsaren var svært misfornøyd med Napoleons støtte til et selvstendig Polen.
I 1812 kom oppgjøret, da Napoleon marsjerte sin 600 000 mann store Grande Armée mot Moskva.
Men i stedet for å nedkjempe tsarens tropper ble franskmennene drevet på flukt i den russiske vinteren, og tilbaketoget endte i en av historiens største militære katastrofer.
Kulde, sult og sykdom kostet rundt en halv million soldater livet.
Tilbaketrekningen fra Moskva var en katastrofe og ble begynnelsen på slutten for Napoleon.
Da armeen hinket inn i Paris, ble Napoleon møtt med vantro og mishag. Keiseren hadde sviktet, og franske krefter som kjempet for å gjeninnføre kongedømmet, fikk vind i seilene, samtidig som britiske styrker rykket nærmere.
- mars 1814 slo angrepet mot Paris inn «som en nådeløs mørk tidevannsbølge», som en observatør skrev.
Da våren sto for tur i Paris i april 1814, snudde Napoleons marskalker, allierte og til og med hans kone, ryggen til ham.
Marie Louise dro hjem til Østerrike med deres felles sønn, og de tre ble aldri gjenforent. Napoleon ble tvunget til å abdisere, og 11. april bega den detroniserte keiseren seg mot sitt ufrivillige eksil på middelhavsøya Elba.